I dag kom dagen der jeg mottok beviset, et diplom og blomster. Blomstene er fine, men jeg må ærlig innrømme at på diplomfronten har høgskolen en del å gå på. Diplomet er rett og slett så kjedelig at jeg desperasjon grep to gönker, plassert inne i bokhylla.
Gönker er mye morsommere å skrive om. Disse skriver seg fra 1999, da jeg kjøpte slike til alle kollegene på Mediesenteret. Jeg ryddet vekk noen da Mediesenteret flyttet 15 år senere. IKEA solgte disse morsomme krabatene på slutten av 1990-tallet. De forsvant omtrent samtidig med dot.com-boblen – på den tiden serveren for Kulturby Bergen sto under pulten min, og jeg tok manuell backup på en Zip-disk.
Gonk er nok beslektet med nisser og hagegnomer, og det er en åpenbar inspirasjon for Furby.
Et stykke borte i gangen fra kontoret mitt henger dette bildet, malt av Knut Glambek. Det viser bygget som huset Bergen tekniske skole, fra 1875 til 1963. I dag feirer ingeniørutdanningen 175 år, nå som en del av Høgskulen på Vestlandet (HVL):
Kort workshop med et godt knippe lærere fra Bø skule på Karmøy, der vi jobbet med sjangeren "kunstnerbøker" - Artist Books. Selv om dette kanskje ikke kom til et punkt der bøkene ble et selvstendig kunstverk, så er dette en glimrende måte å jobbe med møtepunkter mellom digital arbeidsflyt og et kollektivt, fysisk uttrykk.
Temaet var nok ikke helt fritt valgt, for min forutinntatthet hadde med seg at Karmøy, Hydro og aluminium henger uløselig sammen. Her har de tross alt produsert aluminium, like lenge som jeg har levd.
Aluminium er et glimrende utgangspunkt for en mangefaglig tilnærming til store spørsmål, med forankring lokalt og implikasjoner globalt. Industri, ren energi, naturinngrep, lange transportveier, verdenshandel, globale utfordringer, etc. Dette før vi har snakket om fysikk, økonomi og kompetansebygging.
Ideen min var å forene ulike perspektiver i én bok, der 12 sider (på den ene siden) forteller om de positive sidene ved aluminiumsproduksjon på Karmøy, mens 12 sider (på den andre siden) forteller om de mulige negative konsekvensene. De to perspektivene motes i boken, og flettes bokkstavelig talt inn i hverandre. En fysisk måte å legge til rette for et kollektivt estetisk uttrykk, felles meningsskaping og diskusjon.
Jeg liker Wilhelm von Humboldts forståelse av av dannelse, slik denne er formulert av Lars Løvlie: der "det selvstendige individet som av egen kraft setter scenen for sin danningsprosess som en selvskaping i møtet med verden, kulturen og lærestoffet. " Humboldts dannelsesbegrepet tok utgangspunkt i "selvets kraft og utrykk" og hvordan dette samvirket med kulturens makt og påvirkning (Løvlie, i Teknokulturell danning 2003:347).
I en intervjusamtale med Morten Søby formulerer Løvlie Humboldts forståelse av dannelse slik: "danning dreier seg om “å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning”. Jeg lot meg sterkt inspirere av Løvlie, da jeg skrev essayet Digital dannelse, i 2004.
Jeg skrev den gangen som avslutning om en "digital" dannelsesprosess der den enkelte gir sine bidrag til kollektivet gjennom sine handlinger" på nettet. Handlinger ble knyttet tydelig til egenproduserte tekster (jeg holdt på med avhandlingen om personlige publiseringsformer), og samlinger av referanser som en selv har lest og vurdert.
Danning forstås som en prosess der individet gjennom selvinnsikt også oppnår innsikt, i møter med et kollektiv. I stor grad handler dette om å finne sin egen (faglige) identitet, og ikke minst en plass i samfunnet. Denne prosessen inkluderer alle våre handlinger, møter med mennesker og teknologi, og de (teknologiske) sporene vi etterlater oss.
