Cory Doctorows bok "Little Brother" (les om den her) er en bok jeg anbefaler alle å lese. Boken er fiksjon, men varsler om en virkelighet vi i økende grad møter. Den begynner med en beskrivelse av hvordan elever overvåkes på en amerikansk skole. Nettopp det skjer ved Lower Merion High School i Pensylvania, hvor webkameraene på elevenes bærbare maskiner kunne aktiveres over nettet av lærerne.
Skolen hevder denne funksjonen kun skulle brukes dersom ble stjålet. Et dårlig argument, men et eksempel på en teknologis "function creep" - hvordan en teknologi utnyttes på andre måter enn hva som i utgangspunktet var meningen. Selv i tilfeller der informasjon samles inn med de beste hensikter - f eks helseregistre - kan den ende opp med å bli missbrukt.
Alle vil nok mene at dette eksemplet, der man kan spionere via et webkamera, er et utilbørlig inngrep i elevenes personvern. Dette er imidlertid bare noen grader verre enn en praksis som vi også finner i norsk skole.
Her kan du se hvordan en kan koble seg opp mot en elevs maskin ved hjelp av LANRev:
ITavisen
27. februar 2010
Ingenting er selvsagt
Herlig skrevet av Karianne Bjellås Gilje i Dagbladet: "Ingenting er så selvsagt som man tror"
Sørg for å få med deg det hele.
— Kan jeg bruke denne anledningen til å fortelle Eia en historie, eller? spør min far.
- Aner ikke om han leser Dagbladet, men kom igjen, sier jeg.
- Min gamle professor i religionsfilosofi, John Nome, fortalte en gang om et besøk hos en tysk kollega. Nome bladde litt i kollegaens boksamling, og da han skulle sette en dogmatikkbok tilbake i hylla, spurte han hvor den skulle stå. «Sett den blant skjønnlitteraturen», var svaret, sier min far og ler hjertelig.
- Skjønner du poenget? Dogmatikk er fiksjon. Vi må være på vakt når noen sier at noe er «selvsagt». Det gjelder alt! Også teologi, genetikk og samfunnsvitenskap.
Sørg for å få med deg det hele.
24. februar 2010
Library of the Future
Library of the Future in Plain English
Vil stadig mer digitalisering av innholdet i bibliotekene føre til mindre bruk av det fysisk biblioteket? Kan bibliotekene lære noe av måten Litteraturhuset i Oslo drives? Eller har folkebibliotekene mer å lære av Idea Store i London?
Sjekk også Prosas reportasjeserie om bibliotek, som har pågått i alle seks nummer i 2009 (se http://www.prosa.no/bibliotek/).
19. februar 2010
Ny (lærings)teknologi og "kreativ destruksjon"
Diskusjonen omkring digtiale læremidlers plass i skolen - sist i form av BTs harang mot NDLA - har fått meg til å kikke litt på historien. Ikke skolens historie, men hva som skjer når en introduserer ny teknologi i et marked. Det hele illustrert med slideshow fra Christian Sandström.
Et relevant begrep er kreativ destruksjon (tysk Schöpferische Zerstörung), introdusert av økonomen Joseph Schumpeter i 1942. Schumpeter brukte begrepet for å beskrive prosesser som følger betydelige teknologiske og økonomiske nyvinninger, der disse erstatter eksisterende løsninger og ødelegger for dominerende aktører i et eksisterende marked.
Dette henger sammen med et annet begrep, det økonomen Clayton Christensen kaller "disruptiv innovasjon". Christensen forklarer, og eksemplifiserer hvordan eksisterende aktører, med de "beste" løsningene, blir utkonkurrert av nye aktører, med det som i utgangspunktet kan synes som dårligere løsninger. Poenget er at på grunn av helt andre egenskaper endres de "dårlige" løsningene mye raskere, og ender opp med å utkonkurrere de som har dominert markedet.
Dette handler om å evnen til å se når man må forlate et "synkende skip", glimrende fremført av Danny de Vito, som Larry the Liquidator, og "Other People's Money Speech", om hvordan et selskap går dukken fordi ny teknologi overtar. Larry har dette å si om hva som skjer når en ny teknologi overtar for de løsningene som har dominert i et marked:
You know, at one time there must've been dozens of companies makin' buggy whips. And I'll bet the last company around was the one that made the best goddamn buggy whip you ever saw. Now how would you have liked to have been a stockholder in that company? You invested in a business and this business is dead. Let's have the intelligence, let's have the decency to sign the death certificate, collect the insurance, and invest in something with a future
Larrys tale handler om en bedrift som lager kobberkabler, og blir utkonkurrert av de som lager fiberopptikk. Parallellene til markedet for læremidler er kanskje ikke helt åpenbare, men bytt kobber med "papir" og fiberkabler med "digitalt" og fyll inn resten selv. Papir er fremdeles et lukrativt marked, men det vil ikke være det en gang i en ikke alr for fjern fremtid. Spørsmålet er derfor: når skal en forlate den rådende teknologien og våge å satse på den "disruptive" teknologien? Historien viser at det ofte er vanskelig for eksisterende aktører å ta dette spranget i tide.
Kikk på dette slideshowet fra Kodaks tidligere lokaler utenfor Stockholm. Selv sendte jeg filmer hit for rundt ti år siden...
En gjøre seg unektelig noen tanker. Det verste er kanskje at nettopp Kodak var en innovatør på det digitale området på 1990-tallet, men uten å gi slipp på sin mest profitable forretning (film) før det var for sent.
Oppdatering 21.02.10:
Når jeg først er inne på markeder som forsvinner. Nettopp kobberkabel-bransjen, som det handler om i videoen ovenfor, har vi et glimrende eksempel på i Oslo. På Østre Aker lå Standard telefon og kabelfabrikk (STK). I 1972 jobbet det, ifølge Wikipedia, 4000 mennesker her - STK var en av Oslos aller største arbeidsplasser. Administrasjonsbygget med adresse Østre Aker vei 33 er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, og ble oppført i naturbetong i 1968. Det er et svært flott bygg, som signaliserer at de som fikk bygget det hadde mye penger. Så gikk det nedover, men historien endte i alle fall ikke slik som for Kodaks bygg utenfor Stockholm. STKs kontorbygning ble i 2007 ombygget til hotell.
Et relevant begrep er kreativ destruksjon (tysk Schöpferische Zerstörung), introdusert av økonomen Joseph Schumpeter i 1942. Schumpeter brukte begrepet for å beskrive prosesser som følger betydelige teknologiske og økonomiske nyvinninger, der disse erstatter eksisterende løsninger og ødelegger for dominerende aktører i et eksisterende marked.
