Egyptisk "borgerjournalistikk"

Store deler av Tekst 2 null handler om hvordan nye muligheter for nettbaserte kommunikasjon virker inn på informasjons- og maktstrukturer. i disse dager ser vi dette i praksis, denne gangen i Egypt.

Tidligere var vi henvist til å se opptak som dette, silt gjennom fjernsynskanaler og utenrikskorespondenter. Dessuten oppstår og koordineres slike demonstrasjoner på helt andre måter enn tidligere, i dette tilfellet blant annet via en Facebookgruppe.

Det hele kan følges via ulike sosiale medier (følg f eks #Egypt og #25jan på Twitter), og innmellom også med en live videostrøm. Kommunikasjon som kan ha en direkte effekt på det som skjer i gatene, gjennom å spre informasjon effektivt.

Twittermeldingene samles blant annet via en crowdmap:

Fremdeles trenger vi de tradisjonelle medieorganisasjonen, som BBC, men legg merke til at også de eksplisitt oppfordrer publikum til å laste opp materiale, nederst på siden.



YouTube - من مظاهرات يوم الغضب - شاب مصري مقابل مدرعة

Oppdatering 28.01.11:
Stipendiat Mona Abdel-Fadil er intervjuet om opprøret i Egypt, i Morgenbladet. Hun nevner to hendelser som er blitt symbolsaker og som har samlet folk gjennom Facebook. En gruppe heter «Vi er alle Khaled Said». Khaled Said ble han tatt av politiet utenfor en internettkafé i Alexandria. Han ble banket opp og drept av politiet. Det andre er «Ungdomsbevegelsen 6. april», også den er organisert som en Facebook-gruppe. Den 6. april 2008 oppsto store sammenstøt i industribyen Mahala-al-Kubra. Streikedatoen er blitt et samlende symbol i kampen for arbeidernes rettigheter og mot regjeringens økonomiske politikk.

– Oppstanden i Egypt er blitt kalt retningsløs, det sies at den er uten styring, uten strategi for hva man gjør dersom Mubarak skulle følge eksemplet til sin kollega i Tunisia og faktisk gå av. Hvem driver disse nettsidene som mobiliserer så sterkt?

– Noe av det interessante er at man ikke alltid vet det, i alle fall vet ikke jeg det, selv om jeg selv holder meg oppdatert der. Det er ikke fløyer basert på de aksene vi kan tenke oss mellom høyre og venstre, eller religiøst konservative og liberale. Man finner personer med sympatier til Det muslimske brorskap, altså med sympatier i retning islamisme av ulike valører, men man finner også en del sekulære venstreradikale. Og en svært stor andel er rett og slett frustrerte unge mennesker som ikke har tatt stilling politisk, utover det å samles om noen kjernesaker.
/../
– Det sies at forutsetningen for denne type organisering av opprør var bedre i Tunisia ettersom flere der har internett-tilgang?

– Ja. Og selv om jeg i min forskning er spesielt opptatt av nettet, så går jeg ut fra som selvsagt at for store grupper er det via mobiltelefoner og sms at de får oppfordringene til å delta, og opplysninger om hvor. Dessuten skal vi ikke undervurdere at informasjon går fra munn til munn.