Det er her KI raskt kan bli et problem. Om mye av det vi kommuniserer blir sterkt preget av KI, vil vi raskt utvikle en kultur som i liten grad er formet av mennesker som bryner sine meninger på hverandre.
Gyrid Kaldestad deltok under tilHUG, på Stord for noen uker siden, blant annet med en lydvandring i hagen ved HVL på Rommetveit. Lydvandringen benytteet mobilappen Echoes, som virker godt designet og med fin funksjonalitet. Noe funksjonalitet som kan minne om Fotspor, men Echoes er mer dedikert med tanke på lydvandringer.
Kaldestad nevnte at hun hadde vært med å lage en lydvandring langs Elgeseter gate i Trondheim. Når anledningen bød seg bar det dermed over Nidelva, og derfra sørover Elgeseter gate mot Hesthagen, tilbake på motsatt side. Appen lokaliserer meg ganske presist, og langs ruten får jeg høre en blanding av lydbilder, poetiske og historiske, ulike betraktninger om gaten og noen av de som har bodd her.
Publikum kan oppleve vandringen ved og laste ned appen, og aktivere denne når de er i nærheten av Studentersamfunnet.
Videoen har ikke noe med vindharpen å gjøre, men viser en modell etter en figur på Nidarosdomen. Denne kom jeg over i forbindelse med taglharpen, som jeg må se til å få gjort ferdig.
Pussig nok ligner denne harpen mer på vindharpene, snarere enn en taglharpe. Harpen på figuren synes å ha et gripebrett, og kanskje dreier det seg eom en variant av det walisiske instrumentet Crwth. Dette har melodistrenger som ligger over et gripebrett, og i tillegg åpne strenger (som på taglharpen).
Vindharpe eller eolsharpe er et gammelt strenginstrument som utnytter vind til å få fram klang. Navnet viser til den greske vindguden Aiolos. Vanligvis har harpen en rektangulær resonanskasse med hull for bedre resonans, men en kan se for seg hvordan lyden av den spente buestrengen ga de første ideene til harper.
Jeg har nettopp jobbet med studenter for å lage klangkasser til Sonic Greenhouse, som vi viste frem i en workshop under tilHUG. En vindharpe bygger på beslektede ideer om resonanser i materialer, og byr på spennende musikkhistoriske referanser. Dermed ligger det an til et nytt byggeprosjekt – må bare ferdigstille taglharpen først.
Vindharper har 5–12 strenger som stemmes til samme tone, men med ulik tykkelse og stramming. Når vinden setter strengene i bevegelse, kan en høre overtonene, og klangen varierer med vindstyrken. Det er bare overtonene som blir hørbare, og dermed får en effekt av ulike strenger selv om disse er stemt likt – skjønt jeg leser at en nok kan stemme strengene ulikt, da fortrinnsvis i henhold til en femtonet / pentatonisk skala. Og med det en kobling til tanbūra-lyren og fjorårets konsertopplevelse i Kairo.
Strengene settes i svingninger på grunn av det som kalles Kármán-effekten. Dette betegner en rekke av virvler i en væske- eller gasstrøm som strømmer på hver side av en sylinder [som en streng] (loddrett på sylinderaksen). Virvlene blir dannet med jevne mellomrom på begge sider av sylinderen. Vi har nok alle sett effekten, når f eks en flaggstang kan begynne å svinge sideveis i sterk vind. Det er også den innledende årsaken til at en rekke hengebroer kan "danse " i vinden – skjønt dette henger også sammen med aeroelastisk flagring, og det blir i de fleste tilfeller gjort tiltak som minsker effekten. Det klassiske eksemplet er Tacoma Bridge, som i 1940 brøt sammen på grunn av slike svingninger.
Ifølge Wikipedia-artikkelen om vindharper var prinsippet kjent i det gamle Kina, India og i Mellomalder-Europa. I romantikken var vindharper populære over hele Europa. Instrumentet inspirerte dikteren Samuel Taylor Coleridge, som skrev «The Eolian Harp» i 1795. Coleridge skriver blant annet om hvordan naturen kan skape en enkel, meditativ opplevelse. Diktet kan gjerne leses mens du spiller av Jan Garbareks stykke, nedenfor.
