Digital mediearkeologi

Gjensyn med noen gamle arbeider. Tilfeldighetene vil ha det til at jeg publiserte en tekst kalt "Mulig konsept for interaktiv fortelling" for nøyaktig atten år siden. Den 27. desember 2002 – denne versjonen er gjenskapt via Archive.org. 

Jeg oppdaget denne mens jeg var på jakt etter Alexa. Dvs hypertekstfortellingen "Hvor er Alexa?", som jeg skrev i 2012, ligger ikke lenger på nettet. Dette prosjektet var en del av nettstedet informasjonskompetanse.no og ble ganske utførlig presentert i et paperfremlegg under Nordmedia i 2013: Reactive hypertexts as playful narratives. Som artikkel kom dette imidlertid ikke lenger før Producing Hypertext Narratives for Mobile Phones, som kom tidligere i år – og da som et resultat av et annet prosjekt.

En delvis fungerende versjon av Hvor er Alexa? finnes via Archive.org, men de visuelle elementene er dessverre borte.

Det blir nærmest en form for personlig, digital mediearkeologi dette. Digital mediearkeologi er et begrep som blant annet knyttes til Wolfgang Ernst, men som jeg først hørte om av Pelle Snickars, noen år etter at den først nevnte teksten ovenfor ble skrevet.

God jul med Krampus

Årets "julekort", med Krampus som sparker ut koronaen:

Les mer om St. Nikolas og Julen.

Suzanne Ciani at Envelop SF

Suzanne Ciani var med på min liste over Kvinnelige pionerer innen elektronisk musikk, da representert i form av en video der hun jobber med lyder til et spill for Atari.

Bildet er fra tidlig 70-tall der hun jobber med en Buchla 200.

Her er Ciani under en live fremføring ved Envelop SF, et oppsett med 32 høyttalere:

K&H og Fagfornyelsen – Stipendiatstilling

Det er lyst ut en stipendiatstilling ved HVL som skal se på hvordan Fagfornyingen 2020 påvirker faget kunst og håndverk i skolen, samt koblingene til lærerutdanning. Dekomp-ordningen og prosjekter innen kunst og håndverk nevnes spesielt

• Les utlysningen her – søknadsfrist 31. januar 2021

Siden jeg allerede er inne i flere samarbeid med skoler gjennom Dekomp-ordningen kan jeg utbrodere litt. Dette står selvsagt for min egen regning, men jeg håper det kan antyde at dette kan bli en spennede jobb.

Eksempler på Dekomp-prosjekter er f eks arbeid med sfæriske (360) medier, der vi med utgangspunkt i formgivining og design (altså svært relatert til kunst og håndverk). Dette er prosjekter som åpner tverrfaglige muligheter hver gang jeg snakker om dette med lærere.

En robot introduserer Paivi Laaksos arbeider på HVL-Kronstad.

Jeg har jobbet mye med roboter med talesyntese og simulerte samtaler. Her er ikke relevansen i K&H åpenbar for alle, men roboten inngår alltid i en form for fysisk iscenesettelse. Dermed åpner det seg mange muligheter for å jobbe med konkrete materialer, samtidig som studenter og elever snuser på felt som AI (kunstig intelligens), chatbotter, eksptertsystemer, etc.

Corona-kunst, hekling og statistikk

Corona-kunst og med det en effektiv illustrasjon av R-tallet, av og med Kathrine Frøslie, førsteamanuensis i biostatistikk ved NMBU, men tydelig interesse for hekling og strikking.

Flott møte mellom matematikk og tekstilkunst som blir folkeopplysning i denne videoen: Smittetallet R (video på norsk, den nedenfor er engelsk). 

Det hele et bidrag til utstillingen CoviDesign ved Greve museum

Presidenttweets

Samler litt sanntidsbilder, som raskt blir historie. Twitter legger et filter på noen av Donald Trumps tweets 

Bakgrunnen er denne: 

Automatoner – våre nye medborgere?

Roboter kan kodes av elever slik at de går inn som en "medspiller "eller "medforteller" der robotens oppførsel og dialoglinjer er programmert av elevene.

Jeg snakket om automatoner og medborgerskap under et seminar forskningsprogrammet Berekraft, medverknad og mangfald. Skillene mellom forskningsprogrammene er litt vanskelige å (be)gripe og dette var et innlegg der jeg forsøkte å nå fagfeller som jeg vanligvis ikke snakker til. Jeg kunne trolig snakket meg var om hvordan forskergrupper og -programmer motvirker tverr- og flerfaglighet, men skal la dette ligge.

Spørsmål knyttet til automatoner er imidlertid i høyeste grad tverr- og flerfaglige, og jeg er usikker på i hvilke fag den hører mest hjemme: om det er i KRL, samfunnsfag, realfag, språkfag og ikke minst hvordan det passer inn i mitt fag, kunst og håndverk.

Teksten kan du se og lese her, mens videoen nedenfor gir en kort visuell og muntlig fremstilling.

I arbeid i kunst og håndverk har vi sett hvordan komplekse sammenhenger oppstår ved å sette mange enkle elementer sammen: 6-klassinger som diskuterer og koder automatoners egenskaper og samtalene omkring uten egenskaper og hvordan dette skal komme til uttrykk i kode er ganske grunnleggende. Ikke bare i forhold til robotens funksjoner, men også som en begynnende forståelse av hvordan man kan skape og kontrollere autonome systemer. 

Jeg mener de prosjektene jeg skisserer og viser eksempler fra gjenspeiler endringer i vår digitale kultur og automatoners inntreden i samfunnsslivet. Dette henger sammen med Fagfornyelsen i skolen og de tverrgående temaene som medborgerskap, bærekraft og livsmestring. 

Hvordan forberede dagens elever på den type beslutninger de skal være med å fatte i og om fremtiden? Vi kommer til å bli stilt ovenfor en mengde ulike problemstillinger praktiske etiske juridiske og kanskje ikke minst følelsesmessige.

Estetiske læringsprosesser

Jeg tenker ofte rundt figurer. Noen ganger blir dette rot, andre ganger en god støtte for tanken. Akkurat nå holder jeg på å riste i en videreføring av Malcolm Ross’ modell for estetiske læreprosesser. I min "forbedrede" versjon blir denne modellen seende slik ut:

I Ross sin opprinnelige modell er det mye som ikke er eksplisitt med. De fleste vil nok være med på at også lek skjer innenfor noen regler, i alle fall sosiale normer, og at dette nok fanges opp i den opprinnelige modellen. Samtidig synes jeg det er bra å kunne peke på systematikk som en viktig komponent.

Videre er individ-kollektiv en dimensjon som heller ikke er tydelig fremme. Igjen ligger det nok implisitt, men vekslingen mellom å medvirke på individuelt plan og som del av et kollektiv er noe som opptar meg.

Så er det impulsen, det som setter i gang en prosess. Denne blir gjerne fremstilt som en sirkel i sentrum. her forsøker jeg å illustrere at impulsen vil fungere forskjellig i ulike sammenhenger, og individuelt og kollektivt. Videre vil den trekke ulikt på sanser, medie, ferdigheter og fantasi. Noen ganger treffer den umiddelbare impulsen kanskje nesten bare den enkeltes sanser og fantasi, mens ferdigheter og konkretisering i et medium er noe som utvikles over tid.

Auditomotion

Jo, det blir mange "audito"-avleggere for tiden – Auditolocomotiv og Auditopenta, samt tidigere Auditor. Jeg føyer nok et prosjekt til listen, denne gangen Auditomotion, som har blitt til det mer norskklingende Auditomosjon.

Så hvorfor ikke like gjerne Audiolocomotiv, Audiopenta, Audiomotion? Alle prosjekten handler jo om forholdet mellom lyd (audio), steder og bevegelse. Her kommer mine kunnskaper om språk og etymologi litt til kort, men det vi snakker jo også om "auditorium" – rom som er laget spesielt med tanke på at lyd skal bære godt og kunne oppfattes av mange – ikke "audiorium". Her er det slutten av ordet, altså "-torium" som skaper den betydningen jeg er ute etter: "et sted hvor noe bestemt er samlet, oppbevares eller foregår". Dette sammen med mosjon, av latin motio, ‘bevegelse’.

Auditomotion er altså ikke bare lyder i bevegelse, men et sted der lyder "foregår".

Så er det selvsagt også en annen side. Direkte søk på disse ordene gir deg ikke treff hos Google. Auditolocomotiv, Auditopenta og nå Auditomotion er slik sett ekte nyvinninger :)

Mer herom siden, men nå er i alle fall det språklige noenlunde på plass...

Flere skal kunne ta utdanning der de er

Klar melding dette:

Regjeringa foreslår å bruke meir pengar på fleksible utdanningstilbod...

– Tida der du måtte på ein campus for å ta litt utdanning er over. Derfor er vi opptekne av å bruke meir pengar på å utvikle fleksible utdanningstilbod. Det gjer høgare utdanning tilgjengeleg for folk som ikkje bur i nærleiken av eit fysisk undervisningsbygg, noko som er betre tilpassa livssituasjonen folk er i, seier Asheim.

Ordningen med fleksible utdanningstilbud gjennom Diku blir på om lag 97 millioner. Bra det, men faktisk litt mindre enn hva man brukte i vår. Dette er vel uansett midler som går til den utlysningen som gikk ut i 2019. Blir spennende å se hvilke konsekvenser dette får for en kommende utlysning, forhåpentligvis i år.

Ambisonics in Ableton Live

Jeg må nok se disse noen ganger, men ambisonics i Ableton Live vil trolig være særdeles nyttig i forbindelse med auditopentaet.

Hele spillelisten: Ambisonics in Ableton Live 10 Tutorial

Utvidet virkelighet (AR) i bøker for barn

Gro Eide og jeg deltok på den virtuelle konferansen Å skape bærekraftige barnehager – perspektiver, muligheter og utfordringer. Vi har snakket om «Utvidet virkelighet i bøker for barn» ved noen anledninger tidligere, men dette prosjektet er nå utviklet og gjennomført  i sin endelige form.  Vi presenterte funn og erfaringer fra et prosjekt vi gjorde sammen med en studentgruppe i emnet kunst, kultur og kreativitet i barnehagelærerutdanningen, i 2019-20.

KnowHow Edtech 2020

Konferansen presenterer seg som "The leading EdTech event in the Nordics". Dette er en internasjonalt rettet konferanse med en mengde svært kompetente innledere. Tidligere år har hatt høy kvalitet på innleggene, noe det er grunn til å forvente også i år.

