JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

5. januar 2015

Problematisk fiksjonalisering i "Kampen om tungtvannet"



Dennis Storhøi er i og for seg glimrende, som den fiktive Hydro-direktøren Bjørn Henriksen. Det gjør dessverre ikke saken bedre.
Jeg var selvfølgelig klar over at jeg ikke så en dokumentar om Vemork-aksjonen i går kveld, og jeg må straks innrømme at jeg husker min historie for dårlig. Jeg ble nemlig "lurt".

I den norske fjernsynsserien "Kampen om tungtvannet" blir det gjort en rekke grep for å dramatisere den bakenforliggende historien. Slike grep må en gjøre i enhver fortelling, det er det som skiller fortelling fra beskrivelse. Et av de grepene som manusforfatter og regissør gjør er å sette sammen flere ansatte i Hydro i karakteren Bjørn Henriksen. Det samme gjelder den kvinnelige etterretningsoffiseren i Storbritannia, som får en sentral plass i fortellingen. Ingen av disse fantes i virkeligheten, men er introdusert for å spisse dramaturgien.

Å basere en fiksjon på historiske hendelser er langt fra noe uvanlig, men det er noe som surrer seg til for meg i dette tilfellet. De aller fleste karakterene i serien er fremstilt med de navnene de hadde i virkeligheten, og jeg så dermed det hele med en implisitt forventning om at alle hovedkarakterene faktisk har levd, og at deres handlinger samsvarer noenlunde med slik som det blir fremstilt i serien.


Problemet er at denne fiksjonaliseringen gjør at jeg fullstendig mister interessen for serien. Jeg blir i og for seg nok en gang interessert i selve historien, men TV-serien blir dessverre ikke noe for meg. Skal en se fiksjonsfilm er det annet å ta av, og med risikoen for å ta med seg faktaopplysninger som er direkte gale: da styrer jeg heller unna. Spørs om jeg heller skal spandere litt tid på et gjensyn med filmen fra 1948, hvor mange av rollene faktisk spilles av de samme mennene som deltok under aksjonen. Det gjør ikke nødvendigvis filmen mer sannferdig, selv om han som innførte dokumentarbegrepet - John Grierson - faktisk så på dette som den foretrukne metoden. Grierson snakket riktignok om "the creative treatment of actuality", og anså visstnok Panserkrysseren Potemkin som en dokumentar. Så forhans del kunne vel dette nærmest vært en dokumentar



Når vi først er i gang får vi ta med Heroes of Telemark, fra 1965 med Kirk Douglas i en hovedrolle. Her snakker vi i alle fall fiskjonalisering:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket