Et lite "sidekick" her jeg sitter og skriver, blant annet om performativ materialitet. Via Gene Youngbloods "Expanded Cinema" brakte det meg til Robert Whitman og "Experiments in Art and Technology" (E.A.T.). Masse spennende her som dessverre ikke kommer med, og det forteller meg hvorfor jeg liker å skrive for skjerm fremfor papir – i en bok er det så mye som ikke kommer med.
Whitmans prosjekt “Two Holes of Water - 3”. Dette var del av “9 Evenings: Theater and Engineering festival” , og ble realisert i form av en enorm sammenstilling av objekter og usynkroniserte lyder og bilder fra en rekke kilder.
Verket er et glimrende eksempel på planlagt tilfeldighet, ivaretatt av teknikken, i samspill med mennesker. En rekke personer og biler ble brukt, og skaper en dynamikk ut over det planlagte.
Se "E.A.T.: Experiments in Art & Technology,1960-2001" (en video som varmt anbefales):
Den litt rare overskriften viser til at jeg under UH-nett Vest sitt årlige seminar, som i disse tider er avlyst, skulle ha holdt et innlegg med tittelen Automatoner – elevers første møte med “AI”.
Meningen var å gi presentere noen tanker knyttet til kunstfagenes betydning når kunstig intelligens skal designes, og ideen var å innlede med to automatoner som danser en form for tango. Jeg hadde laget en litt alternativ tangomusikk og bygget automatonene, men de kom altså ikke lenger enn til hylla på kontoret.
Dette var jo synd, for jeg tror det hadde blitt et interessant innlegg og ikke minst et forsøk på en slags performance. Meningen var nemlig å "danse" med robotene, i alle fall i den forstand at jeg skulle guide dem i en slags "kostetango", dersom de ikke fant veien autonomt. Med det også et par innledende poeng: de fleste maskiner trenger ulike former for assistanse fra mennesker, samtidig som det fint lar seg gjøre å ha en meningsfull interaksjon med maskiner.
Dette kan dessuten tjene som et eksempel på et faglig møte mellom kunst og håndverk, drama og kroppsøving, musikk og legg gjerne til matematikk. Regner vi koding som språk har vi snart et prosjekt som favner alle fagene i skolen, siden tanker om automatoner absolutt kan tas opp i KRLE :)
I en helt annen sammenheng holder jeg på med å legge ut en veiledning for å vise hvordan en kan bruke Google Slides for å tegne vektorgrafikk, og ikke minst hvordan det kan benyttes som et enkelt animasjonsverktøy. Det går raskt å jobbe med dette, og selv om det selvsagt ikke er et dedikert animasjonsverktøy synes jeg funksjoner og fleksibilitet er tilfredstillende. Kanskje noe som kan utvikles til en kjekk oppgave for elever som i disse tider sitter hjemme i disse tider.
Jeg fikk dermed lyst/behov for å stressteste Google Slides, og jo da: en animasjon med et par hundre frames durer fint av gårde i nettleseren. Dermed et skjermopptak kombinert med lydfilen og med det danser to merkelige skapninger inn i aprilnatten. Ikke automatoner denne gangen, men det får vi nok til senere:
Bare så det er sagt. Jeg overholder hytteforbudet – denne videoen ble tatt for noen uker siden. Kombinasjonen av Instra360 One X og en 3 meter lang "selfiestick" gir langt på vei effekten av å fly med drone:
Dette skulle jeg har for fem år siden, som et eksempel til dette foredraget.
Prinsippet er enkelt: film en sfærisk video (altså i alle retninger samtidig) velg deretter hvilken del av sfærens om skal vises og hvordan denne skal rendres:
Fremdeles litt irritert over at jeg ikke selv koblet dette til sfærisk video i 2015, året før "overcapture" ble et begrep. Mitt innlegg handlet nemlig kun om å bruke ordinær 4K-video som utgangspunkt for å skape bevegelse og zoom i etterarbeidet, da med en video i lavere oppløsning som sluttresultat. Effektivt i opptak, og fleksibelt i etterarbeidet.
For the first time, the UN Special Rapporteur on Torture, Nils Melzer, speaks in detail about the explosive findings of his investigation into the case of Wikileaks founder Julian Assange.
Saken er dessverre gammel, men fremdeles høyst aktuell. Sterke saker, og viktig.
Let’s see where we will be in 20 years if Assange is convicted – what you will still be able to write then as a journalist. I am convinced that we are in serious danger of losing press freedoms.
/../ In order for the division of powers to work, the state must be monitored by the press as the fourth estate. WikiLeaks is a the (sic) logical consequence of an ongoing process of expanded secrecy. /../
As the UN Special Rapporteur on Torture and, before that, as a Red Cross delegate, I have seen lots of horrors and violence and have seen how quickly peaceful countries like Yugoslavia or Rwanda can transform into infernos. At the roots of such developments are always a lack of transparency and unbridled political or economic power combined with the naivete, indifference and malleability of the population. Suddenly, that which always happened to the other – unpunished torture, rape, expulsion and murder – can just as easily happen to us or our children. And nobody will care. I can promise you that. Søk i FNs spesialutsendings kommunikasjon
Det finnes så mye en ikke vet om. Jeg har lenge interessert meg for "lydsnekring", og vært på leting etter et verktøy som gjør det enkelt å kode lyd og musikk. det sier kanskje noe om utilstrekkelig radar, men jeg har ikke forsøkt Sonic Pi tidligere (ikke Scala Collider heller, for den saks skyld). I et møte i Bergen kommune ble dette nevnt. De har allerede gjennomført noen kurs. Og dette er så absolutt noe jeg vil jobbe videre med.
Sonic Pi works on simple loops of code. You enter a few commands that indicate beats, melodies, and samples to play. These commands are processed through a synthesizer backend called SuperCollider. The essence of it is loop and repeat, but if you change the code during the performance, the music changes too. It’s a simple and powerful way to get anyone up and running with electronic music or basic programming concepts.
Noe av det som er interessant er at det går an å jobbe med mikrotonalitet, og ytterst presist i forhold til tid. Sam Aaron forklarer hvordan det hele fungerer:
Et bokprosjekt som har støtt på alt for mange skjær og annet rusk. Men jeg får begynne å nevne det høyt, siden det begynner å bli mer konkret.
Skjønt, det er fremdeles et godt stykke igjen, og det er fremdeles spørsmål jeg baller med. F eks om det i det hele tatt gir mening å snakke om digital materialitet.
Tonje Hessen Schei, som snakker med Montages-redaktør Karsten Meinich om sin nye film «iHuman». iHuman følger pionerer innen AI for å finne ut om hvordan kunstig intelligens forandrer oss, samfunnet vårt og framtida.
Hvordan påvirker AI hvem vi er? Hvordan kan vi forsikre oss at vi utvikler en teknologi som ivaretar menneskets beste? Hvilke mål og verdier programmerer vi inn i kunstig intelligens?
Klar referanse til Isaac Asimovs I Robot, en mer en seksti år gammel bok som virkelig anbefales.
Filmen tar for seg de etiske utfordringene ved AI, og Tonje Hessen Schei etterlyser en mer opplyst debatt om hvordan AI skal utvikles og reguleres.
Spennende det hun sier omkring undervisning og hvordan de velger å jobbe mot elever i skolen., og noen poenger jeg må ta med meg i mitt kommende innlegg "Automatoner – elevers første møte med “AI”" – mer herom om tre uker.
Ansiktsgjenkjenning skaper problemer som er større enn det denne teknologien kan løse. Norge bør derfor gjøre som San Francisco: forby slike løsninger på offentlige steder, skriver Tennøe.
Kunstig intelligens gir oss ikke bare førerløse biler og sikrere diagnoser, men også presis, billig og automatisert ansiktsgjenkjenning. Maskiner er nå faktisk bedre enn mennesker til å kjenne igjen ansikter. Feilraten er på bare 0,2 prosent, og det kan gjøres på millioner av ansikter.
I tillegg til algoritmer som kan kjenne igjen mønstre i ansikter, trengs det en stor digital bildedatabase med navn, og det er akkurat det internett har gitt oss. Nesten alle nordmenn og tre milliarder andre er for eksempel på et sosialt medium som betegnende nok heter Facebook.
Det virkelige problemet oppstår når ansiktet brukes til identifisering, for å plukke ut hvem akkurat du er i en folkemengde. Da blir fordelene en del av problemet: Vi kan ikke legge igjen ansiktet hjemme når vi skal ut. Det kan ikke slås av for å motvirke sporing, slik som mobilen. Dessuten kan ansiktsavlesning gjøres på avstand, uten at vi vet det, eller får mulighet til å si nei.
Ansiktsgjenkjenning med kunstig intelligens er med andre ord en perfekt teknologi for masseovervåkning og kontroll. For personvern, anonymitet og demonstranter er teknologien som plutonium, der skadevirkningene er langt mer alvorlig enn det problemet man forsøker å løse.
Snart kommer visstnok "Rusken"-kampanjen til et lokale nær meg, ved Høgskulen på Vestlandet. Bakgrunnen er at stadig flere av oss som jobber på høgskolen skal jobbe aktivitetsbasert. Dette i motsetning til slik jeg åpenbart jobber, nemlig "inaktivbasert".
"Clean desk" kommer sammen med "Activity-Based Work". Vel slik ser det ut i gangen utenfor kontoret mitt. Arbeidsbenker på hjul og trillebord – et tydelig tegn på aktivitet i mine øyne. Vi utnytter generelt gangarealene for dårlig.
Innlegg
