JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

19. februar 2010

Skjerpings BT!

BT har i dag en artikkel om NDLA, som fremstår som en lett omskriving av en informasjonspakke - kanskje levert av Geelmuyden-Kiese? Overskriften "Skolens nye slagmark", er så tendensiøs at det holder.

Dette er så vidt jeg kan se ren mikrofonstativ-journalistikk, der BT ikke går inn i de forholdene som ligger til grunn for et initiativ som NDLA. Her roter en bare rundt på overflaten, uten å gjøre forsøk på og se digitale læremidler som en del av den øvrige medieutviklingen. Skolen kan riktignok betraktes som en egen sfære, men den er ikke frakoplet resten av samfunnet.

BT kunne for eksempel tatt et kritisk blikk på hvodan skolebokmarkedet fungerte fram til for få år siden. Da kunne hele regningen sendes til elever og foresatte, rundt regnet en halv milliard i året. Å hevde at dette var et fritt marked er nærmest en dårlig vits (fastpris, kryssubsidiering, kun konkurranse i større fag etc). Ikke det at et reelt fritt marked nødvendigvis hadde vært bedre, men Forleggerforningen og BT bør slutte med å bruke dette som argument for kvalitet.

Det ville vært interessant å høre hvordan BT og andre ser for seg at fremtidens skole skal være. Tror de at elevene vil bli sittende med lærebøker på papir? Kanskje de håper det, men tror de virkelig på det?

Det som for alvor åpnet mine øyne, og som fikk meg til å gå i gang med et forsøk på å tenke mer helhetlig rundt formidling av digitale læringsressurser (innhold, formidlingsformer, leveringsplattform), var informasjonen om at XO 3.0 vil kunne koste rundt $75 om et par år. Her snakker vi fargeskjerm, som kan leses som papir, og gi tilgang til alle typer digitale læremidler. Det er denne virkeligheten vi må forberede oss på.

Forlagene er de som har størst økonomisk interesse i å opprettholde et papirmarked der de kan selge enkelteksemplarer. Tror BT at det gjør dem best skikket til å utforme fremtidens læremidler? Og hvor i alle dager er det blitt av de kritiske spørsmålene knyttet til om man kun er ute etter markedsbeskyttelse?

Her er det mye å ta tak i dersom en bruker litt tid på å sette seg inn i hele sakskompelekset. Det kan godt hende at NDLA vil forsvinne, men de utviklingstrekkene som NDLA er et tegn på forsvinner ikke.

Arne Olav Nygard har forresten et utmerket tilsvar nede i BTs kommentarfelt. Jeg tillater meg å gjengi hovedtrekkene kommentaren i sin helhet:

Som leseforskar vil eg peike på (som det her blir framheva) at, joda, det finst leseforskarar som hevdar at lesing på skjerm er distraherande, men at dette er påstandar utan empiri. Men kunnskapslause journalistar, som i dette tilfellet, hiv seg sjølvsagt ukritisk på dette, og avkrev ikkje desse forskarane prov. Det finst derimot mykje empiri som viser det motsette, som altså hevdar at den distraherande skjermen er ei myte.

I lys av at vi er i ferd med å flytte store delar av kunnskapsorganiseringa i tekst over i digitale medium, er likevel dette heilt uniteressante og langt på veg irrelevante spørsmål, særleg i utdanninga. Lærebøkene, som i det store og heile er heilt like, er flott for late lektorar som helst vil kome seg til hytta for å spikre opp ein ny vegg, men lite eigna som ei innføring i dei komplekse problemstillingane (og tekststrategiane) ein elev treng å lære seg. Journalisten unngår òg å interessere seg for at dei aller fleste lærarane i landet lèt til å vere opptekne av nettopp desse problemstillingane -- å utvikle seg, få ny kunnskap, omstiille seg, etc. Dei ser det problematiske i lærebokparadigmet, og ønskjer gjerne ein kombinasjon av lærebøkene og eit digitalt, dynamisk og ope læreverk. Dette får dei viss dei vil, sidan 80% av læremiddelbudsjettet blir brukt til andre ting enn NDLA.

Journalisten er òg inne på dei økonomiske motiva i spørsmålet om NDLA. Dette er heilt greitt, men han ser ikkje samstundes på koss det fungerer i forlagsbransjen, med kartellverksemd, statsstønad for lærebøker dei samstundes sel for 600 kroner, eller makta som ligg i å eige både rettigheiter til tekstane, distribusjonsledda og fleire av butikkane som sel bøkene. Pengane som blir brukt til eigenproduksjon av læremiddel i NDLA blir dessutan ført tilbake til offentlegheita gjennom lisensmodellen som er vald. Kva tyder det? Det tyder at alle som vil kan klyppe og lime i desse tekstane, skrive dei ut, lage eigne hefter/bøker, omsetje dei til andre språk, bruke dei i grunnskulen, etc., utan å kome i konflikt med rettigheitshavarane. Det er vårt, og alt frå plattforma for distribusjon til sjølve tekstane kan gjenbrukast alle tenkjelege situasjonar, på dei same vilkåra.

Dette er eit grunnleggjande demokratisk perspektiv på kunnskapar, som eg synest er svært sympatisk og klokt. Dersom til dømes grunnskulen vil gjere det same om nokre år, er teknologien alt utvikla, og tekstane treng berre ei tilpassing. Dette kan gjerast utan å øydeleggje kommunale budsjett med dyre lisensar.

Alt dette er diskusjonar om makt og økonomi som fleire i forlags- og mediabransjen vil narre folk til å tru handlar om rettferdigheit, og pedagogisk mangfald. Som om lærebokbransjen noen gong har handla om anna enn økonomi, og har vore noe som helst anna enn metodisk einsretta.

Jan H. Landro er nok ein av bransjens nyttige idiotar, og det blir ekstra tåpeleg når grunnleggjande journalistisk arbeid (som å setje seg inn i kva som faktisk står i grunnlagsdokumenta til NDLA, koss bokbransjen jobbar, inngår avtalar, mottek stønader, kva forskinga faktisk seier -- jamvel kva forsking _er_) ikkje er gjort.


Nygards blogg: Digital literacy

Oppdatering:
Et poeng som ligger implisitt i det jeg skrev ovenfor er knyttet til de rundt 350 millionene som Staten bruker på læremidler hvert år. Nærmere 300 millioner går til fylkene, som ruter noen titalls millioner videre til NDLA. Dersom forlagene ikke hadde vært så opptatt av å opprettholde et økonomisk regime basert på salg av eksemplarer, kunne de trolig kommet i posisjon til å få en betydelig del av det som går til digitale læremidler. Denne andelen vil bare øke i årene som kommer, men slik det kan se ut nå styrer forleggerforeningen ut i grøfta: salget av bøker kommr til å minke, og de ser ut til å spille seg ut over sidelinjen når det gjelder digitale resursser. Det er mange utfordringer knyttet til de økonomiske modellene som kan fungere for digitale læremidler, og det er her Forleggerforeningen burde sette inn skytset.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket