I dag kom dagen der jeg mottok beviset, et diplom og blomster. Blomstene er fine, men jeg må ærlig innrømme at på diplomfronten har høgskolen en del å gå på. Diplomet er rett og slett så kjedelig at jeg desperasjon grep to gönker, plassert inne i bokhylla.
Gönker er mye morsommere å skrive om. Disse skriver seg fra 1999, da jeg kjøpte slike til alle kollegene på Mediesenteret. Jeg ryddet vekk noen da Mediesenteret flyttet 15 år senere. IKEA solgte disse morsomme krabatene på slutten av 1990-tallet. De forsvant omtrent samtidig med dot.com-boblen – på den tiden serveren for Kulturby Bergen sto under pulten min, og jeg tok manuell backup på en Zip-disk.
Gonk er nok beslektet med nisser og hagegnomer, og det er en åpenbar inspirasjon for Furby.
Et stykke borte i gangen fra kontoret mitt henger dette bildet, malt av Knut Glambek. Det viser bygget som huset Bergen tekniske skole, fra 1875 til 1963. I dag feirer ingeniørutdanningen 175 år, nå som en del av Høgskulen på Vestlandet (HVL):
Kort workshop med et godt knippe lærere fra Bø skule på Karmøy, der vi jobbet med sjangeren "kunstnerbøker" - Artist Books. Selv om dette kanskje ikke kom til et punkt der bøkene ble et selvstendig kunstverk, så er dette en glimrende måte å jobbe med møtepunkter mellom digital arbeidsflyt og et kollektivt, fysisk uttrykk.
Temaet var nok ikke helt fritt valgt, for min forutinntatthet hadde med seg at Karmøy, Hydro og aluminium henger uløselig sammen. Her har de tross alt produsert aluminium, like lenge som jeg har levd.
Aluminium er et glimrende utgangspunkt for en mangefaglig tilnærming til store spørsmål, med forankring lokalt og implikasjoner globalt. Industri, ren energi, naturinngrep, lange transportveier, verdenshandel, globale utfordringer, etc. Dette før vi har snakket om fysikk, økonomi og kompetansebygging.
Ideen min var å forene ulike perspektiver i én bok, der 12 sider (på den ene siden) forteller om de positive sidene ved aluminiumsproduksjon på Karmøy, mens 12 sider (på den andre siden) forteller om de mulige negative konsekvensene. De to perspektivene motes i boken, og flettes bokkstavelig talt inn i hverandre. En fysisk måte å legge til rette for et kollektivt estetisk uttrykk, felles meningsskaping og diskusjon.
Jeg liker Wilhelm von Humboldts forståelse av av dannelse, slik denne er formulert av Lars Løvlie: der "det selvstendige individet som av egen kraft setter scenen for sin danningsprosess som en selvskaping i møtet med verden, kulturen og lærestoffet. " Humboldts dannelsesbegrepet tok utgangspunkt i "selvets kraft og utrykk" og hvordan dette samvirket med kulturens makt og påvirkning (Løvlie, i Teknokulturell danning 2003:347).
I en intervjusamtale med Morten Søby formulerer Løvlie Humboldts forståelse av dannelse slik: "danning dreier seg om “å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning”. Jeg lot meg sterkt inspirere av Løvlie, da jeg skrev essayet Digital dannelse, i 2004.
Jeg skrev den gangen som avslutning om en "digital" dannelsesprosess der den enkelte gir sine bidrag til kollektivet gjennom sine handlinger" på nettet. Handlinger ble knyttet tydelig til egenproduserte tekster (jeg holdt på med avhandlingen om personlige publiseringsformer), og samlinger av referanser som en selv har lest og vurdert.
Danning forstås som en prosess der individet gjennom selvinnsikt også oppnår innsikt, i møter med et kollektiv. I stor grad handler dette om å finne sin egen (faglige) identitet, og ikke minst en plass i samfunnet. Denne prosessen inkluderer alle våre handlinger, møter med mennesker og teknologi, og de (teknologiske) sporene vi etterlater oss.
Det er her KI raskt kan bli et problem. Om mye av det vi kommuniserer blir sterkt preget av KI, vil vi raskt utvikle en kultur som i liten grad er formet av mennesker som bryner sine meninger på hverandre.
Gyrid Kaldestad deltok under tilHUG, på Stord for noen uker siden, blant annet med en lydvandring i hagen ved HVL på Rommetveit. Lydvandringen benytteet mobilappen Echoes, som virker godt designet og med fin funksjonalitet. Noe funksjonalitet som kan minne om Fotspor, men Echoes er mer dedikert med tanke på lydvandringer.
Kaldestad nevnte at hun hadde vært med å lage en lydvandring langs Elgeseter gate i Trondheim. Når anledningen bød seg bar det dermed over Nidelva, og derfra sørover Elgeseter gate mot Hesthagen, tilbake på motsatt side. Appen lokaliserer meg ganske presist, og langs ruten får jeg høre en blanding av lydbilder, poetiske og historiske, ulike betraktninger om gaten og noen av de som har bodd her.
