Dagens porsjon royalisme

Litt tilfeldig kom jeg over den digitale versjonen av dette bildet. Jeg laget det til lydinstallasjonen "Drit i det" i 2017, men bildet var på ingen måte ment å være negativt til kongehuset. Snarere tvert imot: her var poenget å føye seg inn i en lang tradisjon med kongebilder i uthuset.

Så passet det på mange måter bra i dag, på kongens 85-årsdag.

Da jeg demonterte lydinstallasjonen/utedassen kom en student forbi og spurte om det var jeg som hadde laget bildet. Hun likte det. Dermed ble det forært studenten, i glass og ramme. Kanskje henger det ennå på en hybel i Bergen.

Samme bilde henger på kontoret mitt. Riktig nok sammen med vel mye annet ...

"Streetart" på Danmarksplass

Etter at jobben flyttet på seg passerer jeg undergangen på Danmarksplass langt sjeldnere enn før. I 2010 hadde jeg stor glede av å se hvordan undergangen endret seg, frem mot det som ble kalt Danmarksplass Streetart Gallery. Dessverre tok Statens veivesen "grep" og det hele ble malt over.

Siden den gang har tonen endret seg og Bergen blitt selvutnevnt hovedstad for gatekunst, dog uten all verdens takhøyde. Med det har vi fått en rekke autoriserte prosjekter, egne vegger for gatekunst, gallerier som. I 2021 kom prosjektet «Gatekunst på skoleveien» som igjen dekorerer undergangen på Danmarksplass.

Meningen er ikke å være kjip: det er mye godt å si om prosjekter som dette, der ungdom kan bidra til sine egne omgivelser. At prosjektlederen ikke kunne dy seg og har funnet plass til eget verk får så være. Det litt stusslige er imidlertid at prosjekter som dette fort får preg av å være permanent – nærmest det motsatte av hva gatekunst bør være (i alle fall etter undertegnedes mening). Galleriene som selger masseproduserte verk er langt på vei uttrykk for det samme. Ting blir, bokstavelig talt, stuerent. Med det slutter kanskje ikke gatekunsten å være kunst, men det har ikke lenger noe med gate å gjøre.

Tillater meg et nostalgisk tilbakeblikk til 2010:

Aquafoni – filting og filtrering og lyd

Lydklokkene begynner å ta form. Her et lite utvalg, midt i prosessen, samt en snapshot fra ulleverandøren: Ved Hillesvåg ullvarefabrikk kommer det meste av ullen fra norske sauer - kortreist med andre ord.

Studentene former kardet ull og med filtenåler og toving, ulike teknikker for å filtre ullfibre sammen.

Jeg er på ingen måte bevandret i etymologi, men det er spennende hvordan ord har oppstått og hvordan betydninger henger sammen. Så langt jeg kan finne ut kommer filte fra Latin "filtrum", og kan kanskje bety noe i retning av å sammenføye. Men ordet henger igjen sammen med at sammenfiltrede fibre kunne brukes til å rense væsker. Derav på Latin "filtrare" – filtrere. I medisinsk terminologi betegner filtrum gropen de aller fleste har på overleppen. Det føyer sammen ansiktet, under nesen, og gjør ansiktet mer fleksibelt, slik at vi kan skape flere ulike uttrykk.

Ting henger dermed sammen på underfundig, begrepsmessig vis. En vesentlig del av lydproduksjonen som jeg holder med på til installasjonen Aquafoni handler om å ta i bruk digitale filtre, der signabehandlingen filterer vekk enkelte frekvenser og fremhever andre, samtidig som forskjellige lydkilder blandes sammen. 

– Filting av lyd, om du vil.

På en befaring rundt på HVL lette vi etter egnede steder for installasjonen. Det handler om å finne rom som er store nok og som har akustiske egenskaper som er egnet. I den sammenheng snakket jeg litt om konkret musikk og hvordan denne kan leve godt med et samspill med omgivelseslyder. Jeg nevnte et eksempel på en innspilling av Ólafur Arnalds and Nils Frahm, der lyder fra byen, knirking av stoler, støy fra tangenter mm er en, for meg, vesentlig del av lytteopplevelsen. For vår del vil naturlydrer ha en mer sentral plass, noe som også gjør at omgivelseslyder gjerne kan blandes i det totale lydbildet.

Frahm spilte forresten for noen år inn albumet Felt, fremført på et preparert piano flyt med nettopp filt.

Aquafoni – tidlig fase

Ting utvikler seg og finner litt nye retninger. Prosjektet jeg har fundert på en stund er nå i ferd med å konkretiseres frem mot Småspill 2022. Høgskulen på Vestlandet vil også i år samarbeide med Festspillene. Det betyr at Auditomosjon vil bli satt opp igjen, denne gengen uten koronaretriksjoner. I tillegg jobber vi med prosjektet jeg tror jeg vil kalle Aquafoni.

Tanken er her å bruke auditopentaet, som jeg bygget for to år siden. Koronaen må ta sin del av skylden, men dette prosjektet har enn så lenge ikke blitt fullendt. Nå tror jeg imidlertid vi er på sporet av en løsning som vil fungere.

Konseptskissen ovenfor viser auditopentaet sentralt plassert i et rom. Det vil spilleen grunnlyd,  et lengre stykke satt sammen av naturlyder. Tanken er at dette lydstrekket følger vannets gang i fem faser: 1. Vann i luften 2. Vann møter jord 3. Vann langs bakken 4. Vann i havet , og 5. Under vann.

En gruppe studenter, kunst og håndverksstudenter i 3. året, jobber for tiden med å utforme mer enn tyve ulike objekter. Disse bygges rundt en base – studentene assosierte disse med kettlebells, og lydklokker kan være en passende betegnelse.

Studentene bygger skulpturer i filtet ull, under kyndig veiledning fra Marie Skreden – masteroppgaven hennes handler erfaringsbasert formforstålese utviklet gjennom å utforske filting, så dette er en bra match. Et møte mellom min utforskning av haptisk lydkunst og denne masteroppgaven gjør Aquafoni til et forskningsbasert prosjekt i flere ledd. Slik tilfellet var med Auditomosjon og Tilhører er det også denne gangen Johannes Ringheim som finner ut av de tekniske sidene og det som må til for å styre selve lydavspillingen. Jeg holder som vanlig på med mye av det jeg ikke kan ...