Kunnskap om kunnskapspolitikk, eller mangel på sådan

Knut Aarbakke, leder for Akademikerne, er sitert i Aftenposten der klassestørrelse er et spørsmål. Avisen skiver at Aarbakke "bygger på et bredt forskningsmateriale som viser at lærertetthet kommer langt ned på listen over tiltak som øker skolens kvalitet". Det brede forskningsmaterialet som det vises til er i dette tilfellet John Hatties metastudie, der han lister opp intet mindre enn 131 tiltak for en bedre skole. Klassestørrelse kommer her på 106-plass. Nå er det nok flere syn på akkurat dette spørsmålet. Det er dessuten ganske mange merkelige utsalg på Hatties liste, noe som kanskje kan forklares med en metastudies natur:.

Det som sjelden nevnes er Hatties begrunnelse for hvorfor klassestørrelse har liten betydning "the reason, we’ve find out, that it’s so small is because teachers don’t change how they teach when they go from class of thirty to fifteen and perhaps it’s not surprising.” Poenget, som Trond Giske trakk fra i diskusjon med Aarbakke i Dagsnytt18 (15.04), er at færre elever per lærer må resultere i at de elevene som trenger det får tettere oppfølging. I den sammenhengen må en være rimelig tungnem for ikke å se at klassestørrelse har betydning.

Jeg refererte til Robin Dunbar i avhandlingen min for noen år siden. I et intervju forklarer Dunbar: "15 player grouping turns out to be extremely characteristic of lots of things  /../  And you see it in lots of other contexts: the size of juries why are they 12, which again is very close within the sort of range around the 15 layer? The size of almost all inner cabinets around the world is somewhere in the order of 12 to 15. People seem to settle out at these grouping layers quite naturally, according to the task they’re doing."

Bruk gjerne litt tid på å høre på intervjuet med Dunbar:

Et effektivt team er 12-15 personer. Jeg synes det et interessant perspektiv på klassestørrelse og læring. Mindre enn 15 elever / studenter - et team, ledet av en kompetent lærer - da snakker vi trolig noe som virkelig fungerer. Hemmeligheten er at læreren da får tid til den enkelte, og kan undervise på en annen måte enn vedkommende tvinges til i større klasser. Når det er sagt, Aarbakke har åpenbart et poeng han også: uten en kompetent lærer kan en glemme denne effekten.

Anmeldelse - Martin Engebretsen: Visuelle samtaler

Bokanmeldelser er ikke noe jeg sysler med ofte, men nå har jeg fått skrevet litt om mine inntrykk av Visuelle samtaler, av Martin Engebretsen. Undertittelen "Anvendelser av fotografi og grafikk i nyedigitale kontekster" plasserer dette innenfor mitt felt.

Les anmeldelsen i sin helhet, men spoileren er uansett at hovedinntrykket av boken er overveiende positivt. En anmeldelse skal jo gjerne legge seg opp i detaler, som en kan være uenig i, så jeg forsøker å plukke på ett og annet også.

Engebretsen understreker det sosialsemiotiske som en rød tråd gjennom kapitlene. Han påpeker at digitaliseringen får konsekvenser for både produksjon, distribusjon og konsum av bilder. Visuelle samtaler er etter min mening en kilde til innsikt på alle disse områdene, selv om jeg kunne ønsket meg noe sterkere fokus på alt det som foregår bak medienes observerbare overflate. Det vil si en større vektlegging av de tekniske premissene, som klart påvirker mange av tekstenes uttrykk.

Innenfor de begrensninger som bokformatet setter, er Visuelle samtaler et vellykket prosjekt. Boken fungerer dels som et tidsbilde, noe som på sett og vis har blitt denne typen medievitenskapelige fagbøkers hovedfunksjon. Bøker beskriver noe som var, gjerne for noen år siden, og ville blitt skrevet annerledes om fenomenene ble analysert i dag. Å skape slike tidsbilder er imidlertid viktig og fortjenestefullt.

På medieforskerkonferansen 2014 ble fenomenet mediearkeolologi vektlagt. Noe av det som ble synliggjort er hvor vanskelig det er å analysere digitale tekster i ettertid (Snickars 2011). De aller fleste webtekster blir i økende grad til som en sammenstilling som skjer der og da, i et komplekst samspill mellom server og klient, samt mellom programvare, kontekst og brukere. Skjermfangar og delvis lagret kode evner ikke å fange denne kompleksiteten. Beveger vi oss over mot mobilapplikasjoner blir bildet, bokstavelig talt, enda vanskeligere å fange.

Å skriftliggjøre analyser og refleksjoner om fenomenene mens de eksisterer er derfor et vesentlig bidrag, også til fremtidig medieforskning. Derfor håper jeg vi kan få flere analyser og refleksjoner omkring webtekster på det nivået Visuelle samtaler leverer.

Les hele anmeldelsen i 01 - 2015 - Norsk medietidsskrift

«Ein stor og naiv entusiasme»?

– Eg er skeptisk til alle stemningsbølgjer for ny teknologi, når folk seier: «Alle skuleelevar må få nettbrett» eller «alle barn i barnehagen må få iPad». Slike reiskapar kan vere heilt fine og nyttige, om det er ein klar tanke og eit opplegg rundt dei. Men eg er frykteleg skeptisk til slik teknologientusiasme som generell politikk, sier Torbjørn Røe Isaksen til Dag og Tid.

Teknologientusiasme kan være en skummel følgesvenn for den som ikke forholder seg kritisk til den. Slik sett kan en saktens dele noe av ministerens skepsis. Leser en det han sier er det ikke noe å være direkte uenig i. Det som imidlertid gjør meg lett bekymret av er hvordan disse utsagnene vil bli tolket.

"Rat Things" kommer nærmere virkeligheten

ILL: Izzymedrano

I Snowcrash beskriver Neal Srephenson "Rat Things" - robothunder med uante krefter og det biologiske grunnlaget fra virkelige hunder. Den ultimate vaktbikkje.

Stephenson ga ut Snowcrash i 1992, men ideen til robothundene kan ha ha hentet fra de mekaniske hundene i Ray Bradburys Fahrenheit 451. Science Fiction i begge tilfeller, men stadig nærmere virkeligheten.


Googleeide Boston Dynamics viste for noen dager siden fram robothunden Spot. Prosjektet er delvis finansiert av DARPA - US Defense Advanced Research Projects Agency, som har en bråte vesentlige teknologigjennombrudd på merittlisten. ARPAnet, forløperen til Internett, verdens råeste fly, GPS, de var med å sponse utviklingen av TOR,  osv. Legg til en rekke pågående prosjekter.

Inntrykk fra BETT 2015

Inntrykk fra BETT 2015 - Medium.com



Via Læring@HiB

4K-video meets cross platform publishing

More to read at 01/15 4K-video meets cross platform publishing - Foredrag

Litt fra BETT
BETT- videoen

Litt fra NODA15
Mer infor her https://noda15blogg.wordpress.com/

A 200-year-old startup: Taking the Guardian digital

Executive editor of digital, The Guardian, Aron Pilhofer.

Pressen har tradisjonelt en siloorientert struktur knyttet til ulike fagfelt.Hver fagfelt med ansvarlige og mange som skal ha noe å si. Skal en lage en sak ender en ofte opp med en "clown car"-situasjoln. Guardian Visuals forsøker å endre på dette ved å samle foto, grensesnitt, grafikk, multimedia og design inn under den samme strukturen. Gjør det mulig å sette sammen tverrfaglige team på en mye raskere måte. I tillegg kommer "Data projects", "Audience / Analytics" og "Social / community". Alle disse funksjonene forsøker en å se i en sammenheng.

Viser blant annet til Guantanamo Diary. Ingen video-footage gjorde at de har benyttet en illustratør for å lage  grunnlag for video.

Hvorfor jobber Guardian med dette. Viser her til NYTs oversikt over de mest leste artiklene. Halvparten av disse har enten en tydelig grafisk vinkling og/eller utnytter datajournalistikk.

Medium.com bryr seg ikke om "impact and engagement", men bryr seg i stedet om den totale tiden som leserne benytter på artiklene. "The onlt metrics that matters".

Pilhofer viser til hvordan NYT endret et bilde på forsiden hver eneste time. Ut fra en logikk at dette signaliserte at siden var oppdatert. Ved å faktisk analysere brukeradferden, viste det seg at dette slett ikke hadde denne effekten. Må vite hva som er "the sweet spot" for når ulike tiltak har en effekt.

Vier til "Package manager", som viser hvilke artikler som fungerer som fører trafikk videre og hvilke som mottar trafikk.

Orphan, en plattform for analyse. Gir en realtime oversikt over hvordan artiklene faktisk møter publikum. Alle journalister i Gaurdian har tilgang til disse analysene.

Snakker litt om Snow Fall, som Pilhofer ikke var involvert i. Må spørre oss om dette var en suksess. Gjorde det noe med hvordan publikum leser lange artikler. NYT vet ikke sikkert, fordi de ikke har gode data på hvordan artikkelen faktisk ble brukt.

Emmys vs World Cup. Sistnevnte hadde langt flere rene sidevisninger, men

Emmys fikk 97.000 sidevisninger, men 23.000 "votes" (24% conversion rate)

World Cup hadde ti ganger så mange brukere, men 84% forble anonyme, uten å logge inn. Mindre enn 1000 shares.

Viser til NYTs Innovation Report (PDF). Viktig og interessant, men innovasjon blir her diskutert som noe som nyhetsdesken blir utsatt for, mens perspektivet må være på hvordan nyhetsfolk selv driver innovasjonen.

"Our future is a team sport"

Spørsmålsrunde:

Debatt i NYT om hvorvidt journalister skal ha tilgang til all statistikk. Pilhofer tror dette har endret seg, men understreker at i Guardian har alle journalister denne tilgangen.

Vanskeligere å si hva som faktisk er en suksessfull artikkel. Mange parametere. Handler om mye mer enn bare å telle brukere og klikk. Viser til en serie Guardian holder på å utvikle, men som han ikke vil vise. Alle tradisjonelle aktører sliter med video, både på produsentsiden, i forhold til inntjening og for å få folk til å bruke tid på dette. Hva må vi se på for å avgjøre om en serie videoer blir en suksess - involverer mange ulike team.

Undersøkende journalistikk som publiseres over tid er også en betydelig utfordring. Hvordan få publikum til å henge med etter hvert som nye videoer legges til saken.

Metrics trenger ikke å være "data driven" - inkluderer absolutt kvalitative data. Må uansett ha en klar ide om hva en ønsker å måle / finne ut av / oppnå, Kan se på "conversion" i forhold til video, som f eks hvor mange som faktisk ser en video til ende.

Hvordan gjøre brukerne mer deltakende?

Studentene fra Volda liveblogger videre

10000 på Torgallmenningen

Jeg filmet litt under gårsdagens stormønstring på Torgallmenningen:



Les mer i Bergens Tidende og om aksjonen på Forskerforbundets nettsider og mittarbeidsliv.no

Svartediket

Rotet oss fram til et sted jeg aldri hadde vært før, med en flott utsikt hjemover.

Større versjon

Problematisk fiksjonalisering i "Kampen om tungtvannet"

Dennis Storhøi er i og for seg glimrende, som den fiktive Hydro-direktøren Bjørn Henriksen. Det gjør dessverre ikke saken bedre.

Jeg var selvfølgelig klar over at jeg ikke så en dokumentar om Vemork-aksjonen i går kveld, og jeg må straks innrømme at jeg husker min historie for dårlig. Jeg ble nemlig "lurt".

I den norske fjernsynsserien "Kampen om tungtvannet" blir det gjort en rekke grep for å dramatisere den bakenforliggende historien. Slike grep må en gjøre i enhver fortelling, det er det som skiller fortelling fra beskrivelse. Et av de grepene som manusforfatter og regissør gjør er å sette sammen flere ansatte i Hydro i karakteren Bjørn Henriksen. Det samme gjelder den kvinnelige etterretningsoffiseren i Storbritannia, som får en sentral plass i fortellingen. Ingen av disse fantes i virkeligheten, men er introdusert for å spisse dramaturgien.

Å basere en fiksjon på historiske hendelser er langt fra noe uvanlig, men det er noe som surrer seg til for meg i dette tilfellet. De aller fleste karakterene i serien er fremstilt med de navnene de hadde i virkeligheten, og jeg så dermed det hele med en implisitt forventning om at alle hovedkarakterene faktisk har levd, og at deres handlinger samsvarer noenlunde med slik som det blir fremstilt i serien.

Maskinoversettelse blir stadig mer brukbar

Jeg satt og høre på Neil Gaimans keynote, under Digital Minds Conference 2013. I seg selv interessant. Etter en stund slo jeg på den automatiske "tale til tekst"-genereringen. Den fungerte rimelig bra. Neste skritt var å sjekke om den engelske teksten lot seg oversette til norsk, også dette gjort ved hjelp av YouTubes maskinoversettelse. Dette blir langt fra perfekt, men jeg er likevel imponert over hvor bra dette faktisk blir. Testen er selvsagt å skru av lyden, og deretter se om dette gir mening. Noen ganske fatale feil velter skuta, men en får likevel tak på hva Gaiman snakker om.

Det meste blir bedre!

Jeg bestemte meg for mange tiår siden for å fokusere på at det meste i verden faktisk blir bedre, på tross av alt det foreferdelige som fremdeles skjer. Derfor leser jeg med glede Det er lov å være blid, av Svein Egil Omdal i Stavanger Aftenblad, med referanse til Steven Pinker medforfatter av en «Verden kollapser ikke». Der slår han fast at vi ikke skal bry oss «om nyhetsoverskriftene, vi har aldri levd i så fredelige tider som nå.» Pinker er professor ved Harvard og kjent for å fortelle sannheten, om at det meste går mye bedre enn før.


Kos deg med litt positiv statistikk:



Dette betyr selvsagt ikke at vi skal lene oss tilbake å tenke at ting ordner seg uansett, men det er et svært tydelig tegn på at det nytter å forsøke og forandre tingenes tilstand. Det er også et klart signal til alle kjipingene i verden: de er på taperlaget!