Publikum kan oppleve vandringen ved og laste ned appen, og aktivere denne når de er i nærheten av Studentersamfunnet.
Videoen har ikke noe med vindharpen å gjøre, men viser en modell etter en figur på Nidarosdomen. Denne kom jeg over i forbindelse med taglharpen, som jeg må se til å få gjort ferdig.
Pussig nok ligner denne harpen mer på vindharpene, snarere enn en taglharpe. Harpen på figuren synes å ha et gripebrett, og kanskje dreier det seg eom en variant av det walisiske instrumentet Crwth. Dette har melodistrenger som ligger over et gripebrett, og i tillegg åpne strenger (som på taglharpen).
Vindharpe eller eolsharpe er et gammelt strenginstrument som utnytter vind til å få fram klang. Navnet viser til den greske vindguden Aiolos. Vanligvis har harpen en rektangulær resonanskasse med hull for bedre resonans, men en kan se for seg hvordan lyden av den spente buestrengen ga de første ideene til harper.
Jeg har nettopp jobbet med studenter for å lage klangkasser til Sonic Greenhouse, som vi viste frem i en workshop under tilHUG. En vindharpe bygger på beslektede ideer om resonanser i materialer, og byr på spennende musikkhistoriske referanser. Dermed ligger det an til et nytt byggeprosjekt – må bare ferdigstille taglharpen først.
Vindharper har 5–12 strenger som stemmes til samme tone, men med ulik tykkelse og stramming. Når vinden setter strengene i bevegelse, kan en høre overtonene, og klangen varierer med vindstyrken. Det er bare overtonene som blir hørbare, og dermed får en effekt av ulike strenger selv om disse er stemt likt – skjønt jeg leser at en nok kan stemme strengene ulikt, da fortrinnsvis i henhold til en femtonet / pentatonisk skala. Og med det en kobling til tanbūra-lyren og fjorårets konsertopplevelse i Kairo.
Strengene settes i svingninger på grunn av det som kalles Kármán-effekten. Dette betegner en rekke av virvler i en væske- eller gasstrøm som strømmer på hver side av en sylinder [som en streng] (loddrett på sylinderaksen). Virvlene blir dannet med jevne mellomrom på begge sider av sylinderen. Vi har nok alle sett effekten, når f eks en flaggstang kan begynne å svinge sideveis i sterk vind. Det er også den innledende årsaken til at en rekke hengebroer kan "danse " i vinden – skjønt dette henger også sammen med aeroelastisk flagring, og det blir i de fleste tilfeller gjort tiltak som minsker effekten. Det klassiske eksemplet er Tacoma Bridge, som i 1940 brøt sammen på grunn av slike svingninger.
Ifølge Wikipedia-artikkelen om vindharper var prinsippet kjent i det gamle Kina, India og i Mellomalder-Europa. I romantikken var vindharper populære over hele Europa. Instrumentet inspirerte dikteren Samuel Taylor Coleridge, som skrev «The Eolian Harp» i 1795. Coleridge skriver blant annet om hvordan naturen kan skape en enkel, meditativ opplevelse. Diktet kan gjerne leses mens du spiller av Jan Garbareks stykke, nedenfor.
Vindharpen har åpenbart inspirert «Vindharpe-slåtten» og «Vindharpe II» av Harald Sæverud – tar det med fordi vi jo brukte Sonic Greenhouse ved Siljustøl i 2024. Viktigere i denne sammenhengen er «Aeolian Harp» (1923) av Henry Cowell, visstnok et av de første pianostykkene der eksperimentelle spilleteknikker ble tatt i bruk, som å plukke eller slå direkte på pianostrengene.
Jan Garbarek brukte en vindharpe, laget av Sverre Larssen. Instrumentet hadde tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden ble deretter tatt opp direkte på bånd.
Jostein og jeg presenterer Zosimos under Artistic Research Forum 2025. Jostein snakker om komposisjon og arbeid med musikere og sangere. Jeg sier litt om skisser til scenedesign, arbeid med visualisering og litt om hvordan vi håper å løse sammenkoblingen av de fire (samtidige) stedene operaen spilles.
Jeg lot meg inspirere av diskusjonene under noen av dagens presentasjoner, og oppdaterte en av "tenkemodellene" mine. Jeg rekker trolig ikke å dykke så dypt i denne:
Etterpå hadde jeg en prat om begrepene – oversettelser mellom engelsk og norsk ender ofte med flere alternativer. "Experience" er en egen diskusjon, men denne gangen gjaldt det "Presence": den mest nærliggende tilstedeværelse, eller fungerer nærvær bedre. Tilstedeværelse kan være passivt – å fysisk være til stede, men nærvær gjerne forstås som en tilstand der en vier mer oppmerksomhet mot den aktuelle situasjonen.
Under symposiet tilHUG vises to utstillinger. I går åpent Ask & Embla, en gruppeutstillling ved Moster Amfi. I dag åpner H2O, der jeg deltar med verket jeg har kalt Periferiens kraft.
H2O spiller på «Verdens vanndag» – FNs World Water Day – som i 2025 fokuserer på «Bevaring av isbreer». Over hele verden smelter isbreene raskere enn noen gang, noe som gjør vannets kretsløp mer uforutsigbart. Isbreer er avgjørende for livet på jorden – deres smeltevann er essensielt for drikkevann, jordbruk, industri, ren energiproduksjon og sunne økosystemer. Men den raske smeltingen skaper stor usikkerhet i vannstrømmer og gir dype konsekvenser for mennesker og natur.
Med Periferiens kraft viser jeg en installasjon, bygget rundt tre videoer, såkalte "longtakes" – lange sammenhengende klipp, gjerne med fast utsnitt og kameraposisjon. Jeg har syslet med denne sjangeren i mange år, men dette er første gang flere klipp sammenstilles i en installasjon. Her 30 minutter lange videolooper plassert mellom fire bilder, som samlet danner et panorama over Hallingskarvet, sett fra samme sted som vidoene er tatt opp – sen vinter/vår, sommer og høst. Stedet ligger noen hunder meter vest for hytten, på den andre siden av bekken som renner ut av Tvergasteintjernet. Lydene som preger stedet er vind, vann, fugler og sauer.
Presentasjon av Sonic Greenhouse, ved forskningslunsj i regi av forskningsprogrammet KKKP. Vi presenterte prosjektet og veien frem mot dagens prototype, med mulighet til å teste og leke seg med instrumentene.
For min deler jeg avhengig av teknisk støtte fra samarbeidspartnere som både behersker ulike sider av de aktuelle tekniske løsningene, men som også forstår de estetiske sidene ved prosjektene. Og ikke minst: ting tar tid, og vi er dermed avhengige av tålmodighet (både vår egen og andres).
Tre videoer, som forsøker å fange noe av stemningen ved Tvergastein til forskjellige årstider. Rypene som preger vinteren og overgangen til våren, heiloen som hører sommeren til, og til slutt sauesankingen på høsten:
Utstillingen Nordmandsdalen, ved KODE i Bergen, kommer i utgangspunktet ikke veldig høyt på mitt interessebarometer. Men, jeg lærte et nytt ord, og skulpturene ga en anledning til å leke med Lumalabs løsning for å 3D-skanne ved hjelp av video.
Kong Frederik V etablerte mellom 1764-84 en skulpturpark ved Fredensborg slott, med 70 statuer av det norske, samiske og færøyske folk. Parken Statuene fremstiller et bredt utvalg av «folk flest» snarere enn de mektige på toppen av samfunnet. Prosjektet hadde sin opprinnelse i Bergen, hvor postfører Jørgen C. Garnaas (1723-1798) laget en serie tredukker som dannet utgangspunktet for statuene i parken.
Videoen av skulpturen til høre er tatt av en figur i full størrelse, en gipsavstøpning av den originale skulpturen.
Nedenfor en video av en rekke porselensfigurer, små kopier av de store statuene. En sjanger jeg kan kjenne igjen fra besteforeldres hjem, men som i dag synes noe passé. Det interessante her, i sammenhengen 3D-skanning, er at disse figurene er plassert inne i en glassmonter.
På grunn av monteren blir videoen som danner grunnlaget for modellen langt fra optimal, men jeg synes likevel dette er forbløffende:
Sonic Greenhouse begynner å bli klar for "prime time", dvs Johannes satt sammen fem nye prototyper, klare for testing. Nytt er hodetelefonutgang, samt en mikrofoninngang. Vi har fjernet de innebygde kontaktmikrofonene, og benytter i stedet separate kontaktmikrofoner som kan klipses fast på ulike objekter. Ytre sett ligger denne tett på CAD-modellen fra høsten 2024.
Eksterne mikrofoner gir større fleksibilitet, både hva angår hvilke objekter vi kan bruke som lydkilder og mulighet til å variere mellom ulike mikrofoner.
Hodetelefonutgangen er også en nødvendighet. Med den kan instrumentet enklere brukes i situasjoner der flere jobber med sine instrumenter i samme (klasse)rom.
Foreløpig små, men viktige endringer av designet. Det viktigste er kanskje at helheten nå fremstår som svært godt definert, og har nådd et punkt hvor en i prinsippet kan se for seg enheten masseprodusert.
Vi har imidlertid noen videre skritt vi ønsker å ta, frem mot en versjon 2.0, i løpet av høsten. Denne versjonen er så langt kun testet digitalt, og prosjektet går frem til denne versjonen er implementert i fysisk form. Dette innebærer et nytt design av kretskort og mye ny kode. Ytre sett kommer en større LED-matrise og en del som gir tilgang til en sequencer. Funksjonaliteten vil gi mulighet for å spille inn de fire lydsporene slik at loopene er låst til hverandre, synkronisert. Samtidig vil dette ville fravikes, slik at instrumentet kan spilles som versjon 1.2 – dvs funksjonalitet som i kontortesten i vår, men nå med eksternt påkoblede mikrofoner.
