Tjenesten Marzipano gjør det svært enkelt å sette sammen en serie sfæriske bilder. I tilfelle Marzipano må du riktignok ha en webtjener hvor du kan publisere resultatet, men tjenester som MakeVT kan også ta seg av dette,
Som vanlig tenker jeg på hva som er den enklest mulige produksjonsmåten jeg kan komme på. I opptak er dette definitivt et sfærisk bilde – hiv opp kameraet og ta en serie bilder.
Nedenfor et eksempel der en video er laget med utgangspunkt i stillbilder tatt ved hjelp av et sfærisk kamera (Richo Theta SC) inne i en enkel arkitekturmodell. Modellene er i skala 1:10. Deretter kan en se for seg at studenten får i oppgave å lage en liten guidet tur gjennom leiligheten.
Lignende oppgaver kan en selvsagt knytte til et hvilket som helst tema der det gir mening å ha et visuelt utgangspunkt. Eksempler kan være: gi en introduksjon til sikekrhet på verkstedet, fortell om din opplevelse av dette bygget/skulpturen/installasjonen etc, redegjør for hvilke affordanser du finner med tanke på barns lek i dette miljøet, osv
En tur kan være ganske kompleks å stille studentene ovenfor valg. Her forsøksvis illustrert. Pilene indikerer mulige veier ut fra et panorama til det neste. En student kan f eks bli stilt ovenfor en sfærsik vandring i et vanskelig terreng, gjerne gitt at vedkommende leder en gruppe elever. Går studenten i den ene retningen kan vedkommende støte på utfordingerm f eks en liten elv som må krysses. opplysninger om dybde og strømforhold kan legges inn i det aktuelle panoramaet. Studenten må argumentere for hva vedkommende vil gjøre: gå videre, eller snu og forsøke en annen løsning. I sistnevnte tilfelle vil dette innebære å gå tilbake til foregående panorama og velge en annen vei.
På denne måten kan vi iscenesette studentene i en rekke situasjoner der de må ta stilling til konkrete problemstillinger, uten at vi behøver å forflytte studenten til den aktuelle lokasjonen. I mange til feller lar dette seg rett og slett ikke gjøre, og den sfæriske vandringen kan bøte litt på dette. I sandre sammenhenger har vi ikke mulighet til å bringe studentene til situasjoner som er de vi ønsker å utsette dem for. F eks et terreng hvor det nettopp har gått et skred. Det skal mye til å finne en autentisk siytuasjon under en ekskursjon, medmindre vi faktisk utløser et skred. Vi kan imidlertid iscenesette dette. og dermed la studentene gjøre seg noen erfaringer og reflekstere omkring dette. Igjen vil det være bedre å faktisk være i en fysisk situasjon, men for de fleste praktiske formål lar det seg ikke gjennomføre. Et bamalt ptoblem vil f eks være en snøfattig vinter det semesteret studentene skal ut å tur.
Her en liten gjennomgang av hvordan en kan jobbe med å legge in informasjon og linker i Marzipano:
En liten (bokstavelig talt i denne sammenhengen) hilsen til Raymond Queneau og Cent mille milliards de poèmesog sjangeren Oulipo her i form av 14641 sonetter.
Cent Mille Milliards de Poèmes tar utgangspunkt i ti sonetter, hver med fjorten linjer. I boken som ble publisert i 1961 er hver tekstlinje trykket på en papirstimmel. Hver strimmel i hver sonette kan dermed inngå i en hvilken som helst kombinasjon med linjer fra de ni andre sonettene. Det resulterer i 1014 (= 100.000.000.000.000) ulike dikt. Hundre tusen milliarder dikt, intet mindreLeser du døgnet rundt vil du bruke 140.000.000 år på å lese alle
Mine dikteriske evner er ikke all verden, så jeg fikk nøye meg med elleve sonetter, men bare med fire linjer. Det skulle gi 114 (=14641), så her er det med andre ord en god stund med robotunderholdning.
Diktene får dermed form som dette:
I still remember her when she played in disguise always picking old flowers laying on the belly The young sailor was waiting for the breeze down the hills falls a steady silent blow
Oppdatering:
Etter omtrent et døgn, med kontinuerlig diktopplesing fikk det være nok. Roboten ble stanset i det den nådde dikt nr 2582. En liten stresstest dette, også fordi den beveger øyenbrynene mellom hver tekstlinje, dvs mer en 10.000 ganger i løpet av siste døgn. Definitivt repeterende, og dermed oppgave for en robot.
Today we are going to discuss the "Basic Principles of Deep Ecology", developed by Arne Næss and George Sessions. I am going to talk about Principle 4: "The flourishing of human life and cultures is compatible with a substantial decrease of the human population. The flourishing of nonhuman life requires such a decrease."
Here I turn to late Hans Rosling who explains population growth, and how the only way to make this growth decrease is by getting rid of poverty:
Knut Lundby fikk Norsk medieforskerlags hederspris, og avsluttet takketalen med et spørsmål til forsamlingen: "kanskje må medieforskere lære seg å kode?". Bakteppet er at Lundby selv har vært opptatt av møtepunktene mellom medieforskning og informatikk, et felt som fremdeles er underutviklet.
Lundby har skrevet om medialisering, et begrep som brukes om prosesser som utspiller seg mellom endringer i mediene og endringer i samfunn og kultur. Medialisering er langsiktige transformasjoner sosiale institusjoner og kulturell praksis der medier har en sentral rolle. I dag er driveren for medialisering digitale medier og digital kommunikasjon, over Internett eller i mobile nettverk.
Kanskje jeg overtolker Lundby, men jeg hørte denne avslutningen som et lite helspark til forsamling som kanskje ikke er tilstrekkelig fremoverlente i møtet med det som kommer. Det er en relativt enkel, og ganske risikofri øvelse å se på mediefenomener som allerede eksisterer i verden for så å analysere dette med kritisk blikk. Det bidrar nok til økt forståelse, men former ikke den videre utviklingen av mediene og medialiseringen i særlig grad.
Igjen min tolkning, men en mer fremoverlent medieforskning vil i større grad forsøke å være en del av selve medieutviklingen. Dette er nok noen rykende uenig i, for det vil innebære at en ser på seg selv som en aktør, ikke kun en som observerer. Men dersom en faktisk ønsker å påvirke kommer en ikke utenom forståelse for hvordan programvare påvirker medienes uttrykk, produksjon distribusjon og bruk. Det betyr ikke at alle medieforskere må kunne programmere, men kanskje må vi forstå nok til å kunne kode – da forstått som en grunnleggende kunnskap om datamaskiners virkemåte. I mine ører er det dit Lundby ønsker at feltet skal bevege seg.
Jeg har snakket meg litt varm de siste dagene omkring hvordan stadig bedre talesyntese og maskinell behandling av tekst vil komme til å transformere medieproduksjon. Min inngang til dette er programmerbare roboter – kanskje fremtidens samtalepartner om nyheter (i stedet for å få noe servert kommer du frem til noe gjennom dialog).
Mitt paper under medieforskerkonferansen handlet imidlertid om hvordan en med utgangspunkt i sfæriske opptak (video og stillbilder) kan kode en film. Her har jeg jobbet litt i forlengelsen av Norgesuniversitet-prosjektet Interaktivit virtuelt feltarbeid og «Virtual og augmented reality i lokaljournalistikken», støttet gjennom UH-nett Vest.:
Koding på medieforskernivå. koden styrer her hvordan visningen av et utsnitt av et sfærisk bilde skal foregå i tid. På den måten blir stillbildet til en form for film. I og for seg samme prinsipp som "4K til 720"-metoden, som jeg snakket om for noen år siden. Filmen representert som kode er samtidig noenlunde samme konsept som jeg snakket om allerede i 2004: "Videoblogs as collective documentary".
På dette nivået kan en som så vidt kan kode litt, uten å være i nærheten av å kunne programmere skikkelig, tenke konkret omkring og utvikle prototyper for et medium som knapt finnes – den ekte stillbildefilmen.
