JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

17. juli 2017

Landet skiltes – her Europavegen

Mye en kan holde på med i ferien, f eks kan en assistere ved oppsetting av skilt. For her er det nemlig ikke gamle ungdomssynder som kommer opp, men snarere en slags botsøvelse. Alt i henhold til forskift.

Veinavn og nummer på alle bygninger er et utmerket system for raskt å kunne finne fram og kommunisere hvor en befinner seg. Spesielt viktig i nødssituasjoner.

Språkrådet har laget en brosjyre om navnsetting av gater og veier, men i henhold til Matrikkelloven er navnevalget for veiene et kommunalt anliggende. Godt gjemt i Nordre-Land kommune finner vi dermed Europavegen, som i dag ble behørig skiltet.



Europavegen finnes riktignok flere steder i Norge, så det gjelder å holde styr på kommunen også:


Dermed gjenstår det bare å anbefale en utmerket tjeneste fra Statens kartsverk. Via Norgeskart.no kan du nemlig lage en egen nødplakat. Skulle noe skje ved dette skiltet er det denne plakaten som gjelder. Dermed er alt lagt til rette for at de som har behov for det faktisk finner fram, så blir du en del av "skiltprosjektet", som kan være med på å redde liv. 

 

14. juli 2017

Janusian affordances

Writing on an article about how students have used various presentation software for different purposes I have struggled with the term "affordance". My problem is about the duality of software, in this case presentation software, like Powerpoint. The software has a complex interface, which obviously holds a lot of signs with meaning connected to the software's underlying functionality. It may seem sensible to speak about software as a sign system, even in a semiotic sense. On the other hand Powerpoint is more than a system of signs with meaning and functionality. The software is also a tool, which is designed with some intended use. At the same time it can be used for multiple purposes. The primary use is making presentations, presentations that become sign systems in their own right.

Software holds a duality, being both a sort of sign system that is decoded by one user who use the software as a productive tool. At the same time another sign system that is experienced and decoded by the users who see the produced presentation. Both ways of use are facilitated by the same software. Therefore software used for productive purposes has two levels that are linked, but they should also be kept analytically apart.

The objects and environments that hold technological affordances have the faces of Janus. Janus being the Roman god of beginnings and endings, who was commonly portrayed with two faces. In this case one face can be seen as looking towards the perceived affordances that can be related to the producer, the other looking towards the perceived affordances related to the spectator.

Given that technologies in general, and authoring software in particular, can be used in different ways we can call the affordances they offer janusian affordances. This refers to the ability to conceive and hold multiple affordances, sometimes contradicting each other, simultaneously. 

I believe janusian affordances become useful when describing, discussing and analysing possibilities given by software in networked environments, with a clear focus on the duality tool – product / producer – consumer in mind. Janusian affordances will also in software that is not used on networked computers, like where a software can be used for multiple purposes and/or in combination with other software.

By the way. the animation was made with presentation software. You (in this case the user/spectator) can enjoy the moving image, a result of the affordances in the software used. However, to me (the producer) the same software gives completely different cation opportunities – janusian affordances in play.

7. juli 2017

Digitalisering for utdanningskvalitet – gjennom selvprøving

Jeg sitter for tiden på en temmelig forlatt høyskole og skriver på flere ulike artikler, som på forskjellige måter kretser rundt digitale verktøy og hvordan disse kan brukes i undervisningen. Jeg skriver med utgangspunkt i egen praksis, så det er småskalaforsøk det er snakk om. Ikke desto mindre er det relevant å kikke på den ferske rapporten Digitalisering og utdanningskvalitet fra  Norgesuniversitetets ekspertgruppe for digitalisering, kvalitet og aktiv læring. Bakteppet er kunnskapsministerens invitasjon til å gi innspill til Meld. St. 16 (2016-2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning, som ble offentliggjort januar 2017.

Rapporten er basert på de nevnte innspillene med vekt på en rekke forskjellige tema. Jeg bet meg særlig merke i det som står om profesjonsrelevans. Det er relativt enkelt å peke på og fremskrive utviklingstrekk som peker mot at fremtidens yrkesliv vil kreve høy digital kompetanse. Det er også ganske selvsagt at noe av denne kompetansen må utvikles i løpet av studiene. Så lang er alt flott, men det vesentlige er at rapporten peker på at de aller fleste aktørene i UH-sektoren (om ikke alle) sliter med å komme med en troverdig analyse, som går nærmere inn på hva en slik kompetanse faktisk kan og bør bestå i, og hvordan den kan beskrives.

