På kontoret i romjula. Sitter og skriver, mens kameraet lever sitt eget liv.
Juletreet står på Kronstad, hvor HiB flytter inn i 2014. Det får bli årets "julekort"
24. desember 2012
God jul!
På kontoret i romjula. Sitter og skriver, mens kameraet lever sitt eget liv.
Juletreet står på Kronstad, hvor HiB flytter inn i 2014. Det får bli årets "julekort"
23. desember 2012
Prespektiv (prespective)
Årets "julegave" får bli et nytt ord: prespektiv, som på engelsk fint blir til prespective. Begrepet vil jeg bruke får å beskrive et predefinert perspektiv, knyttet til mobile medier - typisk Augmented Reality (AR), og lignende teknikker. Som diskutert nedenfor ligger dette nært opp til teknikker som lenge har vært brukt ved fysiske representasjoner, som bildekunst og arkitektur, og hvor det allerede eksistere begreper for å beskrive dette. Med AR oppstår imidlertid en ny situasjon, siden perspektivforandring blir avhengig av samvirket mellom fysisk forflytning og virtuell representasjon.
Prespektiv er en avledning av perspektiv, så vi får kanskje først kikke litt på hva sistnevnte innebærer: Perspektivet oppstår så og si i møtet mellom malerkunst og arkitektur. Italieneren Giotto di Bondone (1267 - 1337) reflekterte over sine observasjoner av arkitektur der rette vinkler tilsynelatende endres i forhold til betrakterens fysiske ståsted. Med dette som utgangspunkt tok han i bruk perspektiv som kunstnerisk virkemiddel tidlig på 1300-tallet.
Men der perspektivet sier noe om hvor en representasjon er sett ifra - altså en deskriptiv tilnærming - er presepektivet normativt, dvs det sier noe om hvor en representasjon skal sees ifra.
Prespektivet henger i og for seg sammen med det som gjerne betegnes som forced perspective, som vanligvis brukes om fotografiske teknikker som har som formål å skape en fremstilling som utgir seg for å representere en annen romlighet enn det som faktisk er tilfelle. Mange har sikkert sett bilder av en person som tilsynelatende dytter på det skjeve tårn i Pisa, et klassisk motiv og et eksempel på et påtvunget perspektiv.
Samme teknikk blir også brukt i arkitektur, enten for å skape illusjonen av at noe er større eller mindre enn det faktisk er. Et eksempel, som i tillegg gir oss en referanse til filmhistorien, er trappene i Odessa. Sett nedenfra ser disse trappene større ut enn de i virkeligheten er, en effekt som ble oppnådd ved å smalne av trappen jo høyere opp en kommer.
Odessatrappen er riktignok i tre dimensjoner. Nærmere prespektivet kommer de todimensjonale reprsentasjonene som gir illusjon av tredimensjonalitet. Her interiøret i Santa Maria presso San Satiro i Milano:
Foto: Goldmund100
I bildekunsten kalles dette for anamorfose, dvs en forvridd projeksjon eller et fortegnet perspektiv (igjen en filmreferanse, til anamorfisk projeksjon av film). I sin mest ekstreme form er anamorfosen utført slik at et bilde kun blir forståelig når det blir betraktet på en spesiell måte, eller fra et bestemt punkt:
Med det anamorfiske bildet begynner vi for alvor å nærme oss prespektivet. Så lenge bildet er plassert i en bestemt posisjon må betrakteren forflytte seg for å endre perspektivet. Prespektivet forutsetter også forflytning, men er knyttet til en virtuell, skjermbasert representasjon som skal sammenstilles med fysiske omgivelser.
Prespektivet er absolutt nødvendig ved Augmented Reality, der en representasjon vises på toppen av et live videobilde. I de fleste tilfeller lar det seg ikke løse med tilstrekkelig presisjon, noe som kan gjøre situerte simuleringer bedre egnet i mange tilfeller. Her byttes hele videobildet på skjermen med en representasjon av omgivelsene + det en ønsker å legge til (simulere). Fordi hele skjermbildet da er generert unngår en hele prespektiv-problematikken.
Potensialet i Augmented Reality er imidlertid betydelig større, og med bedre sensorteknologier og raskere prosessorer kan en kombiner akselerometer, gyroskop og magentometer med avansert bildegjenkjenning. Dette vil trolig løse prespektiv-problemene i en ikke alt for fjern fremtid.
Helt på tampen: Kan vi snakke om et predefinert perspektiv, som noe som defineres fout for en mediering, bør vi også kunne diskutere prespektivet som bestemmes i etterkant av en mediering. Perspektivskifte i et bilde etter at det digitale opptaket er gjort lar seg faktisk gjøre, men får bli en litt annen historie.
 |
| Freske malt av Giotto di Bondone, et tidlig eksempel på hvordan illusjonen av rom kan skapes på en flate. |
Men der perspektivet sier noe om hvor en representasjon er sett ifra - altså en deskriptiv tilnærming - er presepektivet normativt, dvs det sier noe om hvor en representasjon skal sees ifra.
Prespektivet henger i og for seg sammen med det som gjerne betegnes som forced perspective, som vanligvis brukes om fotografiske teknikker som har som formål å skape en fremstilling som utgir seg for å representere en annen romlighet enn det som faktisk er tilfelle. Mange har sikkert sett bilder av en person som tilsynelatende dytter på det skjeve tårn i Pisa, et klassisk motiv og et eksempel på et påtvunget perspektiv.
Samme teknikk blir også brukt i arkitektur, enten for å skape illusjonen av at noe er større eller mindre enn det faktisk er. Et eksempel, som i tillegg gir oss en referanse til filmhistorien, er trappene i Odessa. Sett nedenfra ser disse trappene større ut enn de i virkeligheten er, en effekt som ble oppnådd ved å smalne av trappen jo høyere opp en kommer.
 |
| Odessa-trappene |
Foto: Goldmund100
I bildekunsten kalles dette for anamorfose, dvs en forvridd projeksjon eller et fortegnet perspektiv (igjen en filmreferanse, til anamorfisk projeksjon av film). I sin mest ekstreme form er anamorfosen utført slik at et bilde kun blir forståelig når det blir betraktet på en spesiell måte, eller fra et bestemt punkt:
  |
| Hans Holbein d.y. - Ambassadørene med en anamorfisk hodeskalle |
 |
En visuell representasjon, f eks en trådmodell
forflyttes inntil prespektivet (perspektivet i modellen) sammendaller med perspektivet i omgivelsene. |
 |
Ved sammenfall mellom prespektiv og
perspektivet i det aktuelle videobildet (fra enhetens kamera) kan en vise f eks en video med et perspektiv som sammenfaller med omgivelsene. |
Potensialet i Augmented Reality er imidlertid betydelig større, og med bedre sensorteknologier og raskere prosessorer kan en kombiner akselerometer, gyroskop og magentometer med avansert bildegjenkjenning. Dette vil trolig løse prespektiv-problemene i en ikke alt for fjern fremtid.
Helt på tampen: Kan vi snakke om et predefinert perspektiv, som noe som defineres fout for en mediering, bør vi også kunne diskutere prespektivet som bestemmes i etterkant av en mediering. Perspektivskifte i et bilde etter at det digitale opptaket er gjort lar seg faktisk gjøre, men får bli en litt annen historie.
17. desember 2012
Støtte til studium - Medierike ebøker
Norgesuniversitetet har gitt penger til 15 prosjekter, blant annet et prosjekt som jeg har vært primus motor for: et studium med arbeidstittel "Utvikling av medierike ebøker". Dette skal bli et nettbasert studietilbud, der vi ønsker å ta for oss analyse, teknikk og design, spesifikt rettet mot utvikling av ebøker. Vi er i denne sammenhengen undertegnede, Ture Schwebs og Nina Goga (fra HiB), Pål Aam (Høgskulen i Volda) og Jill Rettberg (UiB).
12. desember 2012
Slik slipper de store skatt
Det er liksom opplest og vedtatt at fri flyt av varer og tjenester (frihandel) er en god ting. For land under utvikling er kanskje det riktig, når de får selge varer til oss.
En annen del av det totale bilder er imidlertid store multinasjonale selskaper, som har stor aktivitet og minimal skatteregning. Google alene sparte hele 2 milliarder dollar i skatt i 2011 på en helt lovlig skattemanøver. Regn med at Facebook og Apple m fl befinner seg i samme situasjon.
Inntektene blir fordelt gjennom en teknikk som kalles «Double Irish». Først opprettes et datterselskap i et skatteparadis. Dette datterselskapet oppretter deretter et nytt datterselskap i Irland. Irland benyttes fordi et selskap kan drive fra Irland uten at det er skattepliktig til landet. Det irske selskapet lisensierer rettighetene til sine tjenester og immaterielle rettigheter til enda et irsk datterselskap, som selger tjenester i det europeiske markedet.
En annen del av det totale bilder er imidlertid store multinasjonale selskaper, som har stor aktivitet og minimal skatteregning. Google alene sparte hele 2 milliarder dollar i skatt i 2011 på en helt lovlig skattemanøver. Regn med at Facebook og Apple m fl befinner seg i samme situasjon.
Inntektene blir fordelt gjennom en teknikk som kalles «Double Irish». Først opprettes et datterselskap i et skatteparadis. Dette datterselskapet oppretter deretter et nytt datterselskap i Irland. Irland benyttes fordi et selskap kan drive fra Irland uten at det er skattepliktig til landet. Det irske selskapet lisensierer rettighetene til sine tjenester og immaterielle rettigheter til enda et irsk datterselskap, som selger tjenester i det europeiske markedet.
Selskapet som selger tjenesten, betaler for å gjøre dette til det første selskapet og kan dermed skrive av disse utgiftene i sine skatteregnskaper. Skattebyrden flyttes dermed fra selskapet som selger tjenesten til selskapet som eier rettighetene, og som tar pengene nær skattefritt til f eks Bahamas.
Kilde: Digi.no
7. desember 2012
Kritikk av Akershus sin exit fra NDLA
Henning Lund skriver om Akershus sin exit fra NDLA, under tittelen En lektors digitale bekjennelser:
I fjor vedtok politikerne i Akershus fylkeskommune å trekke fylket ut av NDLA-samarbeidet - et vedtak som trer i kraft i disse dager. Argumentene for å trekke fylket ut var at lærerne i Akershus ikke bruker NDLA. Det er riktig at Akershus tidligere var klassens sinke, men ta en kikk på tallene: På landsbasis økte NDLA-bruken med 60 prosent i løpet av det året som har gått siden vedtaket. I Akershus har økningen i samme periode vært på 250 prosent!
/../
NDLA er et tilbud som ikke er lisensiert, så skolene kan ikke føre pengene tilbake til NDLA selv om de skulle ønske det. Vi som er lærere i Akershus og bruker NDLA, kan fortsette å bruke ressursene helt gratis - akkurat som før. Nå er vi imidlertid gratispassasjerer som snylter på fellesskapet de andre fylkeskommunene bygger opp. Det eneste politikerne i Akershus oppnår med vedtaket om å trekke seg fra spleiselaget, er at NDLA får mindre ressurser til å utvikle og kjøpe inn gode ressurser for, og det er noe som på sikt bare rammer elevene våre.
/../
Politikerne i Akershus fylkeskommune signaliserer gjennom vedtaket sitt at de ikke vil at elevene mine skal kunne ha denne muligheten. De gjør det også vanskeligere for NDLA å utvikle flere ressurser i flere fag til glede for flere elever i hele Norge.
lektorlund.blogspot.no/
I fjor vedtok politikerne i Akershus fylkeskommune å trekke fylket ut av NDLA-samarbeidet - et vedtak som trer i kraft i disse dager. Argumentene for å trekke fylket ut var at lærerne i Akershus ikke bruker NDLA. Det er riktig at Akershus tidligere var klassens sinke, men ta en kikk på tallene: På landsbasis økte NDLA-bruken med 60 prosent i løpet av det året som har gått siden vedtaket. I Akershus har økningen i samme periode vært på 250 prosent!
/../
NDLA er et tilbud som ikke er lisensiert, så skolene kan ikke føre pengene tilbake til NDLA selv om de skulle ønske det. Vi som er lærere i Akershus og bruker NDLA, kan fortsette å bruke ressursene helt gratis - akkurat som før. Nå er vi imidlertid gratispassasjerer som snylter på fellesskapet de andre fylkeskommunene bygger opp. Det eneste politikerne i Akershus oppnår med vedtaket om å trekke seg fra spleiselaget, er at NDLA får mindre ressurser til å utvikle og kjøpe inn gode ressurser for, og det er noe som på sikt bare rammer elevene våre.
/../
Politikerne i Akershus fylkeskommune signaliserer gjennom vedtaket sitt at de ikke vil at elevene mine skal kunne ha denne muligheten. De gjør det også vanskeligere for NDLA å utvikle flere ressurser i flere fag til glede for flere elever i hele Norge.
lektorlund.blogspot.no/
28. november 2012
Nettet gruser papiravisene
Det som tynger denne statistikken ytterligere er tallenee for aldersgruppen mellom 18 og 29. Her oppgir 69 prosent at de finner nyhetene sine på nettet. Kun åtte prosent finner dem i papirformat. Ikke nok med at folk leser nyheter på web. Vi er langt inne i neste fase, der VG allerede er større på mobil enn på papir. Eieren Schibsted tjener nå det meste av pengene sine på rubrikkannonser på nett
Når vi fremdeles snakker om "meningsbærende aviser", med henvisning til riksdekkende papiraviser, viser dette i stadig større grad til et eliteprosjekt, der det er betimelig å spørre: Hvem sine meninger?
Ikke at jeg er i nærheten av å se et vell av gode løsninger. Det er liten tvil om at papiravisenes gullalder – fra sekstitallet og fram til begynnelsen av nittitallet – skuffet inn store beløp til avishusene, noe som blant annet gjorde dem i stand til å ansette flinke folk på høy lønn. Slikt blir det innimellom også kvalitet av. Det er åpenbart vanskeligere å skape kvalitet når rammebetingelsene blir vesentlig dårligere.
Den som håndterer langt lavere inntjening per hode vinner trolig i det lange løp. I 2011 hadde Dagbladet 206 ansatte og en omsetning på 756 millioner. Det gir 3.67 millioner per ansatt i snitt. Samme år omsatte Bergens Tidendes 381 ansatte for 860 millioner, altså 2.25 millioner per hode. Ikke sammenlignbare tall fordi dette dreier seg om langt mer enn bare det rent redaksjonelle. Ikke minst er trykk og distribusjon noe som kommer tungt inn på utgiftsssiden, uten å være direkte synlig i antall ansatte. Med andre ord er omsetningen per ansatt noe lavere.
En får litt følelsen av at situasjonen i pressen ligner på forholdet mellom gamle flyselskaper og nye lavkostselskaper: fremtiden tilhører de som greier å gjøre ting på nye måter.
26. november 2012
Kompleks hypertekstfortelling
I forbindelse med nettstedet informasjonskompetanse.no (under oppbygning) har jeg skrevet en hypertekstfortelling med tema informasjonskompetanse. Spennende endelig å få gjøre et slikt prosjekt, etter å ha holdt på med forskjellige former hypertekst i 20 år. Skjønt, skal en være helt presis er dette snarere en reaktiv fortelling, der brukernes valg hele tiden leder til forhåndsdefinerte noder. Men fordi antallet valg, og dermed mulige veier gjennom fortellingen, blir så stort ender opplevelsen opp med noe som er vanskelig å skille fra en "interaktiv hypertekst".
Ta en prat med Vera, og hjelp henne å lete etter Alexa:
Hypertekst og fortellinger er til dels motsetninger, i den forstand at hypertekstens multilinearitet kan bryte med den lineære fremstillingen i et aristotelisk plot. Løsningen blir å skille mellom kjernehendelser, som brukeren alltid ledes innom, og satellitter, som er noder der brukeren kan tillates å velge friere. En sekvens innledes alltid av en kjernehendelse:
Figueren ovenfor viser vi strukturskissen for en sekvens, et stykke ut i fortellingen. Sekvensen innledes og avsluttes av en kjernehendelse, men det er også enkelte kjerner inne i sekvensen. I denne sekvensen er det tre slike noder - merket med rødt.
Å skrive manus er en relativt krevende øvelse, i den forstand at en må holde orden på valgene og unngå at fortellingen biter seg selv i halen, samtidig som en sikrer en viss fremdrift. Fortellingen består av i alt syv sekvenser, linket sammen til en helhet der skillet mellom sekvensene ikke er merkbare for brukerne.
Tidligere var det ganske vanlig å snakke om hypertekst som "demokratiserende", "åpne" tekster, som i liten grad styrer brukerens valg. Som vist ovenfor er dette langt fra tilfelle. Brukeren blir fremdeles ledet gjennom fortellingen, det er bare vanskeligere å oppdage sammenlignet med andre medier.
Ta en prat med Vera, og hjelp henne å lete etter Alexa:
 |
| Grensesnittet hvor du "chatter" med Vera ved hjelp av linkene nede til høyre. |
Hypertekst og fortellinger er til dels motsetninger, i den forstand at hypertekstens multilinearitet kan bryte med den lineære fremstillingen i et aristotelisk plot. Løsningen blir å skille mellom kjernehendelser, som brukeren alltid ledes innom, og satellitter, som er noder der brukeren kan tillates å velge friere. En sekvens innledes alltid av en kjernehendelse:
Slik kan en designe en hypertekst på en måte som kan knyttes til et mer tradisjonelt dramaturgisk forløp:
Figueren ovenfor viser vi strukturskissen for en sekvens, et stykke ut i fortellingen. Sekvensen innledes og avsluttes av en kjernehendelse, men det er også enkelte kjerner inne i sekvensen. I denne sekvensen er det tre slike noder - merket med rødt.
Å skrive manus er en relativt krevende øvelse, i den forstand at en må holde orden på valgene og unngå at fortellingen biter seg selv i halen, samtidig som en sikrer en viss fremdrift. Fortellingen består av i alt syv sekvenser, linket sammen til en helhet der skillet mellom sekvensene ikke er merkbare for brukerne.
Tidligere var det ganske vanlig å snakke om hypertekst som "demokratiserende", "åpne" tekster, som i liten grad styrer brukerens valg. Som vist ovenfor er dette langt fra tilfelle. Brukeren blir fremdeles ledet gjennom fortellingen, det er bare vanskeligere å oppdage sammenlignet med andre medier.
| Strukturen i sin helthet |
17. november 2012
Utsikt mot Alhambra
Slett ingen dum utsikt når en sitter og skriver. Fint hjemme også, men det blir ikke helt i samme klasse.
16. oktober 2012
Interaktivitet - har jeg ikke fulgt med i timen?
Arbeidet med å skrive bok om webdokumentar går framover, om enn i litt ujevne sprang. Som alltid oppdager jeg jo at det er litt av hvert jeg må lese meg opp på underveis. Det er da også mye av poenget med å skrive.
Jeg holder nå på med kapittel 2, som skal ta for seg hvordan ulike teknologiløp etter hvert møtes i webdokumentaren. Satt litt fast i aktør-nettverk teori (ANT) i noen dager. Jeg liker deres tilnærming til tekniske artefakter som aktører, sidestilt med menneskelige aktører, men er usikker på om jeg er kapabel til å bruke denne metoden på en måte som yter den rettferdighet. Ifølge Bruno Latour er det jo nok av de som misforstår / misbruker dette rammeverket.
Ideen er uansett å se på parallelle linjer, hovedsaklig hvordan bruken av datamaskiner og dokumentaren har utviklet seg. Skjønt dette skal ikke handle bare om den konkrete bruken, men minst like mye om tenkningen omkring bruk, og fremtidig bruk av teknologi. I den forbindelse leser jeg Joseph Lickliders artikler fra 60-tallet. Disse la grunnlaget for mye av den videre utviklingen av datamaskiner, og er i sannhet visjonære. De innholder også et tankesett som jeg mener å finne igjen i tenknigen omkring dokumentarfilm. Mest konkret kommer dette til uttrykk i Televistas: Looking Ahead Through Side Windows, som Licklider skrev i 1967.
Jeg har opp gjennom årene skrevet en god del om interaktivitet, og det er et felt jeg burde kjenne rimelig godt. Likevel er jeg sikker på at jeg ikke har lest denne artikkelen tidligere. Jeg begynner jo å bli en voksen mann, og i den forbindelse er det litt morsomt at artikkelen ble skrevet i mitt fødselsår :)
Uansett, dette må virkelig ha vært "food for thought" på slutten av sekstitallet. En skal være ganske tungnem dersom ikke dette slo an noen tanker, også hos de som jobbet med dokumentarfilm. Spørsmålet er imidlertid om de hadde den fjerneste anselse om Lickliders tanker. At jeg ikke har oppdaget denne artikkelen i løpet av tyve år gjør meg litt usikker. Det er kanskje litt farlig å konstruere en mulig sammenheng her, men at det finnes en parallelitet er i det minste tydelig.
Med Lickliders egne ord:
Jeg holder nå på med kapittel 2, som skal ta for seg hvordan ulike teknologiløp etter hvert møtes i webdokumentaren. Satt litt fast i aktør-nettverk teori (ANT) i noen dager. Jeg liker deres tilnærming til tekniske artefakter som aktører, sidestilt med menneskelige aktører, men er usikker på om jeg er kapabel til å bruke denne metoden på en måte som yter den rettferdighet. Ifølge Bruno Latour er det jo nok av de som misforstår / misbruker dette rammeverket.
Ideen er uansett å se på parallelle linjer, hovedsaklig hvordan bruken av datamaskiner og dokumentaren har utviklet seg. Skjønt dette skal ikke handle bare om den konkrete bruken, men minst like mye om tenkningen omkring bruk, og fremtidig bruk av teknologi. I den forbindelse leser jeg Joseph Lickliders artikler fra 60-tallet. Disse la grunnlaget for mye av den videre utviklingen av datamaskiner, og er i sannhet visjonære. De innholder også et tankesett som jeg mener å finne igjen i tenknigen omkring dokumentarfilm. Mest konkret kommer dette til uttrykk i Televistas: Looking Ahead Through Side Windows, som Licklider skrev i 1967.
Jeg har opp gjennom årene skrevet en god del om interaktivitet, og det er et felt jeg burde kjenne rimelig godt. Likevel er jeg sikker på at jeg ikke har lest denne artikkelen tidligere. Jeg begynner jo å bli en voksen mann, og i den forbindelse er det litt morsomt at artikkelen ble skrevet i mitt fødselsår :)
Uansett, dette må virkelig ha vært "food for thought" på slutten av sekstitallet. En skal være ganske tungnem dersom ikke dette slo an noen tanker, også hos de som jobbet med dokumentarfilm. Spørsmålet er imidlertid om de hadde den fjerneste anselse om Lickliders tanker. At jeg ikke har oppdaget denne artikkelen i løpet av tyve år gjør meg litt usikker. Det er kanskje litt farlig å konstruere en mulig sammenheng her, men at det finnes en parallelitet er i det minste tydelig.
Med Lickliders egne ord:
5. oktober 2012
Book about Web documentaries - work in progress
I am working on a manuscript for a new book. The working title is Web documentary and below you will find my first draft of the introduction and an outline of 18 chapters. There will be changes, but I do believe this tells where I am heading.
19. september 2012
"Fail fast"- strategi innen forskningen
Bør forskning finansieres gjennom programsatsinger? spør Arvid Hallén. Forskningsrådet må forholde seg til en mengde ulike, og sikkert dels motstridende hensyn, men jeg har et inntrykk av at det mangler en "fail fast"-strategi der alternative prosjektideer får vokse fram og prøve seg innenfor ganske korte tidsrom. Lykkes en ikke får en prøve igjen.
Det er kanskje en rimelig utopisk målsetning, ikke minst siden det går litt på tvers av ønsket om å rugges tørre prosjekter, der en gjerne må ha meritterte forskere og miljøer med på laget dersom en skal få napp med et prosjekt. Det hele ender ofte opp med ganske safe prosjekter, der man langt på vei vet hva man skal finne ut før man går i gang. Sjansene for faktisk å oppdage noe nytt blir desto mindre.
Ikke enkelt dette, og egentlig er det mest en unnskyldning til å poste denne innsikten fra en helt annen sektor:
Mer video og mindre skrift
Papiravisa kan være borte i løpet av 10-15 år, sier BI-forsker Erik Wilberg på Dagsnytt 18, og spår dermed "mer video og mindre skrift".
I dag åpner årskonferansen til Mediebedriftenes Landsforening (MBL) - hvor avisbransjen, politikerne og medieforskerne samles for å diskutere medienes framtid. Blant de store temaene er overgangen til digitale plattformer - med endringene det medfører for medienes inntekter og rolle i samfunnet.
Vi vil i framtida se både mindre redaksjoner og færre aviser, mener Wilberg.
- Man vil ansette journalister med multimedieferdigheter som kan publisere på flere plattformer. Hvem som overlever, er avhengig av hvem som klarer å tilpasse seg, sier han.
Wilberg mener dette vil styrke den offentlige debatten, i motsetning til hva mange frykter.
- Man ser allerede denne endringen på nett - folk ønsker å delta og kommentere. Jeg tror ikke det blir mindre offentlig debatt, men vi får flere plattformer å publisere på. Det er som de sier i utredningen fra mediestøtteutvalget, det er «lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt».
Kilde: Klassekampen via Tekst 2 null
I dag åpner årskonferansen til Mediebedriftenes Landsforening (MBL) - hvor avisbransjen, politikerne og medieforskerne samles for å diskutere medienes framtid. Blant de store temaene er overgangen til digitale plattformer - med endringene det medfører for medienes inntekter og rolle i samfunnet.
Vi vil i framtida se både mindre redaksjoner og færre aviser, mener Wilberg.
- Man vil ansette journalister med multimedieferdigheter som kan publisere på flere plattformer. Hvem som overlever, er avhengig av hvem som klarer å tilpasse seg, sier han.
Wilberg mener dette vil styrke den offentlige debatten, i motsetning til hva mange frykter.
- Man ser allerede denne endringen på nett - folk ønsker å delta og kommentere. Jeg tror ikke det blir mindre offentlig debatt, men vi får flere plattformer å publisere på. Det er som de sier i utredningen fra mediestøtteutvalget, det er «lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt».
Kilde: Klassekampen via Tekst 2 null
12. september 2012
Google lanserer Course Builder
Jeg er en rimelig dedikert bruker av Google Sites i de nettstudiene jeg har ansvar for. En fornøyd bruker. Samtidig har jeg i årevis gått rundt å spådd at Google vil komme til utdanningsmarkedet. Det har de i og for seg gjort for lenge siden, med Google Apps for education, men verktøy som kun er laget for undervisning har så langt glimret med sitt fravær.
I dag ser det ut til at den ventetiden er over, i or med at Google lanserer Course Builder.
Om dette vil vise seg å være en "LMS-dødare" vil tiden vise. Foreløpig virker det ikke som om denne tjenesten har den samme brukervennligheten som Google Sites, som er et svært velfungerende verktøy, men her kan det jo komme endringer der disse verktøyene låner av hverandre. Google Sites vil uansett kunne benyttes for å publisere fagstoff, mens Course Builder kan ta seg av oppgaver mm...
Håper å få testet dette rimelig raskt.
Course Builder - Google Project Hosting
I dag ser det ut til at den ventetiden er over, i or med at Google lanserer Course Builder.
Course Builder contains software and instructions for presenting your course material, which can include lessons, student activities, and assessments. It also contains instructions for using other Google products to create a course community and to evaluate the effectiveness of your course.
Om dette vil vise seg å være en "LMS-dødare" vil tiden vise. Foreløpig virker det ikke som om denne tjenesten har den samme brukervennligheten som Google Sites, som er et svært velfungerende verktøy, men her kan det jo komme endringer der disse verktøyene låner av hverandre. Google Sites vil uansett kunne benyttes for å publisere fagstoff, mens Course Builder kan ta seg av oppgaver mm...
Håper å få testet dette rimelig raskt.
Course Builder - Google Project Hosting
Popcorn Maker og andre snasne verktøy
I jakten på verktøy som kan brukes for å lage "medierike" presentasjoner ser jeg etter løsninger som er basert på åpne standarder og åpen kildekode. I bakhodet har jeg Epub 3, og de mulighetene som kan bygges inn i "bøker" basert på denne standarden, samt en videre utvikling av studiet i webdokumentar.
Med Epub 3 tar ebøkene opp i seg så alle funksjoner som kan utnyttes av moderne nettlesere. For å bruke et gammel, og kanskje litt for velbrukt begrep: her ser vi en kommende konvergens mellom web og ebøker. Selv om kommersielle aktører trekker dette i en litt annen retning er det lov å håpen på en fremtid for ebøker basert på moderne webstandarder.
Dette byr på mange spennende muligheter, ikke minst fordi det etter hvert finnes mange svært oppegående løsninger for å generere maler. Disse kan i dag brukes for å lage rimelig avanserte nettsider. Et eksempel er initializr.com, som lar noviser lage temmelig avanserte nettsider med responsivt design.
Nå ligger det ikke et publiseringssystem i bunn, så det er fremdeles en jobb å gjøre, men ellers er det "bare" å bytte fonter, farger, bakgrunnsbilder mm og på den måten gi designet et eget uttrykk. Designet tilpasser seg til ulike skjermbredder, fra fullskjerm til venstre via en mellomvariant, til mobilvarianten til høyre:
Elegant!
Nå var egentlig dette litt på siden, for i jakten på en velegnet løsning følger jeg to veier, som foreløpig ikke helt møtes: Verktøy som organiserer innholdselementene spatialt og verktøy som gir en temporal organisering.
I førstnevnte kategori finner vi Impress, et HTML-javascript rammeverk som gir Prezi-lignende presentasjoner. Her er det mulig å arbeide med flaten som det organiserende, ikke ulikt Memoz, som vi lagde for noen år siden. Skulle svært gjerne fått finansiert en "remake" der vi kunne utnytte dagens muligheter.
I den andre kategorien finner vi verktøy som bruker tid som organiserende element. Skjønt, det vil si, de bruker medier med en intern organisering i tid (lyd og video) som styrende for presentasjonen. Her er Mozillas Popcorn Maker et svært interessant alternativ. Jeg har laget en liten test som, gitt min mangel på planlegging, virker svært lovende. Her finnes det også et forfatterverktøy som fungerer svært bra. Her er et skjermopptak styrende for presentasjon av bilder og tekst.
Det som mangler er et tilsvarende visuelt verktøy for å lage selve templatene (malene). I testen ovenfor har jeg benyttet en eksisterende mal, noe som forklarer den meningsløse overskriften og noen merkverdigheter litt ute i videoen.
Alle disse verktøyene baserer seg på HTML5, og så vidt jeg kan skjønne vil de bli støttet i Epub 3. Dermed kan en trygt konkludere med at ebøkenes fremtid ser spennende ut, ikke minst fordi det ikke skal all verdens ferdigheter til for å beherske verktøyene. Det største hinderet er trolig å finne blant ebokleserne (ikke menneskene, men programmene).
Med Epub 3 tar ebøkene opp i seg så alle funksjoner som kan utnyttes av moderne nettlesere. For å bruke et gammel, og kanskje litt for velbrukt begrep: her ser vi en kommende konvergens mellom web og ebøker. Selv om kommersielle aktører trekker dette i en litt annen retning er det lov å håpen på en fremtid for ebøker basert på moderne webstandarder.
Dette byr på mange spennende muligheter, ikke minst fordi det etter hvert finnes mange svært oppegående løsninger for å generere maler. Disse kan i dag brukes for å lage rimelig avanserte nettsider. Et eksempel er initializr.com, som lar noviser lage temmelig avanserte nettsider med responsivt design.
Nå ligger det ikke et publiseringssystem i bunn, så det er fremdeles en jobb å gjøre, men ellers er det "bare" å bytte fonter, farger, bakgrunnsbilder mm og på den måten gi designet et eget uttrykk. Designet tilpasser seg til ulike skjermbredder, fra fullskjerm til venstre via en mellomvariant, til mobilvarianten til høyre:
Elegant!
Nå var egentlig dette litt på siden, for i jakten på en velegnet løsning følger jeg to veier, som foreløpig ikke helt møtes: Verktøy som organiserer innholdselementene spatialt og verktøy som gir en temporal organisering.
I førstnevnte kategori finner vi Impress, et HTML-javascript rammeverk som gir Prezi-lignende presentasjoner. Her er det mulig å arbeide med flaten som det organiserende, ikke ulikt Memoz, som vi lagde for noen år siden. Skulle svært gjerne fått finansiert en "remake" der vi kunne utnytte dagens muligheter.
I den andre kategorien finner vi verktøy som bruker tid som organiserende element. Skjønt, det vil si, de bruker medier med en intern organisering i tid (lyd og video) som styrende for presentasjonen. Her er Mozillas Popcorn Maker et svært interessant alternativ. Jeg har laget en liten test som, gitt min mangel på planlegging, virker svært lovende. Her finnes det også et forfatterverktøy som fungerer svært bra. Her er et skjermopptak styrende for presentasjon av bilder og tekst.
 |
| Nye elementer plasseres på en tidslinje, og kan flyttes på selve publiseringsflaten. Med ett spretter bilder, tekster mm opp på definerte tidspunkt - alt styrt av videoens fremdrift. |
Alle disse verktøyene baserer seg på HTML5, og så vidt jeg kan skjønne vil de bli støttet i Epub 3. Dermed kan en trygt konkludere med at ebøkenes fremtid ser spennende ut, ikke minst fordi det ikke skal all verdens ferdigheter til for å beherske verktøyene. Det største hinderet er trolig å finne blant ebokleserne (ikke menneskene, men programmene).
5. september 2012
Å tvinge seg selv til å være faglig kreativ
"Det å skrive setninger som forfatteren ikke forstår selv, det er mer utbredt enn en skulle tro..." sier Jon Hellesnes i dette intervjuet. Han snakker om akademisk skriving.
Begrunnelsen for å skrive på nynorsk er også interessant: På nynorsk finnes ikke de vitenskapelige fagtermene, noe som fører til at en må formidle fag ved å bruke språkets virkemidler mer kreativt. Flott sagt og et viktig poeng.
Hellesnes snakker inspirerende om det å skrive og formidle. Unn deg derfor drøye fem minutter:
Nye æresdoktorer ved UiB
Begrunnelsen for å skrive på nynorsk er også interessant: På nynorsk finnes ikke de vitenskapelige fagtermene, noe som fører til at en må formidle fag ved å bruke språkets virkemidler mer kreativt. Flott sagt og et viktig poeng.
Hellesnes snakker inspirerende om det å skrive og formidle. Unn deg derfor drøye fem minutter:
Nye æresdoktorer ved UiB
24. august 2012
19. august 2012
Digitalisering vil ramme akademia som en ”tsunami”
I innlegget om Education 3.0 var et av hovedpoengene mine at undervisingssektoren, enn så lenge, er beskyttet av formelle strukturer, som akkreditering, nasjonale preferanser og standarder, kulturforskjeller, språk og generell skepsis til andre undervisningsformer enn de en selv har hatt erfaring med. Dette har i sum ført til at utdanningsinstitusjonene i relativt liten grad har endret sin praksis (både innen undervisning, og for den saks skyld knyttet til forskning). Samtidig skjer det enorme endringer på andre områder, som nettopp er kjennetegnet av produksjon og distribusjon av informasjon. Dette kan lett føre til at den kommende overgangen blir brutal innen undervisningssektoren.
I Financial Times skriver Christopher Caldwell at digitalisering vil ramme akademia som en ”tsunami”, og føre til omfattende arbeidsløshet. Rektor ved BI, Tom Colbjørnsen, følger opp og slår fast at det er påfallende lite diskusjon om de mer langsiktige konsekvensene som digitalisering har for måten vi driver høyere utdanning på. Colbjørnsen stiller også spørsmålet som stadig oftere kommer opp, om forelesningen vil forsvinne: Vil de unge forholde seg til undervisning og veiledning kun on line, med det resultat at forelesninger og veiledning ”face to face” gradvis vil dø ut, parallelt med at de generasjoner som nå bekler akademia gradvis forsvinner? Vil forelesninger bli et generasjonsfenomen, på samme måte som papiravisene kan se ut til å bli?
Det er selvsagt nærmest umulig å spå hvordan overgangen faktisk vil arte seg og hvor raskt den vil komme, men noe som allerede er et faktum vil åpenbart kunne forsterkes: folk får jobb via nettverk. Dn.no skriver at 60% av amerikanske virksomheter allerede finner aktuelle kandidater til ledige stillinger i sosiale nettverk. Og nesten 9 av 10 venter å gjøre det innen ett år (det skrev de i fjor). Tilstedeværelse på nett blir dermed et must i mange bransjer og styrker meg i troen på min nåværende undervisningsform - samtidig som denne også har et betydelig forbedringspotensiale.
Nevnte Caldwell skriver:
Det er selvsagt nærmest umulig å spå hvordan overgangen faktisk vil arte seg og hvor raskt den vil komme, men noe som allerede er et faktum vil åpenbart kunne forsterkes: folk får jobb via nettverk. Dn.no skriver at 60% av amerikanske virksomheter allerede finner aktuelle kandidater til ledige stillinger i sosiale nettverk. Og nesten 9 av 10 venter å gjøre det innen ett år (det skrev de i fjor). Tilstedeværelse på nett blir dermed et must i mange bransjer og styrker meg i troen på min nåværende undervisningsform - samtidig som denne også har et betydelig forbedringspotensiale.
Nevnte Caldwell skriver:
Certain drawbacks of online courses are obvious. They lack human contact. They are still ill-suited to teaching humanities. Even as an argument rages over whether standardised tests play too big a role in forming the US meritocracy, online learning turns such tests into the end of education itself. The world’s gilded youth will continue to be educated at Oxbridge-style, or Ivy-style, universities. But the new online system will work perfectly well for most of those who cannot afford such an option – and in some cases better. We are not all Renaissance men. There are teenagers in Chinese villages who belong in MIT’s code-writing classes but might be three years of learning English away from drawing the slightest benefit from a Shakespeare course. There are mute, inglorious Miltons around the world who are never going to get the hang of writing code.De rent automatiserte studieformene, som kan være velegnet for noen formål, vil forhåpentligvis ikke blir enerådende. Men en rekke mellomsjangere vil utvikles i årene som kommer. Her gjelder det å følge med "i timen".
Much praise of the traditional university is meant to disguise the system’s shortcomings. When administrators talk about the capacity of classmates to inspire, they often mean that there is more sex, hashish and beer on campus than there used to be. When they talk about how “indefinable” the university experience is, they are begging us not to look too closely at the outrageous prices US (and increasingly European) universities charge.
In that sense, online education might be an improvement. It could give young people access to a modern economy and an advanced culture without requiring an apprenticeship in the vices of the rich.
1. august 2012
I biblioteket for å beskue vakkert fagverk
Det som kanskje blir min siste posting til Bildebloggen for Kronstad ble såpass bra, synes jeg, at jeg kryssposter hele greia.
En av kjepphestene mine (nå har jeg noen på stallen) er at estetiske og teknologiske fag i større grad må forenes. Mer om dette i praksis nedenfor. Først en liten vandring gjennom bygget. Enn så lenge er etasjene i "slangen" tomme. Her runder jeg hjørnet i sør-øst, går litt vestover og inn i biblioteksts andre etasje, via "kulturaksen":
Overlyset er mildt sagt flott. Mer om dette i saken på Allmenningen (interne websider ved HiB).
Om det er flere enn meg som er "konstruksjonsnerder": klikk opp bildet i stort format og sjekk klinket fagverk! Flott at dette er beholdt, særlig her hvor det er så synlig. Slikt ser man ikke lenger, etter at sveising overtok. Nydelig materialbruk er det også, med tynnere strekkstag (tydelig i midten av undergurten - nede) og tykkere trykkstag (på sidene nede). Fremtidens byggstudenter (kanskje andre også for den del) kan med fordel skippe en forelesning og ta en eksekusjon hit.
En av kjepphestene mine (nå har jeg noen på stallen) er at estetiske og teknologiske fag i større grad må forenes. Mer om dette i praksis nedenfor. Først en liten vandring gjennom bygget. Enn så lenge er etasjene i "slangen" tomme. Her runder jeg hjørnet i sør-øst, går litt vestover og inn i biblioteksts andre etasje, via "kulturaksen":
Overlyset er mildt sagt flott. Mer om dette i saken på Allmenningen (interne websider ved HiB).
Om det er flere enn meg som er "konstruksjonsnerder": klikk opp bildet i stort format og sjekk klinket fagverk! Flott at dette er beholdt, særlig her hvor det er så synlig. Slikt ser man ikke lenger, etter at sveising overtok. Nydelig materialbruk er det også, med tynnere strekkstag (tydelig i midten av undergurten - nede) og tykkere trykkstag (på sidene nede). Fremtidens byggstudenter (kanskje andre også for den del) kan med fordel skippe en forelesning og ta en eksekusjon hit.
31. juli 2012
Offentlig eller ikke offentlig?
Gulating lagmannsretts kjennelse i saken om bloggeren Eivind Berge har medført debatt. Olav Torvund gjør et forsøk på klargjøring. Berge er tiltalt etter strl § 140. Dennes første ledd lyder:
Les mer på Olav Torvunds blogg
Den nye, kommende straffeloven vil inkludere ytringer på nettet ( § 10 annet ledd). Loven ble vedtatt allerede i 2005, men denne er ikke trådt i kraft ennå. Grunnen er kanskje det mest oppsiktvekkende i denne saken: politiets datasystemer takler ikke oppdateringen. En skjønner at folk blir frustrert, ikke minst i politiet.
“Den, som offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet, straffes med Bøder eller med Hefte eller Fængsel indtil 8 Aar, dog i intet Tilfælde med høiere Frihedsstraf end to Tredjedele af den høieste for Handlingen selv anvendelige.”Saken reiser to hovedspørsmål, som begge er vanskelige. Det ene er om innholdet i Evind Berges ytringer “opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan”. Det reiser vanskelige spørsmål om ytringsfrihetens grenser, som jeg denne gangen lar ligge. Det annet er om eventuelle oppfordringer er fremsatt offentlig.
Les mer på Olav Torvunds blogg
Den nye, kommende straffeloven vil inkludere ytringer på nettet ( § 10 annet ledd). Loven ble vedtatt allerede i 2005, men denne er ikke trådt i kraft ennå. Grunnen er kanskje det mest oppsiktvekkende i denne saken: politiets datasystemer takler ikke oppdateringen. En skjønner at folk blir frustrert, ikke minst i politiet.
Chris Marker (1921-2012) - La Jetée
En av de fremste referansene innen stillbildefilm er Chris Markers La Jetée. Marker døde sist søndag, da han nådde en alder av 91 år. La Jetée ble laget i 1963, og ble fyldig omtalt i Liv Hauskens artikkel om Stillbildefilmens estetikk.
Filmen presenteres her med det originale lydsporet, men sjekk ut undertekstene:
Via Digital Foto & Video
Filmen presenteres her med det originale lydsporet, men sjekk ut undertekstene:
Via Digital Foto & Video
30. juli 2012
Nassersjøen og Jostedalsbreen
Ingen sammenheng, så vidt jeg vet, annet enn det visuelle. Fant dette flotte bildet av Nassersjøen, da jeg holdt på med et prosjekt som involverer Egypt. Så jeg kunne ikke dy meg:
29. juli 2012
Slutt for digital dannelse?
Jeg skrev et essay om digital dannelse i 2003. Etter den tid har jeg vendt tilbake til begrepet noen ganger, sist i avslutningskapitlet til Tekst 2 null. Diskusjonen omkring begrepet har helt klart kommer i skyggen av det mer operasjonelle "digital kompetanse", men jeg holder på at det har verdi å skille mellom kompetanse (dugelighet og kyndighet) og dannelse. Samtidig blir det mange begreper uten klare definisjoner.
I 2004 deltok jeg på et seminar i regi av daværende ITU, der jeg blant annet snakket om digital dannelse. I den sammenhengen skrev jeg en artikkel på Wikipedia, som følger:
Problemet er at begrepet ikke er klart definert, og dermed har det kanskje ikke noe å gjøre på Wikipedia. Samtidig har diskusjoner omkring begrepet vært sentralt i debatten om norsk skole, og det føles merkelig om det emnet skulle bli fraværende på nettopp Wikipedia.
Samtidig gir dette rom for en viss refleksjon omkring det å skrive for Wikipedia. Jeg er ingen hyppig bidragsyter, men skriver fra tid til annen en artikkel og retter småplukk innimellom. Stort sett foretrekker jeg å holde meg til tema der jeg er amatør. Tidligere har jeg ikke tenkt så mye over hvorfor, men begynner å lure på om det har noe med "original forskning" å gjøre. Innenfor emner man virkelig kan er det lite spennende å skrive rent leksikalsk. Annerledes med tema jeg i utgangspunktet ikke kjenner så godt, for da lærer jeg gjerne noe nytt underveis.
Blir spennende å se hvordan det går med dannelsen...
I 2004 deltok jeg på et seminar i regi av daværende ITU, der jeg blant annet snakket om digital dannelse. I den sammenhengen skrev jeg en artikkel på Wikipedia, som følger:
"Digital dannelse" er en sammensetning av to ord som begge gir en mengde ulike assosiasjoner. I mange sammenhenger kan begrepet synes som en selvmotsigelse.
I dagligtale blir gjerne digitalt knyttet til ny teknologi, og gir en del forventninger om nye bruksmåter. Dannelse knyttes derimot sterkere til kultur, og gir oss assosiasjoner til kunnskap om vår historie. Samtidig bærer begrepet dannelse ofte med seg implisitte forventninger om oppførsel i samsvar med det bestående.
En relativt teknisk orientert definisjon finnes i Høykom-utredningen Skole for digital kompetanse - [1] - ( 2003. Her defineres digital dannelse som "... å utvikle evnen til å forstå og bruke informasjon i mange formater fra en rekke ulike kilder når det blir presentert gjennom bruk av IKT" (s. 21).
En definisjon som er mer orientert mot de kulturelle aspektene ved digital dannelse kan gis med utgangspunkt i Wilhelm von Humboldt. Dannelse ("Bildung") dreier seg om "å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning". Den digitale dannelsen oppstår dermed i det vi benytter IKT for å realisere Humbolts dannelsesideal. Med andre ord, digital dannelse kan forsåas som "å knytte selvet til verden ved hjelp av IKT".
Dette siste er nok hva wikipedianerne vil kalle "original forskning". Dvs noe, som noen har tenkt ut i sitt lønnkammer, uten å forankre det med tilstrekkelige referanser til andre, publiserte kilder. Likevel, artikkelen har så langt fått leve, og vokse, på Wikipedia inntil den for noen dager siden ble foreslått slettet.Problemet er at begrepet ikke er klart definert, og dermed har det kanskje ikke noe å gjøre på Wikipedia. Samtidig har diskusjoner omkring begrepet vært sentralt i debatten om norsk skole, og det føles merkelig om det emnet skulle bli fraværende på nettopp Wikipedia.
Samtidig gir dette rom for en viss refleksjon omkring det å skrive for Wikipedia. Jeg er ingen hyppig bidragsyter, men skriver fra tid til annen en artikkel og retter småplukk innimellom. Stort sett foretrekker jeg å holde meg til tema der jeg er amatør. Tidligere har jeg ikke tenkt så mye over hvorfor, men begynner å lure på om det har noe med "original forskning" å gjøre. Innenfor emner man virkelig kan er det lite spennende å skrive rent leksikalsk. Annerledes med tema jeg i utgangspunktet ikke kjenner så godt, for da lærer jeg gjerne noe nytt underveis.
Blir spennende å se hvordan det går med dannelsen...
25. juli 2012
Omvendt konsertopplevelse
At jeg får en følelese av å være kveg, sammen med 22.000 andre, får være mitt problem. Det er i alle fall ikke Bruce Springsteen sin skyld: mannen leverer, selv om han etter alderen kunne ha gått av med førtidspensjon.
Jeg sto såpass nær at jeg faktisk så hva som forgikk på scenen, men det hjalp godt på med en skikkelig flerkameraproduksjon og storskjermer. Det pussige da er imidlertid at konsertopplevelsen faktisk blir bedre i det artisten snudde seg og fikk himmelen som bakgrunn.
Det ble ganske feite bilder på grunn av det sterke scenelyset som gjorde det mulig å blende ned og få masse tegninger i skyene. Dette stillbildet yter sånn sett ikke videobildene full rettferdighet.
Jeg sto såpass nær at jeg faktisk så hva som forgikk på scenen, men det hjalp godt på med en skikkelig flerkameraproduksjon og storskjermer. Det pussige da er imidlertid at konsertopplevelsen faktisk blir bedre i det artisten snudde seg og fikk himmelen som bakgrunn.
Det ble ganske feite bilder på grunn av det sterke scenelyset som gjorde det mulig å blende ned og få masse tegninger i skyene. Dette stillbildet yter sånn sett ikke videobildene full rettferdighet.
14. juli 2012
Machinima tatt til nye høyder
Dette imponerte meg, skjønt det er kanskje et tegn på at jeg ikke følger godt nok med. I alle fall. spillselskapet Valve har gitt ut en betaversjon av det offisielle filmverktøyet til Source-motoren. Med dette verktøyet kan du lage svært avanserte filmsekvenser fra alle spill som bruker Source.
Valve har laget en rekke tutorials og samlet noen av de beste filmene som er laget med verktøyet.
Valve har laget en rekke tutorials og samlet noen av de beste filmene som er laget med verktøyet.
13. juli 2012
Digital kompetanse - Informasjonskompetanse - Digital dannelse
Mediesenteret har fått støtte til utviklingen av et nettstudium med arbeidstittel "Digital kompetanse for nettstudenter". Jeg har en tid vært litt misfornøyd med denne tittelen, noe som ble forsterket under NFR-workshopen om den kommende IKT-forskningen, som jeg deltok på for noen uker siden. "Digital kompetanse" ble her trukket frem som noe som er for nedadgående, i alle fall når det gjelder forskningsinteresse. Selv om en har gått fra en ferdighetstenkning til å se dette som et mer komplekst felt, er forskning på ferdigheter på vei ut. Teknologien blir mer integrert i de enkelte fagene og lar seg i mindre grad isolere som en selvstendig kompetanse.
Konklusjonen ble nok at digital kompetanse ikke er mindre relevant, men at det er et begrep som er i endring. I dag må digital kompetanse inkluderer problemløsing, personvern, sikkerhet mm. Når Utdanningsdirektoratet presenterte Rammeverk for grunnleggende ferdigheter snakker man om digitale ferdigheter. Dette innebærer blant annet å utvikle digital dømmekraft gjennom å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk. Vi ser klart en dreining vekk fra fokuset på å beherske verktøy i retning av de som i andre sammenhenger betegnes som informasjonskompetanse.
Et utgangspunkt for utviklingen av faget er at denne kompetansen (hva en nå enn kaller den) nødvendigvis må forstås som svært sammensatt. Det vil si at det ikke gir så mye mening å snakke om en type kompetanse dersom vi ikke ser denne i nær sammenheng med andre, tilgrensende kompetanser. Grensegangen mellom tre litt vage, men mye brukte begreper, nemlig “informasjonskompetanse”, “digital kompetanse” og “digital dannelse” er imidlertid ikke enkel å trekke.
Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ender vi trolig opp med å bruke informasjonskompetanse som overbygning, og jeg har begynt å skrive litt om hvordan begrepene henger sammen. Forsøksvis illustrert slik:
Konklusjonen ble nok at digital kompetanse ikke er mindre relevant, men at det er et begrep som er i endring. I dag må digital kompetanse inkluderer problemløsing, personvern, sikkerhet mm. Når Utdanningsdirektoratet presenterte Rammeverk for grunnleggende ferdigheter snakker man om digitale ferdigheter. Dette innebærer blant annet å utvikle digital dømmekraft gjennom å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk. Vi ser klart en dreining vekk fra fokuset på å beherske verktøy i retning av de som i andre sammenhenger betegnes som informasjonskompetanse.
Et utgangspunkt for utviklingen av faget er at denne kompetansen (hva en nå enn kaller den) nødvendigvis må forstås som svært sammensatt. Det vil si at det ikke gir så mye mening å snakke om en type kompetanse dersom vi ikke ser denne i nær sammenheng med andre, tilgrensende kompetanser. Grensegangen mellom tre litt vage, men mye brukte begreper, nemlig “informasjonskompetanse”, “digital kompetanse” og “digital dannelse” er imidlertid ikke enkel å trekke.
Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ender vi trolig opp med å bruke informasjonskompetanse som overbygning, og jeg har begynt å skrive litt om hvordan begrepene henger sammen. Forsøksvis illustrert slik:
10. juli 2012
Storetveitåsen: Faglige vurderinger, eller kjøpt og betalt?
Jeg er nok per definisjon inhabil, som nærmeste nabo og bruker av dette området, men det er kanskje en ærligere sak enn å kjøpe seg "objektive" vurderinger. I alle fall var det slik jeg tenkte, da jeg var ute og plukket blåbær på Storetveitåsen i helga.
Det er Linstow eiendom som eier friområdet på Storetveitåsen, det eneste store, sammenhengende naturorådet i Bergensdalen. Linstow er profesjonelle utbyggere (omsetter en liten milliard i året), eid av skipsrederfamilien Wilhelmsen i Oslo, og de har opprettet Storetveit ubyggingsselskap for å bruke dette som stråselskap i et forsøk på å bygge ut området vist under. De har hyret inn Bjerk og Bjørge as arkitekter i Bergen, som er de som fronter saken.
For noen år siden betalte Linstow Smedsvig Landskapsarkitekter AS for å få gjort en analyse av området. Denne "analysen", som siden fulgt saken, konkluderer med at det viste området ikke er særlig egnet til lek og rekreasjon. Hvor fagligheten i en slik"analyse" ligger har jeg problemer med å se:
Arkitekten argumenterer med at det dreier seg om en "moderat utbygging i åsens randsone", men vil anlegge direkte adkomst til området du ser ovenfor, samt gangveier for husets beboere. Så langt har Fylkesmannen satt foten ned, men det presses kraftig på fra utbygger og dels fra kommunenes øverste ledelse.
Det meste er avhengig av hvor en ser ting fra. Sett fra et skrivebord ser det selvsagt annerledes ut enn når en er ute i terrenget. Det er også et faktum at det trengs nye boliger i storbyene, så også i Bergen. Det triste er imidlertid at ved stadig å bygge i "randsoner" av eksisterende friområder, så spiser en av de grønne lungene som er så viktige for en velfungerende nærmiljø. De positive effektene av natur nær der folk bor er godt dokumenterte. Dette må derfor tas for hva det er, en nedbygging av et friområde, ikke fortetting innenfor allerede regulerte bygningsområder.
Området dette gjelder ligger oppe til venstre. Se større kart
Det er Linstow eiendom som eier friområdet på Storetveitåsen, det eneste store, sammenhengende naturorådet i Bergensdalen. Linstow er profesjonelle utbyggere (omsetter en liten milliard i året), eid av skipsrederfamilien Wilhelmsen i Oslo, og de har opprettet Storetveit ubyggingsselskap for å bruke dette som stråselskap i et forsøk på å bygge ut området vist under. De har hyret inn Bjerk og Bjørge as arkitekter i Bergen, som er de som fronter saken.
For noen år siden betalte Linstow Smedsvig Landskapsarkitekter AS for å få gjort en analyse av området. Denne "analysen", som siden fulgt saken, konkluderer med at det viste området ikke er særlig egnet til lek og rekreasjon. Hvor fagligheten i en slik"analyse" ligger har jeg problemer med å se:
Arkitekten argumenterer med at det dreier seg om en "moderat utbygging i åsens randsone", men vil anlegge direkte adkomst til området du ser ovenfor, samt gangveier for husets beboere. Så langt har Fylkesmannen satt foten ned, men det presses kraftig på fra utbygger og dels fra kommunenes øverste ledelse.
Det meste er avhengig av hvor en ser ting fra. Sett fra et skrivebord ser det selvsagt annerledes ut enn når en er ute i terrenget. Det er også et faktum at det trengs nye boliger i storbyene, så også i Bergen. Det triste er imidlertid at ved stadig å bygge i "randsoner" av eksisterende friområder, så spiser en av de grønne lungene som er så viktige for en velfungerende nærmiljø. De positive effektene av natur nær der folk bor er godt dokumenterte. Dette må derfor tas for hva det er, en nedbygging av et friområde, ikke fortetting innenfor allerede regulerte bygningsområder.
Området dette gjelder ligger oppe til venstre. Se større kart
25. juni 2012
Workshop om Forskningsrådets neste store IT-satsing
Mine notater fra workshoppen om “Forskningsrådets neste store IT-satsing”. Det følgende er en fin blanding av notater og egne meninger (dels i forlengelsen av noen tanker om Utdanning 3.0). Jeg har derfor ikke gjort noe forsøk på å sitere deltagernes enkelte uttalelser.
Bakteppet for workshoppen var at Forskningsrådets store program for IKT, VERDIKT, avsluttes i 2014. Nå foregår arbeidet med å lage et kunnskapsgrunnlag, som skal ligge til grunn når den nye satsingen skal designes. For å bygge kunnskapsgrunnlaget hentes det inn synspunkter fra sentrale miljøer i IKT-Norge, herunder workshops med utvalgte representanter for å belyse spesifikke utfordringer. Vi kom innom en rekke tema i løpet av dagen, men det var også mange områder som ikke ble berørt.
Kampen mot maskinen
Innledningsvis, skjønt jeg er litt usikker på når dette kom opp, ble det sagt litt om at IKT slett ikke er noen udelt velsignelse, men at det samtidig er noe som skolen ikke kan velge å slippe unna. For egen del føyer jeg til at noe av årsaken til at IKT skaper store utfordringer er fordi teknologien både forenkler en del arbeidsoperasjoner enormt , samtidig som den gjør det totale bildet mer komplekst. Matematikk er et godt eksempel: at en trenger å lære om integrasjon er åpenbart, men kanskje trenger ikke elevene å håndregne så mye på det lenger, gitt at kalkulatorer og onlinetjenester nå gjør jobben.
Bakteppet for workshoppen var at Forskningsrådets store program for IKT, VERDIKT, avsluttes i 2014. Nå foregår arbeidet med å lage et kunnskapsgrunnlag, som skal ligge til grunn når den nye satsingen skal designes. For å bygge kunnskapsgrunnlaget hentes det inn synspunkter fra sentrale miljøer i IKT-Norge, herunder workshops med utvalgte representanter for å belyse spesifikke utfordringer. Vi kom innom en rekke tema i løpet av dagen, men det var også mange områder som ikke ble berørt.
Kampen mot maskinen
Innledningsvis, skjønt jeg er litt usikker på når dette kom opp, ble det sagt litt om at IKT slett ikke er noen udelt velsignelse, men at det samtidig er noe som skolen ikke kan velge å slippe unna. For egen del føyer jeg til at noe av årsaken til at IKT skaper store utfordringer er fordi teknologien både forenkler en del arbeidsoperasjoner enormt , samtidig som den gjør det totale bildet mer komplekst. Matematikk er et godt eksempel: at en trenger å lære om integrasjon er åpenbart, men kanskje trenger ikke elevene å håndregne så mye på det lenger, gitt at kalkulatorer og onlinetjenester nå gjør jobben.
Problemet blir at i det en ikke lenger bruker det meste av tiden på manuelle beregninger, som maskinen uansett gjør bedre, forflyttes fokus til det som alltid har vært det vanskeligste i matematikk, nemlig å omformulere et konkret problem til noe som kan regnes på. Teknologien gjør utregning enklere, men hever på denne måten lista for kompleksiteten i fagene. Dette er på ingen måte noe som kun kjennetegner skolen. Datamaskinenes inntog øker kompleksiteten på alle områder i samfunnet, ved å løse trivielle oppgaver og la de vanskeligste oppgavene være igjen.
For de som er interessert i fenomenet anbefales Race Against The Machine, en tankevekkende liten bok, kort oppsummert slik: “We’re entering unknown territory in the quest to reduce labor costs. The AI revolution is doing to white collar jobs what robotics did to blue collar jobs. Race Against the Machine is a bold effort to make sense of the future of work.”
Så til workshoppen. De fleste deltagerne sluttet seg nok til et ønske om økt bruk av digitale læremidler. Så kan en diskutere hva som er årsaken til at bruken ikke øker raskere. Første innleder mente at vi nå er kommet dit at tilbudet ikke lenger er knapphetsfaktoren.
Så til workshoppen. De fleste deltagerne sluttet seg nok til et ønske om økt bruk av digitale læremidler. Så kan en diskutere hva som er årsaken til at bruken ikke øker raskere. Første innleder mente at vi nå er kommet dit at tilbudet ikke lenger er knapphetsfaktoren.
23. juni 2012
Alan Turing - 100 år
I dag 23. juni er det hundre år siden Alan Turing ble født. I Bergen ble dette markert i går kveld, med et glimrende foredrag av Thore Husfeldt.
Turing skrev sitt mest kjente vitenskapelige verk On Computable Numbers, with an Application to the Entscheidungproblem, i 1936. Turing introduserte her det som senere er blitt kalt «turingmaskiner» - en idealisert og formell beskrivelse av en datamaskin.
I sin samtid fikk imidlertid Turing størst betydning som kodeknekker, og den som har en betydelig del av æren for at de allierte maktet å løse krypteringen gjort av de tyske krypteringsmaskinene Enigma. Dette ga de allierte et fortrinn som mange hevder forkortet andre verdenskrig med et par år. Kodetrafikken ble nemlig betraktet som så sikker at tyskerne åpent diskuterte sine planer og troppebevegelser. De allierte fikk dermed store mengder svært nyttig informasjon.
Turing introduserte også en test som bærer hans navn. Turingtesten er laget for å sjekke om en datamaskin kan simulere menneskelig adferd. I 1950 skrev turing en artikkel «Computing machinery and intelligence» hvor han beskrev en test for å sjekke en maskins muligheter for å utføre en menneskelignende samtale.
Turing ble dessverre svært dårlig behandlet etter krigen. Som en følge av dette tok han sitt eget liv (skjønt det ble aldri bevist) den 7. juni 1954, temmelig nøyaktig 10 år etter D-dagen.
Turing skrev sitt mest kjente vitenskapelige verk On Computable Numbers, with an Application to the Entscheidungproblem, i 1936. Turing introduserte her det som senere er blitt kalt «turingmaskiner» - en idealisert og formell beskrivelse av en datamaskin.
I sin samtid fikk imidlertid Turing størst betydning som kodeknekker, og den som har en betydelig del av æren for at de allierte maktet å løse krypteringen gjort av de tyske krypteringsmaskinene Enigma. Dette ga de allierte et fortrinn som mange hevder forkortet andre verdenskrig med et par år. Kodetrafikken ble nemlig betraktet som så sikker at tyskerne åpent diskuterte sine planer og troppebevegelser. De allierte fikk dermed store mengder svært nyttig informasjon.
Turing introduserte også en test som bærer hans navn. Turingtesten er laget for å sjekke om en datamaskin kan simulere menneskelig adferd. I 1950 skrev turing en artikkel «Computing machinery and intelligence» hvor han beskrev en test for å sjekke en maskins muligheter for å utføre en menneskelignende samtale.
Turing ble dessverre svært dårlig behandlet etter krigen. Som en følge av dette tok han sitt eget liv (skjønt det ble aldri bevist) den 7. juni 1954, temmelig nøyaktig 10 år etter D-dagen.
18. juni 2012
Anbefalinger om IKT-bruk i skolen
Teknologirådet kommer med anbefalinger om hvordan IKT kan bidra til bedre undervisning.
Hverdagsteknologi kan brukes for å styrke læringen og frigjøre tiden til lærerne. Å gjøre opptak av undervisningen og legge det på nett er ikke lenger noe hokus pokus. I USA er dette i ferd med å forandre måten skoledagen blir organisert på. Khan Academy leder an i dette arbeidet.
Hverdagsteknologi kan brukes for å styrke læringen og frigjøre tiden til lærerne. Å gjøre opptak av undervisningen og legge det på nett er ikke lenger noe hokus pokus. I USA er dette i ferd med å forandre måten skoledagen blir organisert på. Khan Academy leder an i dette arbeidet.
15. juni 2012
Innlegg om ebokas materialitet
Sammen med Ture Schwebs hadde jeg en presentasjon med tittel “Ebokas materialitet” på et seminar i kunstfagdidaktikk. Dette var like før streiken, så dette har blitt liggende litt.
Det hele tok utgangspunkt i en bloggpost med noen tanker om hvordan de fysiske egenskapene ved bøker, på ulike måter, påvirker leseopplevelsen. Jeg kalte dette materielle egenskaper, noe som imidlertid har flere sider. Begrepet materialitet plasserer seg mellom det sansbare og hvordan det som sanses, brukes, inngår og forstås som en del av sosiale praksiser.
Materialiteten befinner seg altså i spenningsfeltet mellom de fysiske egenskapene og den menneskelige atferden.
Med dette som utgangspunkt spør vi oss: hva er en bok?
Det hele tok utgangspunkt i en bloggpost med noen tanker om hvordan de fysiske egenskapene ved bøker, på ulike måter, påvirker leseopplevelsen. Jeg kalte dette materielle egenskaper, noe som imidlertid har flere sider. Begrepet materialitet plasserer seg mellom det sansbare og hvordan det som sanses, brukes, inngår og forstås som en del av sosiale praksiser.
Materialiteten befinner seg altså i spenningsfeltet mellom de fysiske egenskapene og den menneskelige atferden.
Med dette som utgangspunkt spør vi oss: hva er en bok?
13. juni 2012
Lønn som fortjent
Dette blir vel den siste posten om lønn på en stund, men i forlengelsen av diskusjonen om lønnsnivået i staten, er det interessant å lese Sigurd Rysstads kronikk i forskerfoum, der han konkluderer med at lokale lønnsforhandlinger for det første har bidratt til lav lønnsglidning, og for det andre har etablert en lønnsmessig differensiering som har medført at statens lønnsforhandlere ikke har funnet det påkrevd å løfte forskernes lønnsnivå for å rekruttere og beholde de antatt dyktigste medarbeiderne.
Forskerforbundet har stort sett vunnet de fleste lønnspolitiske slag, men lønnsmessig sakker vi mer og mer akterut. Professorene har for eksempel fått god uttelling i justeringsoppgjør, blir som regel tildelt brorparten av de lokale forhandlingspotter og har også hatt lønnsmessig medvind som følge av høgskolenes akkrediteringsstrev. Til tross for dette har selv denne gruppen hatt en svakere lønnsutvikling enn gjennomsnittet i staten.
Andre vitenskapelige grupper har hatt en enda dårligere lønnsutvikling. Hvorfor? Forklaringen er enkel: Vitenskapelig ansatte har ikke maktet eller evnet å sørge for at vår fagforening har strategier som tjener våre interesser som arbeidstakere.
Les hele kronikken i Forskerforum
Forskerforbundet har stort sett vunnet de fleste lønnspolitiske slag, men lønnsmessig sakker vi mer og mer akterut. Professorene har for eksempel fått god uttelling i justeringsoppgjør, blir som regel tildelt brorparten av de lokale forhandlingspotter og har også hatt lønnsmessig medvind som følge av høgskolenes akkrediteringsstrev. Til tross for dette har selv denne gruppen hatt en svakere lønnsutvikling enn gjennomsnittet i staten.
Andre vitenskapelige grupper har hatt en enda dårligere lønnsutvikling. Hvorfor? Forklaringen er enkel: Vitenskapelig ansatte har ikke maktet eller evnet å sørge for at vår fagforening har strategier som tjener våre interesser som arbeidstakere.
Les hele kronikken i Forskerforum
8. juni 2012
5. juni 2012
Staten skaper frie mennesker
Jeg er kanskje å regne som en litt forsiktig liberalist, men leser likevel Gøran Thengs kronikk om Idéhistorikeren Quentin Skinner med stor interesse.
Les hele kronikken på BT.no
Fram til den britiske filosofen Isaiah Berlins artikkel «Two Concepts of Liberty» (1958), var frihet forbundet med fraværet av noe inngripende. Berlin påpekte derimot at det må skilles mellom to typer frihet.
Den negative frihet defineres som friheten fra tvang og inngrep i borgernes rettigheter. Den positive frihet er friheten til å realisere seg innenfor samfunnet, noe som forutsetter et politisk skapt handlingsrom. Berlins poeng var at de to frihetene ofte vil kollidere med hverandre. Konteksten var Den kalde krigen, og i Den frie verden var det naturligvis teorien om negativ frihet som forble dominerende.
Inngripende stat
Når SV for eksempel vil innføre obligatorisk tredeling av fødselspermisjon, vil de negative frihetskjemperne i opposisjonen kalle det et inngrep i folks valgfrihet, mens SVs formål med tredelingen nettopp er å fremme den positive frihet. Den til dels konstruerte valgfriheten man så hellig omfavner i de borgerlige partiene, leder til skjev permisjonsfordeling mellom mann og kvinne. SVs frihet kolliderer med den borgerlige.
Når slike saker er blitt diskutert innenfor rammene av Berlins kaldkrigs-skille mellom friheten fra og friheten til, har det gitt opphav til et negativt syn på staten. Enhver statlig inngripen vil pr. definisjon være et brudd med liberalismens moderne frihetsideal – når makthaverne vil definere positiv frihet for folket, blir staten forbundet med totalitarisme.
En tredje frihetsteori
Dette er deler av idéhistorikeren Quentin Skinners kritikk av liberalismen. Han definerer en tredje type frihet: uavhengighet fra vilkårlig makt. Man er ufri når man er i et avhengighetsforhold til en annen og fratas medbestemmelsesretten og muligheten til å realisere seg. Bare vissheten om at man kan bli utsatt for vilkårlig makt, gjør individet ufritt.
Skinner stiller seg fremst i en lang teoretisk tradisjon – republikanismen, som ikke må forveksles med det republikanske partiet i USA. Republikanismens røtter er å finne tilbake i antikken. Skinner gjenfinner ideene i renessansen gjennom en radikal nylesning av Machiavelli.
Les hele kronikken på BT.no
3. juni 2012
De egentlige festspillene
Midt i Bergen forgår spill som dette. Dvs på denne tiden er det mest snakk om å markere seg. Nå ligger orrhønene på reiret, så det er bare orrhanene som driver og brisker seg.
Dro opp sent en kveld, og la oss til med 7-8 orrhaner rundt omkring. De holder på til sola kommer opp. Flott lydbilde, dessverre litt forstyrret av trafikkstøyen fra byen. Men litt må en betale for å få opplevelser som dette noen minutter unna bylarmen.
Dro opp sent en kveld, og la oss til med 7-8 orrhaner rundt omkring. De holder på til sola kommer opp. Flott lydbilde, dessverre litt forstyrret av trafikkstøyen fra byen. Men litt må en betale for å få opplevelser som dette noen minutter unna bylarmen.
31. mai 2012
Tjener en godt eller dårlig i det offentlige?
Jeg er i streik for tiden, blant annet på grunn av det vi mener er et for dårlig tilbud om lønn til grupper som allerede henger etter lønnsmessig. Fra mitt ståsted et godt utgangspunkt, som jeg stiller meg bak. Spørsmålet er imidlertid: er dette noe jeg mener for å "mele min egen kake", eller finnes det fakta som underbygger at lønna er for lav. Å sammenligne lønningene til ulike grupper er ikke alltid så enkelt, og det er mange tråder som skal nøstes opp. Mer om det nedenfor.
Først får vi kikke litt i det som på mange måter er "Bibelen" i forbindelse med lønnsoppgjøret, nemlig rapporten fra det som kalles Teknisk beregningsutvalg Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2012 – endelig rapport (pdf). Her finner vi spor av det sin er stridens kjerne:
Men industrien fikk altså 0,3 - 0,4% mer en ansatte i det offentlige i fjor. Omtrent den samme forskjellen som mellom krav og tilbud ved årets forhandlinger (tilbud 3,96% vs krav 4,25%). "Kloke hoder" har beregnet at dette i år utgjør drøye 3 kroner per dag. Det er lett å spøke med disse kronene, men de skjuler realitetene.
Ser vi på gjennomsnittstallene fra SSB er det tilsynelatende ikke noe å si på lønningene i det offentlige, sammenlignet med andre sektorer (tabellen til venstre nedenfor). De gruppene som Unio organiserer har imidlertid lang utdannelse, og for disse ser bildet helt annerledes ut (jmf tabellen til høyre).
Her må vi være konkrete, og jeg får da ta utgangspunkt i forhold jeg kjenner. Ved Høgskolen i Bergen har førsteamanuensiser lønninger mellom lønnstrinn 58 og 68 (så vidt jeg husker), dvs mellom 464.300,- og 557.600,- kroner per år (Ref). Gjennomsnittet kan jeg tenke med at ligger på brutto månedslønn rundt 43.000,-. Dette er imidlertid folk som har doktorgrad, eller tilsvarende kompetanse, altså langt mer enn fire år med høyere utdannelse.
Sammenligner en dette med tabellen til høyre ovenfor er det i alle fall to ting som slår en: Snittlønna for heltidsansatte menn, med minst fire år høyere utdannelse, er i Norge 59.000,-. For kvinner ligger snittlønna mer enn 10.000,- kroner lavere, per måned. Den store forskjellen skyldes langt på vei at mange høyt utdannede er kvinner og arbeider i offentlig sektor. Det er gjennomgående lavere lønn i bransjer og sektorer hvor det arbeider mange kvinner, og kvinnedominerte yrker gir dårligere betalt enn yrker dominert av menn (Ref). Forskjellene er altså strukturelle, og beløper seg til mellom 100.000 og 250.000 per år. Det blir mye penger gjennom et yrkesliv.
Men "en har jo så mange goder" i det offentlige, heter det seg. Igjen kan jeg bare svare for forhold jeg faktisk kjenner. For det første så jobber norske forskere i snitt opp mot ti timer mer per uke (46,7 timer) enn det de får betalt for (Ref). En fordel er imidlertid at mange (i vitenskapelige stillinger) styrer deler av arbeidstiden sin selv, samtidig som de har oppgaver som oppleves som interessante. Det er åpenbart verd noe, men spørsmålet blir om det veier opp for lønnsgapet.
Vil dyktige og høyt utdannede folk i fremtiden akseptere en lavere livslønn enn hva de ville oppnå innen andre sektorer? Jeg føler meg slett ikke sikker på det. Brorparten av de som arbeider innenfor høyere utdanning kom inn i denne sektoren i en tid da lønna, relativt sett, var bedre. Disse går etter hvert av og sektoren må rekruttere.
Bunnlinja er etter min mening denne: om vi ønsker at de som utdanner barna våre er skikkelig kompetente, om vi vil ha best mulig helsetjenester og samfunnsfunksjoner som støtter oss på best mulig måte, da må de som utdanner de som skal løse oppgavene være blant de beste. Lønn er i den sammenhengen et vesentlig virkemiddel for å gjøre disse oppgavene attraktive.
Først får vi kikke litt i det som på mange måter er "Bibelen" i forbindelse med lønnsoppgjøret, nemlig rapporten fra det som kalles Teknisk beregningsutvalg Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2012 – endelig rapport (pdf). Her finner vi spor av det sin er stridens kjerne:
For ansatte i de største forhandlingsområdene (ansatte i virksomheter som er medlemmer av arbeidsgiverorganisasjoner og ansatte i offentlig forvaltning inklusive helseforetakene) anslår utvalget årslønnsveksten til 4,3 prosent.Finanssektoren fikk forresten nesten 5% lønnsøkning i 2011. Snittlønna i disse bransjene er 643 300 (Ref). Kanskje et interessant poeng for de som ønsker å argumentere med finanskrise.
Årslønnsveksten fra 2010 til 2011 er beregnet til 4,4 prosent for industriarbeidere og til 4,7 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 4,6 prosent.
Men industrien fikk altså 0,3 - 0,4% mer en ansatte i det offentlige i fjor. Omtrent den samme forskjellen som mellom krav og tilbud ved årets forhandlinger (tilbud 3,96% vs krav 4,25%). "Kloke hoder" har beregnet at dette i år utgjør drøye 3 kroner per dag. Det er lett å spøke med disse kronene, men de skjuler realitetene.
Ser vi på gjennomsnittstallene fra SSB er det tilsynelatende ikke noe å si på lønningene i det offentlige, sammenlignet med andre sektorer (tabellen til venstre nedenfor). De gruppene som Unio organiserer har imidlertid lang utdannelse, og for disse ser bildet helt annerledes ut (jmf tabellen til høyre).
Her må vi være konkrete, og jeg får da ta utgangspunkt i forhold jeg kjenner. Ved Høgskolen i Bergen har førsteamanuensiser lønninger mellom lønnstrinn 58 og 68 (så vidt jeg husker), dvs mellom 464.300,- og 557.600,- kroner per år (Ref). Gjennomsnittet kan jeg tenke med at ligger på brutto månedslønn rundt 43.000,-. Dette er imidlertid folk som har doktorgrad, eller tilsvarende kompetanse, altså langt mer enn fire år med høyere utdannelse.
 |
Snittlønninger for stillinger med de høyeste
kravene til utdannelse i staten. Førsteamanuensisiene
kommer knapt inn på topp 40, om vi f eks
sammenligner med lønninger i pressen. |
Men "en har jo så mange goder" i det offentlige, heter det seg. Igjen kan jeg bare svare for forhold jeg faktisk kjenner. For det første så jobber norske forskere i snitt opp mot ti timer mer per uke (46,7 timer) enn det de får betalt for (Ref). En fordel er imidlertid at mange (i vitenskapelige stillinger) styrer deler av arbeidstiden sin selv, samtidig som de har oppgaver som oppleves som interessante. Det er åpenbart verd noe, men spørsmålet blir om det veier opp for lønnsgapet.
Vil dyktige og høyt utdannede folk i fremtiden akseptere en lavere livslønn enn hva de ville oppnå innen andre sektorer? Jeg føler meg slett ikke sikker på det. Brorparten av de som arbeider innenfor høyere utdanning kom inn i denne sektoren i en tid da lønna, relativt sett, var bedre. Disse går etter hvert av og sektoren må rekruttere.
Bunnlinja er etter min mening denne: om vi ønsker at de som utdanner barna våre er skikkelig kompetente, om vi vil ha best mulig helsetjenester og samfunnsfunksjoner som støtter oss på best mulig måte, da må de som utdanner de som skal løse oppgavene være blant de beste. Lønn er i den sammenhengen et vesentlig virkemiddel for å gjøre disse oppgavene attraktive.
12. mai 2012
Folks aktive deltagelse på nettet er sterkt økende
Jeg skrev en tid tilbake om Wikipedia og den såkalte "90–9–1"-regelen: 1% er produsenter av nytt innhold, 9% redigerer og gjør mindre rettinger, mens 90% kun er tilskuere. Mitt poeng i den bloggposten var at mange tolker tallene skjevt, og ender opp med å konkludere med en lavere brukerdeltagelse enn hva som faktisk er tilfellet.
Nå er det støtte å hende i en undersøkelse gjennomført av BBC, her presentert av Holly Goodier:
Bildet er selvsagt nyansert, men seks utviklingstrekk fremheves:
Modellen identifiserer fire sentrale former: passiv, enkelreaksjon, lett initiering og intens deltakelse. Disse er illustrert i grafikken og diskutert i mer detalj i foredraget gjengitt i videoen ovenfor.
BBC Internet Blog
Nå er det støtte å hende i en undersøkelse gjennomført av BBC, her presentert av Holly Goodier:
Bildet er selvsagt nyansert, men seks utviklingstrekk fremheves:
- Modellen som har preget mye av tenkningen på dette området, 1/9/90regelen, er foreldet. Antallet personer som deltar på nettet, er betydelig høyere enn 10%.
- Deltakelse er nå regelen snarere enn unntaket: 77% av Storbritannias online-befolkning er nå aktiv på en eller annen måte.
- Dette har vært drevet av fremveksten av "lett deltakelse": aktiviteter som tidligere krevde stor innsats, er nå relativt enkelt. 60% av Storbritannias online befolkning deltar nå på denne måten, med aktiviteter fra å dele bilder til å starte en diskusjon.
- Til tross for deltakelse har blitt relativt "lett", nesten en fjerdedel av mennesker (23%) forblir passive - de deltar ikke i det hele tatt.
- Passivitet er ikke så forankret i manglende digital kompetanse som en gjerne har trodd. 11% av de som er passive nettet i dag er såkalte "early adopters". De har tilgang og mulighet, men velger å ikke delta.
- Digital deltakelse er først og fremst knyttet til individuelle valg. Deltakelse handler nå mye mer om hvem vi er, snarere enn digitale ferdigheter.
Modellen identifiserer fire sentrale former: passiv, enkelreaksjon, lett initiering og intens deltakelse. Disse er illustrert i grafikken og diskutert i mer detalj i foredraget gjengitt i videoen ovenfor.
BBC Internet Blog
Neuromancer blir virkelighet, og den tradisjonelle forelesningen er død
For de som ikke har lest William Gibsons Neuromancer (boken har snart 30 års jubileum) kan lese denne bloggposten først, deretter skaffe seg boka.
Så til Jeremy Bailenson, som var hovedinnleder på VERDIKT-konferansen i april. Bailenson er medforfatter av boka Infinite Reality som kom ut i 2011. Bailenson er ekspert på menneskelig samspill i virtuelle miljøer og han er grunnlegger av og direktør ved Virtual Human Interaction Lab ved Standford Univesity. Han er også førsteamanuensis ved Department of Communication ved Stanford.
Han spår at virtual reality snart vil være sømløst integrert i livene våre, og at undervisning er ett av feltene der VR vil få stor betydning. Det han forteller om bruk av avatarer for å fremføre forelesninger synes jeg er spennende, ikke minst med tanke på ren fjernundervisning, som i hovedsak er det jeg driver med.
– Om ti år vil det være vanskelig for oss å skille virtuelle fra virkelige sanseinntrykk. Synsinntrykk, lyd og berøring vil være subjektivt og relativt. Den virtuelle utgaven av meg kan utkonkurrere meg som lærer når som helst, forteller Bailenson.
– Den kan gi oppmerksomhet til hver enkelt student kontinuerlig i en klasse på hundre eller flere, vise fram min mest imponerende opptreden og skjule svakheter, som at jeg mister hodet. Den kan registrere den minste bevegelse og hint om forvirring hos studentene og bedre prestasjonene for hver enkelt student samtidig, forklarer han.
Den tradisjonelle forelesningen er død
Høres nesten litt ut som Nietzsche dette, men det som faktisk overbeviste med var dette opptaket der en avatar av for lengst avdøde Tupac Shakur virker mildt sagt overbevisende. Det store poenget er at dette ikke er et opptak, men en avatar som faktisk gjør en fremføring live:
Dette er et hologram, vist på en scene. Ser en for seg en ren skjempresentasjon er det ikke så vanskelig å se for seg at en naturtro gjengivelse av en foreleser som optimaliserer forelesningen med hensyn til tempo, repetisjon og eksempeldybde, alt avhengig av den enkelte studenten som ser på. Med ett har en en forelesning som skalerer, der tusenvis kan se den "samme" forelesningen i skreddersydde versjoner, da uten mange av den tradisjonelle skjemforelesningens ulemper. Jeg så dermed for meg hvordan dette faktisk er noe av det som kan fylle begrepet Utdanning 3.0 med innhold.
Jeg ser faktisk fram til å kunne luke bort mine egne talefeil, samt etter hvert å kunne gi studentene språkversjoner. Google har takket være sin enorme tilgang til tekster og datakraft fått virkelig fart på feltet maskinoversettelse. Tekst til tale begynner allerede å bli veldig bra, og Google sier at de innen fem år vil kunne gjøre maskinoversettelse av tale i sanntid. Dvs de gjør det allerede, men om fem år kan vi trolig forvente langt bedre ytelse. Ting går så definitivt framover. Norsk til engelsk oversettelse av skrevet tekst har allerede blitt så bra at jeg har att meg selv i å skrive et førsteutkast til en tekst på norsk, for deretter å oversette den ved hjelp av Google Translate og deretter skrive andreutkastet videre på engelsk. For meg, med litt over middels engelskkunnskaper på en god dag, går dette rett og slett raskere, ikke minst fordi jeg tenker hakket mer sammensatt på norsk.
Uansett, kombinasjonen av avatar og nær perfekt oversettelse er en vinner. Jo før jo heller bør vi - universitets- og høgskolesektoren - begynne å forberede oss på det som kommer. Det kommer helt sikkert til å føre med seg helt nye måter å tenke undervisningsformidling på. Potensialet for undervisning av fremmedspråklige burde også ha et potensiale i grunnskolen, for å si det forsiktig.
VERDIKT
Så til Jeremy Bailenson, som var hovedinnleder på VERDIKT-konferansen i april. Bailenson er medforfatter av boka Infinite Reality som kom ut i 2011. Bailenson er ekspert på menneskelig samspill i virtuelle miljøer og han er grunnlegger av og direktør ved Virtual Human Interaction Lab ved Standford Univesity. Han er også førsteamanuensis ved Department of Communication ved Stanford.
Han spår at virtual reality snart vil være sømløst integrert i livene våre, og at undervisning er ett av feltene der VR vil få stor betydning. Det han forteller om bruk av avatarer for å fremføre forelesninger synes jeg er spennende, ikke minst med tanke på ren fjernundervisning, som i hovedsak er det jeg driver med.
– Om ti år vil det være vanskelig for oss å skille virtuelle fra virkelige sanseinntrykk. Synsinntrykk, lyd og berøring vil være subjektivt og relativt. Den virtuelle utgaven av meg kan utkonkurrere meg som lærer når som helst, forteller Bailenson.
– Den kan gi oppmerksomhet til hver enkelt student kontinuerlig i en klasse på hundre eller flere, vise fram min mest imponerende opptreden og skjule svakheter, som at jeg mister hodet. Den kan registrere den minste bevegelse og hint om forvirring hos studentene og bedre prestasjonene for hver enkelt student samtidig, forklarer han.
Den tradisjonelle forelesningen er død
Høres nesten litt ut som Nietzsche dette, men det som faktisk overbeviste med var dette opptaket der en avatar av for lengst avdøde Tupac Shakur virker mildt sagt overbevisende. Det store poenget er at dette ikke er et opptak, men en avatar som faktisk gjør en fremføring live:
Dette er et hologram, vist på en scene. Ser en for seg en ren skjempresentasjon er det ikke så vanskelig å se for seg at en naturtro gjengivelse av en foreleser som optimaliserer forelesningen med hensyn til tempo, repetisjon og eksempeldybde, alt avhengig av den enkelte studenten som ser på. Med ett har en en forelesning som skalerer, der tusenvis kan se den "samme" forelesningen i skreddersydde versjoner, da uten mange av den tradisjonelle skjemforelesningens ulemper. Jeg så dermed for meg hvordan dette faktisk er noe av det som kan fylle begrepet Utdanning 3.0 med innhold.
Jeg ser faktisk fram til å kunne luke bort mine egne talefeil, samt etter hvert å kunne gi studentene språkversjoner. Google har takket være sin enorme tilgang til tekster og datakraft fått virkelig fart på feltet maskinoversettelse. Tekst til tale begynner allerede å bli veldig bra, og Google sier at de innen fem år vil kunne gjøre maskinoversettelse av tale i sanntid. Dvs de gjør det allerede, men om fem år kan vi trolig forvente langt bedre ytelse. Ting går så definitivt framover. Norsk til engelsk oversettelse av skrevet tekst har allerede blitt så bra at jeg har att meg selv i å skrive et førsteutkast til en tekst på norsk, for deretter å oversette den ved hjelp av Google Translate og deretter skrive andreutkastet videre på engelsk. For meg, med litt over middels engelskkunnskaper på en god dag, går dette rett og slett raskere, ikke minst fordi jeg tenker hakket mer sammensatt på norsk.
Uansett, kombinasjonen av avatar og nær perfekt oversettelse er en vinner. Jo før jo heller bør vi - universitets- og høgskolesektoren - begynne å forberede oss på det som kommer. Det kommer helt sikkert til å føre med seg helt nye måter å tenke undervisningsformidling på. Potensialet for undervisning av fremmedspråklige burde også ha et potensiale i grunnskolen, for å si det forsiktig.
VERDIKT
10. mai 2012
Education 3.0
I recently held a lecture about what I have chosen to call Education 3.0, without a specific definition. The following presentation will offer you few, if any, conclusions, but hopefully raise a number of useful questions.
The text below are my notes, and should be seen i relation to the slides.
The big picture is the development from what we may characterise as"education 1.0" towards the imaginary "education 3.0". Even though we probably left the mindset of education 1.0 several decades ago it will be a fundamental misunderstanding if we also dismissed every method and insight from previous generations of educators when we are approaching new technologies.
At least two lessons learned:
The text below are my notes, and should be seen i relation to the slides.
The big picture is the development from what we may characterise as"education 1.0" towards the imaginary "education 3.0". Even though we probably left the mindset of education 1.0 several decades ago it will be a fundamental misunderstanding if we also dismissed every method and insight from previous generations of educators when we are approaching new technologies.
- Education 1.0
Mainly a one-way process - Education 2.0
Technologies of Web 2.0 are used to create more diverse education, but within the framework of 1.0. - Education 3.0
More free and open systems, open content and a new understanding of learning.
Happening in sectors not dominated by the current mindset?
At least two lessons learned:
- Things are not always what they seem
- The "best" technical solutions are not always what makes it into a technology
9. mai 2012
Inspirasjon fra George Lucas
Fra tid til annet holder jeg foredrag om ting jeg har litt perifer greie på, og kan da komme til å blande ting som utdanning og science-fiction. Sist på et seminar i Forskerforbundet, hvor jeg holdt et innlegg om fremtidsvisjoner for Høgskolen i Bergen.
Utdanning generelt har et omdømmeproblem i Norge, fordi hele sektoren oppleves som litt satt. Når en på innsiden kjenner en til en rekke eksempler på at det slett ikke er tilfellet, men utad er ikke det å drive med undervisning og forskning noe som får folk til å heve hverken det ene eller det andre.
Hvordan en skal løse dette er ikke så lett å knekke. jeg pleier å si at den dagen foreleseren kommer i en Aston Martin til jobb, så vil det skje noe. Men jeg skjønner jo at det neppe blir noe av. Derfor pleier jeg å si at vi må tenke som George Lucas. Kunnskap er egentlig det kuleste som finnes, men det må brandes, som Library of Ossus i Star Wars Episode II: Attack of the Clones. Et slags überbibliotek, der kunnskap knyttes til de store fortellingene i et samfunn - i Star Wars knyttes det til og med til de store fortellingene om universet.
I lys av dette blir det et slags deja vu når jeg ser at nettopp George Lucas har startet det han kaller Edutopia, støttet av The George Lucas Educational Foundation. Dette heier jeg på:
Hvordan en skal løse dette er ikke så lett å knekke. jeg pleier å si at den dagen foreleseren kommer i en Aston Martin til jobb, så vil det skje noe. Men jeg skjønner jo at det neppe blir noe av. Derfor pleier jeg å si at vi må tenke som George Lucas. Kunnskap er egentlig det kuleste som finnes, men det må brandes, som Library of Ossus i Star Wars Episode II: Attack of the Clones. Et slags überbibliotek, der kunnskap knyttes til de store fortellingene i et samfunn - i Star Wars knyttes det til og med til de store fortellingene om universet.
I lys av dette blir det et slags deja vu når jeg ser at nettopp George Lucas har startet det han kaller Edutopia, støttet av The George Lucas Educational Foundation. Dette heier jeg på:
4. mai 2012
Må jeg endre undervisningsform?
Min undervisning på nett ligger åpent, så også studentenes arbeider. Dette kan det se ut til at jeg må slutte med. Dvs jeg kan bli nødt til å finne løsninger som lar studentene poste sine arbeider lukket for omverdenen.
Ved Høyskolen i Vestfold har man lenge jobbet med "åpne mapper", noenlunde etter samme modell som det jeg gjør. Studentene ved HiVe er imidlertid sterkt uenige i skolen sitt krav om at de må publisere deler av studentarbeidet sitt på nett, og de kjenner seg presset til å eksponere seg mer enn de ønsker.
Jeg har selvsagt vært klar over problemstillingen, også fordi kravet om åpen publisering nok også skremmer vekk noen studenter. Tidligere har jeg operert med en løsning som lar studentene lukke sine arbeider for innsyn fra omverdenen. Å lukke arbeider for innsyn fra medstudenter er etter min mening fullstendig uaktuelt, selv om noen studenter nok opplever dette som en "uønsket eksponering". I det siste nettstudiet jeg har arbeidet med publiserer studentene alle sine arbeider åpent for verden, vi har kun et lukket forum der vi kan spørre og svare hverandre uten innsyn fra andre enn de som er studenter.
Min begrunnelse for åpen publisering er knyttet til at det er denne virkeligheten studentene må forholde seg til, i alle fall innenfor de fagene jeg holder på med. Å nærme seg en profesjon fra en helt beskyttet posisjon mener jeg ikke tjener den enkelte. Studentene må uansett vinne erfaringer med og bli bevisste på hvordan de fremstår på nett.
Datatilsynet har på sin side konkludert i saken og bedt Høyskolen i Vestfold om å avslutte praksisen med å kreve at studentene publiserer egenprodusert studentarbeid på nett.
- Høyskolen i Vestfold ser ut til å mene at bare eksamensoppgåver, praksisarbeid og arbeid av følsom karakter er personopplysningar. Det er i så fall feil. Dersom det er mulig å knytte en tekst eller en oppgave til studenten som har skrevet den, defineres det som en behandling av personopplysninger, sier juridisk rådgiver Eirin Lauvset.
Kilde: Datatilsynet
Ved Høyskolen i Vestfold har man lenge jobbet med "åpne mapper", noenlunde etter samme modell som det jeg gjør. Studentene ved HiVe er imidlertid sterkt uenige i skolen sitt krav om at de må publisere deler av studentarbeidet sitt på nett, og de kjenner seg presset til å eksponere seg mer enn de ønsker.
Jeg har selvsagt vært klar over problemstillingen, også fordi kravet om åpen publisering nok også skremmer vekk noen studenter. Tidligere har jeg operert med en løsning som lar studentene lukke sine arbeider for innsyn fra omverdenen. Å lukke arbeider for innsyn fra medstudenter er etter min mening fullstendig uaktuelt, selv om noen studenter nok opplever dette som en "uønsket eksponering". I det siste nettstudiet jeg har arbeidet med publiserer studentene alle sine arbeider åpent for verden, vi har kun et lukket forum der vi kan spørre og svare hverandre uten innsyn fra andre enn de som er studenter.
Min begrunnelse for åpen publisering er knyttet til at det er denne virkeligheten studentene må forholde seg til, i alle fall innenfor de fagene jeg holder på med. Å nærme seg en profesjon fra en helt beskyttet posisjon mener jeg ikke tjener den enkelte. Studentene må uansett vinne erfaringer med og bli bevisste på hvordan de fremstår på nett.
Datatilsynet har på sin side konkludert i saken og bedt Høyskolen i Vestfold om å avslutte praksisen med å kreve at studentene publiserer egenprodusert studentarbeid på nett.
- Høyskolen i Vestfold ser ut til å mene at bare eksamensoppgåver, praksisarbeid og arbeid av følsom karakter er personopplysningar. Det er i så fall feil. Dersom det er mulig å knytte en tekst eller en oppgave til studenten som har skrevet den, defineres det som en behandling av personopplysninger, sier juridisk rådgiver Eirin Lauvset.
Kilde: Datatilsynet
3. mai 2012
Gjensyn med Digital og sosial - anno 2004
 |
Bildet be generert, som virtuell underholdning under middagen. Samme teknikk brukte jeg på omslaget til Tekst 2 null, fem år senere. |
Jeg satte opp en videoblogg, som ikke lenger fungerer, men fant noen av videoene gjemt på en gammel konto hos Google video. Jeg fant riktignok ikke videoen med Doctorow, men Rheingolds innlegg innleder spillelisten nedenfor, deretter Boyd, så kommer innleggene til Torill Mortensen og Marit Bødtker. Enjoy!!
Jeg var så vidt med på Digital og sosial 2.0 også, i 2007, men den gangen kun med et innlegg - Blir vi alle digitale forbrytere - og uten plikter som medarrangør.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