Folk som kan både hardware og software kommer samtidig med ting som det du ser nendenfor. Et kamera som med utgangspunkt i sfæriske opptak lager "tradisjonell" video i en form som tidligere krevde massive ressurser. Mitt poeng er at rundt disse teknologiene kan en utvikle en produksjonsmetodikk, der medieforskere, med litt kunnskap om hva som skjer inne i maskinene, kan gi verdifulle bidrag:
Maskinvaren er kjemperimelig. Så gjenstår det bare å finne former som gjør at redaksjoner, lærere, bedrifter osv kan utnytte dette. Det oppmuntrende er i og for seg at teknologien blir så avansert og brukervennlig at det er historiefortellingen som vil være det som skiller. Så må de som vil dytte det enda litt videre følge Lundbys råd og kode litt....
Holder på med noen forsøk med lister som grunnlag for en for en slags randomisert tale fra Aisoy-robotene. På sett og vis en variant av dette forsøket, og et stykke på vei en realisering av et uferdig prosjekt: 3 gram poesi.
Slik ble min versjon med Aisoy-roboten som diktoppleser: 14641 sonetter
Det som tilsynelatende er en krangel mellom to damer i Oslo kommune, kan være et av vår tids viktige ideologiske slag, skriver Magnus Marsdal i Morgenbladet. Jeg får ikke lest Marsdal sitt innlegg, men antar han argumenterer mot den nåværende bruken av nasjonale prøver. Et syn det i utgangspunktet er lett å være enig i. Det er ikke lenge siden jeg var ute i en skole der vi jobber med Desentralisert kompetanseutvikling – dvs et reelt samarbeid mellom høgskole og grunnskole – og lærerne sa som følger: "i den perioden er vi så opptatt med nasjonale prøver... " Nasjonale prøver tar tid, fokus og ressurser og hva som kommer ut av det er vel temmelig usikkert.
Men egentlig er dette en inngang til et annet perspektiv på tester. For mer enn ti år siden holdt jeg et innlegg under Digital hverdag der jeg brukte litt tid på å reflektere over den manglende sammenhengen mellom gode testresultater og innovasjon. Jeg tok utgangspunkt i en artikkel, "We All Have a Lot to Learn" (nok en gang takk til Archive.org for en kopi), der Fareed Zakaria intervjuet Singapore sin utdanningsminister. Den gang som nå scorer Singapore høyest på tester av kunnskapsnivået blant elever i skolen (PISA-testene) og fremdeles har de det samme problemet som utdanningsministeren pekte på i 2006. Her er det bare å kopiere ut av den gamle bloggposten: "når man ser på de samme menneskene noen år etter at de har gått ut av skoleverket finner man få tegn til virkelige enere. Den kunnskapen som elevene er flinke til å tilegne seg omsettes ikke til ny forskning, nye produkter eller nye måter å gjøre ting på. Litt tabloid kan vi si at Singapore er flinke på undervisning (formidle det bestående). men mindre flinke på læring (forstått som evnen til å tenke nytt)." Mer enn ti år senere stiller Singapore seg det samme spørsmålet: "Where are the innovators?"
Singapore tar nå grep og "rethinks its approach to education. Discussions, homework and quizzes are set to replace marks and grades as the preferred method of collecting information on the performance of young primary school pupils. Starting in 2019, exams for primary years 1 and 2 students will be abolished."
I The Future ofJobs Report2018 (side 12) viser World Economic Forum til hva vi behøver mer og mindre av om fem år:
Trending 2022
Analytical thinking and innovation
Active learning and learning strategies
Creativity, originality and initiative
Technology design and programming
Critical thinking and analysis
Complex problem-solving
Leadership and social influence
Emotional intelligence
Reasoning, problem-solving and ideation
Systems analysis and evaluation
Declining 2022
Manual dexterity, endurance and precision
Memory, verbal, auditory and spatial abilities
Management of financial, material resources
Technology installation and maintenance
Reading, writing, math and active listening
Management of personnel
Quality control and safety awareness
Coordination and time management
Visual, auditory and speech abilities
Technology use, monitoring and control
Kortversjonen: evne til å tenke kritisk og selvstendig og bli i stand til å utvikle egne kunnskaper. Ikke lett, men neppe noe vi øver oss på gjennom karakterer på tester.
Så får vi se om noen herværende politikere fanger opp dette. Flere og bedre lærere er bra. Kanskje også færre og annerledes tester?
Rakk en snartur innom UiS sitt didaktisk digitale verksted.
Jeg sitter i UH-nett Vest sin faggruppe for digitalt samarbeid, sonm var samlet i Stavanger i forbindelse med Edtech 2018. Dette er en litt mer detaljert versjon enn saken på UH-nett Vest sine nettsider.
Konferansen åpnet med et lite innblikk i en ungdoms netthverdag, før vi fikk utdanningsminister Jan Tore Sanner på poduet. Ministeren la blant annet vekt på at elever må lære hvordan de kan være med å forme fremtidens teknologier. En del av dette bildet vil være innføring av koding i skolen gjennom de nye læreplanene fra høsten 2020. Videre pekte Sanner på at dette er et av mange forhold som krever en økt digitalisering av lærerutdanning. han la vekt på tverrfaglighet og at klasseromserfaringer fra skolen må kobles tilbake til høyere utdanning.
Jeg liker konferansens kobling til teknologilevarandører på ulike områder. Koblingen mellom Edtech og smartbysatsingen i Stavanger er spennende. Siden jeg er litt over gjennomsnittet interessert i robotisering (jmf Robotassistert undervisning) var jeg opptatt av standen til Robotic Innovation, et oppstartsselskap som rett nok fokuserer på transportløsninger. Slik sett litt annet enn det jeg sysler med, men ikke desto mindre interessant.
Noe av utfordringen med en konferanse som orienterer seg både lokalt, nasjonalt og internasjonalt er knyttet til ulike kulturer,språk og begreper vi benytter for å snakke om læring. Mange av oss hadde nok litt vanskelig for å gripe hva første innleder, Barath Mediratta fra AltSchool, egentlig forsøkte å formidle. Først og fremst var dette et internasjonalt eksempel på hvordan en bruker svært omfattende læringsanalyse med sikte på å tilpasse undervisningen på individnivå.
Da kom det tydeligere frem hva Olivier Crouzet fra Ecole 42 (med referanse til Douglas Adams) holdt på med. Crouzet har utviklet modellen for Ecole 42, en skole som ikke har forelesninger. Studentene får heller ikke direkte oppfølging av lærere. Studentene gjennomfører i stedet prosjekter som blir foreslått av et pedagogisk team. Studentene står fritt til å organisere sin egen tid og de hjelper hverandre og bruker Internett for å finne løsninger på sine prosjekter. De vurderer og godkjenner prosjektene gjennom et system for medstudentevaluering. Når et prosjekt er godkjent får studentene tilgang til nye og vanskeligere utfordringer. I løpet av studietiden må studentene gjennomføre praksisperioder. For å kvalifisere seg til praksis skal en student ha validert et visst antall prosjekter og bestått fem eksamener.
Det er åpenbart spennende elementer i hvordan Ecole 42 nærmer seg utdanning, selv om de litt skeptisk anlagte av oss nok ser på dette som en måte å skanne markedet for talenter og fange disse opp i sitt eget system. Litt på samme måte som de internasjonale MOOC-leverandørene kan selge navnelister med fremragende kandidater til interesserte selskaper. Dermed er dette et supplement og en kilde til mulig nytenkning, men kanskje ikke en modell for masseutdanning.
Videre i konferansen var det nok mange som hadde sansen for de innleggene som var konkrete og som vi kunne se inn i en hverdag nær oss. Blant disse var Sylvia Martinez som snakket om Maker-bevegelsen og hvordan denne er del av en endring av produksjonsmåter som får betydning for utdanning. Det var også spennende å høre Tim Laning far det nederlandske selskapet Grendel Games som viste en rekke eksempler på hvordan bevisst bruk av spillteknologi kan brukes for å øve opp ferdigheter som mange studenter og elever ellers har vanskelig for å tilegne seg.
Tobias Heiberg kommer fra utdanningen Future Classroom Teacher ved UCC. Han oppsummerte første økt, men noe av det han snakket om passer også god som en avslutning på vår lille rapport fra Edtech 2018. Heiberg pekte på at det tradisjonelle utdanningsystemet har en utfordring knyttet til engasjement og motivasjon. Skal vi kunne oppfylle en ambisjon om at alle elever skal kunne få ut sitt potensiale må den enkelte elev finne motivasjon i læringsarbeidet.
