Barn og koding - ikke bare realfag

Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg går 100% god for utsagnet, men poenget står seg. Nettbrett er et konsumprodukt, primært laget for at vi skal se på ting, ikke primært for at vi skal produsere. Jo, jeg vet godt at en kan lage mye med nettbrett, men dette er på samme måte som en kan bruke en rekke verktøy til å gjøre ting de egentlig ikke er ment til. Det lar seg gjøre, men er ikke veldig optimalt.

Eben Upton, grunnleggeren av Raspberry Pi Foundation, tar sterkt til orde for at barn skal lære seg å programmere:

– Det er hjerteskjærende. Jeg ser stadig foreldre som roser sine smårollinger fordi de kan zoome inn på et bilde med fingrene eller leke med en app. Det er så misforstått. Det har ingenting med teknologisk forståelse å gjøre. Du blir ikke ingeniør av å leke med nettbrett. Du blir forbruker, ikke produsent, sier Upton til Dagens Næringsliv. En får dessverre ikke lest hele artikkelen i DN.no – krever abonnement.

Upton har tatt Alan Kay på alvor: "People who are really serious about software should make their own hardware". 

Legg merke til mikrokontrolleren som Upton viser til, allerede 50 sekunder ute i videoen. Det er en ATMEL AVR, en liten saksom er moderne teknologihistorie fra Trondheim.

Avisen skriver videre "Koding, eller programmering, er kalt en av dette århundrets viktigste ferdigheter. Det nye realfaget."

Stopp litt! Er koding realfag? Har det ikke minst like mye med å uttrykke seg. En programmerer ofte for å skape et uttrykk, ike bare for å iverksette en bestemt teknisk funksjon. Jeg vil absolutt argumentere for at koding er et estetisk fag, i slekt med språkfag, kunst og håndverk, drama og musikk. Vi fikk mange gode eksempler på det under årets DTAE-konferanse. Det betyr selvfølgelig ikke at koding ikke kan anvendes i realfagene, men at vi mister det viktigste dersom vi kun ser på dette som realfag.

En kan absolutt være med på at programvare og maskinvare tilhører realfagene. Det er vanskelig å plassere det andre steder. Skjønt straks en begynner å bevege seg inn i alt som handler om funksjonalitet aktiverer dette en rekke andre fag. Straks en bruker programvare og maskinvare til noe befinner en seg raskt ved det som Gunnar Liestøl kaller meningsvare. Min variant av dette:

Koding kommer, også i norsk skole. Vi har hatt en forsøksordning, med sin egen læreplan, og nå kommer dette som et mulig valgfag ved alle ungdomsskoler. De fleste er trolig enige om at dette er litt sent (vi begynner med språk, K&H, litt drama og musikk mye tidligere). Men dette kommer nok. Det er bare å begynne å forberede seg, og da gjennom å tenke på koding som noe som handler om mye mer enn bare det realfaglige. Foreløpig er dessverre kompetansemålene litt snevre, men det kommer seg forhåpentligvis etter hvert som andre fag får opp gluggene.

Catalonia

Seksjonen sender to ansatte og en gruppe studenter på en planlagt studietur til Barcelona. I disse dager gir det litt diskusjonsgrunnlag i lunsjen. Problemet, synes jeg, er at en ikke blir veldig opplyst gjennom norsk presse. Så jeg forsøkte meg på den engelskspråklige utgaven av El País. Joda, avisen blir utgitt i Madrid, men har deler av redaksjonen i Barcelona, Valencia og Sevilla. Det er heller ikke gammelfascister dette – tvert imot ble El País først etablert i 1976, etter Francos død.

Så hva skriver de så om ståa:

• Catalonia: The gravity of the situation
  The pro-independence movement has waged a war against the free press 
• What is really happening in Catalonia?
  The independence leaders left the referendum in the hands of the general population, who had to face the police response alone.

Utsnitt av Karl den stores rike, slik dette så ut i 806, tegnet av Auguste Longnon i 1876, med det som i dag defineres som Catalonia markert.

Catalonias historie
Catalonia var en blomstrende provins i Romerriket. På begynnelsen av 400-tallet ble Catalonia og resten av Nord-Spania okkupert av germanske horder. Germanerne ble fordrevet av maurerne i 712. På begynnelsen av 800-tallet forente Karl den store noen regioner, som i dag er Catalonia, med sitt rike, og kalte det Marca Hispanica (Det spanske land). Marca Hispanica ble delt inn i 15 grevskap med Barcelona som det viktigste. Da Karl II døde i 888, ble grevskapet Barcelona selvstendig. Grevskapet Barcelona (Condado de Barcelona) var selvstendig til 1137, da det gjennom giftermål ble forent med Aragón, og dannet, sammen med Valencia og Balearene. De snakker fremdeles katalanske dialekter i hele dette området, som favner langt ut over det området som nå diskuteres i forhold til løsrivelse fra Spania.

Gjennom ekteskapet mellom Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla (det er de som sender Columbus i retning Amerika i 1492) ble Catalonia en del av den nye unionen Spania, men det lokale selvstyret fortsatte i de ulike enhetene i unionen, blant annet eget lovgivning og institusjoner.

Det katalanske opprøret foregikk i store deler av området i årene mellom 1640 og 1659 og hadde sine røtter i den misnøyen den katalanske befolkingen hadde over tilstedeværelsen til kastiljanske tropper under krigene som utspant seg mellom Spania og Frankrike som del av tredveårskrigen. Under opprøret hadde Frankrike kontrollen over Catalonia fra januar 1641 og fram til 1652. Nord-Catalonia ble overført til Frankrike som følge av Pyreneene-traktaten i 1659 etter Den fransk-spanske krigen (1635–1659).

Som følge av freden i Utrecht etter den spanske arvefølgekrigen fikk Felipe V fra det franske Huset Bourbon makten. Han fjernet gjennom de såkalte Nueva Planta-dekretene Catalonias selvstendighet, som han gjorde med flere andre provinser i resten av Spania. På 1700- og 1800-tallet ble Catalonia et viktig sted for den spanske industrien da Catalonia industrialisert og ble et industrielt senter for Spania. Graden av indre selvstyre varierte, under den andre spanske republikken fikk regionen i 1931 autonom status.

Under den spanske borgerkrigen sto det harde kamper i Catalonia, og etter borgerkrigen tok Franco makten, og all katalansk kultur ble forbudt. Den katalanske kulturen ble først tillatt igjen etter Francos død, da Catalonia ble en autonom region.

Historiens mest dramatiske dag på Oslo Børs

Interessant gjensyn, og en liten påminning om at børs handler mye om tro og håp, slett ikke alltid om verdier med substans:

Fortsett å kjøre din gamle bil – men kjør mindre

Jeg postet noen regnestykker på Arkitektur  & Miljøteknologi. Interessant synes jeg, og konklusjonen er grei: jeg bytter ikke den gamle dieselbilen før den kneler.

Kjør den i moderate mengder og bli en "miljøvinner".

Endringer i avgiftspolitikken gjennomføres for å skifte ut bilparken. I statsbudsjettet for 2018 skriver Regjeringen at den de senere årene har «gjennomført en betydelig omlegging av engangsavgiften for å stimulere til en bilpark med lavere utslipp». Spørsmålet er hvor lurt det egentlig er. Svaret er sammensatt, og forteller litt om hvorfor det ikke er enkelt å være politiker.

CO₂-utslippet fra nye personbiler har sunket fra 180 gram/km tidlig på 2000-tallet til 93 gram/km i fjor. Men samtidig stiger antall kjørte kilometer år for år. Klimautslippene fra veitrafikk har derfor vært stabilt de siste ti årene.

Dette er i og for seg interessante tall, spesielt dersom vi ser disse i forhold til hvor mye energi som går med for å produsere en ny bil. Det dreier seg nemlig om 6 tonn for en gjennomsnittsbil. Altså før du har kjørt en eneste kilometer.

Sammenligner vi muligheten for å fortsette å kjøre en gammel bil med 180 gram/km mot en ny med 90 gram/km kan vi sette opp følgende regnestykke, der X er antall kilometer kjørt .

X*180 = X*90 + 6.000.000

X = 6.000.000 / 90

X = 66.667 km

Du må altså kjøre nærmere 7000 mil, du nærmer deg to ganger rundt jorda, før en ny bil blir mer miljøvennlig enn en gammel. Legg til at 90gram per kilometer er lavt. De reelle tallene for biler med fossilt brennstoff ligger høyere. Nå er det andre faktorer enn bare å se på CO2, men hovedpoenget står seg: det mest miljøvennlige du kan gjøre er å beholde din gamle bil, men kjøre mindre.

Small Planet

Kjent teknikk dette, men en morsom måte å leke med sfæriske bilder:

Ikke «et sunt prinsipp» å gi andre tilgang til telefonen

Torgeir Waterhouse tar tak i anbefalingen om «gjensidig tilgang til hverandres telefoner», gitt av Frode Thuen i sistnevntes spalte i A-magasinet. Waterhouse trekker frem mennesker som er offer for overvåkende og voldelige partnere og påpeker at dette ikke er «et sunt prinsipp».

Dette handler imidlertid også om mye annet, blant annet hvordan vi omgås informasjon som på ulike måter kommer til oss i fortrolighet. Jeg tenker da ikke på det vi snakker om privat, men alt det vi forholder oss til på jobb.

360 – sfæriske bilder fra video

Mest et forsøk dette. Kvaliteten på videobilder er jo vesentlig lavere enn hva en får dersom en jobber med stillbilder. Spørsmålet er likevel: kan en benytte enkeltbilder fra en video som sfæriske stillbilder. Det betyr i praksis at størrelsen på bildene blir 3840x1920 piksler. mot 5376 x 2688 rett ut av kamera. Størrelsen er kanskje ikke det største problemet – den kraftige kompresjonen av videobildene er trolig et større problem. Igjen, spørsmålet blir: godt  nok (til hva)?

Kanskje er justeringen av nivåene noe av problemet:



Slik kommer det rett ut av videoen:

Sputnik 1 (og GPS) – 60 år

Sputnik 1 ble skutt opp av Sovjetunionen 4. oktober 1957 og var den første kunstige satellitten i bane rundt Jorden. Sputnik kom som en stor overraskelse på USA og resten av verden, og resulterte i «Sputniksjokket». Dette satte i gang en omfattende teknologiutvikling i Vesten.

Et lite funfact: Sputnik sendte jo radiosignaler tilbake til jorden. Noen forskere ved MIT oppdaget at frekvensen på radiosignaler økte etter hvert som satellitten nærmet seg og ble redusert da den beveget seg bort. Dette var på grunn av Doppler-effekten, noe de kunne bruke til å måle satellittens hastighet og hvor den til enhver tid befant seg. Dette ledet i sin tur til en annen ide: plasseringene til mottakere på bakken kan spores ved hjelp av avstand til satellitter. Det var med andre ord det konseptuelle grunnlaget for det vi i dag kjenner som GPS.

Læringsteknologier – hvordan påvirker de undervisning?

På bakgrunn av samskrevne notater fra konferansen KnowHow EdTech og et påfølgende seminar i regi av UH-Nett Vest sin faggruppe for digitalt samarbeid, har jeg satt sammen en ganske omfattende oppsummering : Læringsteknologier – hvordan påvirker de undervisning?

Noen highlights, sett fra mitt ståsted:

Jeg  begynner med Winslow Homer maleri fra 1871, "The Country School":

Rett nok et bilde fra en tid da skolen var kjønnsdelt, men på andre måter en illustrasjon av en slags ideell situasjon. Det er tolv elever i rommet, én lærer, noe som gir mening. Det er en grunn til at den maksimale lagsstørrelen er 12, og at det meste av reell innovasjon skjer innenfor små team.

Jeg  tar også en tur innom Alan Kay og hans ideer om Dynabook. Om ikke annet for å minne oss om at selv om vi stadig hører at utviklingen går så raskt, så finnes det en mengde eksempler på at ting også utvikler seg ganske sakte. Dynabook er på mange måter nettbrettet, mer enn førti år før det ble ralisert.

Jeg har allerede postet om UiS sitt Digitale didaktiske verksted, noe jeg virkelig håper andre institusjoner vil adoptere. Ikke minst min egen: Høgskulken på Vestlandet, der man i disse dager i fred med å planlegge nybygg ved kampus Kronstad.

Lærerrollen henger sammen med det fysiske miljøet som undervisningen foregår i. Et konkret grep kunne vi enes om, nemlig at vi må slutte å bygge tradisjonelle auditorier, samt at en sørger for at det helt basale er på plass, f eks god dekning på stikkontakter. Det ble vist til et ferskt eksempel fra NTNU, der man tenker nytt i eksisterende rom.

Seminaret ble avsluttet med Tobias Heiberg, faglig leder Digitalisering og læring Professionshøjskolen UCC, som innledet til diskusjon. Heiberg er også medforfatter av rapporten At lære at blive lærer med en teknologi. Jeg sakser fra denne rapporten, som trekker frem at det er et paradoks "at man som lærer på den ene side forventes at udfolde teknologiens potentialer på en meningsfuld og fagligt udbytterig facon, og på den anden side har at gøre med en teknologi med en række begrænsninger i form af potentielle nedbrud, der kan forstyrre undervisningens sammenhæng og flow." – vi snakket en god del om nettopp dette i pausene: hvor essensielt det er at teknologien virker. Det er grunnen til at jeg sverger til Google Apps, selv om HVL mener jeg skal bruke Office 365. Det er grunnen til at jeg tar med min private datamaskin til forelesningene. Det er grunnen til at jeg kobler med til prosjektøren, og aldri rører Smartboardet, selv om vi har dette i alle undervisningsrom. Man lærer seg noen taktikker, innenfor rammene av de strategiene som andre har lagt.

Her er vi trolig ved kjernen ved alle teknologivalg. Sett fra systemnivå er standardisering ønskelig. Sett fra den enkelte underviser sitt ståsted er ofte det motsatte tilfelle: jeg vil ha mulighet til å benytte de løsningene som tjener min undervisning best.