Under arbeidstittelen " Gjennom ild og vann – former fra landskap", har masterstudenter i kunst og håndverk arbeidet med bruksformer, kopper og små krukker, laget av materiale som mennesker tidlig lærte å utnytte.
Ordet keramikk, fra det greske keramos, som betyr "å brenne". Grekerne brukte begrepet om "brente ting" eller "brent jord". Keramikk er resultatet av ild, på materialer hentet fra jorden. Det er ikke vanskelig å se for seg at noen har laget bål nær vann, på leirgrunn, og oppdaget at det skjer noe med leiren ved høy temperatur. Den myke leiren var blitt knallhard, som stein.
Den første kjente keramikken oppsto trolig for nærmere 30 tusen år siden, og representerte et betydelig fremskritt. Keramikk gjorde det mulig å lagre og koke av mat på en effektiv måte, og førte til endringer i diett, bosetting og sosiale strukturer. Tidlig keramikk gir oss innsikt i de kulturelle praksisene og teknologiene som var tilgjengelige for forhistoriske samfunn.
Trevirke har en tenntemperatur på 280-340°C. De synlige flammene har temperaturer opp mot 600°C. Glødende kull kan nå temperaturer på 800°C – 1100°C. Ved disse temperaturene blir leire omdannet til keramikk. Ved høyere temperaturer oppstår sintring, der partiklene i leiren smelter sammen og danner en homogen enhet.
Vi forsøkte ulike metoder. Øverst tørkes gjenstandene ved bålet, før de legges i glørne og det fyres skikkelig. I tillegg brukte vi en gassfyrt ovn, der vi forsøkte raku, med reduksjonsbrenning (innebærer at oksygenet begrenses, og keramikken blir brun-svart) – les mer i Keramikk – fortidens stemme. Vi forsøkte oss også på obvara-teknikken – som jeg testet i forrige uke.
Vi hadde et seminar om KI i estetisk idearbeid, i Kristiansand i juni. Jeg lekte meg litt med et gammelt kamera (Minolta Dimage X), og tok dette bildet av Ingvard og Arild.
Nå tester jeg Googles modell for å lage KI-video, Veo via Flow. Dette er kommet til et punkt der det er fullt mulig å lage en film med utgangspunkt i stillbilder. Slik beholder en betydelig kontroll over det visuelle uttrykket. Jeg er imponert – legg merke til refleksene i sølepyttene og vinduene, mens "kamera" beveger seg etter de to. Det eneste som ikke sitter helt er noen av bilene helt i bakgrunnen, men dette legger nok de færreste merke til ved normal bruk.
Vi har nylig tatt imot årets studenter i kunst og håndverk. Jeg har emneansvar på masternivå, og studentene skal for alvor i gang med å skrive masteroppgaver. I den sammenhengen må vi snakke om, utforske og kritisk vurder hvordan og til hva vi kan bruke KI. Litt mer om det nedenfor.
Allerede første dag snakket jeg litt om hvor lurt jeg tror det er å ha et eller flere praktisk og fysisk materielt orienterte fag, nettopp i møte med KI. Selv om digital teknologi kan automatisere og forenkle mange prosesser, også i manuelle yrker, vil de konkrete møtene med ulike materialer skape komplekse møtepunkter mellom det digitale og det analoge. I denne kompleksiteten ligger det mye rom for å jobbe fysisk i materialene. Min beskjed til studentene: det er trolig både smart og fremtidsrettet å velge kunst og håndverk! Samtidig må vi forstå hvordan teknologi påvirker de estetiske fagene.
Jeg er ingen keramiker, men liker å utforske ulike materialmøter. For en tid tilbake gjorde kollega Gro Eide og jeg noen forsøk med fliser. Vi brukte blant annet noen 3D-printede pressformer, laget med utgangspunkt i en KI-generert illustrasjon av en strofe i Håvamål.
En blanding av digitalt og analogt altså, og med det en anledning til å linke til posten om "Digitalt håndlaget".
Tiden går, og flisene har blitt liggende råbrent i et par år. Når jeg nå finner de frem igjen er det fordi Gro og jeg skal brenne keramikk sammen med studenter. På samme måte som i fjor vil vi brenne i groper og tønner, der vi bruker ved, men i tillegg vil vi forsøke oss på raku-teknikker, der vi fyrer med gass.
I forkant tester jeg ut obvara, også kjent som baltisk raku, er en keramikkteknikk med røtter i Øst-Europa og Baltikum. I fjor sommer kjøpte jeg et vegghengt fat, laget med denne teknikken, fascinert av det spesielle utseendet. I år avsluttes sommeren med å teste teknikken selv.
Obvara er kjent tilbake til 1100-tallet. Metoden ligner på raku og innebærer å varme opp råbrent keramikk til omtrent 900 °C, før det raskt dyppes i en fermentert blanding av mel, vann, gjær og sukker, og deretter i kaldt vann for å stoppe reaksjonen.
Mine tester tyder på at dette fungerer på lavere temperaturer, ned mot 700 °C (jf flisen oppe til høyre), og jeg ser at flere anbefaler å legge seg noe lavere enn 900 (jf flisen nede til høyre, som riktig nok fikk "steke" en stund før den havnet i vann). Høy temperatur kan muligens henge sammen med at teknikken antas å ha blitt brukt for å forlenge holdbarheten på matvarer. Ved høy temperatur brenner mer av melblandingen inn i keramikken, og jeg antar det kan gi en tettere overflate.
Dersom en kun dypper den varme keramikken raskt blir resultatet er unike, mønstrede overflater med fargetoner som spenner fra kremhvitt til svart, der den ferdige overflaten varierer mellom matt og blank, avhengig av variabler som temperatur og tid under behandlingen.
Høgskulen på Vestlandet har en ordning med merittering av undervisere. Dette er en ordning "løfte fram gode undervisarar som jobbar systematisk, vitskapeleg og i samarbeid med kollegaar om å utvikle kvaliteten i utdanningane". Jeg har litt problemer med å peke på meg selv og si "god", men jeg scorer nok på systematikk, samarbeid og utvikling. I alle fall, gitt kriteriene, slik kan det bli søknad av, som sammen med 12 andre kolleger har jeg fått status som merittert underviser i 2025.
Puffet til å søke fikk jeg da jeg skrev den pedagogiske mappen ved opprykk til professor, og innså at det jeg da skrev om oppfylte mange av kriteriene til meritterte underveisere. Nettstedet som dokumenterer søknaden har en annen og friere form - jeg håper det kan være "interessant og lærerikt".
Jeg jobber med en videoinstallasjon med tre versjoner av en utsikt, til tre årstider, mot Tvergastein. Tvergastein er en hytte, bygget av filosofen Arne Næss, og det stedet han utviklet sentrale deler av sin økosofi. Tittelen “Perifeirens kraft” henspeiler både på Næss sitt syn på, og alternativ til det moderne konsumsamfunnet, og til det konkrete verket, som ser mot Tvergastein fra dets periferi.
Etter mange turer til Tvergastein, til ulike årstider, har jeg etter hvert sluttet å gå direkte til selve hytten. I stedet setter jeg meg ned på en liten topp, like over Tvergasteintjernet. Denne toppen ligger noen hundre meter vest for hytten, langs Hallingskarvet. Herfra er det utsikt til hytten, til tjernet. En kan noen ganger se og høre toget i det fjerne – sivilisasjonen mange kilometer unna. Ellers er jeg oftest alene her.
Jeg ser for meg en utforming ala dette, med tre små skjermer plassert mellom fire deler av et tablå, som viser Hallingskarvet – fotografert som et panoramabilde fra den nevnte toppen ved tjernet. Et headset lar betrakteren lytte til et lydbilde basert på naturlyder fra området:
Økosofien tilhører den dypøkologiske bevegelsen innen miljøfilosofi, men Arne Næss påpeker at den uttrykker et perspektiv som er spesifikt for hans egen personlige kontekst. Næss kaller derfor noen ganger perspektivet for «økosofi T», oppkalt etter hytten og stedet Tvergastein. Den vide utsikten fra denne hytten, like under Hallingskarvet, plasserer betrakteren over alle andre miljømessig, sosialt og intellektuelt. Tvergastein tjente slik sett Næss som en materiell representasjon og manifestasjon av et rikt liv med enkle midler.
For mer enn ti år siden postet Jill Walker Rettberg sin søknad om opprykk til professor. Jeg synes det var forbilledlig, med et håp om at jeg en gang kunne gjøre det samme. Jill skrev den gangen at det ikke er lett å vite hvordan en bør utforme en slik søknad, enten det er snakk om en utlyst stilling eller søknad om opprykk. Det gjelder trolig fremdeles.
Den danske regjeringen planlegger å stramme inn lovene for å beskytte enkeltpersoners digitale identiteter mot kunstige imitasjoner. Utgangspunktet er at alle har rett til sin kropp, stemme og ansiktstrekk, noe som per i dag ikke er tilstrekkelig beskyttet av eksisterende lover om kunstig intelligens.
Det samme gjelder i Norge. For et drøyt år siden så Stortingets utredningsseksjon på spørsmålet og leverte et notat om Lovregulering av deepfakes. Det er lenge siden i denne sammenhengen – i dag er deepfakes i form av video der grensene flyttes, sist aktualisert ved "Spicy"-modusen i Grok.
Samlet sett fremstår det for oss som noe usikkert om åndsverkloven får anvendelse på deepfakemateriale der dette er bilder konstruert digitalt basert på informasjon fra andre bilder. Vi har i den
forbindelse registrert professor Olav Torvund har uttrykt at straffeloven § 267 a – som setter straff
for deling av krenkende bilder – ikke synes å ramme fiktive bilder. Ifølge forarbeidene gjelder
denne bestemmelsen for fotografiske bilder, slik som åndsverkloven § 104. Samtidig ser Justis- og
beredskapsdepartementet ut til å legge til grunn det motsatte standpunkt. /../ Forutsatt at åndsverkloven kommer til anvendelse, ligger det en begrensning i vernet ved at dette
etter loven kun gjelder med hensyn til offentlig gjengivelse eller visning. /../ Bestemmelsen hindrer dermed ikke produksjon og
besittelse av fotografier, og heller ikke deling av fotografier innenfor privat sfære. Denne
begrensningen ligner på privat-unntaket i GDPR. Deling av slikt materiale kan naturligvis oppleves belastende også der delingen skjer innenfor den private sfære. I slike tilfeller vil imidlertid
straffeloven § 267 a fortsatt kunne komme til anvendelse, forutsatt at vilkårene der er oppfylt.
Artikkelen Etterligning av stemmer ved bruk av KI - er det lov? viser til en tidligere lagmanssrettsdom der det ble lagt til grunn at det «utgangspunktet er […] tillatt å bruke etterligninger av en person i reklameøyemed», og at det bare er «de urimelige etterligninger som er ulovlige.». Dommen handler riktignok ikke om KI, men imitasjon som sådan.
Notater og tanker fra et seminar om “KI i estetisk idearbeid” ved UiA, 11. og 12. juni 2025, med deltakere fra UiA, OsloMet og HVL. Jeg har gitt notatet en ganske fri form, der utgangspunktet er tema vi jobbet med i seminaret, men der jeg har føyd til en rekke momenter og forsøk for egen regning.
Vårt utgangspunkt er undervisning og bruk av KI i kunst og håndverk. Kunstfaglige tilnærminger til KI skiller seg fra nytteorienterte bruksmåter, ved å stille større spørsmål om menneskelighet, etikk, kreativitet og samfunnets fremtid. Kunstfaglige perspektiver kan ideelt sett utfordre og problematisere teknologiens rolle, skape friksjon og belyse de langsiktige, kulturelle og filosofiske konsekvensene av KI.
Dette ble en alt for lang tekst for bloggen, og mine tanker om KI i utdanning må leses her. Bakgrunnen er et høringsmøte i regi av utvalget om kunstig intelligens i høyere utdanning. Utvalget skal vurdere hvordan høyere utdanning påvirkes av utviklingen av kunstig intelligente teknologier. Det skal blant annet gi råd om hvordan læringsaktiviteter, eksamen, vurdering og læringsmål i høyere utdanningstilbud bør tilpasses. Viktige ting!
Teksten er basert på mine notater fra innspillsmøtet ved HVL i juni 2025, og bygget opp rundt spørsmål som ble fremmet til høringsmøtet. Gjennom sommeren er denne teksten blitt en god blanding av egne tanker om temaet, løselig basert på forhold som ble tatt opp i møtet.
Mye spennende, og mye en kan bekymre seg over. Endringer kommer, og jeg skulle ønske jeg hadde flere ansatser til mer konkrete svar ...
Planen var å teste projeksjonsvisning i fullskala i høgskolens storstue, Mimes brønn. Testen gjelder materiale til operaen Zosimos, som skal vises her om et knapt år. På scenen vil det være musikere og sangere, i tillegg til et kor i Piteå, flere musikere i Berlin og i Kairo.
En av mange utfordringer er å få disse fire stedene til å bli synlige og hørbare på tvers av alle lokasjonene. Mimes brønn blir hovednoden, men alle nodene blir en del av forestillingen og må se og høre de andre.
Her om dagen gjorde vi en test der OBS (Open Broadcasting Software) tok i tre Zoom-strømmer, to webkamera, en online-presentasjon med animasjoner og lokale videoklipp, det hele streamet til YouTube. Betydelig forsinkelse gjennom YouTube, 2 til 5 sekunder, men håpet er å benytte mer effektive måter å streame.
Problemet med den planlagte testen i dag var bare at der foregikk det annet arbeid, montering av lys mm. Løsningen ble dermed en skalamodell av scenen, bygd av en pappkasse, i målestokk ca 1:25. Det store lerret i salen blir dermed representert av at A4-ark. Scenen består av fire projeksjonsflater, to treplater i standard byggdimensjoner (120X240 cm), det store lerretet (750X500cm) og et mindre lerret i front (600X200cm). I OBS kan jeg tilpasse ulike kilder, slik at de passer eksakt med projeksjonsflatene.
Dermed er det bare å kjøre i gang projektoren, og foreta en minitest:
I min bok er Neuralink det mest interessante Elon Musk står bak, det topper Tesla og SpaceX. Å se de syv første som har fått hjelp av teknologien er rørende.
Foreløpig er fellesnevneren for de syv deltakerene, som har fått en neuralink operert inn, at de ikke lenger kan kontrollere kroppen. Noen har fått ødelagt ryggmargen, slik at de er lammet, andre har ALS. Muligheten til å koble menneske til maskin har gitt disse personene, som har mistet kroppslige funksjoner, et annet liv. Videre utvikling peker i retning av å gi blinde syn, mm.
Som antydet i tidslinjen ovenfor (den første fikk implantatet for halvannet år siden) kan utviklingen skyte betydelig fart. Spørsmålet er kanskje hvor mange år det vil gå før det kan bli allminnelig å kommunisere med en datamaskin, kun med tanker. Smått dystopisk, men også åpenbart oppmuntrende.
Jón Þór Birgisson er nok best kjent som, Jónsi og som frontfigur i bandet Sigur Rós. I tillegg til bandprosjektet jobber han blant annet med installasjonskunst med et samspill mellom lyd, lys, lukt og berøring.
VOX, som kan oppleves i Kunstsilo i Kristiansand, er en lyd- og lysinstallasjon der Jónsi tar utgangspunkt i lyden av sin egen stemme (VOX er latin og betyr stemme), og bruker denne til å styre fire LED-skjermer som omslutter publikum. Den naturlige stemmen blir kombinert med datamodifiserte og KI-genererte stemmer, som er videre bearbeidet og forvrengt. Dermed er det vanskelig å skille den naturlige stemmen fra lydene som er kunstig framstilt.
Under seminaret jobbet vi en del med hvordan vi kan trene lokale KI-modeller, slik at vi reelt kan tilpasse disse til egen bruk, ledet av Jørund Føreland Pedersen. Som jeg erfarte noen dager tidligere: en kommer sjelden helt i havn ved å basere seg på ferdige tjenester. I Dagsnytt 18 tar også Jensenius til orde for å arbeide med små, smart tilpassede KI-modeller.
Tilbake til VOX. Bildet ovenfor gir ikke et reelt inntrykk av installasjonen, det gjør i og for seg ikke videoen nedenfor heller. Opplevelsen er fysisk, godt formidlet i anmeldelsen på kunstavisen.no.
Jeg forsøker å lage animasjoner med Pollo.ai. Saken er at jeg behøver mange animasjoner, i stil med den løpende figuren nedenfor. Denne er tegnet ramme for ramme (rotoscoping), noe som tar tid selv om stilen er røff.
Til høyre et forsøk på å få den samme karakteren til å danse – etter ganske mye fikling. I og for seg bra bevegelser (jeg liker strobeeffekten, og lever fint med at bevegelsene ikke er jevne), men jeg får flere detaljer enn det jeg skal ha.
Sammen med kollega Gro Røsland har jeg skrevet et kapittel i boken Kunstig intelligens i skolen. Boken tar først for seg hva kunstig intelligens er, og diskuterer på en kritisk, innsiktsfull måte hva som skjer når elevene tar i bruk kunstig intelligens i arbeidet med lærestoff og oppgaver. Deretter ser forfatterne på noen muligheter og utfordringer knyttet til bruk av kunstig intelligens i skolefagene.
Gro og jeg har skrevet om Storyline ved bruk av KI, noe som tar utgangspunkt i prosjektet KI Storyline, et innovasjonsprosjekt vi jobbet med i 2023-24.
I boken diskuterer vi generativ KI i forhold til Storyline-metoden, en metode som i utgangspunktet fremmer tverrfaglig læring og engasjement gjennom fortellinger. Elever skaper karakterer og univers, løser fagrelaterte oppgaver og håndterer hendelser, ofte i tverrfaglige fagsløyfer. Vi bruker et konkret eksempel: en Storyline om fotosyntese i en skog, der vi viser hvordan KI kan brukes i prosessen med å skape karakterer, illustrasjoner, hendelser, mm.
3D-printede teksturprøver. Illustrasjon fra avhandlingen (s. 75)
Digitalt håndlaget er en masteravhandling, skrevet av Ida Marie Oterholt, som tar for seg digitale muligheter, utfordringer og dilemmaer i møte med design og tradisjonshåndverk.
Avhandlingen tar for seg 3D-utskrift, laserkutter og kunstig intelligens, men der hovedvekten i prosjektet er praktisk skapende arbeid. Sammenligning av tradisjonshåndverket og den digitale teknologien avdekker ulike former for eierskap, selvstendighet og holdninger til verkene.
Jeg kom over denne i forbindelse med en ressurssamling, laget ved USN:
For en tid tilbake hørte jeg om hvordan en supporttjeneste var blitt mye bedre ved bruk av kunstig intelligens. KIen var ikke skreddersydd, men hadde tilgang til brukermanualen. Tilbakemelding fra brukerne var at svarene ble bedre, ikke minst ved å være hyggelig og imøtekommende, i tillegg til å gi gode svar.
Langs samme linjer går "Kunstig intelligens og legers svar på helsespørsmål". En mer kompleks "manual", men også dette en form for brukerstøtte. Svarene generert av GPT-4 ble vurdert som mer empatiske, kunnskapsrike og hjelpsomme enn svarene fra leger. Det antyder at kunstig intelligens kan avlaste helsepersonell ved å formulere gode svarutkast på helsespørsmål.
For noen dager siden postet jeg noen animasjoner, som henger sammen med mitt bidrag til utstillingen kalt handsam. Denne utstillingen settes opp i de samme lokalene som vi brukte til Umbraludu, tidligere i år. Bak utstillingen står forskergruppen Materialitet, teknologi og berekraft (MaTecSus), som jeg leder. De utstilte arbeidene er resultat av tre materialseminar. To av disse ved Den grøne fabrikken, i Mjøsvågen på Osterøy.
Lokalene som vi benytter til denne utstillingen ble tidligere brukt til bokhandel, og at bokhandelen er borte har ikke vært populært. Det var faktisk bakgrunnen for at Khrono publiserte en sak om bruken av lokalene. Som jeg sier til Khrono: "— Det er mange som er interesserte i kva desse lokala skal brukast til, og det er noko av bakgrunnen for at prosessen har teke lang tid". Så er det bare å håpe at vår bruk viser vei mot en av flere bruksområder.
Foto: Glenn Jensen Mangerøy / Khrono
Utstillingen handsam (Handsam - å halde eller røre med hendene, eller greie/stella med), i lokalene som har mye naturlig lys:
Mitt bidrag til utstillingen: Tre ferdaminne
Premisset er å benytte kassene, som alle har en forhåndsdefinert størrelse. Ideen min var å vise et utsnitt (et innblikk) av natur i form av video. For å få dette til å gå opp måtte jeg sage en slot i hver av kassene, slik at ipaddene kan stikkes inn i bunnen. Tre av kassene inneholder en hver sin videoloop – skogen, bekken og fjorden. Innsiden av kassene er kledd med naturmaterialer – mose, saueull og lav. En fjerde kasse inneholder en høyttaler som spiller av en redigert lydloop, satt sammen av natur- og miljølyder fra Kossdalen på Osterøy. Dette er de eneste lydene i utstillingen.
Det dykkes ganske dypt her, i en flott video som blant annet gir innblikk i sammenhengene mellom håndverk og industriell produksjon. Finske Genelec holder til i Idensalmi, midt inne i de tusen sjøers land. Den familieeide bedriften har bygget studiomonitorer av toppklasse siden 1978.
Det er i og for seg ikke så mye nytt her, i forhold til tidligere tester. Dette er et av instrumentene, bygget og tatt i bruk av studenter í fjor høst. Jeg satte opp dette for å teste en effektpedal inn i signalkjeden. Det var i seg selv ikke vellykket, så dette er en test uten at denne pedalen er aktiv. Alle lyder kommer dermed direkte, slik de blir manipulert på lydgartneriet.
Jeg leker meg litt med å skape lyder ved hjelp av ulike ting jeg har på kontoret. Fullstendig uten å planlegge på forhånd, noe som viser hvor lett en kommer i gang. Dunket fra stiftemaskinen er nærmest en referanse til det som i sin tid var en av inspirasjonskildene (Trent Reznor, som "snekrer" filmmusikken til Gone Girl) for å sette i gang dette prosjektet. Reznor benytter en forløper til Folkteks Resonant Garden (det er imidlertid et instrument som koster tusen dollar).
Neppe et typisk norsk klasserom, men la dette være en illustrasjon på noen av de mulighetene, og utfordringene som generativ KI bringer med seg. Et spennende felt å undersøke i hele utdanningsløpet.
Er du lærer (eller kjenner du noen) med avlagt mastergrad de siste fem årene, og interessert i bruk av KI i estetiske fag (primært bilde, levende bilde og lyd)? Har du lyst til å bruke de neste tre årene på et faglig dypdykk? Send meg i tilfelle en epost: joh@hvl.no, så kan vi se om det er mulig å få til en søknad.
HVL starter i disse dager til europeiske prosjekter (Erasmus) der KI er tema. En stipendiat vil trolig kunne knyttes til disse prosjektene. Jeg er involvert i et av disse: AI-teach. I tillegg foregår det mye knyttet til KI, i skoler i regionen, og i ulike fag ved HVL. Vi er kanskje særlig interessert i hvordan vi kan utvikle bruk av KI, slik at det treffer godt både i skole og lærerutdanning. Merk: jeg skriver dette på norsk – i min bok må en eventuell kandidat snakke skandinavisk, gitt at vi skal jobbe mot utdanningsfeltet i Norge.
Min interesse er særlig knyttet til generativ KI for bilde- og video. Det hele sett fra et brukerperspektiv. Du behøver altså ikke dyp teknisk forståelse i denne sammenhengen, selv om en viss teknisk interesse og nysgjerrighet åpenbart er en fordel. Når det er sagt: min hovedinteresse ligger i skjæringspunktene mellom hva som kan løses med datamaskiner og det som kommer til uttrykk analogt. KI byr på nye muligheter her.
Jeg sitter i glasshus, som trofast bruker av Google Docs siden starten, i 2006. Faktisk enda tidligere, da jeg ble med fra tjenesten Writely, som begynte å tilby sin tjeneste i 2005. Nærmere tyve år....
Tanken er også at dette blir rimeligere over tid.
Men, her gjelder det spørsmålet om europere og andre bør planlegge en digital exit, og frigjøre oss fra de amerikanske teknologigigantene. Den tyske delstaten Schleswig-Holstein deler sin liste over alternativer og sin open-source-strategi:
.jpg)
