DIY 3D-høyttaler – Auditomonster

En passe amatørmessig visualisering av et auditomonster, her tenkt plassert i festsalen ved Austråttborgen.

Å komponere for et rom og med et rom er noen jeg har fascinert meg siden jeg som byggingeniør og lydinteressert kom på at det jeg skulle gjøre i livet var å designe og bygge lytterom for for folk. Jeg kom ikke stort lenger enn at jeg tok noen vekttall i elektroakustikk for rundt tredve år siden. Så tok yrkeslivet en annen litt annen vei, selv om det sneier innom lyd ganske ofte.

Kanskje på tide å finne skikkelig tilbake – ved hjelp av et "auditomonster" for atten kanaler. Med tilhørende sensorer kanskje også et lydbilde som transformeres gjennom lytternes bevegelser.

Nedenfor litt høyttenking. Se på det som idenotater...

Oppdatering: ideen er det samme, men jeg går for et annet design. Et Auditopenta, dvs fem søyler som hektes på stativ. Fremdeles 20 aktive høyttalere, fire i hver søyle.

Oppsettet nedenfor  er inspirert av et system med tyve høyttalere, bygget inn i ett kabinett, med en separat forsterkerutgang knyttet til hver høyttaler. Denne forsterkeren lukter det penger av. . Mitt tenkte oppsett er med aktive høyttalere – budsjettversjon med en forsterker innebygget i hvert stereopar. Det fleste slike monitorer har imidlertid et system med bassrefleks (for å få mer bass ut av små kabinetter). En forutsetning for mitt foreslåtte oppsett er dermed at bassrefleksporten kommer ut på frontbaffelen, noe som ikke er så vanlig.

Høyttalerkandidater i budsjettklassen er Behringer MS-20 eller Pioneer DM-40. I alt er det 18 høyttalere, dvs 9 stereopar. Trenger altså et lydkort som kan gi linjesignal ut i atten kanaler. Her er jeg igjen på jakt etter "the sweet spot" mellom pris og ytelse – kanskje Behringer UMC1820 kan gjøre jobben. Når det gjelder selve lydavspillingen håndterer programvare som Ardour normalt flerspors avspilling på en svært fleksibel måte. Samtidig, dersom lydbildet skal formes live, må en kunne rute og styre bestemte lyder til høyre og venstre kanal for hvert stereospor, og til flere spor parallelt. Altså ikke bare panorere. Komplisert, slik det forklares i podcasten embeddet nedenfor.

Auditomonsteret er inspirert, etter tips fra kollega Jostein Stalheim, av denne. IKO er en høyttaler som sies å spille med rommet den står i. Det gjør i og for seg alle høyttalere, men mange membraner, som kan spille sammen og kontrolleres individuelt, gjør det mulig å skreddersy en komposisjon for et rom, som en også kan ytterligere tilpasses akustisk ved hjelp av reflektorer og ulike dempende materialer.

Jeg får assosiasjoner til Philippe Parrenos prosjekt Anywhen.

Rettspraksis.no – tapte slaget, vinner til slutt

Rettspraksis.no la ut avsagte dommer gratis på nettet. Et nyttig og prisverdig prosjekt. Dette førte imidlertid til søksmål fra Lovdata, noe som til slutt endte med tapte i Høyesterett i høst. Nå gjør justiskomiteen på Stortinget noe med problemet, og går inn for å gjøre alle rettsavgjørelser tilgjengelige for alle.

– I Norge er alle lover åpne for alle. Men dommer er også en veldig viktig rettskilde. For å vite hva som er rett og galt, må vi vite hvilke dommer som er avsagt. /../ De fleste vestlige land har skjønt at dette er et viktig prinsipp, men av en eller annen merkelig grunn har vi i Norge valgt å ha dommene gjemt bak høye betalingsmurer. Det holder ikke prinsipielt sett og er rett og slett ikke godt nok, sier justiskomiteens nestleder Peter Frølich (H) til Aftenposten.

I første omgang skal det gjelde alle dommer i norske tingretter, lagmannsretter og Høyesterett. Ifølge Domstolsadministrasjonen avsies det ca. 30.000 tingrettsdommer i året, 3000 lagmannsrettsdommer og 105 dommer i Høyesterett. Basen vil også omfatte andre rettsavgjørelser som kjennelser og andre beslutninger og vedtak.

God å se at politikerne tar tak i dette.

Nye læreplaner – det digitale i kunst og håndverk

Nye læreplaner skal tas i bruk fra skolestart neste høst. Dette blir den største endringen av skolens innhold siden Kunnskapsløftet i 2006.

– Samfunnet endrer seg med ny teknologi, ny kunnskap og nye utfordringer. Dette stiller krav også til fremtidens skole. Derfor har blant annet digitale ferdigheter fått en tydeligere plass i de nye læreplanene. Dette handler om god digital dømmekraft, kildekritikk og informasjonssikkerhet. Programmering inngår også i den digitale satsingen, sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H).

I kunst og håndverk legges det vekt på at fagfornyelsen innebærer at det også skal omfatte programmering og kobling til ny teknologi.

Jeg kommer trolig til å gjenta dette, men jeg synes det mangler noe vesentlig med hensyn til de begrepene som er brukt i læreplanmålene. Her nevnes for eksempel hverken "taktil" (sanseinntrykk knyttet til berøring) eller "auditivt" (knyttet til hørsel). "Visuell" nevnes imidlertid hele 33 ganger. Det er rart. Tenk bare på hvor viktig lyd og akustikk er for estetiske opplevelser – uten at vi dermed behøver å snakke om musikk.

I et forsøk på å understreke poenget: jeg satt i går kveld å hørte på Evelyn Glennies foredrag How to truly listen. Glennie er en fremragende perkusjonist, men også døv. Hennes betraktninger omkring sammenhengen mellom lyd, det å "lytte" og fysisk materiale er vel verd å få med seg.

Likevel, til tross for at det visuelle gis for stor plass, i det store og hele er jeg rimelig fornøyd med den nye læreplanen, og dermed er det all grunn til å gjøre seg noen tanker omkring hvilke kompetansemål som kan få særlig relevans for digitale medier (det følgende er altså ikke alle kompetansemålene, men de jeg tenker bør kunne knyttes til det digitale):

Auditolocomotivtegning

Onsdagens seanse med programmerte auditolocomotiver endte blant annet med et bilde. Vi er nysgjerrige på forholdet mellom det som blir skapt av og med maskiner og hvordan en kan arbeide videre med ulike estetiske uttrykk. En måte er å ta tak i mønstre som trer fram i det bildet som auditolocomotivene tegnet og forsterke disse trekkene:



Ikke helt som Damien Hirst sine Spots, men vel så spennende – om noen skulle spørre meg...

Dag tre med auditolocomotiver

Vi jobber med automatoner, så da kan det passe med en liten hilsen til Talos (gresk Τάλως), som i gresk mytologi var en mekanisk, usårbar kjempe av bronse som voktet over Kreta.

Siste dag med en 6. klasse. Elevene har bygget og programmert automatoner – det vi kaller auditolocomotiver – om enn i mindre skala, sammenlignet med Talos.

Den opprinnelige ideen var at auditolocomotivene skulle bære med seg lydene (auditolocomotiv = objekter som bærer lyd i bevegelse), men dette byr på noen praktiske utfordringer. Kanskje blir det heller til at elevene mikser lydene live, noe som kan bli ala dette:

Slampoesi med skolerobot fra Aisoy

En variant av 14641 sonetter, som var mitt første "poetiske" forsøk med skoleroboten. Denne gangen er inspirasjonen hentet fra rap battles. Her gjør robotens mangel på intonasjon at roboten selvfølgelig kommer til kort. Dermed får den prøve seg på en litt mer tilbakelent sjanger.

Mye rart skjer når en forholder seg til ekte syntetisk tale. Jeg oppdaterte robotens operativsystem, og oppdaget da at den hadde fått nye stemme. Videoen nedenfor er et eksempel med den gamle talesyntesen. Nå høres den mer ut som et barn. Det kler i og for seg figuren, men kanskje ikke teksten.

Roboten har i dette prosjektet to roller der den leser ut av to korresponderende lister. Hver liste har 36 tekstlinjer og vi har lagt inn en funksjon for at alle linjene må være gjennomlest før roboten begynner å velge fritt på nytt. For å oppnå dette må vi skrive referanser til de tekstlinjene som er valgt til nye lister, slik at vi kan sjekke hvilke linjer som er lest opp. Når alle linjene er lest opp sletter vi disse sjekklistene.

En liten stresstest gjennom natten endte med 4570 oppleste tekstlinjer. Den hadde det nok litt ensomt roboten, alene som den var på kontoret, men den holdt like standhaftig på med sitt dagen etter.

Neste forsøk får bli å kjøre den tekst-til-tale-genererte stemmen gjennom en vocoder, slik at denne matcher melodien som ligger i bunn.

Les flere detaljer om hvordan dette prosjektet er løst på skolerobot.no.

Fra sfærisk- til tradisjonell video

Det nærmer seg raskt fem år siden jeg for alvor begynte å se på hvordan 4K-video kan være utgangspunkt for video med lavere oppløsning, og de mulighetene dette gir for en enklere produksjon av video.  Utgangspunktet den gangen var et konsumentkamera, Panasonic FZ-1000, som fremdeles er en trofast følgesvenn.

Omtrent på samme tid begynte jeg å interessere meg for sfæriske medier, på et tidspunkt hvor prosessen innebar stitching av bilder og video. Jeg la det til side – for mye etterarbeid i forhold til det resultatet jeg oppnådde. Jeg er ute etter løsninger som gjør det enklere å produsere, ikke teknologi som gjør ting mer komplisert.

Men, etter hvert ble kameraløsningene mer brukervennlige og jeg fikk sjekket ut sfærisk video, og dermed hvordan denne også kunne brukes som opptaksformat for noe som skal vises som ordinær video. Det første forsøke jeg gjorde var med enkelt programvare, som iMovie, og "Ken Burns"-effekter, noe som gjorde at jeg ikke kunne bruke hele sfæren som kilde.

Så går teknologien videre og noen kameraer senere ender jeg opp med Instra360 One X, et kamera som umiddelbart innfridde. Det finnes noen tilsvarende løsninger fra f eks GoPro, men jeg holder en knapp på Insta. Dermed blir det enkelt å lage videoer som dette, én versjon av mange mulige uttak fra et sfærisk opptak:



I 2015 hadde jeg ikke noen ide om at det jeg snakket om etter hvert fikk et navn – overcapture – noe NRKbeta har laget en fin artikkel om: "Kort fortalt er hemmeligheten bak “Over capture” at man filmer i 360-grader, altså i alle retninger fra kamera, for deretter å gjøre et utsnitt av dette som passer de skjermene vi omgir oss med."

Tester Google Expeditions

Her har det skjedd mye siden sist jeg sjekket. Testet med et lite gjensyn med Nääs slöjdlærarseminar:

Musikk skapt av AI

En workshop i forrige uke inspirerte noen forsøk med maskinlæring.

Enten før, eller mens du hører på musikken nedenfor kan du lese Art in the Age of Machine Intelligence. Dette paperet diskuterer først go fremst det visuelle, men makinlæing påvirker potensielt alt somkan digitaliseres. Mer å lese på Artists and Machine Intelligence.

Tjenester som AIva.ai begynner å bli såpass bra at hvermansen kan få generert musikk som begynner å høres interessant ut. Og utviklingen går raskt. Musikk skapt med "kunstig intelligens", eller i det minste maskinlæring. Ikke helt optimal instrumentering, men her er komposisjonen eksportert som MIDI og tweaket i Garage Band:



Nå skinner det i og for seg gjennom hva AIen kan ha "lyttet" til (f eks et par minutter ut i videoen nedenfor). Det er et stykke igjen til forbildet, og AI-motoren henter "inspirasjon" fra mange kilder, men det aner en hvorfor Hans Zimmer kan beskyldes for å lage musikk etter oppskrift. Når det er sagt, oppskrift på bra saker:



En kan jo se for seg at Zimmer kun slår enkelte toner på flyglet, og orkesteret AIen fyller inn.

Workshop i læringslaben

Hadde en økt med noen lærere der vi så på 3D-printing mm. Figuren til høyre ble skapt ganske så kjapt ved hjelp av SculptGL (temmelig likt Sculptris, men direkte i nettleseren), og deretter modifisert litt ved hjelp av Tinkercad. Sokkel og "hatt" er lagt til i Tinkercad. Vi laget oss også en del ved hjelp av Codeblocks i Tinkercad, en løsning som kobler koding og 3D på en fin måte.

Alt dette ble gjort ved å benytte disse tjenestene direkte i nettleseren, dvs det kan gjennomføres på de fleste elevmaskiner.

To farger ble oppnådd på enkleste vis, ved å sette printingen på pause og bytte filament underveis. Hastighet er en utfordring når en kommer til 3D-print, så denne er printet med laveste kvalitet.

Vi fikk også sjekket ut litt sfærisk video og ditto bilder. Begge deler kan brukes til mye forskjellig, på tvers av fag – jmf innlegg under Make & Learn nylig.



Etterpå ble det for min del tid til et lite robotprosjekt også. Minner litt om 14641 sonetter, men denne gangen er meningen å få to Aisoy-roboter til å gi en oppvisning med "slam poetry" via sin innebygde tekst til tale. Poeten er her i ferd med å bli litt trøtt, mens crewet i bakgrunnen er skremt til taushet:

Make and Learn – Göteborg, 2019

Litt tilfeldighetenes spill, men også et uttrykk for at jeg er involvert i flere (interessante, synes jeg) prosjekter. I alle fall endte jeg opp med tre forskjellige presentasjoner under konferansen Make & Learn (Nordic Research Conference in Sloyd) i Göteborg.

I motsatt, kronologisk rekkekfølge: Jeg er nettopp ferdig med å snakke om Stedsfortellinger med sfæriske medier der jeg har begynt å gjøre konkrete ting med elever, ute i skolene, en rekke studentprosjekter, og selvsagt en del egne forsøk. Sist ut: hvordan vi kan forklare grindhuset ved hjelp av noen varianter av ett sfærisk bilde:

I går presenterte vi ulike prosjekter der koding møter fysiske materialer: Materialitet og digitalitet, et prosjekt som nå begynner å peke mot auditolocomotivene. Prosjektene henger nøye sammen med de pågående introduksjonen av koding i grunnskolen.

Sist, men ikke minst Hvordan utvide virkeligheten? der vi ser på enkle teknikker for AR (Augmented Reality / Utvidet virkelighet), for bruk i barnehagelærerutdanningen

Apropos Bybane og Bryggen

Merkelige diskusjoner i Bergen. Bomring (som vel hjelper godt på det jeg trodde folk var enige om at var et problem: for mye biltrafikk) og Bybane over Bryggen. Det siste har jeg alltid hatt problemer med å skjønne hvorfor er et problem.

For å sette det litt i perspektiv. Verdens største katedral ligger i Sevilla: Catedral de Santa María de la Sede er en flott kirke i gotisk stil.  Og sannelig, like forbi går Sevillas bybane:

Foto: Elliott Brown

Ikke bare er dette verdens største katedral, og den tredje største kirken. Få steder har større betydning i Europeisk historie. Like ved bodde Ferdinand og Isabelle mens de ventet på at maurerne skulle skulle nedkjempes i Granada. Da det var gjort, i 1492, "feiret" de med å sende Colombus ut på ferden vestover. Christofer Columbus ligger i en sarkofag, båret av fire enorme statuer, inne i nettopp denne kirken:

Bybane over Bryggen – det bør gå greit det ...

Tredimensjonal lyd for Google Streetview

Bedre sent enn aldri. Jeg oppdaget denen først i dag, fem år etter at Sounds of Streetview ble lansert som åpen kildekode.
Absolutt interessant dette, og med noen andre muligheter en Roundme, som jeg gjorde noen forsøk med her om dagen.

Ulempen med å basere seg på Streetview er selvsagt at en i utgangspunktet må basere seg på sfærer som kan legges ut via StreetView. Men, med tilgang til kilden burde dette kunne la seg ordne, slik at en også kan lage mer eksperimentelle visuelle uttrykk og lydlegge disse.

jeg kom over dette fordi jeg holder på å eksperimentere litt med ulike former for arkitekturvandringer. her kan det godt hende at Streetview faktisk gjør jobben.

Smått dysfunksjonell robot

Forsøker å gi den nok strøm via en nødlader og en overgang fra Kina. Ikke helt optimalt, men håpet er å lage et auditolocomotiv:

Lydsfære med RoundMe

Headset MÅ på, og trykk på høyttalerikonet dersom det ikke er lyd:



Dessverre ikke mer enn tre looper samtidig, men effekten er der likevel.

RoundMe har et grensesnittet for å legge inn og  bestemme utstrekning av lydene, som både er elegant og lett å jobbe med:

"Natur"opplevelse i by

Mer urbant enn Puddefjorden blir det knapt, men solnedgangen er uansett natur så det holder. Ellers er ferden en fortelling om industri som langt på vei er fortrengt av boliger og serviceyrker:

Bergen fotohall – det er på tide

Bergen fortjener en dedikert arena for utstilling av fotografi. Visualiseringen min blir muligens i overkant enkel, men jeg håper ideen kommer frem.

Sett fra den gamle bryggen i Solheimsviken. Ulriken i skodda bak. Nybygget "Skipet" skimtes til høyre.

Norsk fotokunst begynte for alvor ved Kunsthøgskolen i Bergen sent på 1980-tallet, og fikk fart med Robert Meyer på 90-tallet. Universitetsbibliotekets bildesamling er betydelig, også i nasjonal sammenheng, og kan danne et fundament for formidling. Statsarkivet i Bergen er dyktige og Arkivverket sitter på store mengder bilder. Det å ta vare på samtidsfotografiet (også amatørbilder) kunne definitivt vært et fokus for en fotohall. KODE Bergen har allerede et visst ansvar for fotografi, men det kan neppe sies å være hovedfokus.

Hvorfor programmere roboter i skolen

Særdeles stille på jobb om dagen. Jeg har riktignok selskap av et par roboter, men de må holde litt fred, fordi jeg spiller inn en video om nettopp programmering av roboter i undervisningssammenheng. Litt lang (18 minutter), men jeg har en del på hjertet. Ikke minst knyttet til at vi må se det tverrfaglige potensialet i roboter og at elever må jobbe med å programmere robotene, ikek bare bli utsatt for dem som en ekstern "læringsteknologi":



Selve presentasjonen med klikkbare linker til de sakene jeg snakker om:



Mer om roboter i undervisningen:

• www.hvlkompetanse.no/ressurser/kurs-for-l%C3%A6rere/roboter
• blogg.skolerobot.eu
• undervisning.skolerobot.eu/roboter-i-skolen
• skolerobot.no

Beehave with Beesongs

Gro og Ann-Mari er i gang med installasjon på fjellet. Rammen er kunstinatur.no. Slik ble resultatet i 2018.

I år jobbes det med bier og jeg har tuklet litt med seks lydspor. Ideen er at disse skal trigges og oppleves sammen med et fysisk verk. Her kan det passe med et lite hjertesukk, knyttet til at det virker som om det lydlige fullstendig faller ut i forbindelse med fagforsnyelsen og de nye læreplanene i kunst og håndverk (men det er en litt annen sak).

De seks "biesangene" jeg har laget til prosjektet "Hive Mind" høres slik ut – optimistiske og flittige bier, men dels mot en litt dyster bakgrunn:

Lær om musikk og synther i nettleseren

Der var den kvelden gått: Grunnleggende om musikk og lydsyntese i et par nye ressurser fra Ableton. Dette kan allerede anbefales, i alle fall for folk som har amatørutgangspunkt (som meg) – mye som kan sjekkes ut i praksis, direkte i nettleseren.

Sankthans / Jonsvake – på spansk

Passende anledning å minne om at St. Hans, Sankt Johannes' dag, eller «Jonsok», som kommer av jónsvaka – «våkenatt for Jon». Slik holder de seg våkne i Alicante, mens Jon er i ferd med å ta kvelden:

To innlegg under ADIM 2019

ArcelorMittal Orbit av Anish Kapoor and Cecil Balmond.

To paperpresentasjoner, (de nedenfor) sammen med kolleger fra Institutt for kunstfag, under Design Innovation Management Conference 2019, i London.

Enda mer spennende var imidlertid et besøk på innovasjonslaben ved Plexal og Loughborough University London. Her har de skjønt at det som må til er rimelig kontorplass – skjønt det er noe dyrere enn ved Factory Berlin  (som jeg var innom i fjor).




Bygningene ble igjen etter OL, og viser hvor langt en kan komme med ganske enkle haller. Skulle gjerne sett noe lignende i Bergen.

Selve konferansen var i regi av Loughborough University London, hvis lokaler vis-a-vis Plexal, rommer det som må karakteriseres som en gigantisk læringlab. Intet mindre enn 8500 kvadratmeter i det gamle pressesenteret:

 

Spennende å se hvordan de har fylt lokalene med "open source"-møblement. Her er det bare å skaffe seg CNC-fres.

Her kommer en ide flytende. Siden Plexal leier ut rimelig kontorplass blir free seating et konsept (fore de som ikke leier kontor). Selv for nomadene er det imidlertid muligheter for et slags cellekontor (til venstre nedenfor). Kanskje ikke den beste ventilasjonen, men  undertegnedes erfaring er at en bør ha døra oppe på kontoret uansett. Dette kan kombineres med prototypen fra en studentbedrift (til høyre nedenfor), i form av et husbyggesett – Wikihouse, i direkte slekt med møblene nevnt ovenfor.

 

Drive-by Shooting (Photography)

Mobile camera, panorama function, passing at train station in high speed. The result is a "panorama", or more precise, a "stretch image", with quite a few glitches. I do like this one, where both time and space is influencing on the final image:

Originalbildet, 8730 piksler bredt, der feilene kan studeres i mer detalj.

Samme konsept, nå fra buss:

Og originalbildet.

Kunst(ig)-intelligens

Litt løse tanker dette, men jeg liker å leke med ord og nyheten om at norske Spacemaker nå går internasjonalt får meg til å fundere på begrepet AI. Vanligvis forstått som "Artificial Intelligence" (Kunstig intelligens). Så begynner jeg å lure på "Art Intelligens" (Kunstintelligens). Det er et ord, men da i betydningen "(høy grad av) kunstforstand".

Hva som vi i stedet leker oss med betydningen "intelligens som lager kunst" – da uten å bruke alt for mye energi på å definere hverken intelligens eller kunst (ingen av delene er helt enkle å gripe). Det er mange eksempler i dette grenselandet, f eks hvordan datamaskinen kan endre enkle skisser til fotografiske bilder, nedenfor et eksempel der Mona Lisa blir levendegjort, en rekke former for generativ kunst – visuell, auditiv og romlig – 

Illustrasjon: Egor Zakharov / Samsung.

Jeg lekte meg for en tid tilbake med å få den lille Aisoy-roboten (AI Soy - Jeg er kunstig intelligent) til å resitere potensiell litteratur. Kanskje ikke helt AI, men en enkel algoritme for å generere det som i blant fremstår som poesi.

Silvija Seres, president i Polyteknisk Forening, skrev om hvorfor Kunstig intelligens trenger kunst. Fristende å vri på dette også, og spørre: Hvorfor trenger kunst kunstig intelligens?

Tilbake til Spacemaker. Selskapet bruker kunstig intelligens for å sjekke ut et enormt antall forskjellige planer. En slags "fail fast"-strategi på steroider. Interessant for en, som meg, som har et syn på kvalitet som en funksjon av kvantitet. Den som klarer å gjøre mange forsøk, raskt, har større sannsynlighet for å ende opp med noe bra enn den som kun gjøre noen få forsøk. Blogging, som en arena for å formulere og teste ideer, er en slik metode. Minner meg om et gammelt foredrag, som den ganske gjorde noen av tilhørerne ganske sure ...

Gis gass, prøv deg frem – så er selvsagt kunsten å se gull, dersom dette oppstår.

Spacemaker bruker AI for å speede opp planleggingsprosessen. Det er ikke så vanskelig å se for seg hvordan andre prosesser, i grenselandet mot det kreative, kan tjene på noe lignende:



I år er det hundre år siden opprettelsen av Bauhaus. Bauhaus-skolen ble grunnlagt av Walter Gropius i Weimar i 1919. Gropius sin vision var å samle arkitektur, design, skulptur, maleri og kunsthåndtverk i et kreativt senter. Målet var at ulike fagområder skulle samarbeide gjennom felles prosjekter, tilrettelagt for masseproduksjon. Bauhaus revolusjonerte kunstutdannelsen, kunst og arkitektur, særlig i Europa og USA. Grunntanken var å skape omgivelser med et kunstneriske preg og kvaliteter, tilgjengelig for folk flest. En vesentlig forutsetning for å oppnå dette var at håndverket tilpasset seg industrien med henblikk på masseproduksjon.

Minner meg forresten om min første presentasjon som ansatt innenfor fagområdet kunst og håndverk:, der jeg snakket om det jeg kalte performativt e-håndverk.

Saurus

Saurus ved Lille Lungegårdsvann.

Innlegg om VR og robotisering

Innlegg under Foreningen for Fleksibel Uddannelse i Danmark, FLUID, sin konferanse "Hvad virker? Succes med fleksibel undervisning". København 3.-4. juni 2019.

Det spørs om jeg klarer å opfylle konferansen tittel, knyttet til hva som virker, men forhåpentligvis kan jeg peke på noen teknologier som både peker fremover, samtidig som de er velutprøvde og relativt enkelt tilgjengelig for lærerutdannere. Slik sett teknologi som virker. Bakgrunnen er prosjektene Interaktivt virtuelt feltarbeid (støttet av tidligere Norgesuniversitetet) der jeg jobbet med sfæriske medier og  HVL-prosjektet Robotassistert undervisning. Begge disse prosjektene er nå avsluttet – dvs tiden er kommet til artikkelskriving mm. Jeg håper imidlertid vi kan jobbe videre med roboter og koding rettet mot auditive grensesnitt. Sfæriske medier har fått såpass mye momentum at dette nok er noe som vil bli videreført av flere ved HVL.

Turbintur

Frogman - VR-teater

En arbeidsdag preget av VR. Først studentproduksjoner ved UiB, deretter Frogman – Teater med VR, vel verd å få med seg på Cornerteateret, under Festspillene.

En sal full av Oclulus Go og svingbare stoler, med scenen i midten. Velfungerende oppsett, der blandingen mellom VR og tradisjonelt teater ga en fin varisjon.

Snart juni - på Løvstakken

K&H - fagfornyelsen og digitalisering

En gjennomgang med vekt på digitalisering i kunst og håndverk, i forkant av den endelige høringsrunden.



Det blir gjort en rekke koblinger til algoritmisk tenkning. Det snakkes en del om hvordan dette kommer inn i kunst og håndverk, fra knappe 10 minutter ut i denne videoen. Med min interesse for nye medier legger jeg spesielt merke til at det blir lagt vekt på at faget skal fange opp det nye, og at en er tydelig på at det digitale ikke er knyttet til et bestemt sett teknikker. Dermed vil vi trolig kunne fortsette å utvikle bruken av sfæriske medier (360), koding (mye av dette i presentasjonen ovenfor), 3D-modellering, AR og "VR" mm. Skaperverksted / læringslab blir selvsagt mer aktuelt enn noen gang, og knyttes til Kunst og håndverk.

Jeg merker meg også at det tydelig vises til hvordan en kan programmere visuelle uttrykk, noe som gir et flashback til mitt første møte med enkel programmering for nærmere 40 år siden. Ting går fremover, men også litt i ring ...

Det forundrer meg ellers litt at faget synes å være såpass  i det visuelle. Begrep som taktilt, lyd, akustikk, etc finnes ikke i utkastet til læreplan. Jeg savner det, fordi akustikk og lyd er et glimrende møtepunkt mellom fysiske materialer og det som beveger seg mot musikk – glitrende eksemplifisert gjennom prosjekter som dette.

Skaperskolen

Jon Haavie ga en utmerket introduksjon til Skaperskolen under årets NKUL. Skaperskolen er et initiativ fra Naturfagsenteret og de regionale vitensentrene, som med dette skal ta skaperkulturen ut i skolen.

– I fremtiden trenger vi mer og mer teknologisk allmenndannelse, nærmere bestemt grunnleggende kunnskap om hvordan teknologiske systemer er satt sammen og fungerer. Da må skolen bli mer praktisk, for teknologi er en arena der man må bruke både hender, hode og skapende evner, mener Liv Oddrun Voll ved Naturfagsenteret og Skaperskolen.

Ved HVL forsøker vi å gjøre det vi kan, på vår del av banen. Det er ikke en prosess som er helt liketil. En må finne teknologi og metoder som lar seg realisere i lærerutdanningen, og som studentene kan ta med seg ut i skolen. Det forderer endringer internt, vi må lære oss nye ting, vi må tenke annerledes om undervisning go vurdering, vi må endre emeneplaner og vi må forankre det hele i studentenes praksis. Mange ulike hensyn, og dermed mange som får forskjellige delansvar.

Vi har begynt i en ende. I høgskolens lokaler i Møllendalveien er vi nå i ferd med å få på plass noe utstyr for eksperimentering og faglig utforsking. Vi er fornøyd med å ha fått plass til utstyret i fine gjenbruksskap, men utstyret skal selvfølgelig først og fremst ut, og opp på bordene:

Materialitet, teknologi og bærekraft (MaTecSus)

Forskergruppen Materialitet, teknologi og bærekraft (MaTecSus), ved HVL, har så smått begynt en tilstedeværelse på nettet.

Jeg lekte meg litt med en slags logo: en ganske minimalistisk og en som åpenbart ble for maksimalistisk.

Ikke noe offisielt – kun en lek med figurer.

Debatt om mobilbruk i skolen – NKUL19

Lett kaotiske under NKUL i Trondheim, med 1600 deltakere. Fant en plass, trygt med ryggen mot veggen:

Jeg skulle gjerne hatt et tilsvarende bilde fra Læringsfestivalen, som retter seg mot høyere utdanning. På dette bildet er det mest lærere fra grunnskolen og videregående skole, og nesten alle stiller med egen datamaskin. Det skjer nok endringer, men jeg har til gode å se tilsvarende tetthet på konferanser i høyere utdanning.

Herfra fikk jeg med meg en debatt om bruk av mobiltelefoner i skolen. 4 av 5 skoler har allerede ordninger som regulerer mobilbruk. Samtidig sier ikke forskningen all verden om bruk av mobiler i skolen.

• Les også: Mobiltelefoner og digital dannelse

Jeg er litt usikker på om det egentlig var særlig mye reell uenighet i panelet. Alle synes å være helt enige om at et rigid, nasjonalt forbud ikke er veien å gå. Konstant tilgjengelighet er imidlertid heller ikke en god ide. Mobiltelefonen har ikke ført til et kvantesprang når det gjelder menneskers kognitive evner, og til tider kan det dermed være lurt å unngå alt for mye multitasking.

Det ble tatt til orde for at det er de svakeste elevene som håndterer fri bruk dårligst. Dette bildet er imidlertid ikke helt enkelt. Det er mange, ofte svært sammensatte grunner til at noen elever ender opp som "svake".  Representanten for Dysleksiforbundet tok til orde for verktøyfrihet, ikke bare metodefrihet. Alt for mage skoler har ikke optimale løsninger for de med lærevansker. Bekymringen er dermed ikke mobilen i seg selv. Det er elevens behov som må styre hvilke verktøy en bruker, ikke verktøyene som skal styre hvordan vi lærer.

Det er vanskelig å komme bort fra at dette handler om klasseledelse og evne til å legge til rette for konstruktiv bruk av digital teknologi. Hvordan vi kan bruke teknologien på best mulig måte bør være tema. Det betyr at vi noen ganger legger den vekk, for så å ta den frem når den tilfører noe nyttig.



Debatten om mobiler i skolen handler dermed om mye mer, og involverer digital kompetanse, samt digitale ferdigheter – forstått som mye mer enn de rent tekniske ferdighetene.

Jeg bet meg merke i noe som ofte fremmes som et argument: det tar tid å fyre opp PCen. Mye lenger tid enn å finne frem mobiltelefonen. Her ble det imidlertid vist til erfaringer jeg selv kan underskrive på. Etter at de tok i bruk Chromebooks i Trondheim kommune opplever de at det kun tar 10 sekunder å starte opp maskinene. Maskinene er alltid oppdaterte og klare til bruk, noe som gjør det mye enklere å ta maskinen raskt frem for så å kunne legge den vekk like kjapt. Med ett kommer en noen solide skitt i retning reell fleksibilitet i klasserommet.

Det ble sagt at spriket mellom de best og de dårligst stilte skolene er større enn noen gang tidligere. Mange kommuner har ikke kommet like langt som i Trondheim.

Det ble vist til at det fordrer stor grad av selvregulering dersom en fullt ut overlater til elevene å håndtere sin egen mobilbruk. Eleven ved Hoeggen skole i Trondheim opplever at elevene kommer mer i kontakt med hverandre i friminuttene, når mobilen legges vekk. Venner seg til at de ikke har tilgang til telefonen på skolen. Samtidig ble det sagt, fra elevhold, at det er situasjoner hvor en kan kjenne på at det er godt å kunne trekke seg litt tilbake. Da kan mobiltelefonen være en måte, som gir rom for en slik tilbaketrukket rolle.

