Silent Echoes: Notre Dame

Silent Echoes: Notre Dame er en lydinstallasjon av Bill Fontana, for anledningen satt opp i katedralen i Wells. 

Et interessant bakteppe er Jøran Rudis "Opplevelsen av gjenklang – et intervju med Bill Fontana". 

Ifølge en sammenfatning av Bill Fontanas karriere, utviklet han konseptet for lydskulpturer ut fra en idé hentet fra et kort notat av Marcel Duchamp:: 'Musikalsk skulptur. Lyder som varer og går fra forskjellige steder og danner en klingende skulptur som varer.' Denne forestillingen ble et vesentlig aspekt av Fontanas kunstneriske uttrykk, en fascinasjon av prinsippet om å projisere lydmateriale på et sted fjernt fra lydens opprinnelse. 

Ved å plassere vibrasjonssensorer på Notre-Dames ti klokker, fanger Fontana klokkenes harmoniske ekkoer, lyder fra klokkene som konstant ringer i det stille.

Marcella Lista har skrevet om Bill Fontanas karriere, under tittelen "Sculpting Sound". Jeg forsøker meg på en oversettelse, basert på plakaten som følger installasjonen:

Under studiene på 1960-tallet ved New School for Social Research i New York møtte Bill Fontana John Cage, og utviklet raskt en interesse for musikk som en bevisst praksis og en utvidelse av hørselen. Han gikk vekk fra musikalsk komposisjon for i stedet å ta opp lydene som dukker opp fra miljøet, ved å bruke teknikken for feltopptak. Fontana bygde gradvis opp et stort lydbibliotek som han fortsetter å utvide den dag i dag.

Etter Fluxus-bevegelsen og dens karakteristiske musikalske ikonoklasme, designet Fontana et grunnleggende verk med tittelen Sound Sculpture with Resonators (1972). Verket besto i å forsterke ekkoene som ble produsert naturlig inne i ulike hverdagsobjekter, som kunstneren plasserte på et tak i New York, eksponert for lydene fra byen. Lydopptakene ble deretter sendt i sanntid og spilt av inne i bygningen. Abstrahert fra kilden avslører lydene tilfeldige harmoniske teksturer, både gåtefulle og uforutsigbare, som igjen er romliggjort i et tomt rom.

I 1980 installerte Bill Fontana mikrofoner under hengebroen som forbinder Cincinnati med Covington; vibrasjonene fra forbipasserende kjøretøy produserte en drone med variable frekvenser og intensitet som Fontana retransmitterte i sanntid gjennom høyttalere satt opp på et offentlig torg ved siden av Center for Contemporary Art i Cincinnati.

I 1990 overførte han lydene fra en skog, truet av byggingen av en demning, gjennom sytti høyttalere plassert på ved Wiens museer.

I 1994 involverte hans første store installasjon i Frankrike allerede et parisisk monument. Sound Island, på oppdrag fra byen Paris og kulturdepartementet, sendte livelydene fra Normandie-kysten, fanget av mikrofoner og hydrofoner, ved Triumfbuen på Place de l'Étoile. Et diskursivt rom oppstår fra denne insitu-teknikken som fletter sammen to fjerne steder, med alle deres sanselige, kulturelle og politiske resonanser. 

Bill Fontana legger vekt på akustisk utforskning i arbeidene sine, og avslører også det rike lydmaterialet som finnes i yttergrensene av menneskelig hørsel. De seismiske akselerometrene for tiden festet til klokkene til Notre Dame dukket opp i arbeidet hans i 2006, da han forsterket Londons Millennium Bridge i Turbine Hall i Tate Modern.

Fontanas dyptgående utforskning av den harmoniske strukturen til klokkene begynte i 2007 med Panoramic Echoes, som reaktiverte klokkespillet til den historiske MetLife-skyskraperen i New York.

For det første verket i Silent Echoes-serien i 2009, vendte kunstneren seg til klokkene i Kyotos buddhistiske templer, og overførte ekkoene de produserte når de var stille. Den intime lyttingen til den konstante vibrasjonen til disse eldgamle instrumentene, fordypningen i materiens under, gjenspeiler også John Cages filosofi: "Musikk er kontinuerlig, bare lytting introduserer avbrytelser." 

For Bill Fontana er musikalsk skulptur en visuell idé som hovedsakelig er forankret i varighet: 'Det er også et tidsmessig konsept', skrev han i 1978, 'som i motsetning til en forestilling verken har en begynnelse, midt eller slutt, men tilbyr et kontinuum i samme måte som et fysisk objekt.'

Den nylige fremveksten av video i Bill Fontanas arbeid fungerer også som en "kompleksifisering" av representasjon snarere enn en direkte illustrasjon av stedene som fremkalles. Projisert inn i Wells-katedralen, skaper det auditive fugleperspektivet på Notre Dame-katedralen, en unik situasjon som påkaller alle sanser. Besøkende kan lage sin egen komposisjon mens de beveger seg blant høyttalerne og gjengir lyden av de ti klokkene subtilt og fremmer dialoger mellom dem.

Man kan måle forskjellen mellom øyet og øret, mellom de fysiske oppfatningene av her og nå, Paris' lydbilde reflektert i harmoniene til hver klokke og ekko i begge sanser av den intrikate hvelvingen av Wells Cathedrals krypt.