I år streames konferansen gratis på nett!

Dag 1
Live 23. september 2020. Kl 12.00 – 14.00  

– Digital is the new normal

Dag 2 
Live 24. september 2020. Kl 12.00 – 14.00  
– Tools and toys

Dag 3 
Live 25. september 2020. Kl 12.00 – 14.00   
– Predictive learning

To perspektiver på sfærisk lyd

Sitter og skriver og dermed popper det opp med ulike eksempler.

Begynner en historisk gjennomgang av sfærisk lyd med Karlheinz Stockhausen, som i 1968 ble invitert til et samarbeid om den tyske paviljongen på verdensutstillingen i Osaka 1970. Arkitekten, Fritz Bornemann, ble overtalt av Stockhausen til å bygge et sfærisk rom med publikum i sentrum, omgitt av høyttalergrupper i syv ringer. 

Verket Expo besto av flere deler, av Stockhausen betegnet som "prosess”-komposisjoner. Utøverne fikke en serie transformasjonstegn som ble brukt i forhold til ulike typer materiale som kunne variere betydelig fra en forestilling til den neste. 

Foto: Antimodular Research.

Deretter kommer jeg innom Rafael Lozano-Hemmer med Sphere Packing, fra 2013, og Sphere Packing: Bach fra 2018.  Førstnevnte noen ganske ekstreme rundstrålende høyttalere, men sistnevnte i prinsippet er en miniatyrversjon av Stockhausens sfære, dog med mange flere høyttalere.

Lozano-Hemmers installasjoner er eksperimentelle og kan knappest kalles et komponert verk, men de to versjonene synliggjør uansett de to perspektivene på en lydsfære: den som plasserer lydkildene i en sfære som brukeren er inne i, og den som plasserer høyttalerne på en sfære som brukeren kan bevege seg rundt.

Mitt forsøk med Aditopentaet er en slags sfære som brukeren beveger seg rundt.

Tåkeskyer over Bergen - september 2020

Huset vårt ble i sin tid bygget av og for en meterolog, som var sentral da det som kanskje ble historiens viktigste værmelding ble utarbeidet.

Sverre Pettersen ville sikkert likt en dag som denne:

Åpning av læringslab – HVL

Så er dagen kommet, dvs HVL invier nybygget i morgen med tilhørende læringslab. En dag jeg har gledet meg til, i alle fall siden 2016. Jeg er fremdeles spent på om vi får knyttet rommene til uteområdene, men inne skjer det i alle fall mye spennende. Ikke minst knyttet til at Etat for skole i Bergen kommune får sin faste plass i et av rommene.

I morgen blir jeg sittende her, bak Auditopentaet:

Med litt forskjellige prosjekter:

Brian Eno - Artscape documentary

Noen år siden, men alltid nyttig å lytte til Brian Eno, også når han snakker om audiovisuell medier:

I thought that originally those few individuals who’d survived in history— in the sort of “Great Man” theory of history—were called “geniuses”. But what I thought was interesting was the fact that they all came out of a scene that was very fertile and very intelligent. So I came up with this word “scenius”—and scenius is the intelligence of a whole… operation or group of people. And I think that’s actually a more useful way to think about culture…Let’s forget the idea of “genius” for a little while; let’s [rather] think about the whole ecology of ideas that give rise to good new thoughts and good new work. (Ref)

30 år siden Døden på OsloS

Premiere i 1990, den 30, august. Regi Eva Isaksen, etter boka til Ingvar Ambjørnsen. Ikke helt Bahnhof Zoo (Christiane F.), og Dum Dum Boys er ikke Bowie, men Oslo S står godt på egne bein. Det begynner å bli lenge siden, men et kjekt gjensyn. Filmene står seg godt. 

Gjensyn med en gammel figur

Ikke noe metaforisk med denne overskriften, tvert imot svært konkret: I mange år hadde jeg en artikkel liggende om virtuell virkelighet, basert på noe jeg skrev i hovedoppgaven min i 1994. På det tidspunktet var allerede VR hotte saker – i alle fall på idestadiet. Det er med andre ord ikke alt som går så fort, selv om jo dataspill har tatt grafikken til et helt annet sted i løpet av drøye 25 år.

Den opprinnelig teksten ligger ute. Jeg la den ut i 1995, kort tid etter at jeg hadde begynt i jobb. Jeg gjorde imidlertid en rekke endringer og tilføyelser i denne teksten som nå er gjenskapt via Internet Archive. Her finner vi den aktuelle figuren, fra hovedoppgaven, som jeg nå forsøker å finne opprinnelsen til. Når jeg ser tilbake på denne teksten finner jeg ett og annet som så absolutt er mine egne tanker og ideer, men jeg kan ikke helt se for meg at jeg har kommet opp med denne helt på egen hånd. På den annen side er det ingen referanse, og jeg var neppe så sløv at jeg kopierte andres arbeid uten referanse. Trolig er det dermed en omarbeiding av en annen figur.

Bakgrunnen for å grave i dette er at jeg holder på med bokprosjektet Digital materialitet. Runder straks 350 sider og nærmer meg omsider slutten.

Auditopenta – prototype ferdig

Litt skrekkblandet fryd dette – det blir en ganske svær sak og stativet kunne nok vært konstruert enda mer solid. Det ble litt til ut fra hva som var tilgjengelig ...

Men her står det nå i alle fall: 20 høyttalere fordelt på de fem søylene.

Så er det bare å håpe på at lydkortet med ti stereospor ut ankommer snart. Jeg får ikke testet all verden før det er på plass.

Noen mentale notat knyttet til forgjengere:

• PLOrk: the Princeton Laptop Orchestra
• A History of Hemispherical Speakers at Princeton, Plus a DIY Guide 
• Hemispherical loudspeakers for laptop orchestras 
   
• «Spherical Concert Hall»
For the 1970 World Expo in Osaka in 1970, Germany built the world's first, and so far only, spherical concert hall. It was based on artistic concepts by Karlheinz Stockhausen and an audio-technical concept from the Electronic Studio at the Technical University in Berlin


• isobelaudio.com/history/
  Amplifed sound usually has a very different character from unamplified sound because of the way it interacts with its environment. Unamplified sound radiates out from its source in all directions, interacting with the walls, floor, ceiling, etc., while most loudspeakers project sound in one direction only. Typical “stereo” or “surround sound” systems have a “sweet spot” where they sound best, and the spatial illusion they create is destroyed if the listener is not properly positioned.
  
  Hemispherical speakers are entirely different. They produce “localized” sound that emanates from the speaker’s position and interacts with a room’s natural acoustics.

International Year of Sound 2020-2021

Noen linker i anledning The International Year of Sound og arbeidet med auditopentaet.

– Online Resources 

La La Lab - The Mathematics of Music

Auralization An Overview

Spurv i 3D-dans 

Brikolør – Auditopenta

Da koronane sendte alle til hjemmekontor og hjemmeundervisning tok en oppgave som studentene fikk utgangspunkt i Claude Lévi-Strauss sitt begrep "bricolage". Ingvard Bråten, som var ansvarlig for oppgaven, har skrevet om brikolasje i forhold til gjenbruk, jeg har selv brukt begrepet en rekke ganger, knyttet til Spatial webpublishing and bricolage og  ulike former for digital remiksing og selvfremstilling. Sist, men ikke minst, er Helge Ridderstørms Ungdommers kombinasjonskunst – bricolage for en ny tid vel verd å få med seg.

Nå er dette imidlertid også knyttet til en svært konkret hendelse. Det ryddes på HVL, samtidig som jeg holder på å bygge auditopentaet. Det betyr daglige turer til containeren for metallavfall, og sannelig fant jeg gull. Et supertungt metallunderstell fra et ødelagt bord, som attpåtil var mulig å skru fra hverandre. Dermed kom stag på plass og jeg nærmer meg at fungerende stativ. Eneste bekymring så langt er avstiving. Stativet skal holde fem høyttalersøyler á 12-15 kilo.

I det større bildet er ikke dette en særlig vakker fortelling. Vi har konferanser om bærekraft og institusjonen skal være et miljøfyrtårn. Likevel trumfer enhetlig visuelt uttrykk, påført oss av interiørdesignere, anbud og prosjektlogikk. Passer ikke nåværende møbler inn ender det fort med at de blir avhendet (=havner i søpla). Jeg er smått forskrekket over hvor mye brukbart som kastes, ikke minst ved HVL i disse dager. Men det er lov å håpe at det blir litt bedre enn sist gang, da HiB flyttet i 2014.

"Bricolage er ofte en motstandsstrategi", avslutter Ridderstrøm. Dermed ligger det litt motstand i å hente ting ut av containere og gi det nytt liv. Om ikke upcycling, så i alle fall en form for gjenbruk.

Kort vandring i K2 – HVL, Kronstad

En test av H5P, som fungerer fint. Dermed ble det også en liten veiledning til et verktøy som har blitt ganske velfungerende. Har ikke fått sjekket om det er støtte for "spatial audio", ala slik det er i RoundMe.

Bad Seed Teevee

Nick Cave holder høy fart for tiden. Synes ikke det er lenge siden det glimrende albummet Ghosteen, og nå er Cave ute med bok og utstilling: Stranger than kindness. Om en kommer seg til København før 13. febrauar 2021 er det mulig å få med seg utstillingen.

En variant av musikk for koronatiden: Bad Seed Teevee sender 24/7.

Pixlr og Alfonso X

En av mange interessante spanske konger, Alfonso "den vise". Her et resultat av at jeg sjekker den nye versjonen av Pixlr, i kombinasjon med litt filtrering ved hjelp av nettjenesten Lunapic. Pixlr har blitt kvitt Flash, men ser heldigvis ut til å ha beholdt alle de sentrale funksjonene. Dermed er dette fremdeles et verktøy verd å anbefale. Det er faktisk sjelden jeg bryr meg om å bruke noe annet til bilderedigering.

Kind of Blue automaton

Det ble dessverre ikke noe av de tangodansende auditolocomotivene. Med avlyst konferanse kom det ikke lenger enn en form for demo. Men, nå er i alle fall den ene kjørbar. Koden denne fikk gir den litt vel passive egenskaper, så her må det til litt justeringer. Må også sørge for at avstandssensoreen har fri sikt...

Kunne jo passet med Kind of Blue i bakgrunnen, men tilfeldigvis ble det Nils Frahm i stedet.

Rart med ting som ikke har en frist. Jeg har foredraget Automatoner – elevers første møte med “AI” ferdig, men har ikke fått somlet meg til å spille det inn som en video.

Producing Hypertext Narratives for Mobile Phones

Basert på et opplegg gjennomført i 2016 har jeg og kollega Sarah Hoem Iversen skrevet et kapittel, "Producing Hypertext Narratives for Mobile Phones", i Transforming Teacher Education with Mobile Technologies, utgitt på Bloomsbury.

Prosjektet som artikkelen er knyttet til ble gjennomført i en klasse med studenter i engelsk, der studentene skulle samskrive en fiksjonsfortelling med hypertekststruktur. Vår eneste føring var at det hele begynner den 31. januar 2016 - dagen før det amerikanske primærvalget. Vi ble, dessverre kan en vel si, litt sannspådde for vi bestemte også at studentene skulle skrive sin fortelling i tilknytning til Trump sin kampanje. Ut over det var det hele opp til studentenes fantasi og språklige skaperevne.

Studentene fikk en introduksjon til hypertekstfortelling, der de blant annet leste en engelsk versjon av Hvor er Alexa? (som jeg skrev i 2012). Her bommet vi nok litt, fordi dette er en tekst som skiller seg ganske mye fra det studentene produserte. Litt sjangerkunnskap fikk de, men ikke en modelltekst. Andre ting var adskillig mer vellykket: blant annet jobbet vi med studentene i forhold til å sikre en høvelig struktur og fordele skriveoppdrag:

Sonic Urbanism

Scoring the City, Embodied Notation og Sonic Urbanism:

Attention is turning more and more to the way cities sound, from experimental music and acoustic engineering to urban anthropology. But can urbanism really be done sonically? Who decides what is wanted and unwanted noise? What can the crafts of music and sonic art teach us about how acoustics structure social life?

Her var det mye spennende som jeg må kikke nærmere på. Relevant for lokative lydprosjekter i spennet mellom Tilhører/Auditor og nært forestående Auditopenta. 

Noe av det jeg er spent på å utforske med auditopentaet er hvordan en kan skape og forflytte lydmiljøer som publikum kan utforske gjennom bevegelse, denne gangen uten å være avhengig av headset. Svært mye som gjenstår, men et møte mellom sfærisk lyd (ambisonics) og en mangekanals lydkilde (auditopentaet) er kanskje en løsning.

Mer å sjekke ut: Soundspace Illustrated samt en rekke forskningsartikler om temaet

Speilet mister ånden – Exit for "Speilånd"

Installasjonen Speilånd ble laget og satt opp i 2014, samtidig med den lokative lydinstallasjonen Tilhører, i forbindelse med åpningen av det den gangen nye biblioteket i høgskolebygget på Kronstad.

For Speilånds vedkommende var maskinvaren gammel allerede den gang, og det siste året har ikke speilet hengt helt med. Ombygging i biblioteket ble spikeren i kista, eller kanskje vi kan si at koronaen tok den. I alle fall: i dag ble Speilånd demontert.

De ansatte i blibliotekt forteller at den har vært populær. Funksjonen med et forsinket speil, gjennom en form for lkontinuerlig og langsom eksponering av omgivelsene har gitt en fin effekt på et sted hvor mange mennesker passerer på en normal dag.

Musikk for coronatiden

Nils Frahm var i Bergen, under Festspillene i fjor. I år blir det ikke en gang festspill. Da får det være en trøst å lytte til Empty, utgitt i forbindelse med Piano Day 2020.

Det er pianoet som er i hovedfokus, men opptakene er gjort med mikrofoner plassert nærmest mulig, hvis ikke inne i pianoet. Minner slik sett om et tidligere album: Felt. En betydelig del av lydopplevelsen er dermed små lyder, som pust, knirking, smell or resonanser – alle de små (bakgrunns)lydene som mange ellers forsøker å unngå, men etter min mening gir en ekstra dimensjon. Live, uten å være live, og en blanding som tangerer konkret musikk.



Many many other notes of the piano have been struck since these days, and before we all forget about this, I thought it would be a good moment to share these lullabies with you. I hope they help you stay all strong and calm in these days of solitude – despite the hardship, we can discover introspection and reflection unexpectedly. Who knows what it is good for.

Auditopenta

Hva er et «Auditiopenta»? Det lurer du forhåpentligvis såpass mye på at du leser litt til. En form for ideutvikling dette, der jeg har kommet et par hakk videre siden slutten av fjoråret.

Oppsettet skissert nedenfor er inspirert av iko.sonible.com. IKO er en høyttaler som sies å spille med rommet den står i. Alle høyttalere skaper i og for seg resonanser i et rom, men med mange membraner, som kan spille sammen og kontrolleres individuelt, gjør det mulig å skreddersy en komposisjon for rom med ulike egenskaper. Auditiopentaet blir dermed en sentral lydkilde, omgitt av et lydfelt. I stedet for å oppleve den avspilte lyden fra en ideell lytteposisjon, f eks slik som ved stereofonisk lyd, inviterer auditiopentaet snarere til at lytteren beveger seg og utforsker ulike lytteposisjoner.

Lydbildet kan også tilpasses ytterligere ved hjelp av reflektorer og ulike akustisk dempende materialer.

Selve høyttalerriggen – «Auditiopentaet» – kan sende ut lyd i mange retninger, da hver søyle i pentagrammet inneholder fire høyttalere. Tanken er at alle de totalt 20 høyttalerne kan kontrolleres individuelt og formidle fragmenter fra ulike lydkilder (lydspor i avspillingsprogrammet) som til sammen danner et hele.

Slik kan en “forme” et komplekst, romlig lydbilde, enten som en ferdig komposisjon eller fremført live – kun som avspilling, eller med musikere som en del av fremføringen. Lyden skapes i nært samspill med de akustiske forholdene i rommet der auditopentaet plasseres, og dette fremstår som en form for elektroakustisk instrument.

Inspirasjonskilden, IKO, har 20 fulltoneelementer, drevet av en forsterker med like mange utganger. Dette er et skikkelig high-end-oppsett med ditto pris. Det tjener som et forbilde, men vårt oppsett er et forsøk med mye enklere komponenter. Vi baserer oss på sett med aktive høyttalere, dvs at de inneholder en liten forsterker (Klasse D) som får signaler fra et lydkort med 10 stereoutganger.

Der IKO bruker en spesialprogramvare vil vi utforske hvordan vi kan skape lydbildene ved hjelp av standard programvare, fortrinnsvis Ableton Live da dette programmet byr på en rekke muligheter.

Filtertest

Ikke for annet enn at jeg synes de ble pene.

Maskinlæring

Claude Shannons "The Ultimate Machine"

Claude Shannon skrev i 1937 “A symbolic analysis of relay and switching circuits”, en masteravhandling som det skal mye til å overgå. Shannon så på anvendelse av boolsk algebra, kom opp med ordet bit – kort for “binary digit” – og en banebrytende innsikt: at elektriske kretser kan brukes til å lagre de binære verdiene/bits. Dette gjør Shannon til den som etablerte fagfelt som informasjonsteori og digital kretsteori. Kombinert med Alan Turings design for en universell maskin ga Shannons innsikter det konseptuelle grunnlaget for digitale datamaskiner.

Men, det var egentlig denne videoen jeg ville poste – en tidlig form for maskinlæring:

Experiments in Art and Technology

Et lite "sidekick" her jeg sitter og skriver, blant annet om performativ materialitet. Via Gene Youngbloods "Expanded Cinema" brakte det meg til Robert Whitman og "Experiments in Art and Technology" (E.A.T.). Masse spennende her som dessverre ikke kommer med, og det forteller meg hvorfor jeg liker å skrive for skjerm fremfor papir – i en bok er det så mye som ikke kommer med.

Whitmans prosjekt “Two Holes of Water - 3”. Dette var del av “9 Evenings: Theater and Engineering festival” , og ble realisert i form av en enorm sammenstilling av objekter og usynkroniserte lyder og bilder fra en rekke kilder.

Verket er et glimrende eksempel på planlagt tilfeldighet, ivaretatt av teknikken, i samspill med mennesker. En rekke personer og biler ble brukt, og skaper en dynamikk ut over det planlagte.

Se "E.A.T.: Experiments in Art & Technology,1960-2001" (en video som varmt anbefales):

Urbi et orbi

Urbi et orbi (latin: for byen og for verden). Paven gir Roma og verden sin velsignelse, foran en tom Petersplass:

Tango og AI

Den litt rare overskriften viser til at jeg under UH-nett Vest sitt årlige seminar, som i disse tider er avlyst, skulle ha holdt et innlegg med tittelen Automatoner – elevers første møte med “AI”.

Meningen var å gi presentere noen tanker knyttet til kunstfagenes betydning når kunstig intelligens skal designes, og ideen var å innlede med to automatoner som danser en form for tango. Jeg hadde laget en litt alternativ tangomusikk og bygget automatonene, men de kom altså ikke lenger enn til hylla på kontoret.

Dette var jo synd, for jeg tror det hadde blitt et interessant innlegg og ikke minst et forsøk på en slags performance. Meningen var nemlig å "danse" med robotene, i alle fall i den forstand at jeg skulle guide dem i en slags "kostetango", dersom de ikke fant veien autonomt. Med det også et par innledende poeng: de fleste maskiner trenger ulike former for assistanse fra mennesker, samtidig som det fint lar seg gjøre å ha en meningsfull interaksjon med maskiner.

Dette kan dessuten tjene som et eksempel på et faglig møte mellom kunst og håndverk, drama og kroppsøving, musikk og legg gjerne til matematikk. Regner vi koding som språk har vi snart et prosjekt som favner alle fagene i skolen, siden tanker om automatoner absolutt kan tas opp i KRLE :)

I en helt annen sammenheng holder jeg på med å legge ut en veiledning for å vise hvordan en kan bruke Google Slides for å tegne vektorgrafikk, og ikke minst hvordan det kan benyttes som et enkelt animasjonsverktøy. Det går raskt å jobbe med dette, og selv om det selvsagt ikke er et dedikert animasjonsverktøy synes jeg funksjoner og fleksibilitet er tilfredstillende. Kanskje noe som kan utvikles til en kjekk oppgave for elever som i disse tider sitter hjemme i disse tider.

Jeg fikk dermed lyst/behov for å stressteste Google Slides, og jo da: en animasjon med et par hundre frames durer fint av gårde i nettleseren. Dermed et skjermopptak kombinert med lydfilen og med det danser to merkelige skapninger inn i aprilnatten. Ikke automatoner denne gangen, men det får vi nok til senere:

Drone lookalike

Bare så det er sagt. Jeg overholder hytteforbudet – denne videoen ble tatt for noen uker siden. Kombinasjonen av Instra360 One X og en 3 meter lang "selfiestick" gir langt på vei effekten av å fly med drone:



Dette skulle jeg hatt for fem år siden, som et eksempel til dette foredraget.

Prinsippet er enkelt: film en sfærisk video (altså i alle retninger samtidig) velg deretter hvilken del av sfærens om skal vises og hvordan denne skal rendres:

Fremdeles litt irritert over at jeg ikke selv koblet dette til sfærisk video i 2015, året før "overcapture" ble et begrep. Mitt innlegg handlet nemlig kun om å bruke ordinær 4K-video som utgangspunkt for å skape bevegelse og zoom i etterarbeidet, da med en video i lavere oppløsning som sluttresultat. Effektivt i opptak, og fleksibelt i etterarbeidet.

UN Special Rapporteur on Torture, Nils Melzer, about the case of Julian Assange

Et bilde og en link på et gatehjørne i Bergen.

For the first time, the UN Special Rapporteur on Torture, Nils Melzer, speaks in detail about the explosive findings of his investigation into the case of Wikileaks founder Julian Assange.

Les hele reportasjen i Republik.

Saken er dessverre gammel, men fremdeles høyst aktuell. Sterke saker, og viktig.

Let’s see where we will be in 20 years if Assange is convicted – what you will still be able to write then as a journalist. I am convinced that we are in serious danger of losing press freedoms.

/../
In order for the division of powers to work, the state must be monitored by the press as the fourth estate. WikiLeaks is a the (sic) logical consequence of an ongoing process of expanded secrecy.
/../

As the UN Special Rapporteur on Torture and, before that, as a Red Cross delegate, I have seen lots of horrors and violence and have seen how quickly peaceful countries like Yugoslavia or Rwanda can transform into infernos. At the roots of such developments are always a lack of transparency and unbridled political or economic power combined with the naivete, indifference and malleability of the population. Suddenly, that which always happened to the other – unpunished torture, rape, expulsion and murder – can just as easily happen to us or our children. And nobody will care. I can promise you that.

Søk i FNs spesialutsendings kommunikasjon

Kvinnelige pionerer innen elektronisk musikk

I anledning dagen: det som nok er en ufullstendig liste med ti kvinnelige pionerer innenfor elektronisk musikk. I motsatt alfabetisk rekkefølge:

Kode musikk med Sonic Pi

Det finnes så mye en ikke vet om. Jeg har lenge interessert meg for "lydsnekring", og vært på leting etter et verktøy som gjør det enkelt å kode lyd og musikk. det sier kanskje noe om utilstrekkelig radar, men jeg har ikke forsøkt Sonic Pi tidligere (ikke Scala Collider heller, for den saks skyld). I et møte i Bergen kommune ble dette nevnt. De har allerede gjennomført noen kurs. Og dette er så absolutt noe jeg vil jobbe videre med.

Det tar en stund før jeg kommer hit, men Sonic Pi var ganske raskt å komme i gang med.



Kort fortalt:

Sonic Pi works on simple loops of code. You enter a few commands that indicate beats, melodies, and samples to play. These commands are processed through a synthesizer backend called SuperCollider. The essence of it is loop and repeat, but if you change the code during the performance, the music changes too. It’s a simple and powerful way to get anyone up and running with electronic music or basic programming concepts.

Noe av det som er interessant er at det går an å jobbe med mikrotonalitet, og ytterst presist i forhold til tid. Sam Aaron forklarer hvordan det hele fungerer:

Digital materialitet – bokprosjekt

Oppdatering, september 2021:
Boken er nå i salg og kan bestilles på nett. Den endelige utgaven har fått en noe utvidet tittel: Digitale medier og materialitet.

________________

Et bokprosjekt som har støtt på alt for mange skjær og annet rusk. Men jeg får begynne å nevne det høyt, siden det begynner å bli mer konkret.

Skjønt, det er fremdeles et godt stykke igjen, og det er fremdeles spørsmål jeg baller med. F eks om det i det hele tatt gir mening å snakke om digital materialitet.

Det er absolutt flere som mener det:

• Digital materiality? How artifacts without matter, matter
• Digital Materials. A new "biologically digital"
• Digital materialety 

Men så er det hva det i tilfelle skal bety...

iHuman

Tonje Hessen Schei, som snakker med Montages-redaktør Karsten Meinich om sin nye film «iHuman». iHuman følger pionerer innen AI for å finne ut om hvordan kunstig intelligens forandrer oss, samfunnet vårt og framtida.

Hvordan påvirker AI hvem vi er? Hvordan kan vi forsikre oss at vi utvikler en teknologi som ivaretar menneskets beste? Hvilke mål og verdier programmerer vi inn i kunstig intelligens?

Klar referanse til Isaac Asimovs I Robot, en mer en seksti år gammel bok som virkelig anbefales.

Filmen tar for seg de etiske utfordringene ved AI, og Tonje Hessen Schei etterlyser en mer opplyst debatt om hvordan AI skal utvikles og reguleres.

Spennende det hun sier omkring undervisning og hvordan de velger å jobbe mot elever i skolen., og noen poenger jeg må ta med meg i mitt kommende innlegg "Automatoner – elevers første møte med “AI”"  – mer herom om tre uker.

Forby ansiktsgjenkjenning!

Et tydelig bilde fra Hong Kong. En gruppe demonstranter med oppslåtte paraplyer og skjerf foran ansiktet.
Foto: Studio Incendo

Jeg postet dette på Arkitekturnytt.no for en tid tilbake. Bakgrunnen var et innlegg i DN.no skrevet av Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet, som jeg knyttet til friheten vi bør ha i det offentlige rom.

Ansiktsgjenkjenning skaper problemer som er større enn det denne teknologien kan løse. Norge bør derfor gjøre som San Francisco: forby slike løsninger på offentlige steder, skriver Tennøe.

Kunstig intelligens gir oss ikke bare førerløse biler og sikrere diagnoser, men også presis, billig og automatisert ansiktsgjenkjenning. Maskiner er nå faktisk bedre enn mennesker til å kjenne igjen ansikter. Feilraten er på bare 0,2 prosent, og det kan gjøres på millioner av ansikter.

I tillegg til algoritmer som kan kjenne igjen mønstre i ansikter, trengs det en stor digital bildedatabase med navn, og det er akkurat det internett har gitt oss. Nesten alle nordmenn og tre milliarder andre er for eksempel på et sosialt medium som betegnende nok heter Facebook.

Det virkelige problemet oppstår når ansiktet brukes til identifisering, for å plukke ut hvem akkurat du er i en folkemengde. Da blir fordelene en del av problemet: Vi kan ikke legge igjen ansiktet hjemme når vi skal ut. Det kan ikke slås av for å motvirke sporing, slik som mobilen. Dessuten kan ansiktsavlesning gjøres på avstand, uten at vi vet det, eller får mulighet til å si nei.

Ansiktsgjenkjenning med kunstig intelligens er med andre ord en perfekt teknologi for masseovervåkning og kontroll. For personvern, anonymitet og demonstranter er teknologien som plutonium, der skadevirkningene er langt mer alvorlig enn det problemet man forsøker å løse.


Banfacialrecognition.com, en kampanje som foreløpig ikke har kommet til Norge.

Clean desk, my ...

Snart kommer visstnok "Rusken"-kampanjen til et lokale nær meg, ved Høgskulen på Vestlandet. Bakgrunnen er at stadig flere av oss som jobber på høgskolen skal jobbe aktivitetsbasert. Dette i motsetning til slik jeg åpenbart jobber, nemlig "inaktivbasert".

"Clean desk" kommer sammen med "Activity-Based Work". Vel slik ser det ut i gangen utenfor kontoret mitt. Arbeidsbenker på hjul og trillebord – et tydelig tegn på aktivitet i mine øyne. Vi utnytter generelt gangarealene for dårlig.

Knudsens Fotosenter

Noen bilder fra Norsk Teknisk Museums samlinger på digitaltmuseum.no

AR og stedsfortellinger

Utsikt fra Sæbø, mot Slogen.

Invitert til Sæbø-seminaret, som i år hadde tema "sted", var det naturlig å snakke om prosjektene jeg har vært med på ved Fjell festning. Et sted som ser ganske annerledes ut i dag, sammenlignet med da det ble bygget, men som fremdeles er et rikt historisk miljø.

Mitt innlegg tok kort for seg en tradisjonell, lokativ app. Digital guide for Fjell festning er imidlertid et prosjekt jeg ikke har vært direkte involvert i, men et utmerket eksempel på hvordan en kan tilføre informasjon til et sted, der det kun finnes fragmenter av de fysiske sporene fra historien. Appen er basert på mye av de samme tekniske løsningene som ligger til grunn for Fotspor. Så er det bare å håpe at ikke GDPR mm tar livet av denne tjenesten.

Fra å knytte informasjon til steder ved hjelp av GPS-posisjonering beveget jeg meg videre til Operasjon Bruno, en AR-lydfortelling, laget som en vandring inne i festningsanlegget. Denne applikasjonen er basert på mye av det utviklingsarbeidet vi gjorde med Tilhører, tilbake i 2014. Ikke minst er teknikkene knyttet til å sette sammen et dynamisk lydbilde med flere nivåer noe vi tar med oss videre.

I operasjon Bruno måtte vi håndtere de tekniske utfordringene med Bluetooth Beacons på en helt annen måte enn i Tilhører. Løsningen ble å integrere plasseringen i selve fortellingen, i form av fysiske sjekkpunkter.

Siste prosjekt er en visuell AR-fortelling som er tenkt å foregå utendørs på festningen. Samme manus vil også bli benyttet for en VR-utgave, men da med en helt annen løsning. Her en tanken å plassere brukeren i rollen som fotograferende journalist på Fjell festning, der historien utspiller seg noen dager etter at festningen ble overtatt i mai 1945.

Jeg fikke ikke mye tid til å snakke om en modell jeg har syslet med i mange år (får antagelig dedikere den til bokprosjektet) der jeg forsøker å resonnere omkring den medierende artefaktens fysiske posisjon i forhold hendelse, vitne og betrakter.



Etter seminaret fikk vi en tur gjennom Norangsdalen. Her går det tusen meter rett opp, så alle var enige om at panoramatak er et must. Ikke et sted å stoppe ...