Senter for IKT i utdanningen har riktignok kommet med en smørbrødliste over hva den digitalt kompetente lærer bør beherske: Rammeverk for lærerens profesjonsfaglige digitale kompetanse (PfDK). Problemet er imidlertid at dette er som en "À la carte"-meny, dvs noen må gjøre et utvalg før det kan serveres. Dermed er man i praksis like langt: det kommer til kort når det gjelder konkretiseringen. I rapporten vises det til at flere trekker frem behovet for å utvikle nye vurderingsformer, men viser samtidig til at de fleste beskrivelsene ikke kommer særlig lenger enn til bruk av honnørord som «innovativ» og «eksperimenterende» undervisning. Dette uten at disse ordene gis substans, operasjonaliseres ut mot fagene eller knyttes til konkrete læringsaktiviteter eller læringsutbytter.

Et annet forhold som er verd å trekke frem er merittering og incentiver.: "Gjennomgående peker institusjonene og aktørene på at det er et nasjonalt anliggende å etablere incentivsystemer som sikrer og fremmer arbeidet med utdanningskvalitet lokalt. Mange etterlyser meritteringssystemer i denne forbindelse, og enkelte arbeider aktivt med å utvikle slike lokalt (f. eks. UiB, NTNU og UiT). Imidlertid er det historisk sett relativt vage og lite etterprøvbare indikatorer på god og nyskapende undervisning sammenlignet med indikatorer for tilsvarende forskning". Det kan det kanskje være noe i, men det er i tilfelle kun dersom man faktisk mener at tellekantsystemet fremmer god forskning. Noen mener derimot at det er et heller trist system. Da systemet ble evaluert fant man en betydelig økning i antall publiserte artikler. Her står det svart på hvitt at "indikatoren i højere grad har løftet omfanget end ”kvaliteten” af publiceringen ". Nå er i og for seg jeg en talsmann for at det må produseres mye middelmådig for at noe virkelig godt skal vokse fram. Samme hva du holder på med må du gjerne gjøre mye av det for å bli god. Det gjelder nok både forskning og undervisning. Om vi behøver et tellekantsystem for å oppnå det, er jeg mer usikker på.

Ganske tankevekkende forresten, at grunnen til at jeg begynte å kikke på rapporten om digitalisering og utdanningskvalitet var knyttet til artikler (som til slutt blir "gjemt bort" i ulike bøker) og ikke primært et ønske om å forbedre min egen undervisning. Jo, det henger sammen, men det er ingen tvil om hva som først og fremst belønnes.

Tilbake til rapporten. I konklusjonen treffer hammeren spikeren: "Vi må imidlertid ikke glemme at det råder usikkerhet om hvilke digitale praksiser som fremmer utdanningskvalitet og hvordan. Forskningsbasert kunnskap på feltet er anvendt i begrenset grad og sektoren må selv utforske praksiser som er tilpasset lokale forhold og fag." Ja, du finner ikke mye konkret om hva du kan gjøre for å forbedre egen undervisning. Jeg kan heller ikke liste opp hvilken "forskningsbasert kunnskap" som konkret kan hjelpe meg. Videre: "Det er krevende for institusjoner med historisk dype røtter å endre tradisjonelle handlings- og tankemønstre, og de trenger nasjonale og lokale støttemiljøer som gir rom for å prøve, feile og lære." Igjen poengtert, men det er et problem at en synes å se etter løsninger som kommer utenfra. Hovedproblemet er kanskje et annet: at alt for mange går rundt og er redde for å feile. Det kan være vanskelig å utvikle noe nytt, men ganske lett å påpeke hva som er feil med et konkret opplegg. Vi må våge mer, og dermed også feile mer, noe vi må ha en ledelse som ser og støtter. Jeg tror det er langt fra å være slik de fleste steder, men det er vanskelig å se denne endringen som noe som kommer fra eksterne "støttemiljøer". Støtten må snarere inn, tettere på utdanningene.

Jeg sakser videre fra konklusjonen: "Helt konkret trengs det mer kunnskap om hvordan ulike oppgavetyper, arbeidsformer, digitale ressurser, og ikke minst vurderingsformer best designes for å sikre kvalitet."  Joda, men mot slutten står nærmest fasiten for hvorfor det kommer til å ta lang tid å nå dit: "UH-sektoren og sektorens samarbeidspartnere må sammen utforske hvordan teknologi kan utnyttes på måter som gir studenter de beste betingelser for læring og for personlig og sosial utvikling. Vi trenger å bli tydelige når det gjelder på hvilke områder sektoren skal tilstrebe konsensus og standardisering, og unngå en «balkanisering» av praksiser. Men miljøenes autonomi må også respekteres ettersom erfaringer om at innovasjon og utvikling skjer ut fra lokale forutsetninger. " konklusjonen avslutter med Stortingsmelding 16, Kultur for kvalitet i høyere utdanning, og den skisserte konkurransearenaen for kvalitetsutvikling. Her kan vi lese at "Regjeringen har en tydelig ambisjon om at finansieringen av høyere utdanning på sikt i større grad skal baseres på konkurranse".  Ganske langt unna det Humboldske ideal for høyere utdanning.

Les gjerne Lars Løvlies "Dannelse og profesjon", mens du venter på at ministeren går av: "Pedagogisk tenkning gjør det enkleste vesentlig. Det går et strekk fra det pedagogiske paradoks til begrepet takt, og til betydningen av et dannelsesmiljø som åpner for selvprøving og refleksjon. Paradokset fører ikke i seg selv til noe bestemt, men inspirerer til refleksjon og ettertanke. Ettertanken sier at forvaltning ikke er nok, at sterk ekstern styring kan føre til svakt indre læringsmiljø, og at instrumentalismen i skolen har sine begrensninger, nå som før."

Min konklusjon? Jeg liker ordet "selvprøving". I den grad digitalisering faktisk kan fremme utdanningskvalitet tror jeg det i større grad skal få lov til å handle  hvordan vi (lærere og studenter) utnytter teknologi til å utforske nye ting – prøve oss selv, feile og lære.

4. juli 2017

Sfærisk video som utgangspunkt for vanlig video

For et par år siden syslet jeg med en del forsøk og ditto betraktninger omkring 4K-video som opptaksmedium. Det ble et konferanseinnlegg, men aldri noen skikkelig artikkel. Fremdeles mener jeg dette er noe som er underkommunisert: hvor store muligheter høyoppløselig video gir i etterarbeidet. 4K gir en flate som er ni ganger så stor som 720p, sistnevnte høyere antall piksler enn de fleste ser på TVen sin. Antall piksler er selvfølgelig langt fra alt, men det betyr en del straks en ønsker å ta utsnitt i bildet.

I det siste har jeg holdt et par innlegg om sfæriske medier, under DTAE-konferansen her i Bergen og på en konferanse dedikert mobile medier i utdanningen, i Hull. Begge deler handlet imidlertid om hvordan en brukes disse mediene ved avspilling som en sfære. Her skal det imidlertid se på sfæriske opptak som utgangspunkt for "ordinær" video.

360-kameraer, eller sfæriske kameraer, bidrar til at 4K er i ferd med å bli allemannseie. Rimelige sfæreiske kamera, som Samsung Galaxy 360 (fjorårets versjon fås til under 1800,- kroner) gjør også opptak i 4K. Bildene er imidlertid beregnet for sfærisk visning, så utgangspunktet er litt snålt. Svært vidvinklet, for å si det forsiktig.


Dette er på sett og vis analogt til en mercatorprojeksjon, der topp- og bunnpunkt i sfæren blir vist som en horisontal linje. Projeksjonen er laget for å mappes på en virtuell sfære (da ser bildet over slik ut) og ender dermed opp med ekstrem fordreining i topp og bunn. På midten (langs Ekvator om du vil) er bildet imidlertid gjengitt ganske korrekt. Dermed åpner mulighetene seg for å benytte deler av bildet til ordinær video. Igjen får vi mye å jobbe med, dersom vi går for 720p som visningsformat:



 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket