Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og håndverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-teknologi.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

1. mars 2009

30.3.09

Sluttrapport fra forskningsprosjektet om Memoz

Krysspostet med prosjektbloggen - lenke til selve PDF-dokumentet ligger nederst i denne posten. 

Fra oppsummeringen: 

En hovedmålsetning har vært å finne ut om eleven faktisk klarer å utnytte sin hverdagskompetanse knyttet til nettbruk i skolesituasjoner. På alle skolene har vi sett eksempler på hvordan de mest digitalt kompetante elevene evnet å trekke veksler på erfaringer med andre systemer når de jobber med Memoz. For eksempel kunnskaper om HTML, som de har lært som en del av å mestre blant annet Piczo. Dette gjelder selvsagt i ulik grad, men mange av disse elevene viste stor kreativitet når de stod overfor problemer med teknologien. De elevene som behersker slike teknikker synes å oppleve at de sitter på kompetanse som blir relevant i forhold til oppgaveløsning i skolesituasjonen. 

Det er imidlertid vanskelig å konkludere i retning av at det er en sammenheng mellom "bedre produkter" og læringsutbytte. I flere av delprosjektene har vi sett at det er læringskulturen i klassen som ofte avgjør hvordan de digitale ressursene som tas i bruk, og i hvilken grad de bidrar til gode læringsprosesser hos elevene. Der hvor læreren/lærerne klarer å møte elevenes interesser og engasjement på en konstruktiv måte, er grunnlaget lagt for at teknologien kan bli en verdifull støtte for elevenes kunnskapsbygging. 

Memoz synes å ha et potensiale som et supplement til eksisterende verktøy som presentasjonsverktøy, LMS etc, men lærerne tok i varierende grad dette i bruk. I enkelte asv delstudiene tok ikke lærerne aktivt del i bruken av verktøyet. Opplæring ble gjort av forskerteamet, mens oppfølging i all hovedsak ble overlatt til en lærer som hadde elevene i andre fag. I dette tilfellet så vi klart at det gikk mye tid med til arbeid med lav produktivitet. Så lenge elevene raskt svar på såvel tekniske som faglige spørsmål var progresjonen god. Dette skjedde typisk under intensive samlinger med representanter fra forskerteamet til stede. I det elevene så ble overlatt til å arbeide videre på egen hånd fallt imidlertid progresjonen dramatisk. Dette skyldes i hovedsak forhold som ikke er knytett til Memoz, men viser likevel at det ikke er nok å introdusere et spennende verktøy dersom man unnlater å følge opp den faglige biten av undervisningenDet må sies at dette i hovedsak gjaldy en klasse som i utgangspunktet slet med motivasjonen, der flere av elevene viste liten vilje til selvstendig arbeid. Her har det imidlertid vært store forskjeller mellom de forskjellige gruppene. Det synes som om motiverte lærere i større grad evner å sette fokus på verktøyet som et utgangspunkt for å skape produkter som kan gi nye vinklinger på de faglige problemstillingene. I evalueringen fremholdt disse lærerne nettopp mulighetene som oppstår ved bruk av Memoz, og som gir en mulighet til å tenke kreativt i forhold til egne undervisningsopplegg . I motsatt ende av skalaen ser en eksempler på lærere som i mindre grad tenker fleksibelt rundt sine undervisningsopplegg, og hvor introduksjonen av et verktøy som Memoz ender opp med å være direkte kontraproduktivt. 

Vi har videre sett eksempler på at elevenes læringsutbytte kan være godt, men at de memoz?ene de faktisk produserte ikke utnyttet det potensialet som verktøyet tilbyr. Dette kan oppsummeres som at elevene brukte flaten i Memoz mer til utsmykning enn til utforsking. Samtidig kunne vi også observere en rekke aktiviteter, knyttet til prosesser med å velge innhold og form på det som skulle presenteres, som ikke lar seg spore i de endelige produktet. Dette er i og for seg ikke noe som oppstår med nye verktøy, men fordi elevene i stor grad baserer presentasjonene på innholdskomponenter hentet fra nettet 

Skolen kan få mye gratis dersom den klarer å trekke veksler på elevenes hverdagserfaringer. Programtyper elevene kjenner til fra før, minsker behovet for brukeropplæring. Langt viktigere er det likevel at programmene lar mange elever få en umiddelbar følelse av mestring. Når ungdom selv tar ansvar som medieprodusenter, gjerne også uten at prosessen er initiert av voksne, endres både språk og visuelle virkemidler. Barn og unge må selv få gjøre seg kjent i hypertekstlandskapet, ikke bare gjenom å se på fremstillinger lagd av andre, men gjennom selv å lage sine representasjoner av kunnskapen. 

Økende bruk av nettbaserte kilder gjør det nødvendig å forholde seg til nye spørsmål om kunnskapens kilder. Elevens arbeid i Memoz har vært nært knyttet til nettbaserte innholdsressurser, noe som gir læreren både en begrunnelse for og et verktøy til å motivere elevene til refleksjon over kildetyper, kildekritikk og kildereferanser. Det er imidlertid vesentlig at man tar tak i disse problemstillingene, og evner å sette elevenes aktiviteter inne i en sammenheng som tjener undervisningsens formål. At elevene kan trekke veksler på erfaringer fra sin private mediebruk betyr ikke at dette kan implemnteres i undervisningen uten en kritisk oppfølging fra lærere, som gir anvendelsen av elevenes kompetanse en retning, slik at arbeidsprosessene og de medieproduktene som produseres får en faglig verdi. 

Sluttrapport Memoz
Etiketter: 

27.3.09

Hvem skal få det tøffest i 2009?

Kjell Aamot slutter som Schibsted-sjef. Til glede for mange i Schibstedsystemet ser det ut til. De gleder seg trolig for tidlig! Det skal godt gjøres å finne den personen i Norge som har et bedre innblikk i hvor det bærer hen for pressens vedkommende. Når Aamot sier at den tradisjonelle pressen kommer til å slite så er det ikke for å være kjip, men fordi han, ut fra den posisjonen han har hatt, faktisk mener det. Det burde ikke være så vanskelig å se at han har rett, men de som tror han tar feil kan jo sette sparepengene sine i papiraviser. 

Ifølge Kampanje er "Aamot sjokkert over VGs klubbleder" ("sjokket", ja, ja, men vi skjønner hvor de vil hen). Anne Lise von der Fehr er på sin side lei av at Aamot spår papir- og betalingsavisenes bortgang. 

- Nå trenger vi en konsernsjef som forstår kvalitetsjournalistikk. Vi mener det er helt vesentlig for Schibsted å satse på det, og kvalitetsjournalistikk finner du fortsatt kun på papir og ikke på nett, sier von der Fehr til E24. 

En synes nesten litt synd på henne, skjønt det er vel mest et uttrykk for fagforeningspolitikk og i mindre grad hva hun faktisk mener. Uansett er det et tegn på at noen nok må justere virkelighetsbildet sitt i tiden som kommer. 

Aamots avskjedshilsen blir dermed: "- Det er ingen tvil om at endel journalistikk i trykte medier er helt suveren og det er mange dyktige gravende journalister i papiravisene, men selvfølgelig er det like god kvalitet på nett og vel så det. Det er en svært spesiell uttalelse fra en klubbleder for alle journalistene i VG. 

Den iboende trangen til å verne om det bestående er på mange måter en god egenskap. I et stort perspektiv er det en forutsetning for evnen til å lære av historien, samtidig som en viss porsjon konservatisme medfører at samfunnet gir oss trygghet, ved å være noenlunde forutsigbart. Mediene spiller avgjort en rolle i denne sammenhengen (formidle det bestående), men det betyr jo ikke at medienes form må være fast. Det er rett og slett veldig merkelig, og et tegn på at noe er alvorlig galt, når journalistenes fagblad gjør et nummer av at en journaliststudent har nettmedier som førstevalg på sin søknad om praksisplass. Det i en tid da det burde stått store oppslag i journalistutdanningens kantine med teksten: "Vil du ha jobb? Lær deg å skrive for nett!". Hei, sa jeg "skrive" - legg til (video)fotografere også. 

Nå er det ikke bare journalist(studentene) som ikke ser skriften på veggen. Hvor ligger de ulike norske medieutdanningene i løypa? Skal ikke påberope meg å ha noen komplett oversikt, men jeg har en snikende følelse av at nettet ikke akkurat har inntatt medievitenskapen i den grad som en fremtidsrettet strategi skulle tilsi. 

Overskriften henspeiler forresten på et reklamebanner som lå på Kampanjes nettside (der von der Fehr langet ut mot Aamot). Kanskje et utslag av kontekstbasert reklame :) 

Spørsmålet både mediefolk og de som driver med utdaninning bør stille er likevel følgende: Hvilken kompetanse skal vi ta sikte på å besitte om 2-5 år?

25.3.09

Noen har flere gode ideer...

En kan ikke annet en å la seg imponere av Evan Williams. Først er han med på å starte Blogger, den bloggplattformen som har hatt størst betydning for sjangeren (det er i alle fall min mening, med et mulig unntak for Userland Radio og kanskje LiveJournal og Xanga, ja, ja det er forskjell på blogger og journaler...). 

Deretter startet han Odeo, for så å ha mer enn en finger med i spillet knyttet til Twitter

Etiketter: 

23.3.09

Eirik Solheim om fremtidens mediebilde

Eirik Solheim (NRK). Gjesteforelesning 13. mars 2009, Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB: 

Kort oppsummert: "Målet er å jobbe med nett, i tilfelle dere lurte...


20.3.09

Helium er gøy

I åttende klasse, det må altså ha vært i 1982-83, hadde jeg fysikk valgfag. Vi fikk holde på med mye rart, fra å "leke" med kvikksølv til å eksperimentere med destillasjon (noe enkelte fikk en utvidet erfaring med i årene som fulgte). vi laget også helium, noe vi brukte til å sende opp ballonger med brev og vår adresse. Vår ballong havnet i Polen. Vi fikk faktisk et brev derfra, mange uker etterpå. Jernteppet var jo fremdeles en realitet, så detføltes veldig eksotisk. Sløve som vi var endte det med at vi aldri fikk rotet oss til å svare (ganske kjipt gjort). Men konklusjonen var i alle fall at kombinasjonen helium og ballong kunne brukes til mer enn å lage donaldstemme. 

Nå får en nesten lyst til å gjenta heliumtrikset i ny form: En gruppe spanske studenter har sendt et kamera opp i verdensrommet ved hjelp av en heliumsballong. Studentene laget en styringsenhet, som ble koblet til et Nikon Coolpix L15, før det hele ble sendt opp. Data om ballongens høyde og posisjon ble sendt ned via en radiosender. Ballongen steg til over 30.000 meter. Etterpå ble ballongen funnet ca 10 km unna der den ble sendt opp, da med minnebrikken full av bilder. 

 

Bildene fra prosjektet finner du på Flickr 

Via Telegraph.co.uk og Fotopia.no.

Vernetid, litt referat og noen betraktninger

På årets NVU-konferanse ble opphavsrett diskutert. Innenfor en knapp tidsramme fikk man bare en smakebit på de ulike perspektivene, og mye ble ikke berørt i det hele tatt. Kort oppsummert: Yngve Slettholm (Kopinor) mente den nåværende loven er god, men at man må finne løsninger som bedre ivaretar rettighetshavernes interesser i en digital tid. Thomas Gramstad (Creative Commons Norge og Elektronisk forpost Norge) tok til orde for at det nåværende regimet gjør oss alle til lovbrytere, og at man i langt større grad må tillate privat distribusjon - forutsatt at dette er ukommersielt. På disse premissene bør kultur og kunnskap kunne deles fritt, ifølge Gramstad (da med EFN-hatten på). Sigrid Tollefsen (Univeristets og høgskolerådet) talte på vegne av en sektor som dytter nærmere 70 millioner i retning Kopinor. Undervisningssektoren betalte i 2007 drøyt 166 millioner til Kopinor. i tillegg kommer noen tiltalls millioner fra kommuner, kirke og stat. Samme år betalte ut 174,7 milloner til rettighetshavere i inn og utland. Hallgerd Benan, leder av UiOs Gruppe for digitale medier i læring, representerte i dennne sammenhengen brukerne. Hun tok til orde for at sektoren burde gå sammen om en felles rådgivningstjeneste - det er liten tvil om at mange lurer på hva som faktisk er tillatt på opphavsrettens område. Forvirringen var betydelig for noen år siden - det har neppe blitt særlig bedre. 

Blant de temaene som ikke ble diskutert var vernetiden. Via Einar Berg fant jeg artikkelen Trues den litterære arven av digital teknologi?, skrevet av John-Willy Rudolph, nå direktør i Kopinors utviklingsfond i 1997. Det er lett å være enig med Einar i at artikkelen inneholder noen påstander som i dag fremstår som pussige, men mitt fokus blir litt anderledes. 

Rudolph skrev nemlig: "Enkelte land har innført lovgivning som medfører en plikt for alle som gir ut åndsverk som har falt i det fri til å betale royalty til kreativitetsfond som kan sikre grunnlaget for at både nye og gamle verk kan utgis, såkalt Domain public payant (DPP). Ganske nylig ble dette systemet innført i Polen. Da kravet om DPP i sin tid ble reist av tyske forfattere, valgte tyske lovgivere i stedet å utvide vernetiden fra 50 til 70 år. Gjennom et direktiv har EU senere harmonisert vernetiden tilsvarende i samtlige medlemsland. Norge har med grunnlag i EØS-avtalen og uten debatt også iverksatt direktivet, og det ventes at USA vil følge etter. European Writers' Congress (EWC), den største sammenslutningen av skribenter i verden, krever fortsatt at DPP skal innføres. Med utvidelsen av vernetiden har lovgiverne vel ønsket å legge kravet dødt.

Man kan spørre om utvidelsen av vernetiden til 70 år var så klokt. Utvidelsen skaper til dels enorme praktiske problemer. Opphavsretten går i arv, og (mange) fjerde generasjons etterkommere kan dermed sitte på rettighetene. I slike tilfeller kan det bli umulig å spore opp rette vedkommende for å få samtykke til å utgi et verk. Innføring av domain public payant ville kanskje på en bedre måte kunnet skape balanse mellom elektroniske og tradisjonelle utgivelser.


Siden den gang har dette problemet blitt enda tydeligere. Åndsverkloven opererer med en vernetid som er meningsløst lang, så lang at det er vanskelig å se at det tjener rettighetshaverne, samtidig som det er en åpenbar ulempe for resten av samfunnet.

Vernetiden favoriserer forlag, plateselskap og filmprodusenter, selv om deres rettigheter er av vesentlig kortere varighet, rett og slett fordi det blir en for stor oppgave for enkeltpersoner å spore opp alle rettighetshavere, og deres arvinger. Nå lurer jeg virkelig på om de nevnte selskapene faktisk godtgjør rettighetshavere (da tenker jeg spesielt på arvinger): Har for eksempel Norsk filminstitutt et system som medfører at de godtgjør alle rettigetshaverne når de forlanger betaling for å vise eldre filmer på Filmarkivet.no? Jeg fikk i sin tid opplyst at Filminstituttet håndhevet rettighetene til Norsk film (spørsmålet gjaldt "Bergensfilmen" fra 1942). Noe som ikke er riktig, da produsentrettighetene kun varer i 50 år. Jeg lurer. 

Om ikke annet anskueliggjør dette at den lange vernetiden er problematisk, av rent praktiske årsaker, slik John-Willy Rudolph påpekte for mer enn ti år siden. Finnes det noen som jobber for kortere vernetid? Det er i tilfelle en tung jobb, som må heves opp på et internasjonalt nivå. Kanskje en jobb for Electronic Frontier Foundation?