Dette henger sammen med et annet begrep, det økonomen Clayton Christensen kaller "disruptiv innovasjon". Christensen forklarer, og eksemplifiserer hvordan eksisterende aktører, med de "beste" løsningene, blir utkonkurrert av nye aktører, med det som i utgangspunktet kan synes som dårligere løsninger. Poenget er at på grunn av helt andre egenskaper endres de "dårlige" løsningene mye raskere, og ender opp med å utkonkurrere de som har dominert markedet.
Dette handler om å evnen til å se når man må forlate et "synkende skip", glimrende fremført av Danny de Vito, som Larry the Liquidator, og "Other People's Money Speech", om hvordan et selskap går dukken fordi ny teknologi overtar. Larry har dette å si om hva som skjer når en ny teknologi overtar for de løsningene som har dominert i et marked:
You know, at one time there must've been dozens of companies makin' buggy whips. And I'll bet the last company around was the one that made the best goddamn buggy whip you ever saw. Now how would you have liked to have been a stockholder in that company? You invested in a business and this business is dead. Let's have the intelligence, let's have the decency to sign the death certificate, collect the insurance, and invest in something with a futureLarrys tale handler om en bedrift som lager kobberkabler, og blir utkonkurrert av de som lager fiberopptikk. Parallellene til markedet for læremidler er kanskje ikke helt åpenbare, men bytt kobber med "papir" og fiberkabler med "digitalt" og fyll inn resten selv. Papir er fremdeles et lukrativt marked, men det vil ikke være det en gang i en ikke alr for fjern fremtid. Spørsmålet er derfor: når skal en forlate den rådende teknologien og våge å satse på den "disruptive" teknologien? Historien viser at det ofte er vanskelig for eksisterende aktører å ta dette spranget i tide.
Kikk på dette slideshowet fra Kodaks tidligere lokaler utenfor Stockholm. Selv sendte jeg filmer hit for rundt ti år siden...
En gjøre seg unektelig noen tanker. Det verste er kanskje at nettopp Kodak var en innovatør på det digitale området på 1990-tallet, men uten å gi slipp på sin mest profitable forretning (film) før det var for sent.
Oppdatering 21.02.10:
Når jeg først er inne på markeder som forsvinner. Nettopp kobberkabel-bransjen, som det handler om i videoen ovenfor, har vi et glimrende eksempel på i Oslo. På Østre Aker lå Standard telefon og kabelfabrikk (STK). I 1972 jobbet det, ifølge Wikipedia, 4000 mennesker her - STK var en av Oslos aller største arbeidsplasser. Administrasjonsbygget med adresse Østre Aker vei 33 er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, og ble oppført i naturbetong i 1968. Det er et svært flott bygg, som signaliserer at de som fikk bygget det hadde mye penger. Så gikk det nedover, men historien endte i alle fall ikke slik som for Kodaks bygg utenfor Stockholm. STKs kontorbygning ble i 2007 ombygget til hotell.
Skjerpings BT!
BT har i dag en artikkel om NDLA, som fremstår som en lett omskriving av en informasjonspakke - kanskje levert av Geelmuyden-Kiese? Overskriften "Skolens nye slagmark", er så tendensiøs at det holder.
Dette er så vidt jeg kan se ren mikrofonstativ-journalistikk, der BT ikke går inn i de forholdene som ligger til grunn for et initiativ som NDLA. Her roter en bare rundt på overflaten, uten å gjøre forsøk på og se digitale læremidler som en del av den øvrige medieutviklingen. Skolen kan riktignok betraktes som en egen sfære, men den er ikke frakoplet resten av samfunnet.
BT kunne for eksempel tatt et kritisk blikk på hvodan skolebokmarkedet fungerte fram til for få år siden. Da kunne hele regningen sendes til elever og foresatte, rundt regnet en halv milliard i året. Å hevde at dette var et fritt marked er nærmest en dårlig vits (fastpris, kryssubsidiering, kun konkurranse i større fag etc). Ikke det at et reelt fritt marked nødvendigvis hadde vært bedre, men Forleggerforningen og BT bør slutte med å bruke dette som argument for kvalitet.
Det ville vært interessant å høre hvordan BT og andre ser for seg at fremtidens skole skal være. Tror de at elevene vil bli sittende med lærebøker på papir? Kanskje de håper det, men tror de virkelig på det?
Det som for alvor åpnet mine øyne, og som fikk meg til å gå i gang med et forsøk på å tenke mer helhetlig rundt formidling av digitale læringsressurser (innhold, formidlingsformer, leveringsplattform), var informasjonen om at XO 3.0 vil kunne koste rundt $75 om et par år. Her snakker vi fargeskjerm, som kan leses som papir, og gi tilgang til alle typer digitale læremidler. Det er denne virkeligheten vi må forberede oss på.
Forlagene er de som har størst økonomisk interesse i å opprettholde et papirmarked der de kan selge enkelteksemplarer. Tror BT at det gjør dem best skikket til å utforme fremtidens læremidler? Og hvor i alle dager er det blitt av de kritiske spørsmålene knyttet til om man kun er ute etter markedsbeskyttelse?
Her er det mye å ta tak i dersom en bruker litt tid på å sette seg inn i hele sakskompelekset. Det kan godt hende at NDLA vil forsvinne, men de utviklingstrekkene som NDLA er et tegn på forsvinner ikke.
Arne Olav Nygard har forresten et utmerket tilsvar nede i BTs kommentarfelt. Jeg tillater meg å gjengihovedtrekkene kommentaren i sin helhet:
Som leseforskar vil eg peike på (som det her blir framheva) at, joda, det finst leseforskarar som hevdar at lesing på skjerm er distraherande, men at dette er påstandar utan empiri. Men kunnskapslause journalistar, som i dette tilfellet, hiv seg sjølvsagt ukritisk på dette, og avkrev ikkje desse forskarane prov. Det finst derimot mykje empiri som viser det motsette, som altså hevdar at den distraherande skjermen er ei myte.
I lys av at vi er i ferd med å flytte store delar av kunnskapsorganiseringa i tekst over i digitale medium, er likevel dette heilt uniteressante og langt på veg irrelevante spørsmål, særleg i utdanninga. Lærebøkene, som i det store og heile er heilt like, er flott for late lektorar som helst vil kome seg til hytta for å spikre opp ein ny vegg, men lite eigna som ei innføring i dei komplekse problemstillingane (og tekststrategiane) ein elev treng å lære seg. Journalisten unngår òg å interessere seg for at dei aller fleste lærarane i landet lèt til å vere opptekne av nettopp desse problemstillingane -- å utvikle seg, få ny kunnskap, omstiille seg, etc. Dei ser det problematiske i lærebokparadigmet, og ønskjer gjerne ein kombinasjon av lærebøkene og eit digitalt, dynamisk og ope læreverk. Dette får dei viss dei vil, sidan 80% av læremiddelbudsjettet blir brukt til andre ting enn NDLA.
Journalisten er òg inne på dei økonomiske motiva i spørsmålet om NDLA. Dette er heilt greitt, men han ser ikkje samstundes på koss det fungerer i forlagsbransjen, med kartellverksemd, statsstønad for lærebøker dei samstundes sel for 600 kroner, eller makta som ligg i å eige både rettigheiter til tekstane, distribusjonsledda og fleire av butikkane som sel bøkene. Pengane som blir brukt til eigenproduksjon av læremiddel i NDLA blir dessutan ført tilbake til offentlegheita gjennom lisensmodellen som er vald. Kva tyder det? Det tyder at alle som vil kan klyppe og lime i desse tekstane, skrive dei ut, lage eigne hefter/bøker, omsetje dei til andre språk, bruke dei i grunnskulen, etc., utan å kome i konflikt med rettigheitshavarane. Det er vårt, og alt frå plattforma for distribusjon til sjølve tekstane kan gjenbrukast alle tenkjelege situasjonar, på dei same vilkåra.
Dette er eit grunnleggjande demokratisk perspektiv på kunnskapar, som eg synest er svært sympatisk og klokt. Dersom til dømes grunnskulen vil gjere det same om nokre år, er teknologien alt utvikla, og tekstane treng berre ei tilpassing. Dette kan gjerast utan å øydeleggje kommunale budsjett med dyre lisensar.
Alt dette er diskusjonar om makt og økonomi som fleire i forlags- og mediabransjen vil narre folk til å tru handlar om rettferdigheit, og pedagogisk mangfald. Som om lærebokbransjen noen gong har handla om anna enn økonomi, og har vore noe som helst anna enn metodisk einsretta.
Jan H. Landro er nok ein av bransjens nyttige idiotar, og det blir ekstra tåpeleg når grunnleggjande journalistisk arbeid (som å setje seg inn i kva som faktisk står i grunnlagsdokumenta til NDLA, koss bokbransjen jobbar, inngår avtalar, mottek stønader, kva forskinga faktisk seier -- jamvel kva forsking _er_) ikkje er gjort.
Nygards blogg: Digital literacy
Oppdatering:
Et poeng som ligger implisitt i det jeg skrev ovenfor er knyttet til de rundt 350 millionene som Staten bruker på læremidler hvert år. Nærmere 300 millioner går til fylkene, som ruter noen titalls millioner videre til NDLA. Dersom forlagene ikke hadde vært så opptatt av å opprettholde et økonomisk regime basert på salg av eksemplarer, kunne de trolig kommet i posisjon til å få en betydelig del av det som går til digitale læremidler. Denne andelen vil bare øke i årene som kommer, men slik det kan se ut nå styrer forleggerforeningen ut i grøfta: salget av bøker kommr til å minke, og de ser ut til å spille seg ut over sidelinjen når det gjelder digitale resursser. Det er mange utfordringer knyttet til de økonomiske modellene som kan fungere for digitale læremidler, og det er her Forleggerforeningen burde sette inn skytset.
Dette er så vidt jeg kan se ren mikrofonstativ-journalistikk, der BT ikke går inn i de forholdene som ligger til grunn for et initiativ som NDLA. Her roter en bare rundt på overflaten, uten å gjøre forsøk på og se digitale læremidler som en del av den øvrige medieutviklingen. Skolen kan riktignok betraktes som en egen sfære, men den er ikke frakoplet resten av samfunnet.
BT kunne for eksempel tatt et kritisk blikk på hvodan skolebokmarkedet fungerte fram til for få år siden. Da kunne hele regningen sendes til elever og foresatte, rundt regnet en halv milliard i året. Å hevde at dette var et fritt marked er nærmest en dårlig vits (fastpris, kryssubsidiering, kun konkurranse i større fag etc). Ikke det at et reelt fritt marked nødvendigvis hadde vært bedre, men Forleggerforningen og BT bør slutte med å bruke dette som argument for kvalitet.
Det ville vært interessant å høre hvordan BT og andre ser for seg at fremtidens skole skal være. Tror de at elevene vil bli sittende med lærebøker på papir? Kanskje de håper det, men tror de virkelig på det?
Det som for alvor åpnet mine øyne, og som fikk meg til å gå i gang med et forsøk på å tenke mer helhetlig rundt formidling av digitale læringsressurser (innhold, formidlingsformer, leveringsplattform), var informasjonen om at XO 3.0 vil kunne koste rundt $75 om et par år. Her snakker vi fargeskjerm, som kan leses som papir, og gi tilgang til alle typer digitale læremidler. Det er denne virkeligheten vi må forberede oss på.Forlagene er de som har størst økonomisk interesse i å opprettholde et papirmarked der de kan selge enkelteksemplarer. Tror BT at det gjør dem best skikket til å utforme fremtidens læremidler? Og hvor i alle dager er det blitt av de kritiske spørsmålene knyttet til om man kun er ute etter markedsbeskyttelse?
Her er det mye å ta tak i dersom en bruker litt tid på å sette seg inn i hele sakskompelekset. Det kan godt hende at NDLA vil forsvinne, men de utviklingstrekkene som NDLA er et tegn på forsvinner ikke.
Arne Olav Nygard har forresten et utmerket tilsvar nede i BTs kommentarfelt. Jeg tillater meg å gjengi
Som leseforskar vil eg peike på (som det her blir framheva) at, joda, det finst leseforskarar som hevdar at lesing på skjerm er distraherande, men at dette er påstandar utan empiri. Men kunnskapslause journalistar, som i dette tilfellet, hiv seg sjølvsagt ukritisk på dette, og avkrev ikkje desse forskarane prov. Det finst derimot mykje empiri som viser det motsette, som altså hevdar at den distraherande skjermen er ei myte.