Heiberg pekte også på at mange aktører snakker mye om nødbemdigheten av å endre skolen. Samtidig savner vi flere gode eksempler knyttet til hvordan gode lærere faktisk arbeider i skolen i dag. Det er slike eksempler, forankret i den virkelige skolehverdagen, som kan lede til en transformasjon av utdanning som er respektfull i forhold til alt det gode arbeide som allerede gjøres.
Bakgrunnen er Høyres forslag om mobilfri skole i Bergen. Dette er et forslag som kommer som et forsøk på å løse problemer med elever som blir alt for opptatt av det som skjer på og via mobilen. Videre er noe av bakgrunnen Frankrikes totalforbud mot mobilbruk i skolen. Studentene viser også til en studie utført av Siento Research der tre av fire nordmenn mener at skolen bør være mobilfri.
Studentene tenker heldigvis at mobilen har en plass i hverdagen og at dersom skolen skal følge med i den digitale utviklingen vil det være umulig å ignorere mobilbruken. Skal vi utvikle digitale ferdigheter i skolen blir det vanskelig å se bort fra den viktigste digitale enheten som omgir oss. Å diskutere hvilken plass mobiler skal ha er en mer konstruktiv tilnærming enn et forbud. Derfra kan man diskutere hvordan mobilen skal brukes og i hvilke situasjoner den skal legges vekk.
Studentene peker på hvordan mobiltelefonen med lærerens hjelp kan fremme utforsking og læring. De viser til Tobias Staaby, lektor ved Nordahl Grieg videregående skole, og hans kronikk publisert i NRK. Staaby målbærer noe som nok flere grunner litt på: "jeg mistenker at et mobilforbud i beste fall er en midlertidig, stiv løsning på et flyktig og potensielt varig problem."
Neste fase er ganske åpenbart ulike former for stadig bedre AR-briller. De ser klumpete ut nå, men det eneste sikre er at de vil bli mindre, bedre og rimeligere. Som brillebruker siden jeg var fem år gammel er jeg litt spent på hvordan skolen vil takle dette. Neste steg er kontaktlinser med innebygget "skjerm". OK, du får ikke dette neste år, men de studentene som går på lærerutdanningen i dag kan være ganske sikre på at det er en problemstilling skolen må forholde seg til.
Dermed er det, som studentene ganske riktig påpeker, bedre å nærme seg en teknologi gjennom bruk. De viser til Torgeir Waterhouse (i IKT-Norge) som peker på at norske skoleelever går rundt med spesialutstyr skolene bare kunne drømme om å eie. Det positive potensialet er der, samtidig som vi selvfølgelig må jobbe med de negative sidene. Men det er jo nettopp slikt lærere er til for. Men da må de lære om og med teknologien, ikke mot den.
I debattinnlegget er heldigvis ikke studentene blinde for problemstillinger knyttet til f eks digital mobbing, der syv prosent av eleven sier at de blir utsatt for digital mobbing to til tre ganger i måneden. Mobbing er imidlertid ikke noe som stopper etter skoletiden og igjen er det kanskje problemer som en bør jobbe aktivt med i stedet for å lukke det ute i privatsfæren. Mobbing blant elever er uansett noe skolen har plikt til å ta på alvor.
Studentene skriver til slutt at elevene fortjener å bli digitalt dannet. Bruk av mobiltelefon og en forståelse av muligheter og utfordringer er en betydelig del av dette bildet.
Kom på denne under en prat om simuleringsargumentet ("A Dream Within a Dream" [av Edgar Allan Poe] ) tidligere i dag. Det har kanskje ikke så mye med prosjektet Robotassistert undervisning å gjøre, annet en at jeg har forestille meg elever som deklamerer dårligere på engelsk.
Jeg er blant de som finner liten glede av å se forelesere i bildet. Dermed lager jeg videopodcaster med fokus på det jeg skal fortelle noe om. Noen mener imidlertid at foreleser i bildet skaper større engasjement. De om det.
Jeg fant imidlertid min løsning på "problemet" – robot i bildet:
Her har det noe for seg fordi jeg forsøker å forklare sammenhengen mellom koden og robotens funksjoner.