En fornuftig ordning hadde vært å gått ganske mange skritt tilbake, til et system der verk var automatisk vernet i en periode som ga oppgavsmannen gode muligheter til å få inntjening på et verk - for eksempel 20 år. Dersom man fremdeles så økonomiske interesser i et verk etter denne perioden burde denne kunne forlenges ved at opphavsmannen eller vedkommendes arvinger aktivt ba om dette. Dette er forslått av flere, men finnes det noen som systematisk jobber mot å få dette gjennomført?
Etiketter: 

17.3.09

En kommende fadese, flagget som et fremskritt

Sitter på NVU-konferansen, som i år handler mye om deling av innhold på nettet. I den konteksten fremstår denne pressemeldingen som en pussighet. Tittelen "Viktig første steg mot nettilgang til norsk litteratur" burde være "Uheldig første steg mot nettilgang til norsk litteratur". Man presenterer nemlig en strategi, som ikke ser ut til å fange opp skillet mellom verk som har fallt i det fri og verk der de økonomiske rettighetene fremdeles gjelder.Kommentert av Eirik Newth

Du kjenner igjen en taper når du leser ting som dette:
Materialet tilgjengeliggjøres på Nasjonalbibliotekets nettsider slik at det kan leses på skjerm, men er ikke tilrettelagt for nedlasting eller utskrift. Materialet vil være direkte søkbart via søkemotorer, men kun tilgjengelig for internettbrukere med norske IP-adresser.

Dette bør en ikke bruke penger på!

Minner meg om dette, et annet ABM-prosjekt, som dessverre er håpløst, og et svært dårlig tilsvar på de utfordringene som sektoren må forholde seg til. Nå har vi ikke sett løsningen for tilgjengeliggjøring av litteratur, men det lover ikke godt.

Sektorens ønske om å lukke inn innholdet er fascinerende. Samtidig kommer denne "saksbehandlingen" ganske nær noe som minner om korrupsjon. Eirik sier det slik: "Det anses åpenbart som så viktig å presse modellen gjennom at ingen har sett det problematiske i at et utvalg der Kopinorsjefen og Nasjonabiblioteksjefen utgjør flertallet, anbefaler at Kopinorsjefen får i oppdrag å forhandle med Nasjonalbiblioteksjefen?

Oppdatering:
Eirik Newth har laget en Facebookgruppe "for alle som mener at bøker som er falt i det fri, og som skannes inn for norske skattemidler av Nasjonalbiblioteket, skal gjøres FRITT tilgjengelig for brukere i inn- og utland. Vi kan ikke finne oss i at kulturarven vår forvaltes på denne måten... 

Oppdatering 08.04.09:
Stortingsrepresentant Trine Skei Grande fra Venstre har stilt spørsmål til Kulturminister Trond Giske, angående nettopp denne saken: 

Spørsmål
Trine Skei Grande (V): Vil statsråden vurdere andre modeller for tilgjengeliggjøring av materiale på nett fra Nasjonalbibliotekets samlinger, som på en bedre måte ivaretar allmenn tilgjengelighet enn hva som tidligere er opplyst?

Begrunnelse
Undertegnede viser til pressemelding på Kultur- og kirkedepartementets nettsider datert 17. mars d.å vedr. tilgjengeliggjøring av materiale på nett fra Nasjonalbibliotekets samlinger. Iflg. pressemeldingen vil materialet tilgjengeliggjøres på Nasjonalbibliotekets nettsider slik at det kan leses på skjerm, men er ikke tilrettelagt for nedlasting eller utskrift. Materialet vil være direkte søkbart via søkemotorer, men kun tilgjengelig for internettbrukere med norske IP-adresser. Etter undertegnedes mening er ett av hovedpoengene med å digitalisere verkene i Nasjonalbibliotekets samlinger at verkene blir mest mulig tilgjengelig for flest mulig - ikke at det legges en rekke begrensninger på dem. For eksempel er det poeng å legge til rette for at materialet kan leses både på en pc uten nettilgang eller på annen leseplattform, eller at interesserte med utenlandske IP-adresser kan lese materialet, noe modellen skissert i pressemeldingen ikke legger opp til.

Innlegg på NVU-konferansen

Med den litt merkelige tittelen "Creative" mediebruk - om bruken av ulike former for lisensiert innhold i digitalfoto.hib.no, samt noen refleksjoner omkring ulike roller. 

Studiets forside synliggjør til enhver tid aktiviteten i "læringsnettverket", der alt innhold i utgangspunktet postes slik at det er fritt tilgjengelig for alle - også utenforstående. Bakrunnen for å gå i gang med dette var et ønske om å hekte seg på en utvikling der innhold blir fritt tilgjengelig på nettet (Alt blir gratis - bortsett fra retten til å få veiledning og ta eksamen). 

Alle studentene får sine egne blogger, og disponerer disse fritt innenfor de rammene plattformen setter (jmf "Brukerne vil organisere verden selv"). Når det er sagt: systemet vektlegger få muligheter, fordi studentene ikke har mulighet til noen form for direkte support - alt foregår via nettet. 

Tar opp et paradoks: De digitale mediene muliggjør deling, men utviklingen så langt har gått i retning av at undervisningen blir lukket inne i læringsplattformene. Åpen kommunikasjon forutsetter åpne løsninger - kanskje på alle nivå. Mitt utgnagspunkt har derfor vært å bruke det tekniske rammeverket som en "brekkstang" for deling. Det var trolig et viktig premiss for at Norgesuniversitetet ga sin støtte og muliggjorde utviklingen av studiet. 

Fordeler og ulemper med å publisere åpent:
Studenten vet hva de får, de har kikket på studiet før de melder seg på. De betaler dermed ikke for tilgang. 
Ikke alle er komfortable med å poste åpent, men de aller felste velger å gjøre dette. Studentene blir dermed bedre forberedt på den virkelighet som møter dem utenfor studiet.
Noe egner seg ikke for offentligheten, men de fleste unngår denne typen informasjon, og det er enkelt å be den enkelte om å fjerne privat informasjon. 

Jeg er opptatt av å legge til rette for at både veileder og studenter skal kunne veksle mellom forskjellige roller (noe som skriver seg tilbake til tidligerearbeid med eLogg). Jeg skiller mellom "initiativtagere", "kontrollører", "tilretteleggere" og "observatører", og konkluderer med at en åpen kommunikasjonsomgivelse må til dersom en skal oppnå en effektiv veksling mellom roller. 

Til slutt litt om mine erfaringer med å benytte innhold med lisenser (Creative commons og GNU FDL) - viser folket i retning av FlickrCC. Flickr har nesten alltid et bilde du kan bruke, men pass på å sjekke lisensen (eksempel på bilder som er delt med kun navngivselse CC-BY). 

Engelske Wikipedia er ikke bare en god innholdsressurs, på mange områder finner jeg ikke noe bedre. Utfordringen er å "blande" disse ressursene med eget innhold, samtidig som en er tro med den lisensen som innholdet er delt med. 

Helt til slutt ligger besøkstallene. Gitt at det er rundt 20 studenter ser en at mye av trafikken kommer fra andre, men jeg har ikke presentert noen detaljert oversikt over dette. 

Oppdatering:
Under Norgesuniversitets presentasjon sies det at de ikke vil stille krav til deling. Mye deles, men gjenbrukes lite. Man har inntrykk av at det må legges bedre til rette for deling, og ønsker innspill i forhold til dette. 

Funn fra NUVs monitorundersøkelse (presenteres i en rapport i juni):
  • Rundt 70% av undervisningspersonale og forskere mener at "faglig ansatte" benytter digitale ressurser i stor grad. Hva som ligger bak tallene er imidlertid mer uklart
  • Alle bruker PowerPoint (sukk)
  • Lite bruk av digitale tester, spill og film benyttes lite
  • Mange bruker Wikipedia, uten at det blir sagt hvordan. Interessant nok: Ansatte (ialle fall de som har vsart på undersøkelsen) benytter Wikipedia oftere enn studenter.
  • De fleste vet ikke eller ønsker ikke å dele ressurser
Annonserer konferanse knyttet til opphavsrett og utdanning i november 2009. Ønsker innspill. i forhold til tema på deling.ning.com