I lys av at vi er i ferd med å flytte store delar av kunnskapsorganiseringa i tekst over i digitale medium, er likevel dette heilt uniteressante og langt på veg irrelevante spørsmål, særleg i utdanninga. Lærebøkene, som i det store og heile er heilt like, er flott for late lektorar som helst vil kome seg til hytta for å spikre opp ein ny vegg, men lite eigna som ei innføring i dei komplekse problemstillingane (og tekststrategiane) ein elev treng å lære seg. Journalisten unngår òg å interessere seg for at dei aller fleste lærarane i landet lèt til å vere opptekne av nettopp desse problemstillingane -- å utvikle seg, få ny kunnskap, omstiille seg, etc. Dei ser det problematiske i lærebokparadigmet, og ønskjer gjerne ein kombinasjon av lærebøkene og eit digitalt, dynamisk og ope læreverk. Dette får dei viss dei vil, sidan 80% av læremiddelbudsjettet blir brukt til andre ting enn NDLA.
Journalisten er òg inne på dei økonomiske motiva i spørsmålet om NDLA. Dette er heilt greitt, men han ser ikkje samstundes på koss det fungerer i forlagsbransjen, med kartellverksemd, statsstønad for lærebøker dei samstundes sel for 600 kroner, eller makta som ligg i å eige både rettigheiter til tekstane, distribusjonsledda og fleire av butikkane som sel bøkene. Pengane som blir brukt til eigenproduksjon av læremiddel i NDLA blir dessutan ført tilbake til offentlegheita gjennom lisensmodellen som er vald. Kva tyder det? Det tyder at alle som vil kan klyppe og lime i desse tekstane, skrive dei ut, lage eigne hefter/bøker, omsetje dei til andre språk, bruke dei i grunnskulen, etc., utan å kome i konflikt med rettigheitshavarane. Det er vårt, og alt frå plattforma for distribusjon til sjølve tekstane kan gjenbrukast alle tenkjelege situasjonar, på dei same vilkåra.
Dette er eit grunnleggjande demokratisk perspektiv på kunnskapar, som eg synest er svært sympatisk og klokt. Dersom til dømes grunnskulen vil gjere det same om nokre år, er teknologien alt utvikla, og tekstane treng berre ei tilpassing. Dette kan gjerast utan å øydeleggje kommunale budsjett med dyre lisensar.
Alt dette er diskusjonar om makt og økonomi som fleire i forlags- og mediabransjen vil narre folk til å tru handlar om rettferdigheit, og pedagogisk mangfald. Som om lærebokbransjen noen gong har handla om anna enn økonomi, og har vore noe som helst anna enn metodisk einsretta.
Jan H. Landro er nok ein av bransjens nyttige idiotar, og det blir ekstra tåpeleg når grunnleggjande journalistisk arbeid (som å setje seg inn i kva som faktisk står i grunnlagsdokumenta til NDLA, koss bokbransjen jobbar, inngår avtalar, mottek stønader, kva forskinga faktisk seier -- jamvel kva forsking _er_) ikkje er gjort.
Nygards blogg: Digital literacy
Oppdatering:
Et poeng som ligger implisitt i det jeg skrev ovenfor er knyttet til de rundt 350 millionene som Staten bruker på læremidler hvert år. Nærmere 300 millioner går til fylkene, som ruter noen titalls millioner videre til NDLA. Dersom forlagene ikke hadde vært så opptatt av å opprettholde et økonomisk regime basert på salg av eksemplarer, kunne de trolig kommet i posisjon til å få en betydelig del av det som går til digitale læremidler. Denne andelen vil bare øke i årene som kommer, men slik det kan se ut nå styrer forleggerforeningen ut i grøfta: salget av bøker kommr til å minke, og de ser ut til å spille seg ut over sidelinjen når det gjelder digitale resursser. Det er mange utfordringer knyttet til de økonomiske modellene som kan fungere for digitale læremidler, og det er her Forleggerforeningen burde sette inn skytset.
17. februar 2010
Journalistikkens kår
Vil papiravisens økonomi ta seg opp igjen, eller er det på tide å tenke nytt rundt finansiering av journalistikk? Dette var spørsmålet som ble debattert på seminaret "Journalistikkens kår". Seminaret ble organisert av Christian Michelsens Institutt og UiB, og i panelet satt mediekommentator Sven Egil Omdal og redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen.
Omdals innlegg:
Omdal mener en må se på hvordan mediestøtten kan disponeres slik at den finansierer journalistikk og ikke Norske Skog. Han foreslår derfor å la deler av pressestøtten gå til enkeltjournalister eller journalister som har organisert seg i kooperativer.
Braanens innlegg:
Braanen viste til at mangfoldet sikrer demokratiet, offentligheten og potensialet for den kritiske journalistikken, og hevdet at det er ingen mekanisme i Omdals forslag for å opprettholde dette mangfoldet. Når journalistene fritt kan selge stoffet sitt til den kanalen de ønsker kan en i prisippet ende opp med en stor monopolavis som kjøper alt stoffet journalistene produserer.
Omdals innlegg:
Omdal mener en må se på hvordan mediestøtten kan disponeres slik at den finansierer journalistikk og ikke Norske Skog. Han foreslår derfor å la deler av pressestøtten gå til enkeltjournalister eller journalister som har organisert seg i kooperativer.
Braanens innlegg:
Braanen viste til at mangfoldet sikrer demokratiet, offentligheten og potensialet for den kritiske journalistikken, og hevdet at det er ingen mekanisme i Omdals forslag for å opprettholde dette mangfoldet. Når journalistene fritt kan selge stoffet sitt til den kanalen de ønsker kan en i prisippet ende opp med en stor monopolavis som kjøper alt stoffet journalistene produserer.
tekst2null bokomslag
Første ideutkast:
Forsøk på en konkretisering:
Litt tilbake mot utgangspunktet, dog adskillig mer konkret:
Så får vi se hva det endelige resultatet blir.
Oppdatering 26.02.10:
Her er vi nok temmelig nær:
Forsøk på en konkretisering:
Litt tilbake mot utgangspunktet, dog adskillig mer konkret:
Så får vi se hva det endelige resultatet blir.
Oppdatering 26.02.10:
Her er vi nok temmelig nær:
16. februar 2010
HiBook
En ufullstendig sammenfatning av potensiale og noen utfordringer knyttet til et mulig system for å sette sammen og distribuere "e-bøker".
En oppskrift på å holde liv i fildelingen?
Disneys «Alice i Eventyrland», står i fare for å bli boikottet, ifølge NRK Nyheter. kinoene setter lite pris på at det er kort tid mellom lansering på lerret og skjerm.
Disney planlegger å lansere filmen på DVD mindre enn tre måneder etter at den har hatt premiere på kino. En måned kortere tid med eksklusiv kinovisning, er dyrebar tid for kinoene, forklarer programdirektør i Oslo kino Christin Berg.
En kinobillett koster nå mer enn hundrelappen. Skal du ha med hele familien en kveld ender regningen raskt langt på den andre siden av 500 kroner (inkl transport mm). Så får du sett filmen én gang, og dett var dett.
Jeg er i utgangspunktet med på at kinoene selger en opplevelse, ut over det å se selve filmen, men i Bergen finnes det i alle fall ingen kinoer som gir meg den gode kinofølelsen. Det er rett og slett ganske kjipe lokaler, der det handler mest om å komme seg raskt inn og raskt ut. Flere av salene er OK, men rammen rundt gir ikke stort mer enn en dårlig kjøpesenterfølelese. Tanken på at det rett og slett ikke er verd pengene trenger seg på....
I det lys er det ikke så rart at produksjonsselskapene i økende grad ser seg om etter mulighter for å selge rett til publikum så fordt som mulig.
Disney planlegger å lansere filmen på DVD mindre enn tre måneder etter at den har hatt premiere på kino. En måned kortere tid med eksklusiv kinovisning, er dyrebar tid for kinoene, forklarer programdirektør i Oslo kino Christin Berg.
En kinobillett koster nå mer enn hundrelappen. Skal du ha med hele familien en kveld ender regningen raskt langt på den andre siden av 500 kroner (inkl transport mm). Så får du sett filmen én gang, og dett var dett.
Jeg er i utgangspunktet med på at kinoene selger en opplevelse, ut over det å se selve filmen, men i Bergen finnes det i alle fall ingen kinoer som gir meg den gode kinofølelsen. Det er rett og slett ganske kjipe lokaler, der det handler mest om å komme seg raskt inn og raskt ut. Flere av salene er OK, men rammen rundt gir ikke stort mer enn en dårlig kjøpesenterfølelese. Tanken på at det rett og slett ikke er verd pengene trenger seg på....
I det lys er det ikke så rart at produksjonsselskapene i økende grad ser seg om etter mulighter for å selge rett til publikum så fordt som mulig.
12. februar 2010
NDLA møter nordavind fra alle kanter
Redaktør i Prosa, Karianne Bjellås Gilje, slår på lederplass fast at:
Det som imidlertid er atskillig pussigere er Giljes, og mange med henne, tro på at konkurranse skal gi kvalitet når det gjelder læremidler. Hvorfor konkurranse automatisk er bra for læremidler, mens vi ikke skal ha konkurranse f eks i form av lærerlønninger, eller fri pris på bøker etc, har jeg problemer med å forstå. Når det er sagt, jeg har personlig mindre tro på konkurranse som virkemiddel for å fremme kvalitet. Konkurranse ender gjerne med at aktørene konsentrerer seg om de områdene der det er størst profitt å hente, samt at produktene i markedet blir ganske like. Læremiddelmarkedet er i og for seg et skoleeksempel (i dobbelt forstand) på begge disse forholdene.
Geir Mork i Gyldendal blir forresten sitert i Dagens Næringsliv i dag (finner det bare på papir). Mork blir intervjuet på bakgrunn av Gyldendals millionoverskudd, samt om at forleggerforeningen nå vil klage NDLA inn for ESA. En strategi som forøvrig er ganske dristig, der Forleggerforeingen kan komme til å stå lagelig til for hugg i neste omgang. Skjønt vi får se hvordan de argumenterer.
I samme artikkel oppsummerer Lisbeth Rugtvedt, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, dette ganske presist: "Det er legitimt å være bekymret for fremtidens overskudd, men de [forlagene] må være ærlige på dette og slutte å skyve ytringsfrihet og demokrati foran seg".
Einar Berg presenterer et annet sentralt poeng i sitt tilsvar til Gilje. Den fundamentale endringen i læremiddelmarkedet skyldes at regningen ikke lenger betales av elever og foreldre, men av skoleeierne:
PR-kamp om skolen
Lærere og elever ville fått mer kvalitetsinnhold per krone hvis faglige, redaksjonelle og teknologiske miljøer fritt kunne konkurrere om NDLA-millionene. Og selvsagt er norske lærere i stand til å velge læremidlene som passer elevene, blant annet ved å utveksle kunnskap og erfaringer på fora som «delogbruk.no». Det er uforståelig at Kunnskapsdepartementet og fylkeskommunene ikke tiltror lærerne dette ansvaret.Dette ser jo tilforlatelig ut, men stemmer premissene for det Gilje skriver? For å ta det siste først: før NDLA kom på banen for et par år siden, kunne lærere den gangen velge fritt mellom tilgjengelige lærebøker? Kanskje i teorien, men i praksis har vel de fleste opplevd at slike beslutninger har blitt tatt lenger oppe i systemet. En skole og et kollegium kunne i beste fall velge (de ble nok holdt i ørene av rektor m fl), men kun unntaksvis den enkelte lærer. Det kommer dessuten an på perspektivet: dagen før NDLA fikk penger av Djupedal, tok partiet Venstre til orde for "fritt valg av lærebøker i videregående skole." Poenget deres er godt, elever lærer forskjellig og kan derfor ha behov for ulike læremidler. Bøker er lite egnet for å sette sammen en tilpasset pensum, noe som blir langt enklere med digitale læremidler. Til syvende og sist minner argumentene om tidligere tiders valgfrihet mest om en "alt var bedre under krigen"-tankegang.
Det som imidlertid er atskillig pussigere er Giljes, og mange med henne, tro på at konkurranse skal gi kvalitet når det gjelder læremidler. Hvorfor konkurranse automatisk er bra for læremidler, mens vi ikke skal ha konkurranse f eks i form av lærerlønninger, eller fri pris på bøker etc, har jeg problemer med å forstå. Når det er sagt, jeg har personlig mindre tro på konkurranse som virkemiddel for å fremme kvalitet. Konkurranse ender gjerne med at aktørene konsentrerer seg om de områdene der det er størst profitt å hente, samt at produktene i markedet blir ganske like. Læremiddelmarkedet er i og for seg et skoleeksempel (i dobbelt forstand) på begge disse forholdene.
Geir Mork i Gyldendal blir forresten sitert i Dagens Næringsliv i dag (finner det bare på papir). Mork blir intervjuet på bakgrunn av Gyldendals millionoverskudd, samt om at forleggerforeningen nå vil klage NDLA inn for ESA. En strategi som forøvrig er ganske dristig, der Forleggerforeingen kan komme til å stå lagelig til for hugg i neste omgang. Skjønt vi får se hvordan de argumenterer.
I samme artikkel oppsummerer Lisbeth Rugtvedt, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, dette ganske presist: "Det er legitimt å være bekymret for fremtidens overskudd, men de [forlagene] må være ærlige på dette og slutte å skyve ytringsfrihet og demokrati foran seg".
Einar Berg presenterer et annet sentralt poeng i sitt tilsvar til Gilje. Den fundamentale endringen i læremiddelmarkedet skyldes at regningen ikke lenger betales av elever og foreldre, men av skoleeierne:
Grunnen til at forlagene boikotter NDLA, er at de ikke vil selge på NDLAs premisser, som er frikjøp av ressursene. De vil selge i smått og beholde kontrollen over stoffet gjennom tilgangportaler med brukernavn og passord.Avslutningsvis, Gilje spør hva som er poenget med et mellomledd om NDLA. Mitt svar ville vært at det ikke er noe poeng, dersom man kunne gitt penger til forlagene, og de hadde distribuert innholdet fritt. men problemet er jo at logikken knyttet til digitale læremidler blir helt anderledes enn for bøker: dersom en skal ta seg betalt for eksemplarer fungerer papir perfekt, siden kopiene blir relativt billige og svært så fysiske. Digitale ressurser fungerer anderledes og krever andre betalingsmodeller, hvor det gir mye mening i å målrette statlige ressurser for så å la innholdet vli spredd fritt, med potensiale for videreutvikling og spesialtilpasning.
PR-kamp om skolen
11. februar 2010
Wikipedia in the Classroom - David Warlick
A David Warlick presentation from late 2008. In the video (embedded below) around the 45 minute mark, David was taking questions from the audience and one of the audience members asked about Wikipedia. The audience member brought up all of the common complaints about Wikipedia being unreliable and a bad resource for students. David convincingly responded to all of her questions.
10. februar 2010
Nye bøker kastes på dynga
NRKs Forbrukerinspektørene skriver at nærmere 30 millioner bøker til en hver tid er i omløp i distribusjonssystemet. Problemet er bare at når tilbudet øker og lagrene fylles opp må forlagene kvitte seg med usolgte bøker.
- Forlagene har aldri før trykket opp så mange boktitler, og nordmenn er ivrige lesere. Men hva som slår an kan ofte være uforutsigbart, sier informasjonssjef i Gyldendal forlag Bjarne Buset.
Bøker som bare er ett og to år gamle havner på dynga, blant dem miljøboka - en bok som skal lære ungdom om klimautfordringene!
En kan mene mye om e-bøker, men restlager-problematikken slipper man i alle fall...
- Forlagene har aldri før trykket opp så mange boktitler, og nordmenn er ivrige lesere. Men hva som slår an kan ofte være uforutsigbart, sier informasjonssjef i Gyldendal forlag Bjarne Buset.
Bøker som bare er ett og to år gamle havner på dynga, blant dem miljøboka - en bok som skal lære ungdom om klimautfordringene!
En kan mene mye om e-bøker, men restlager-problematikken slipper man i alle fall...
8. februar 2010
Gamle prosjektbeskrivelser
Neppe så interessant for andre enn meg selv, men doktorgradsarbeidet mitt utviklet seg i litt andre retninger enn hva jeg opprinnelig skisserte.
7. februar 2010
Referansegruppe om ulovlig fildeling
Kulturdepartementet oppretter en referansegruppe som skal vurdere problemstillinger knyttet til ulovlig fildeling. Gruppen skal ta stilling til mulige tiltak som kan begrense ulovlige fildeling og stimulere til økt bruk av lovlige tjenester. I tillegg til effektiv håndhevelse av rettsreglene på området, skal brukernes interesser, personvern og rettssikkerhet være viktige overordnede hensyn.
Inkluderer en mobilt bredbånd kan vi regne med rundt 2 millioner abonnementer i Norge. En månedlig avgift på 10 kroner ville da kunne innbringe 480 millioner kroner i året. I 2007 ble det omsatt inspilt musikk i Norge for 700 millioner kroner (St.meld. nr. 21, 2008). Dette tallet er imidlertid brutto omsetning, og langt over halvparten av dette er trolig knyttet til produksjon, distribusjon og salg av fysiske informasjonsærere (i hovedsak CD-plater). Det er defor grunn til å anta at selv en relativt lav bredbåndsavgift (5 kroner) fullt ut vil kunne dekke de nåværende inntektene til de som spiller inn musikk. En slik ordning nok vil bety at de aller fleste platebutikker vil forsvinne, men allerede i dag er en lang rekke mindre og mellomstore norske byer (eksempelvis Bodø) uten slike spesialforretninger.
Musikkindustrien vil sikkert forsøke å basere omsetnigstoppeni årene før årtusenskiftet. Tallene fra denne perioden var imidlertid svært høye på grunn av overgangen fra vinyl- til CD-plater. Beregningsgrunnlaget bør snarere reflektere det faktum at alle kulturprodusenter må regne med å hente sine inntekter fra et bredt utvalg av inntektskilder i fremtiden (Spilker, 2009).
Skatt på bredbånd en mulig strategi?
I Tekst 2 null sneier vi innom mulige vederlagsordninger som kan sørge for at opphavspersonene får betalt for bruk av deres verk selv om disse deles via fildeling. En mulighet er å finansiere dette via en bredbåndsavgift. I England blir det hevdet at en avgift på ett pund i måneden kan gi inntekter som tilsvarer all omsetning av innspilt musikk i Storbritannia (Øvrebø, 2009).Inkluderer en mobilt bredbånd kan vi regne med rundt 2 millioner abonnementer i Norge. En månedlig avgift på 10 kroner ville da kunne innbringe 480 millioner kroner i året. I 2007 ble det omsatt inspilt musikk i Norge for 700 millioner kroner (St.meld. nr. 21, 2008). Dette tallet er imidlertid brutto omsetning, og langt over halvparten av dette er trolig knyttet til produksjon, distribusjon og salg av fysiske informasjonsærere (i hovedsak CD-plater). Det er defor grunn til å anta at selv en relativt lav bredbåndsavgift (5 kroner) fullt ut vil kunne dekke de nåværende inntektene til de som spiller inn musikk. En slik ordning nok vil bety at de aller fleste platebutikker vil forsvinne, men allerede i dag er en lang rekke mindre og mellomstore norske byer (eksempelvis Bodø) uten slike spesialforretninger.
Musikkindustrien vil sikkert forsøke å basere omsetnigstoppeni årene før årtusenskiftet. Tallene fra denne perioden var imidlertid svært høye på grunn av overgangen fra vinyl- til CD-plater. Beregningsgrunnlaget bør snarere reflektere det faktum at alle kulturprodusenter må regne med å hente sine inntekter fra et bredt utvalg av inntektskilder i fremtiden (Spilker, 2009).
5. februar 2010
NDLA "ute av kontroll"
Ottar Grepstad, direktør for IvarAasen-tunet og skribent i Dagens Næringsliv slår til med en bredside mot NDLA.
Interessant nok slår han fast at lærebokmarkedet tidligere har finansiert andre utgivelser, og "gjort det mogleg for forlaga å satse breitt på utgjevingar i mange sjangrar på allmennmarknaden". Krysssubsidiering med andre ord. Det er jo en interessant konstatering i en avis som prediker at markedskreftene skal få rå. Det har de åpenbart ikke gjort tidligere heller, i en tid da forlagene kunne sende store regninger til elevene og bruke overskuddet på andre områder. Den tid er heldigvis forbi.
Interessant nok slår han fast at lærebokmarkedet tidligere har finansiert andre utgivelser, og "gjort det mogleg for forlaga å satse breitt på utgjevingar i mange sjangrar på allmennmarknaden". Krysssubsidiering med andre ord. Det er jo en interessant konstatering i en avis som prediker at markedskreftene skal få rå. Det har de åpenbart ikke gjort tidligere heller, i en tid da forlagene kunne sende store regninger til elevene og bruke overskuddet på andre områder. Den tid er heldigvis forbi.
Rettsstatens riddere
Hans Petter Graver skriver i Morgenbladet om Rettsstatens riddere:
Historiens erfaringer gir ikke grunn til optimisme. Land kan bygges med lov i godvær, men lov og orden er ikke tilstrekkelig – og av og til direkte farlig – i storm. Men hva er det da som skal verne oss når det virkelig gjelder, når vi ikke kan stole på juristene og rettsstaten? Det vi da må sette vår lit til, er det antiautoritære i folk, selve motsatsen til det i oss som vil bøye seg for autoriteter og overmakt, selv den som har legaliteten i ryggen.
Det er med andre ord ikke lov og rett som kan redde rettsstaten når den virkelig er truet, men viljen til opprør mot lov og rett, og motet til å hevde det rette selv mot retten. Evnen til å se når loven og dommen er gal, og når rettens makt er overmakt og overgrep mot rettferdigheten, er kjernen i den visdom som trengs. Før vi får jurister som kan være autoritetstro og gode jurister i godværsdager, og selvstendige opprørere i tider hvor demokrati og humanitet er truet, kan vi ikke stole på dem som forsvarere av rettsstaten.
4. februar 2010
Fra høringen om mediestøtte - februar 2010
Mediestøtteutvalget har ingen enkel jobb foran seg. Det var det vel heller ingen som hadde trodd, men høringsutalelsene er ganske sprikende.
Videoene som lå her tidligere laget mye krøll (Steve Jobs har nok et poeng når det gjelder Flash): se de her.
Kafka på norsk?
Tittelen henspeiler på Prosessen, om noen skulle lure på det. Det begynner å bli en gammel sak dette, men det er nå akyualisert igjen.
Dagbladet skriver at saken om "Max Manus"-opplasting tas til Høyesterett.
Saken handler om hvorvidt identiteten til den som ulovlig la ut Max Manus-filmen på nett skal utleveres. Sandrew og Filmkameratene stevnet bredbåndsleverandøren Lyse Tele/Altibox med krav om at de får vite identiteten til den som skal ha lastet opp filmen ulovlig.
Ikke noe Kafkask så langt, men det uggne er at innholdet i kjennelsene fra Stavanger tingrett og Gulating lagmannsrett hemmeligholdes etter ønske fra saksøkers advokater.
Saken er viktig fordi den kan danne presedens i forhold til hvorvidt private aktører skal kunne få detaljopplysninger om nettbrukere, en mulighet bare politiet har i dag.
En avgjørelse vil, for å si det forsiktig, kunne ha innflytelse på folks oppfatning av den pågående diskusjonen om Datalagringsdirektivet, et direktiv som nå er ute på høring.
Ytringsfriheten - den delen som angår retten til å motta informasjon - har det ikke godt for tiden. Konsekvensen av hemmelighold av rettsavgjørelser er at vi ender opp med to debatter, en offentlig og en som kun foregår mellom de aktørene som er på innsiden.
3. februar 2010
Blogger slutter med FTP-støtte
Uff, dette - Blogger FTP Info - lukter arbeid.
Jeg må etter hvert ha et titalls forskjellige blogger som postes til ulike domener via FTP. Nå blir det en slutt på det, og jeg må finne ut av hvor innholdet skal hostes i fremtiden.
Jeg har vært ganske komfortabel med den delte løsningen som Blogger har tilbudt: databasen hos Google, statiske filer på eget domene. Nå er spørsmålet om alle filene i fremtiden skal få bo hos Google - alle eggene i en kurv?
Læringsmiljø på nett
I fjor hadde jeg en artikkel med i en antologi utgitt av Nettverksuniversitetet på TAPIR akademisk forlag. Nå er alle artiklene tilgjengelig på nett.
- Nettverksuniversitetet - et samarbeidsprosjekt om utvikling av e-læring
Hugo Nordseth, Høgskolen i Nord-Trøndelag - Noregsnettet med IT for Open Læring (NITOL) - eit pionerprosjekt innan nettbasert læring
Bodil Ask, Universitetet i Agder
Harald Haugen, Høgskolen Stord/Haugesund - Tusen NKI-studenter viser ansikt
Christine Rabe Moe, NKI Nettstudier
Wenche Halvorsen, NKI Nettstudier
Morten Flate Paulsen, Norges Informasjonsteknologiske Høyskole - Full-time international master's programme online:experiences, challenges and changes
Jeanett Wilberg Schibbye, University of Agder
Sven Åke Bjørke, University of Agder - Nettbasert læring og suksessen bak etablering av nyttnæringsliv
Arvid Staupe, Norges teknisk-naturvitensk. universitet
Knut Arne Strand, Høgskolen i Sør-Trøndelag - Hva skal vår generasjon undervisere drive med=
Martin Aasbrenn, Diakonhjemmet Høgskole
Robin Lanken Verma, Gulu Universitet, Uganda - Kommunikasjon i nettbaserte læringsmiljø
Dagrun K Sjøhelle, Høgskolen i Sør-Trøndelag - Artefakter og forventninger - LMS som læringsredskaper
Arne Bygstad, Cand Polit, Høgskolen i Bergen - "Dynamic Content Manager" - en grafbasert lærings-modell utprøvd i matematikkundervisning
Kristin Ran Choi Hinna, Høgskolen i Bergen
Grete Oline Hole, Høgskolen i Bergen
Terje Kristensen, Høgskolen i Bergen
Yngve Lamo, Høgskolen i Bergen
Sigvat A. H. Eide, Universitetet i Bergen - Blogg som åpen læringsplattform
Jon Hoem, Høgskolen i Bergen - "Blott deg - og få bedre karakterer" - En studie av sammenhengen mellom studenters aktivitet på nettet og kurskarakter
Anne B. Swanberg, Handelshøyskolen BI
Audhild N. Håvaldsrud, Handelshøyskolen BI - E-læring i helsevesenet - status og perspektiver
Merete Laugerud Holsted, Helse Sør-Øst RHF
Jorunn Martinussen, Helse Bergen,
Boas Krøgh Nielsen, Akershus universitetssykehus
Øystein Ramseng, Tabulator as - Hvordan lykkes med wiki som pedagogisk verktøy?
Svend Andreas Horgen, Høgskolen i Sør-Trøndelag
Hugo Nordseth, Høgskolen i Nord-Trøndelag - Digitale mapper og konsekvenser for læringsmiljø i høgere utdanning
Hege Emma Rimmereide, Høgskolen i Bergen
Tjalve Gj. Madsen, Høgskolen i Bergen
Gjertrud Husøy, Høgskolen Stord/Haugesund
Øistein Gjøvik, Høgskolen i Sør-Trøndelag
Sonja Ekker, Høgskolen i Nord-Trøndelag
NVU - Nettverksuniversitetet
2. februar 2010
Skal politiet være bøllete fjernsynsprodusenter?
En mann fra Sotra forteller til Bergens Tidende at han "Føler seg uthengt i TV-serie". Det kan en godt forstå når en leser artikkelen: mannen fikk en privat konflikt, definert som "husbråk", brettet ut på TV-skjermen i TV-Norge-serien Politiet2.
Saken stiller spørsmål ved hva som er argumentasjonen for at politiet skal ta med seg kamera inn i folks hjem, filme det som foregår, og kringkaste det etterpå. Begrepet informert samtykke (her kan politiet lære litt av legeforeningen) synes i alle fall ikke å være en del av politiets og produksjonsselskapets vokabular. Det er ille nok i seg selv.
Direkte hårreisende blir det når en leser hva kommunikasjonsdirektør Svein Holtan i Politidirektoratet sier om saken. Han mener politiet har ivaretatt personvernet i arbeidet med «Politiet 2»:
- Vi har som sagt en veldig streng avtale med dem som produserer serien. Vi har en avtale, som er gjennomgått av alle våre jurister, som sier at det er vi som eier opptakene som blir gjort, vi er svært nøye på at ikke noen opptak skal komme på avveie.Hva? Dette kringkastes....
Så vidt jeg kan skjønne må dette gjelde retten til å bestemme over eget bilde, åndsverkloven paragraf 45c, samt selvfølgelig personvernlovgivningen. §45c gjelder riktignok retten til eget bilde knyttet til fotografi, men bør vel også gjelde for levende bilder. Skillet mellom et digital stillbilde og videobilder blir jo dessuten stadig mer uklart.
TV-programmet sladder riktignok de som er med, men det forhindrer selvsagt ikke at de er gjenkjenbare for mange - og da særlig blant de som har størst betydning, nemlig naboer, venner og bekjente.
Da Tromsø 2018 tapte i Høyesterett nylig, riktignok i en strid som gjeld økonomisk utnyttelse, ble det ikke lagt vekt at personen på bildet ikke var direkte gjenkjenbar. Gjenkjennelse på bakgrunn av andre forhold ble tillagt vekt.
Bottom line: skal politiet vifte med kamera innenfor folks privatsfære får de holde opptakene internt. Hvis ikke bør de sørge for skriftlig samtykke fra de det gjelder.
1. februar 2010
Flytter JonblOGG
En epoke er på et vis definitivt over når Blogger slutter med sin FTP-tjenste.
Blogger beygynte som et internt prosjekt (kalt Stuff) hos det som den gang het Pyra Labs. Vi er her tilbake til 1999. Stuff var bygget opp rundt et skript som sørget for å publisere innholdet på en server via FTP - den tiden er snart definitivt forbi, og dermed forsvinner den siste forbindelsen til opprinnelige blogger.
Blogger beygynte som et internt prosjekt (kalt Stuff) hos det som den gang het Pyra Labs. Vi er her tilbake til 1999. Stuff var bygget opp rundt et skript som sørget for å publisere innholdet på en server via FTP - den tiden er snart definitivt forbi, og dermed forsvinner den siste forbindelsen til opprinnelige blogger.
- februar 2010
- januar 2010
- desember 2009
- november 2009
- oktober 2009
- september 2009
- august 2009
- juli 2009
- juni 2009
- mai 2009
- april 2009
- mars 2009
- januar 2009
- desember 2008
- november 2008
- oktober 2008
- september 2008
- august 2008
- juli 2008
- juni 2008
- mai 2008
- april 2008
- mars 2008
- februar 2008
- januar 2008
- desember 2007
- november 2007
- oktober 2007
- september 2007
- august 2007
- juli 2007
- juni 2007
- mai 2007
- april 2007
- mars 2007
- februar 2007
- januar 2007
- desember 2006
- november 2006
- oktober 2006
- september 2006
- august 2006
- juli 2006
- juni 2006
- mai 2006
- april 2006
- mars 2006
- februar 2006
- januar 2006
- desember 2005
- november 2005
- oktober 2005
- september 2005
- august 2005
- juni 2005
- mai 2005
- april 2005
- mars 2005
- februar 2005
- januar 2005
- desember 2004
- november 2004
- oktober 2004
- september 2004
- august 2004
- juli 2004
- juni 2004
- mai 2004
- april 2004
- mars 2004
- februar 2004
- januar 2004
- desember 2003
- november 2003
- oktober 2003
- september 2003
- august 2003
- juli 2003
- juni 2003
- mai 2003
- april 2003
- mars 2003
- februar 2003
- januar 2003
- desember 2002
- november 2002
- oktober 2002
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
