Ibsen, Handke og Jugoslavia

Alt henger løst sammen med alt.

Dramatikeren Peter Handke mottar i dag Den internasjonale Ibsenprisen. Handke er kritisert for sin støtte til Serbia i konfliktene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. På serbisk TV uttalte han i 1998 at serberne var ofre på linje med jødene. I 2004 besøkte han Slobodan Milošević i fengselet, og i 2006 holdt han gravtale i Milosevics begravelse hvor han blant annet sa (ref):

«The world, the so-called world, knows everything about Yugoslavia, Serbia. The world, the so-called world, knows everything about Slobodan Milošević. The so-called world knows the truth. This is why the so-called world is absent today, and not only today, and not only here. I do not know the truth. But I look. I listen. I feel. I remember. This is why I am here today, close to Yugoslavia, close to Serbia, close to Slobodan Milošević.»

Milošević var tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Handke tar dermed til orde for en annen historie, enn den som kommer frem i dommene fra Den internasjonale domstol for det tidligere Jugoslavia.

Min egen kjennskap til Handke som dramatiker er begrenset, ut over at han er manusforfatter til en av de beste filmene jeg noensinne har sett: Der Himmel über Berlin (1987) sammen med regissøren Wim Wenders.



Prisen til Handke er mildt sagt kontroversiell. Bakgrunnen er hva han har uttalt om folkemordet i Bosnia. Bernt Hagtvet sa at han skulle lenke seg fast foran Nationaltheateret før premieren på Immer noch Sturm. Stykket handler om historien om en slovensk bondefamilie i Kärnten i Østerrike, truet av språkforbud og trusler om massedeportasjon under nazistene.

Mariana Toma, fra den serbiske menneskerettighetsorganisasjonen Humanitarian Law Center, tror at tildelingen vil gjøre arbeidet med forsoning i regionen vanskeligere.  Edin Kadribegovic mener, på vegne av Bosnia-Hercegovinas forening i Norge, mener at en bør annulere Ibsen-prisen til Peter Handke og avsett juryen. Kadribegovic er forfatter, hvilket bringer oss til William Nygaard, styreleder for Norsk PEN. Han mente utdelingen er en skandale, og at det vil være en lettelse om Handke sier fra seg prisen. Heftig påstand fra Nygaard, som tross alt leder den norske avdelingen av en organisasjon som er til for å fremme ytringsfrihet. De burde kanskje tatt en titt på The Fog of War - "Empathise with your enemy" (en film av Erroll Morris, som bør ses i sin helhet).

På den andre siden: les Julian Blaue "Peter Handke den frafalne", og juryleder Peter Boye Hansen mener at Handkes politiske syn må sees ut ifra hans egen biografi og ut i fra hans opprør mot det han har sett på som en ensidig dekning av Balkan-konflikten i vestlige medier. Det siste er det relativt lett å underskrive på. Vi kan ikke bare hedre forfattere vi er enige med, skriver Svein Mønnesland.

Til slutt en liten refleksjon om hvordan vi formes av de fortellingene vi får med oss. Jeg er oppvokst i Trondheim, en liten generasjon etter krigen. I Trondheim ligger Dora, en enorm ubåthangar så massiv at det aldri har latt seg gjøre å rive den. Taket er 3,5 meter tykt, i armert betong. Den er bygget av russiske og jugoslaviske krigsfanger - hovedsaklig serbere. Mange døde, fem serbiske salvearbeidere ligger igjen, under betongen. Serberne havnet i Norge fordi de kjempet mot Hitler, mens kroater og slovenere i større grad havnet på den andre siden. Vi som vokste opp på 70-tallet, tredve år etterpå, fikk av og til fortellinger om serbere. Positive fortellinger, som ble fulgt opp av serbere som jevnlig besøkte byen. Dette ble det selvsagt slutt på, med krigen og demoniseringen av serbere ut over 1990-tallet.

Får avslutte med å anbefale William Golding og Ivo Andric. Golding forteller oss hva "normale mennesker" kan finne på å gjøre, i "Fluenes herre". Andric er en forfatter, født i Kroatia, oppvokst i Bosnia og som levde store deler av livet i Serbias hovedstad Beograd. Les Broen over Drina, litt om staten Jugoslavia, litt om verdenskrigene, og forsøk deretter å følge Robert Mcnamaras råd nr 1: ha sympati med din fiende. Til sammen gir det kanskje et bedre grunnlag for å forstå Handke.