Rett under overflaten virker det som om alle er enige om at en må tenke fleksibelt rundt alle former for teknologi, og at bruk må styres til en viss grad. Et rent forbud mot mobiler synes ikke å være det noen går inn for, men det er enighet om at det må være den enkelte skole og lærerne som bestemmer.

Får vi læringslab med miljøgate på Kronstad?

Nybygget på Kronstad kalles Edens hage. Det heter om prosjektet "Høgskulen på Vestlandet (HVL) har som visjon at Edens Hage skal være Vestlandets mest moderne undervisningsbygg og legge til rette for utdanning og forskning med høy internasjonal standard."

I HVLs nyslåtte strategi står det: "Berekraft handlar om vårt felles globale ansvar både for dei som lever i dag og dei som kjem etter oss. /../ HVL skal vere ei drivkraft for berekraftig utvikling."

Det er mange fine ord i en strategi. Det er sjelden problemet. Problemet er alltid målsetninger og operasjonalisering. Noe av dette ble synliggjort under HVLs bærekraftskonferanse.

I byggets første etasje, innenfor vinduene til venstre på bildet nedenfor, kommer det lokaler som skal romme en læringslab. Jeg håper vi kan se dette i sammenheng med uteområdene. Slike spørsmål havner fort mellom flere stoler: HVL må ønske noe og Statsbygg må faktisk bygge det. Kanskje er det Statsbygg som må ta et ansvar for å tenke miljø, også når det gjelder uteområdet, ikke bare for selve bygget. Skal forresten bli spennende å se om en når målet om "Beregnet bruk av fossil energi: estimert 0 kWh/m². Men det er en annen sak.

Min skisse til hvordan vi kan tenke oss en miljøgate. Helst med gule teglstein (et lite nikk til litteraturen). Her kan en sette opp kasser med urter etc, og i tillegg bruk skråningen mot parken aktivt. Skråningen som er manipulert inn, og dette er ikke slik det nå er planlagt. Etter planen kommer det en mur mot parken.

Vår skisse til læringslabben (nedenfor) med tre rom, knyttet til "skapende" -, "samhandlende" - og "utforskende" undervisning og læring. Mye er ikke konkretisert ennå, men det gjelder å ta vare på et potensiale for å gjøre ting på nye måter. Det er et betydelige muligheter her – jeg vet ikke om noe annet sted i Norge hvor det blir avsatt et så stort område til slike formål på ett sted. Kanskje er det nettopp disse lokalene som skal være spydspissen i "Vestlandets mest moderne undervisningsbygg".

De grønne pilene nederst indikerer hvor en kan gå ut av rommene, ut i "miljøgaten" og forhåpentligvis møte en hage på motsatt side av veien.

Min tanke om dette er at "det skapende" knyttes til arbeid slik en kan finne dette i ulike makerspaces, eller skaperverksteder, som mange skoler i ferd med å bygge opp. Se min oppsummering fra en befaring til OsloMet og Teknisk museum. Her kan du se eksempler på en god blanding av aktiviteter. De som er knyttet til bruk av programmerbare enheter, eksperimentering gjennom å fikle med teknologi (slik blir verdens største selskaper til). Det tekniske behøver ikke å ha hovedfokus, men aktivitetene i skaperverkstedet er noe mer finslige enn de vi finner i motsatt ende av labben. 

Akustikk – Musikk

Akustikk er i utgangspunktet en disiplin innen fysikken som tar for seg med hørbar lyd. Der musikk  (gresk: μουσική, musike (tekhne) er kunsten til musene er akustikken en naturvitenskapelig tilnærming til de samme grunnleggende fenomenene. Der musikken i ulike grad og på mange forskjellige måter går inn i lydens egenskaper knyttet til rytme, tekstur og intonasjon er akustikken mer agnostisk: lyd er lyd, men med fysiske egenskaper.

Som de fleste er jeg glad i å høre musikk, og som mange andre hører jeg på stadig mer sære ting jo eldre jeg blir. For noen betyr det at de nærmer seg smalere sjangere, mens for min del betyr det at jeg begynner å høre på ting som ligger i ytterkanten av det som kan kalles musikk. Dette faller litt sammen med en langvarig interesse for rene lydopptak, som også har ledet til en lignende interesse for videopptak med fast utsnitt og lang varighet - det jeg liker å kalle videostillbilder.

Ulempen med videostillbildene er at en må ha oppmerksomheten rettet mot de hele tiden, dvs enten ser en på eller så gjøre en det ikke. Lyd er annerledes, siden en kan komme mer til og fra – lytte mens en (delvis) gjør noe annet. Jeg skriver f eks denne teksten mens jeg hører på lydstrekket.

Nedenfor et forsøk på å kombinere videostillbildet med et lydbilde ("lydbilde" er betegnende synes jeg) som er basert på omgivelseslydene, men som "utvider" dette gjennom filtrering, gjentagelser og elektroniske tillegg. Jeg vil ikke kalle lydene musikk, men de er på vei i den retningen. Storby-natt kunne kanskje vært tittelen, men den er jo allerede brukt:



Opptaket er fra København, noe som gjør Lyden av Danmark til en relevant referanse.

Dette blir forhåpentligvis en serie med eksperimenter. Vi hadde et håp om å kunne jobbe med lignede ting, sammen med elever, men inntil videre blir ikke dette noe av. Det finnes imidlertid mange tilnærminger, og delvis kan dette prosjektet gi inspirasjon og vise en vei videre. I stedet for det kanskje vel ambisiøse Auditolocomotiv-prosjektet får det bli mindre skala, men kanskje samme konsept: lydkilder i bevegelse.

En annen videreføring er åpenbart sfærisk video og ditto lyd – det siste har jeg ikke fått jobbet skikkelig med testet skikkelig ennå.

Inntrykk fra HVLs bærekraftskonferanse

Mine notater fra HVLs bærekraftkonferanse ispedd egne tanker og ideer, og dermed på ingen måte noe referat.

HVLs bærekraftkonferanse ble blant annet innledet med en video der rektor Berit Rokne tok til orde for at HVL bør ha bærekraft inne som læringsmål i flest mulig fag. Noe av det viktigste en høgskole kan bidra med er å bringe kunnskaper om bærekraft videre til nye generasjoner, gjennom å gi studenter på alle fakulteter økte kunnskaper og en bevissthet med tanke på hvordan deres fag kan støtte opp om bærekraftsmålene.

Skal en utarbeide nye læringsmål må disse gjenspeile relevante bærekraftsmål i forhold til de enkelte fagene, noe som også må få konsekvenser for hvordan vi driver utdanningene. Dette krever samtidig at de ansatte tilegner seg ny kunnskap og utvikler denne sammen med studentene.

Bilpresentasjon for dataingeniører

Teslas største fortrinn er antallet biler på veien, kombinert med programvare og etter hvert unik elektronikk. Uansett, denne videoen forteller ganske mye om hva som skjer i bilbransjen, og mange andre bransjer for den del, i disse dager:



Presentasjonen begynner på 1:09 med en utførlig presentasjon av hvordan Teslas nye "hjerne" er designet. Deretter, etter 1:53, en introduksjon til maskinlæring og hvordan en trener opp nevrale nettverk. Det hele forklart slik at selv en som ikke er dataingeniør henger noenlunde med.

Noe som slår meg er mulighetene for å bruke all denne datakraften når bilene ikke kjører. Noa ala Seti@home.

Tre innlegg om sfæriske medier

Det har blitt en rekke innlegg om sfærsike medier i den siste tiden. Under et seminar i regi av forskernettverket for IKT og medier i UH-nett Vest holdt jeg et innlegg om Fortellerteknikk for sfæriske medier. Bakteppet her var hvordan en kan se for seg at en kunstig intelligens kan fungere sammen med en sfærsik representasjonsform.

Jeg forsøkte meg her på en analogi illustrert ved en figur som egentlig forklarer diffraksjon gjennom en liten åpning. Tanken er her at teknologien som medierrer kan presentere informasjon forskjellige lag (sfærer) og at en kunstig intelligens kan bistå i prosessenen knyttet til både utvelgelse, presentasjonsform og faktisk representasjon.

Senere var jeg også ute i en annen "UH-nett Vest"-sammenheng, nemlig under årets nettverkssamling. Her hadde faggruppen for digital samarbeid en sesjon sammen med biblioteksgruppen. Jeg snakket her om det vi valgte å kalle Utvidet undervisning, et lite ordspill på Utvidet virkelighet (Augmented Reality / AR).

Tanken er at det er i ferd med å komme løsninger som nå er så gode at sfærisk audiovisualisering blir aktult på satdig flere områder. Når prisen kommer ytterligere ned blir dette svært aktuelt innenfor utdanning, og vi kan se på det som en disruptiv teknologi i den forstand at det i mange sammenhenger kan være bedre å møtes gjennom ulike former for emdierte omgivelser, fremfor å møtes fysisk. Selv om teknologiene kan sies å utvikle seg raskt er vi imidlertid fremdeles i en situasjon der periferiutstyret dominrerer. Fremdeles har vi krav til relativt store skjermløsninger som vi må spennen fast på hodet, håndkontrollere og høyre krav til maskinvare. Samtidig finnes det langt rimeligere løsninger, men som foreløpig ikke når opp kvalitetsmessig. I dette bildet må vi være oppmerksomme på løsninger som nettopp kan vise seg å ha disruptive egenskaper.

Hvorvidt teknologi kan erstatte fysiske møter har det med å heve temperaturen. Mange vil hevde at det fysiske møtet har kvaliteter som ikke kan erstattes gjennom ulike former for teknologi. Det er jeg i mange tilfeller enig i, og det er trolig uansett ikke der fokus bør ligge. Det finnes imidlertid en lang rekke situasjoner der det fysiske møtet ikke er mulig, neo som er bakgrunnen for den siste presentasjonen der jeg snakker om Bærekraftig utdanning med sfæriske medier. Det finnes svært mange sitasjoner der vi gjerne skulle tatt ned studenter på eksursjon, men der avstander (kostnader og miljøbelastning), tidsaspektet, sikkerhetshensyn, etc gjøre at vi i beste fall kan vise en mediert representasjon av det vi ønsker studentene skal oppleve og erfare. I denne sammenhengen tar jeg til orde for at sfærsike fotografier og sfærsik video i dag er det optimale møtepunktet mellom tilgjengelig teknologi og praktisk anvendbarhet.

Speaker Park

Speaker Park er et prosjekt vi ikke hadde på radaren da vi skrev søknaden om Auditolocomotiv-prosjektet, men her er det en del slektskap, dvs et og annet å plukke opp og lære av. Det trengs antagelig, ettersom Auditolocomotiv-prosjektet ikke fikk støtte.

Speaker Park ble første gang satt opp under Borealis, og deretter ved Oseana. Bildene nedenfor er fra sistnevnte utstilling / fremføring. Prosjektet består av en park av spesialkonstruerte høyttalere, laget av Jon Pigott og Roar Sletteland, med lydverk av Mari Kvien Brunvoll og Antti Sakari Saario. Prosjektet er tilrettelagt og regissert av Leo Preston og M. Veronica L. Robles Thorseth fra Wrap.