Tjener en godt eller dårlig i det offentlige?

Jeg er i streik for tiden, blant annet på grunn av det vi mener er et for dårlig tilbud om lønn til grupper som allerede henger etter lønnsmessig. Fra mitt ståsted et godt utgangspunkt, som jeg stiller meg bak. Spørsmålet er imidlertid: er dette noe jeg mener for å "mele min egen kake", eller finnes det fakta som underbygger at lønna er for lav. Å sammenligne lønningene til ulike grupper er ikke alltid så enkelt, og det er mange tråder som skal nøstes opp. Mer om det nedenfor.

Først får vi kikke litt i det som på mange måter er "Bibelen" i forbindelse med lønnsoppgjøret, nemlig  rapporten fra det som kalles Teknisk beregningsutvalg Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2012 – endelig rapport (pdf). Her finner vi spor av det sin er stridens kjerne:

For ansatte i de største forhandlingsområdene (ansatte i virksomheter som er medlemmer av arbeidsgiverorganisasjoner og ansatte i offentlig forvaltning inklusive helseforetakene) anslår utvalget årslønnsveksten til 4,3 prosent.
Årslønnsveksten fra 2010 til 2011 er beregnet til 4,4 prosent for industriarbeidere og til 4,7 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 4,6 prosent.

Finanssektoren fikk forresten nesten 5% lønnsøkning i 2011. Snittlønna i disse bransjene er 643 300 (Ref). Kanskje et interessant poeng for de som ønsker å argumentere med finanskrise.

Men industrien fikk altså 0,3 - 0,4% mer en ansatte i det offentlige i fjor. Omtrent den samme forskjellen som mellom krav og tilbud ved årets forhandlinger (tilbud 3,96% vs krav 4,25%). "Kloke hoder" har beregnet at dette i år utgjør drøye 3 kroner per dag. Det er lett å spøke med disse kronene, men de skjuler realitetene.

Ser vi på gjennomsnittstallene fra SSB er det tilsynelatende ikke noe å si på lønningene i det offentlige, sammenlignet med andre sektorer (tabellen til venstre nedenfor). De gruppene som Unio organiserer har imidlertid lang utdannelse, og for disse ser bildet helt annerledes ut (jmf tabellen til høyre).

Her må vi være konkrete, og jeg får da ta utgangspunkt i forhold jeg kjenner. Ved Høgskolen i Bergen har førsteamanuensiser lønninger mellom lønnstrinn 58 og 68 (så vidt jeg husker), dvs mellom 464.300,- og 557.600,- kroner per år (Ref). Gjennomsnittet kan jeg tenke med at ligger på brutto månedslønn rundt 43.000,-. Dette er imidlertid folk som har doktorgrad, eller tilsvarende kompetanse, altså langt mer enn fire år med høyere utdannelse.

Snittlønninger for stillinger med de høyeste 

kravene til utdannelse i staten. Førsteamanuensisiene 

kommer knapt inn på topp 40, om vi f eks
sammenligner med lønninger i pressen.

Sammenligner en dette med tabellen til høyre ovenfor er det i alle fall to ting som slår en: Snittlønna for heltidsansatte menn, med minst fire år høyere utdannelse, er i Norge 59.000,-. For kvinner ligger snittlønna mer enn 10.000,- kroner lavere, per måned. Den store forskjellen skyldes langt på vei at mange høyt utdannede er kvinner og arbeider i offentlig sektor. Det er gjennomgående lavere lønn i bransjer og sektorer hvor det arbeider mange kvinner, og kvinnedominerte yrker gir dårligere betalt enn yrker dominert av menn (Ref). Forskjellene er altså strukturelle, og beløper seg til mellom 100.000 og 250.000 per år. Det blir mye penger gjennom et yrkesliv.

Men "en har jo så mange goder" i det offentlige, heter det seg. Igjen kan jeg bare svare for forhold jeg faktisk kjenner. For det første så jobber norske forskere i snitt opp mot ti timer mer per uke (46,7 timer) enn det de får betalt for (Ref). En fordel er imidlertid at mange (i vitenskapelige stillinger) styrer deler av arbeidstiden sin selv, samtidig som de har oppgaver som oppleves som interessante. Det er åpenbart verd noe, men spørsmålet blir om det veier opp for lønnsgapet.

Vil dyktige og høyt utdannede folk i fremtiden akseptere en lavere livslønn enn hva de ville oppnå innen andre sektorer? Jeg føler meg slett ikke sikker på det. Brorparten av de som arbeider innenfor høyere utdanning kom inn i denne sektoren i en tid da lønna, relativt sett, var bedre. Disse går etter hvert av og sektoren må rekruttere.

Bunnlinja er etter min mening denne: om vi ønsker at de som utdanner barna våre er skikkelig kompetente, om vi vil ha best mulig helsetjenester og samfunnsfunksjoner som støtter oss på best mulig måte, da må de som utdanner de som skal løse oppgavene være blant de beste. Lønn er i den sammenhengen et vesentlig virkemiddel for å gjøre disse oppgavene attraktive.