Vindharpe

Vindharpe eller eolsharpe er et gammelt strenginstrument som utnytter vind til å få fram klang. Navnet viser til den greske vindguden Aiolos. Vanligvis har harpen en rektangulær resonanskasse med hull for bedre resonans, men en kan se for seg hvordan lyden av den spente buestrengen ga de første ideene til harper.

Jeg har nettopp jobbet med studenter for å lage klangkasser til Sonic Greenhouse, som vi viste frem i en workshop under tilHUG. En vindharpe bygger på beslektede ideer om resonanser i materialer, og byr på spennende musikkhistoriske referanser. Dermed ligger det an til et nytt byggeprosjekt – må bare ferdigstille taglharpen først.

Vindharper har 5–12 strenger som stemmes til samme tone, men med ulik tykkelse og stramming. Når vinden setter strengene i bevegelse, kan en høre overtonene, og klangen varierer med vindstyrken. Det er bare overtonene som blir hørbare, og dermed får en effekt av ulike strenger selv om disse er stemt likt – skjønt jeg leser at en nok kan stemme strengene ulikt, da fortrinnsvis i henhold til en femtonet / pentatonisk skala. Og med det en kobling til tanbūra-lyren og fjorårets konsertopplevelse i Kairo.

Kármánsk virvelgate.
Animasjon laget av Cesareo de La Rosa Siqueira 

Strengene settes i svingninger på grunn av det som kalles Kármán-effekten. Dette betegner en rekke av virvler i en væske- eller gasstrøm som strømmer på hver side av en sylinder [som en streng] (loddrett på sylinderaksen). Virvlene blir dannet med jevne mellomrom på begge sider av sylinderen. Vi har nok alle sett effekten, når f eks en flaggstang kan begynne å svinge sideveis i sterk vind. Det er også den innledende årsaken til at en rekke hengebroer kan "danse " i vinden – skjønt dette henger også sammen med aeroelastisk flagring, og det blir i de fleste tilfeller gjort tiltak som minsker effekten. Det klassiske eksemplet er Tacoma Bridge, som i 1940 brøt sammen på grunn av slike svingninger.

Ifølge Wikipedia-artikkelen om vindharper var prinsippet kjent i det gamle Kina, India og i Mellomalder-Europa. I romantikken var vindharper populære over hele Europa. Instrumentet inspirerte dikteren Samuel Taylor Coleridge, som skrev «The Eolian Harp» i 1795. Coleridge skriver blant annet om hvordan naturen kan skape en enkel, meditativ opplevelse. Diktet kan gjerne leses mens du spiller av Jan Garbareks stykke, nedenfor.

Vindharpen har åpenbart inspirert «Vindharpe-slåtten» og «Vindharpe II» av Harald Sæverud – tar det med fordi vi jo brukte Sonic Greenhouse ved Siljustøl i 2024. Viktigere i denne sammenhengen er «Aeolian Harp» (1923) av Henry Cowell, visstnok et av de første pianostykkene der eksperimentelle spilleteknikker ble tatt i bruk, som å plukke eller slå direkte på pianostrengene. 

Jan Garbarek brukte en vindharpe, laget av Sverre Larssen. Instrumentet hadde tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden ble deretter tatt opp direkte på bånd.

Her kan du høre Sverre Larssens egne opptak med vindharpe. Det finnes også et Norge Rundt-innslag med Sverre Larssen, fra 1977 – jeg takker og bukker for en offentlig finansiert kanal, som sørger for at slike innslag blir tatt vare på og tilgjengeliggjort.

Her et lite utdrag fra NRK-innslaget, som viser selve konstruksjonen. Se for all del hele innslaget, inkludert intervjuet med Larssen:

I Garbareks stykke, på albumet Dis fra 1976, kan en tydelig høre "dronene" (borduntonene) som kommer fra harpen. Garbarek spiller her fløyte, mens Jan Erik Kongshaug (som drev Rainbow studio) er kreditert som musiker på vindharpe:

Ingen tvil om at jeg må komme meg innom denne utstillingen ved Ringve museum – se utstillingskatalogen. Ved museet har de en relativt moderne vindharpe, og dette synes som et byggeprosjekt egnet for laserkutteren. Denne er bygget av den danske vindharpebyggeren Harald C. Herstad.

Her er forresten lyden av en skikkelig stor vindharpe. Se

Et annet eksempel på hvordan en mindre vindharpe kan bygges:

Et annet DIY-prosjekt, og en haug med referanser her.

Tegninger fra Popular Mechanics, brukt i dette prosjektet:

Her virker det som om dette designet er benyttet:

Og et prosjekt fra metalmarshmallow, hvor jeg tidligere har kjøpt en kontaktmikrofon.

Eksempler på vindharper bygget etter tegninger av Bruce Taylor.

Noen tanker på slutten:

• Designet må sikre en laminær luftstrøm over strengene. 
• Noen av designene snevrer inn luftstrømmen over strengene. Jeg er usikker på hvordan dette fungerer med tanke på Bernoulli-effekten. Noen få vektall i strømingsteknikk (for 35 år siden) gir ikke helt svaret
• Jeg finner ingen design som benytter en lydpinne, slik som andre strengistrumenter med klangbunn. Det virker også som om utforming og plassering av stolen for strengene varierer.

Noen bøker det kan være verd å sjekke ut for flere svar. Herunder flere bøker av Bart Hopkin.
Og Handmade Electronic Music: The Art of Hardware Hacking av Nicolas Collins – se også www.HandmadeElectronicMusic.com