Vindharpen har åpenbart inspirert «Vindharpe-slåtten» og «Vindharpe II» av Harald Sæverud – tar det med fordi vi jo brukte Sonic Greenhouse ved Siljustøl i 2024. Viktigere i denne sammenhengen er «Aeolian Harp» (1923) av Henry Cowell, visstnok et av de første pianostykkene der eksperimentelle spilleteknikker ble tatt i bruk, som å plukke eller slå direkte på pianostrengene.
Jan Garbarek brukte en vindharpe, laget av Sverre Larssen. Instrumentet hadde tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden ble deretter tatt opp direkte på bånd.
Jostein og jeg presenterer Zosimos under Artistic Research Forum 2025. Jostein snakker om komposisjon og arbeid med musikere og sangere. Jeg sier litt om skisser til scenedesign, arbeid med visualisering og litt om hvordan vi håper å løse sammenkoblingen av de fire (samtidige) stedene operaen spilles.
Jeg lot meg inspirere av diskusjonene under noen av dagens presentasjoner, og oppdaterte en av "tenkemodellene" mine. Jeg rekker trolig ikke å dykke så dypt i denne:
Etterpå hadde jeg en prat om begrepene – oversettelser mellom engelsk og norsk ender ofte med flere alternativer. "Experience" er en egen diskusjon, men denne gangen gjaldt det "Presence": den mest nærliggende tilstedeværelse, eller fungerer nærvær bedre. Tilstedeværelse kan være passivt – å fysisk være til stede, men nærvær gjerne forstås som en tilstand der en vier mer oppmerksomhet mot den aktuelle situasjonen.
Under symposiet tilHUG vises to utstillinger. I går åpent Ask & Embla, en gruppeutstillling ved Moster Amfi. I dag åpner H2O, der jeg deltar med verket jeg har kalt Periferiens kraft.
H2O spiller på «Verdens vanndag» – FNs World Water Day – som i 2025 fokuserer på «Bevaring av isbreer». Over hele verden smelter isbreene raskere enn noen gang, noe som gjør vannets kretsløp mer uforutsigbart. Isbreer er avgjørende for livet på jorden – deres smeltevann er essensielt for drikkevann, jordbruk, industri, ren energiproduksjon og sunne økosystemer. Men den raske smeltingen skaper stor usikkerhet i vannstrømmer og gir dype konsekvenser for mennesker og natur.
Med Periferiens kraft viser jeg en installasjon, bygget rundt tre videoer, såkalte "longtakes" – lange sammenhengende klipp, gjerne med fast utsnitt og kameraposisjon. Jeg har syslet med denne sjangeren i mange år, men dette er første gang flere klipp sammenstilles i en installasjon. Her 30 minutter lange videolooper plassert mellom fire bilder, som samlet danner et panorama over Hallingskarvet, sett fra samme sted som vidoene er tatt opp – sen vinter/vår, sommer og høst. Stedet ligger noen hunder meter vest for hytten, på den andre siden av bekken som renner ut av Tvergasteintjernet. Lydene som preger stedet er vind, vann, fugler og sauer.
Presentasjon av Sonic Greenhouse, ved forskningslunsj i regi av forskningsprogrammet KKKP. Vi presenterte prosjektet og veien frem mot dagens prototype, med mulighet til å teste og leke seg med instrumentene.
For min deler jeg avhengig av teknisk støtte fra samarbeidspartnere som både behersker ulike sider av de aktuelle tekniske løsningene, men som også forstår de estetiske sidene ved prosjektene. Og ikke minst: ting tar tid, og vi er dermed avhengige av tålmodighet (både vår egen og andres).
Tre videoer, som forsøker å fange noe av stemningen ved Tvergastein til forskjellige årstider. Rypene som preger vinteren og overgangen til våren, heiloen som hører sommeren til, og til slutt sauesankingen på høsten:
.jpg)
Innlegg