16.3.09

Workshop på NVU-konferansen

Holder workshop sammen med Olav og Svend Andreas.
I løpet av dagen skal vi gjennom dette:
  • Blogging for å føre en logg og dele denne med andre.
  • RSS for å følge med på hva som skjer på ulike nettsider.
  • Sosial bokmerking for å administrere bokmerker og kunne dele disse.
  • Nettsamfunn (deling.ning.com) for å vise ansikt og delta i aktiviteter
  • Wiki (kladdewiki.wikispaces.com) for å konstruere kunnskap i fellesskap
  • Dokumentdeling for å lage rapporter og presentasjoner i fellesskap.
  • Skjermopptak for å vise bilder og opptak fra skjermen
  • Webkonferanse for å gi en presentasjon med mange tilhørere
  • Innholdsdeling for å dele og bruke bilder og video
  • Nettleser for å lage personlig startside

Etiketter: 

15.3.09

Hole in the Wall

Jeg ligger nok litt bakpå her. Har riktignok hørt om Hole in the Wall tidligere, men uten helt å ha tatt inn over meg hva prosjektet faktisk går ut på. Av alle ting var det et intervju på BBC World, via bilradioen, som måtte til. 

Svært kort fortalt er essensen at barn viser en forbløffende evne til å finne informasjon på nettet, og lærer av dette. Noe som får mannen bak prosjektet, Sugata Mitra, til å mene at det er viktig at lærerrollen endres. 

- Vi trenger lærere fordi de kan guide barna i riktig retning. De er derimot ikke lenger der for å viderefortelle kunnskap slik som tidligere. Den kunnskapen finner barna uansett i dagens samfunn, sier Mitra ifølge TV2.no.

14.3.09

Weben forandrer oss

Morgenbladet oppsummerer 20 år med WWW, og kommer til at det har gjort oss "ukritiske, barnslige og narsissistiske". Hmmm, nå så riktignok min egen virkelighet anderledes ut på 1980-tallet, men at samfunnet var preget av at folk var kritiske, mer voksne og mindre selvopptatt? Jeg tror ikke det.

Weben medfører kanskje en "fragmentering av tanken", men på den annen side blir kanskje folk mindre ensporet...
Etiketter: 

Fantastisk remiks

Olav Øvrebø har innført "brekksaker" i bloggen. Dette må være nær det ultimate innen den sjangeren: 

 

og en til 

 

Denne er riktignok ikke en remiks, men flott den også:

Etiketter: 

13.3.09

OLPC - andre generasjon

Ungene, 1.klasse i videregående, sliter rundt på noen PC-drog på drøyt tre kilo. Kjipe maskiner! Kontrasten er stor til konas Asus Eee, med 10-tommers skjerm, på rundt kiloen - en glimrende maskin, som en ikke får helseskader av å drasse rundt på.

Netbooks som Asus Eee kom i forlengelsen av den første XO-maskinen. Den gangen ble den maskinen ansett som for "svak" for norsk skole, men mye har skjedd i løpet av to år. Desto mer interessant er det å se hva neste generasjon XO bringer til torgs. Dette forteller oss trolig mye om hva vi vil få se på netbook-fronten i de nærmeste to årene:

XO2 får ARM-prosessor (dvs en arkitektur lik mobiltelefoner) og kun trykkfølsomme skjermer. Det tradisjonelle tastaturet er altså helt borte!

Utseende er så absolutt spennende - her snakker vi en skikkelig ebok - men innmaten er trolig det viktigste. Med en arkitektur som en mobiltelefon bør veien være kort for å kjøre denne maskinen på Android eller lignende (igjen en utfordring til Apple, når vekstpotensialet begynner å gå ut av iPod-segmentet). Med nettleser og medieavspiller og oppkobling via alle tilgjengelige nett er veien åpen for full overgang til applikasjoner og data i nettskyen.
Etiketter: 
 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket