Anniken Huitfeldt svarer Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen i forbindelse med avslaget om statsstøtte til Store Norske Leksikon. Hun svarer godt, og er prinsippfast - akkurat slik en bør forvente av en minister.
Huitfeldt påpeker at det ville vært en total omlegging av rådende politikk, dersom en skulle gi ensidig statsstøtte til en aktør som tidligere har tjent mange penger, og som nå varsler avvikling av driften.
En filmprodusent eller et forlag kan ikke først avvikle og så drive videre med ensidig statsstøtte. Hvis vi skal støtte norske leksikon må vi i tilfelle etablere et regelverk hvor vi likebehandler alle aktører som vil drive leksikon.
Les også: Kan fylkene kjøpe fri SNL etter modell av NDLA?
Kunnskapsforlaget ønsket at staten skulle gå inn med 32 millioner kroner frem til 2014 for å holde liv i SNL. Huitfeldt skriver: Etter å ha vurdert denne saken siden november og innhentet informasjon fra flere land, er jeg nokså overbevist om at et oppdatert, statsfinansiert norsk oppslagsverk vil koste adskillig mer enn 32 millioner kroner. Det er ingen tvil om at kravet til faglig bredde og kvalitet vil bli større hvis oppslagsverket er statlig finansiert. I et statlig leksikon må vi nok basere oss på flere fagansvarlige på hvert felt.
Og videre: Staten kan uansett ikke uten videre gi ensidig støtte til én aktør i et marked hvor flere konkurrerer.
Og en endelig puchline:
Van der Hagen vet godt at jeg er tilhenger at støtteordningene i norsk kulturliv fordi han leder en avis som får en statsstøtte på fire millioner i året. Men heller ikke Morgenbladet kan tildeles ensidig statsstøtte ut over den generelle støtten hvis abonnentene svikter. Alternativet til offentlige anbud er å endre regelverket og å opprette en leksikonstøtte som også andre aktører kan søke om, slik vi blant annet kjenner pressestøtten.
Kanskje bør UH-sektoren kjenne sin besøkelsestid. Ministeren skriver nemlig at dersom bidragsytere ved våre universiteter og høyskoler er villige til å bidra som en del av sitt formidlingsoppdrag vil jeg selvsagt være positiv til dette.
Jarle Aarbakke, rektor ved Universitetet i Tromsø, henger seg på:
Planen er at Kunnskapsdepartementet og universitetene sammen går inn og sørger for videre drift av det nedleggingstruede leksikonet. Departementet dekker 60 prosent av utgiftene, mens universitetene selv, og mulige annonseinntekter, dekker de resterende 40. Pengene tas fra de eksisterende universitetsmidlene.
Om ikke annet begynner dette å ligne på noe som kan bli en interessant diskusjon, og det kan utmerket godt kombineres med en variant av mitt forslag.
Oppdatering 06.04.10:
Huitfeldt må ta imot tilbudet, mener Olemic Thommessen, Kulturpolitisk talsmann for Høyre.
30. mars 2010
24. mars 2010
Web 2.0 - hva og hvordan
Forelesning / workshop i morgen: Litt om web 2.0 i det store bildet, deretter introduksjon til noen verktøy:
22. mars 2010
Visjon eller virkelighet
Fra NFFOs årsmøte den 20. og 21. mars 2010
Helge Rønning presenterte hovedfunnene fra en rapport om hva som skjer i internasjonal forlagsverden. Dette er mine notater fra innlegget og paneldebatten etterpå. Selve rapporten er ennå ikke sendt ut til NFFOs medlemmer, så jeg får eventuelt komme tilbake med flere opplysninger.
Mine kommentarer er gjengitt i blått. Øvrige utsagn er neppe gjengitt ordrett, men jeg mener meningsinnholdet er bevart.
Noen innledende betraktninger
Jeg begynner å bli en voksen mann, men kan likevel ha et håp om å holde meg faglig oppdatert og dermed produsere fagliterære bidrag av en viss verdi de kommende 25-30 årene. Forhåpentligvis er de fleste av mine faglitterære verk ennå ikke produsert – merk «produsert», ikke nødvendigvis kun «skrevet». Det er en viss grunn til å reflektere over det faktum at de fleste på NFFOs landsmøte, og kanskje de fleste av medlemmene (?), snarere ser tilbake på 25-30 års produksjon. Deres faglittereære verk er dessuten skrevet for papirmediet, og de har liten interesse av et det kommer et nytt regime. Dette er på ingen måte en nedvurdering av det som er produsert, men jeg mener det er viktig å være bevisst hvilket perspektiv man ser ulike problemstillinger ut ifra.
Mitt premiss er at papir er en distribusjonsform som hurtig kommer til å bli marginalisert innenfor min del av det faglitterære markedet – fagbøker som primært retter seg mot undervisning. Jeg mener videre man bør forholde seg pragnmatisk til dette, og at man ikke kommer videre dersom man tviholder på en modell der produksjonen finansieres gjennom salg ev papireksemplarer. Jeg er ikke nødvendigvis glad for denne utviklingen, men har vondt for å se hvordan man kan unngå en økende digitalisering og et påfølgende press på eksisterende forretningsmodeller. Mitt håp hadde derfor vært at NFFO begynte å diskutere hvordan fremtidens faglitterære publikasjoner bør/kan finansieres, gitt at de blir digitale og at det nåværende Kopinor-regimet kan bli vanskelig å opprettholde på det nivået man har i dag.
Bransjen er åpenbart inne i endringsprosesser som er vanskelige å forholde seg til. Ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom en ganske scisofren holdning til forholdet mellom marked og statstøtte. På den ene siden tas det sterkt til orde for statlig støtte til Store Norske Leksikon (SNL) – her ønsker man statlige penger til videre drift. På den annen side får NDLA gjennomgående kjeft, med til dels ganske tendensiøse karakteristikker. Som medlem av NFFO og en som har skrevet fagtekster for NDLA (hovedsaklig norsk, noe samfunnsfag) er jeg mildt sagt lite fornøyd med foreningens ensidige fremstilling. Uansett, poenget er at her synes statlig støtte (via fylkeskommunen) å være tidenes styggedom. Det jeg lurer på er dermed: hvordan tror NFFO det blir mottatt at man forsøker å kommunisere at det i det ene tilfellet er nødvendig med statlig støtte, mens det i det andre tilfellet er det verste man kan se for seg. Nei, jeg mener ikke at NDLA og SNL er to sider av samme sak, saken har nok flere sider, men her har man, etter mitt syn, problemer med å kommunisere et konsist syn.
Oppdatering 23.03.10: Les også Espen Andersen om SNL, Den absurde leksikondebatten.
Så til Rønnings åpningsforedrag
Rønning begynte med de ulike språklige tilnærmingene til institusjonen forlag: Forlag/Verlag: produksjon av håndverksprodukter. Anderledes enn den engelske "publisher". Editor fra latin - den som redigerer. Utgiverfunksjon. Alle disse begrepene dekker til sammen et forlags funksjoner. De ulike betegnelsene sier også noe om de institusjonene som forlagene forholder seg til: økonomiske relasjoner, normative / juridiske funksjoner, som bringer innholdet til en offentlighet. Alle funksjonene er for tiden i endring. Rapporten tar særlig for seg de økonomiske og strukturelle funksjonene.
For noen år siden så man for seg store, konvergenrende institusjoner, der forlagsvirksomheten kun var en liten bit av et størrre hele. Denne utviklingen var knyttet til en bølge av oppkjøp, der finansielle selskap kom inn på eiersiden i forlag og avishus.
Forlag hadde tidligere en margin på 5-6%, mens markedstenkningen har ført med seg krav om 25% (her snakker vi nok om internasjonale forhold, ikke situasjonen i Norge). I de siste ti årene har det imidlertid vist seg at de uheldige scenariene man så for seg ikke har slått til. Nevner AOL Time Warner, en enorm fusjon som fikk sitt endelige endelikt for litt siden. Helt andre aktører har imidlertid kommet til. Google overtar for AOL på grunn av at selskapet har evenet å skape et marked med en helt annen logikk.
Gått fra en situasjon med konsentrasjon og konvergnes i retning av divergens og spesialisering. De spesialiserte selskapene er i ferd med å bli dominerende- Fragmenteringen fører også til at de store selskapene har problemer med å ta ut tradisjonelle synergieffekter. Flere understreker at det er en myte at det er synergier mellom bøker og andre medietyper. Disney er det eneste store eksempelet som har klart og gjøre gjnnomgående koblinger mellom ulike medier. Jeg antar at dette hovedsaklig tegner et bilde av nåsitausjonen. Jeg har ingen problemer med å se at det neppe lar seg gjøre å ta ut de helt store synergiefektene når det gjelder tekstlige framstillinger, til det er fagbøker, avisartikler og kringkastingsprogram for ulike. Når det gjelder den visuelle siden av saken tror jeg imidlertid det kan komme til å stille seg anderledes. I dag produseres et økende antall dokumentarer og fjernsynsprogram i full HD, hvilket betyr at man sitter på et videomateriale som kan brukes som utgangspunkt for illustrasjoner på trykk (et videobilde på 1080X1920 piksler kan fint benyttes til trykte illustrasjoner i en bredde på 15cm). Dette betyr at den som lager en slik film kan sitte med et omfattende bildemateriale, som kan brukes for trykk der kravene til bidlekvalitet ikke er alt for høye. Etter hvert som faglitterære publikasjoner blir mer multimediale vil synergieffektene trolig komme.
Helge Rønning presenterte hovedfunnene fra en rapport om hva som skjer i internasjonal forlagsverden. Dette er mine notater fra innlegget og paneldebatten etterpå. Selve rapporten er ennå ikke sendt ut til NFFOs medlemmer, så jeg får eventuelt komme tilbake med flere opplysninger.
Mine kommentarer er gjengitt i blått. Øvrige utsagn er neppe gjengitt ordrett, men jeg mener meningsinnholdet er bevart.
Noen innledende betraktninger
Jeg begynner å bli en voksen mann, men kan likevel ha et håp om å holde meg faglig oppdatert og dermed produsere fagliterære bidrag av en viss verdi de kommende 25-30 årene. Forhåpentligvis er de fleste av mine faglitterære verk ennå ikke produsert – merk «produsert», ikke nødvendigvis kun «skrevet». Det er en viss grunn til å reflektere over det faktum at de fleste på NFFOs landsmøte, og kanskje de fleste av medlemmene (?), snarere ser tilbake på 25-30 års produksjon. Deres faglittereære verk er dessuten skrevet for papirmediet, og de har liten interesse av et det kommer et nytt regime. Dette er på ingen måte en nedvurdering av det som er produsert, men jeg mener det er viktig å være bevisst hvilket perspektiv man ser ulike problemstillinger ut ifra.
Mitt premiss er at papir er en distribusjonsform som hurtig kommer til å bli marginalisert innenfor min del av det faglitterære markedet – fagbøker som primært retter seg mot undervisning. Jeg mener videre man bør forholde seg pragnmatisk til dette, og at man ikke kommer videre dersom man tviholder på en modell der produksjonen finansieres gjennom salg ev papireksemplarer. Jeg er ikke nødvendigvis glad for denne utviklingen, men har vondt for å se hvordan man kan unngå en økende digitalisering og et påfølgende press på eksisterende forretningsmodeller. Mitt håp hadde derfor vært at NFFO begynte å diskutere hvordan fremtidens faglitterære publikasjoner bør/kan finansieres, gitt at de blir digitale og at det nåværende Kopinor-regimet kan bli vanskelig å opprettholde på det nivået man har i dag.
Bransjen er åpenbart inne i endringsprosesser som er vanskelige å forholde seg til. Ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom en ganske scisofren holdning til forholdet mellom marked og statstøtte. På den ene siden tas det sterkt til orde for statlig støtte til Store Norske Leksikon (SNL) – her ønsker man statlige penger til videre drift. På den annen side får NDLA gjennomgående kjeft, med til dels ganske tendensiøse karakteristikker. Som medlem av NFFO og en som har skrevet fagtekster for NDLA (hovedsaklig norsk, noe samfunnsfag) er jeg mildt sagt lite fornøyd med foreningens ensidige fremstilling. Uansett, poenget er at her synes statlig støtte (via fylkeskommunen) å være tidenes styggedom. Det jeg lurer på er dermed: hvordan tror NFFO det blir mottatt at man forsøker å kommunisere at det i det ene tilfellet er nødvendig med statlig støtte, mens det i det andre tilfellet er det verste man kan se for seg. Nei, jeg mener ikke at NDLA og SNL er to sider av samme sak, saken har nok flere sider, men her har man, etter mitt syn, problemer med å kommunisere et konsist syn.
Oppdatering 23.03.10: Les også Espen Andersen om SNL, Den absurde leksikondebatten.
Så til Rønnings åpningsforedrag
Rønning begynte med de ulike språklige tilnærmingene til institusjonen forlag: Forlag/Verlag: produksjon av håndverksprodukter. Anderledes enn den engelske "publisher". Editor fra latin - den som redigerer. Utgiverfunksjon. Alle disse begrepene dekker til sammen et forlags funksjoner. De ulike betegnelsene sier også noe om de institusjonene som forlagene forholder seg til: økonomiske relasjoner, normative / juridiske funksjoner, som bringer innholdet til en offentlighet. Alle funksjonene er for tiden i endring. Rapporten tar særlig for seg de økonomiske og strukturelle funksjonene.
For noen år siden så man for seg store, konvergenrende institusjoner, der forlagsvirksomheten kun var en liten bit av et størrre hele. Denne utviklingen var knyttet til en bølge av oppkjøp, der finansielle selskap kom inn på eiersiden i forlag og avishus.
Forlag hadde tidligere en margin på 5-6%, mens markedstenkningen har ført med seg krav om 25% (her snakker vi nok om internasjonale forhold, ikke situasjonen i Norge). I de siste ti årene har det imidlertid vist seg at de uheldige scenariene man så for seg ikke har slått til. Nevner AOL Time Warner, en enorm fusjon som fikk sitt endelige endelikt for litt siden. Helt andre aktører har imidlertid kommet til. Google overtar for AOL på grunn av at selskapet har evenet å skape et marked med en helt annen logikk.
Gått fra en situasjon med konsentrasjon og konvergnes i retning av divergens og spesialisering. De spesialiserte selskapene er i ferd med å bli dominerende- Fragmenteringen fører også til at de store selskapene har problemer med å ta ut tradisjonelle synergieffekter. Flere understreker at det er en myte at det er synergier mellom bøker og andre medietyper. Disney er det eneste store eksempelet som har klart og gjøre gjnnomgående koblinger mellom ulike medier. Jeg antar at dette hovedsaklig tegner et bilde av nåsitausjonen. Jeg har ingen problemer med å se at det neppe lar seg gjøre å ta ut de helt store synergiefektene når det gjelder tekstlige framstillinger, til det er fagbøker, avisartikler og kringkastingsprogram for ulike. Når det gjelder den visuelle siden av saken tror jeg imidlertid det kan komme til å stille seg anderledes. I dag produseres et økende antall dokumentarer og fjernsynsprogram i full HD, hvilket betyr at man sitter på et videomateriale som kan brukes som utgangspunkt for illustrasjoner på trykk (et videobilde på 1080X1920 piksler kan fint benyttes til trykte illustrasjoner i en bredde på 15cm). Dette betyr at den som lager en slik film kan sitte med et omfattende bildemateriale, som kan brukes for trykk der kravene til bidlekvalitet ikke er alt for høye. Etter hvert som faglitterære publikasjoner blir mer multimediale vil synergieffektene trolig komme.
19. mars 2010
Jay Rosen om medienes fremtid - etter iPad
Ting kan nok se flott ut på en iPad, men det er ikke sikkert det forandrer de grunnleggende forholdene knyttet til betalingsmodeller på nettet. Kanskje får jeg likevel rett i min første innskytelse, da iPad ble lansert.
Jay Rosen påpeker et vesentlig poeng: iPaden er primært en mottaksenhet, ikke noe som vil la brukerne produsere selv. Det er i alle fall ikke det den primært er laget for. Dette liker de tradisjonelle mediene, men det er (forhåpentligvis) også her de bommer.
Weben har gjort det mer krevende å få oppmerksomhet om det innholdet en produserer. Dvs dette er et problem for store aktører, mens den samme fragmenteringen er det samme som muligheter for mindre aktører. Rosen påpeker at det også har blitt mer krevende å produsere innhold av høy kvalitet innenfor den tankegangen som fremdeles preger de store mediene. Dette henger sammen med at innhold ikke lenger står alene, men opplevelsen av kvalitet er knyttet til hvordan produsenten evner å sette innholdet inn i ulike, meningsfylte sammenhenger. Her er koblingen til brukerne og deres muligheter til å medvirke noe av hemmeligheten.
Selv om iPaden ennå ikke er her, kan mye tyde på at den tar oss tilbake til "read only"-weben. Den blir dermed godt tatt imot blant de som leter etter forretningsmodeller der en fremdeles kan selge eksemplarer og abonnementer. Men mye av de fremtidsvisjonene som disse aktørene presenterer tar meg nesten tyve år tilbake i tid, til 1992 da jeg trodde jeg så lyset og innrettet hele mitt hovedfag i filmvitenskap mot digitale medier. Svaret den gang var CD-ROM, noe jeg holdt på med frem til slutten av 90-tallet. Produktene var ikke så verst de, men dette er en tid jeg for all del ikke vil tilbake til: først og fremst på grunn av monolittiske produkter. Problemet er at mye av de "fremtidsvisjonene" mange synes å gå tilbake i retning av denne typen produkter.
Jay Rosen påpeker et vesentlig poeng: iPaden er primært en mottaksenhet, ikke noe som vil la brukerne produsere selv. Det er i alle fall ikke det den primært er laget for. Dette liker de tradisjonelle mediene, men det er (forhåpentligvis) også her de bommer.
Weben har gjort det mer krevende å få oppmerksomhet om det innholdet en produserer. Dvs dette er et problem for store aktører, mens den samme fragmenteringen er det samme som muligheter for mindre aktører. Rosen påpeker at det også har blitt mer krevende å produsere innhold av høy kvalitet innenfor den tankegangen som fremdeles preger de store mediene. Dette henger sammen med at innhold ikke lenger står alene, men opplevelsen av kvalitet er knyttet til hvordan produsenten evner å sette innholdet inn i ulike, meningsfylte sammenhenger. Her er koblingen til brukerne og deres muligheter til å medvirke noe av hemmeligheten.
Selv om iPaden ennå ikke er her, kan mye tyde på at den tar oss tilbake til "read only"-weben. Den blir dermed godt tatt imot blant de som leter etter forretningsmodeller der en fremdeles kan selge eksemplarer og abonnementer. Men mye av de fremtidsvisjonene som disse aktørene presenterer tar meg nesten tyve år tilbake i tid, til 1992 da jeg trodde jeg så lyset og innrettet hele mitt hovedfag i filmvitenskap mot digitale medier. Svaret den gang var CD-ROM, noe jeg holdt på med frem til slutten av 90-tallet. Produktene var ikke så verst de, men dette er en tid jeg for all del ikke vil tilbake til: først og fremst på grunn av monolittiske produkter. Problemet er at mye av de "fremtidsvisjonene" mange synes å gå tilbake i retning av denne typen produkter.
18. mars 2010
Internetts fremtid, og hvordan ting kan gå galt
Jonathan Zittrain, professor i internettjuss ved Harvard, har skrevet en bok med tittelen ”The Future of the Internet and how to stop it”.Hovedtesen i boka er at dagens Internett er utsatt for en mengde trusler. Den viktigste trusselen kommer fra de kreftene som ønsker å regulere Internett gjennom å låse oss inne i ulike tekniske apparater som iPad m.m.
Boka kan lastes ned i sin helhet.
Hør Jonathan Zittrain forklare hva dette handler om:
Jeg synes i og for seg hans modell for å klassifisere ulike fenomener kan suppleres med min modell over kommunikasjons-mønstre. De to fremstillingene har så absolutt en sammenlignbar akseinndeling: top - down tilsvarer langt på vei forholdet sentralisert - kollektiv produksjon, mens hierarki - polyarki har mye til felles med aksen sentralisert - kollektiv distribusjon.Fenomener som forøvrig blir grundig behandlet i Tekst 2 null.
Via JaO's Blogg
FreePad, nei ikke "i" - "free"
Før det hele gikk nedenom var det snakk om å levere 800.000 enheter av FreePad til markeder i Midtøsten.
Jeg tok dette med i boken, med tilhørende bilde, som et eksempel på en god løsning, som ikke slo igjennom. Dagens iPad er mye samme greia. Slankere, og vel med flottere funksjoner, men noe bør jo skje i løpet av ti år.
Dette er lenge siden. Screen Media satset på Dect for trådløs kommunikasjon, ikke WLAN. En skulle imidlertid relativt enkelt kunne benytte Bluetooth-nettverk ved å endre litt på løsningen.
Et eget nettsted skulle være koblet mot terminalen. Ikke helt iTunes, men likevel...
17. mars 2010
Skolefagundersøkelsen 2009 in IKT
Noen sitater fra Skolefagundersøkelsen 2009:
Dersom fag og struktur blir mer viktig nå en før, står ikke det nødvendigvis i motsetning til at IKT ikke blir brukt. Faglige programmer som administrereres av lærere med god faglig kompetanse kan være et viktig tilskudd til andre læremidler. På den andre siden er det et spørsmål om lærerne kjenner til de mer fagspesifikke verktøy for eksempel for måling og lagring av informasjon i naturfag, analyse og beregning i matematikk, komponering i musikk, 3D-modellering i kunst og handverk og analyse av geografiske informasjonssystemer i samfunnsfag. Mest overraskende i undersøkelsen er det at det ikke var mulig å påvise sammenheng mellom formell IKT kompetanse og bruk av de fagspesifikke verktøyene. Her fant vi negativ sammenheng. Det ser ut til at de kursene som lærerne har tatt er mer til hinder enn til nytte. Eller rettere sagt de leder inn på en annen type IKT bruk. Det er naturlig å anta at en faglig integrering krever at kursholder kjenner faget godt og kan se de enkelte programmer i forhold til andre undervisningsformer i faget.
Undersøkelsen viser med stort tydelighet at de IKT-kurs som har vært tilbudt ikke gir det grunnlaget en skulle forvente for å arbeide med IKT ut fra en faglig sammenheng.
Dersom fag og struktur blir mer viktig nå en før, står ikke det nødvendigvis i motsetning til at IKT ikke blir brukt. Faglige programmer som administrereres av lærere med god faglig kompetanse kan være et viktig tilskudd til andre læremidler. På den andre siden er det et spørsmål om lærerne kjenner til de mer fagspesifikke verktøy for eksempel for måling og lagring av informasjon i naturfag, analyse og beregning i matematikk, komponering i musikk, 3D-modellering i kunst og handverk og analyse av geografiske informasjonssystemer i samfunnsfag. Mest overraskende i undersøkelsen er det at det ikke var mulig å påvise sammenheng mellom formell IKT kompetanse og bruk av de fagspesifikke verktøyene. Her fant vi negativ sammenheng. Det ser ut til at de kursene som lærerne har tatt er mer til hinder enn til nytte. Eller rettere sagt de leder inn på en annen type IKT bruk. Det er naturlig å anta at en faglig integrering krever at kursholder kjenner faget godt og kan se de enkelte programmer i forhold til andre undervisningsformer i faget.
Undersøkelsen viser med stort tydelighet at de IKT-kurs som har vært tilbudt ikke gir det grunnlaget en skulle forvente for å arbeide med IKT ut fra en faglig sammenheng.
Slik kan magasiner bli i fremtiden
I alle fall om vi skal tro Viv Mag, som har laget et eget digitalt magasin, spesielt med tanke på iPad.
Sjekk også bakomfilmen:
Alexx Henry Blog
Tekst 2 null - "reklamespot"
Jeg vil også ha promovideo, men må nok lage den selv :)
Tekst 2 null kommer 10. mai - i mellomtiden kan du besøke nettsidene.
Tekst 2 null kommer 10. mai - i mellomtiden kan du besøke nettsidene.
13. mars 2010
Kan fylkene kjøpe fri SNL etter modell av NDLA?
Det er vel den minst salgbare ideen jeg noensinne har kommet med (hvilket ikke sier så lite), men tanken er nå interessant: Undervisningssektoren har et klart behov for en skikkelig kunnskapsbase. Wikipdia er imidlertid ikke helt stuerent (selv kollektiv kvalitetskontroll har åpenbare fordeler), noe som per i dag gjør SNL til en fortrukken kilde.
Kunnskapsforlaget antyder en årlig kostnad på syv millioner. Det er i seg selv mindre enn en halv million per fylke, og rundt en hundrelapp per elev i videregående skole. Prisen bør kunne bli noen hakk lavere, ikke minst dersom man kommer fram til en fornuftig modell for samvirke med Wikipedia.
Tillater meg en liten "mockup" (basert på denne siden) for å antyde hvordan dette kunne artet seg. SNLs innhold må selvsagt tagges med kompetansemål mm.
Kanskje burde Kristin Halvorsen snakke med Anniken Huitfeldt, dele regningen, og/eller finne flere å dele den med...
Tillater meg en liten "mockup" (basert på denne siden) for å antyde hvordan dette kunne artet seg. SNLs innhold må selvsagt tagges med kompetansemål mm.
Kanskje burde Kristin Halvorsen snakke med Anniken Huitfeldt, dele regningen, og/eller finne flere å dele den med...
Fritt samfunn vs underholdsningsindustri
Er vi forberedt på å ta stilling til følgende spørsmål: Vil vi ha et noenlunde fritt samfunn, selv om dette innebærer begrensninger i kulturindustriens inntjeningsmuligheter? Det er selvsagt ikke et enten-eller, men mye tyder på at vi for alvor bør begynne å stille oss den type spørsmål.
For min egen del setter jeg svært stor pris på mange av de produktene som i dag ligger inn under kulturparaplyen, men dersom jeg måtte velge er det ingen tvil om at mye av dette er langt mindre viktig en fundamentale prinsipper for ytringsfrihet.
Jeg er nok for naiv, selv etter å ha viet et helt kapittel i avhandlingen til "Restricting reuse of digital information", samtidig som jeg har en ferdig artikkel om "Restrictive technologies" (begge deler handler om teknologier som potensielt begrenser vår frihet) har jeg ikke helt forstått hvor alvorlig situasjonen faktisk er.
Nå kommer det nemlig for en dag at det er langt ned en masse arbeid i en internasjonal traktat som skal hindre piratkopiering av filmer, musikk og annet innhold som er beskyttet av opphavsrett. Pådrivere er ikke politikere, men den pengesterke, og dermed mektige, amerikanske underholdningsbransjen. Traktaten, kalt ACTA (Anti-Counterfeiting Trade Agreement), vil pålegge alle land som signerer den, å innføre vidtrekkende restriksjoner på nettet, kraftig innskjerpe overvåkingen av folks nettbruk og straffe alle som bryter opphavsretten med utestengelse fra nettet, og dermed også fra informasjon, offentlige tjenester, sosiale medier og store deler av arbeidslivet. I tillegg vil traktaten sannsynligvis innebære slutten for tjenester som YouTube, Flickr, MySpace og andre nettsted hvor brukerne deler innhold.
At dette er noe industrien ønsker seg er ingen nyhet, men at det har foregått hemmelige forhandlinger i flere år over hele kloden, det er skremmende nyheter. Delegasjoner fra USA, EU, Japan, Sør-Korea og andre land, skal ha forhandlet om bestemmelser med enorme politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser.
Det som vikrelig får en til å fryse på ryggen er det faktum at de folkevalgte ser ut til å stå på sidelinjen, mens den amerikanske film- og musikkindustrien til alt overmål har vært med på å formulere bestemmelsene.
Svein Egil Omdal treffer spikeren på hodet:
For min egen del setter jeg svært stor pris på mange av de produktene som i dag ligger inn under kulturparaplyen, men dersom jeg måtte velge er det ingen tvil om at mye av dette er langt mindre viktig en fundamentale prinsipper for ytringsfrihet.
Jeg er nok for naiv, selv etter å ha viet et helt kapittel i avhandlingen til "Restricting reuse of digital information", samtidig som jeg har en ferdig artikkel om "Restrictive technologies" (begge deler handler om teknologier som potensielt begrenser vår frihet) har jeg ikke helt forstått hvor alvorlig situasjonen faktisk er.
Nå kommer det nemlig for en dag at det er langt ned en masse arbeid i en internasjonal traktat som skal hindre piratkopiering av filmer, musikk og annet innhold som er beskyttet av opphavsrett. Pådrivere er ikke politikere, men den pengesterke, og dermed mektige, amerikanske underholdningsbransjen. Traktaten, kalt ACTA (Anti-Counterfeiting Trade Agreement), vil pålegge alle land som signerer den, å innføre vidtrekkende restriksjoner på nettet, kraftig innskjerpe overvåkingen av folks nettbruk og straffe alle som bryter opphavsretten med utestengelse fra nettet, og dermed også fra informasjon, offentlige tjenester, sosiale medier og store deler av arbeidslivet. I tillegg vil traktaten sannsynligvis innebære slutten for tjenester som YouTube, Flickr, MySpace og andre nettsted hvor brukerne deler innhold.
At dette er noe industrien ønsker seg er ingen nyhet, men at det har foregått hemmelige forhandlinger i flere år over hele kloden, det er skremmende nyheter. Delegasjoner fra USA, EU, Japan, Sør-Korea og andre land, skal ha forhandlet om bestemmelser med enorme politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser.
Det som vikrelig får en til å fryse på ryggen er det faktum at de folkevalgte ser ut til å stå på sidelinjen, mens den amerikanske film- og musikkindustrien til alt overmål har vært med på å formulere bestemmelsene.
Svein Egil Omdal treffer spikeren på hodet:
Da Venstres Trine Schei Grande i mai i fjor spurte justisministeren om hvordan Norge vil bli berørt av en eventuell ACTA-traktat og hva statsråden vil gjøre for å påvirke den, svarte Knut Storberget: ”Dersom forhandlingene ender med at det kommer i stand en avtale, vil det være opp til Norge å velge om man ønsker å slutte seg til denne.” Det er nesten søtt å høre en statsråd levere en slik forblommet bløff, når sjansen for at Norge vil gå imot en slik avtale, er mindre enn muligheten for at vi ensidig vil innføre venstrekjøring.I kommentarfeltet siteres Benjamin Franklin, som jeg foretrekker i denne versjonen:
"Sell not virtue to purchase wealth, nor Liberty to purchase power."
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
