Denne saken fra videregående skole, om ulik sensur, minner meg om en kjip opplevelse for en del år siden, som sensor, ved et av landets universiteter. Jeg, som ekstern, og en intern sensor delte bunken - fordi dette var praksis ved denne institusjonen. Formålet er åpenbart: å spare penger.
Sensur er langt fra det kjekkeste jeg gjør. Det tar mye tid, og er ofte ganske kjedelig. Samtidig innser jeg at det er viktig arbeid, og jeg forsøker etter beste evne å sensurere grundig og rettferdig. Men av og til bommer jeg, og trenger et korrektiv. I de tilfellene hvor jeg får diskutert et tvilstilfelle med en medsensor, så er det svært sjelden jeg føler at en karakter ikke er rettferdig.
Å dele bunken fører til at dette korrektivet forsvinner. Rett nok "kalibreres" sensurene mot hverandre, men dette fanger i realiteten ikke opp forskjellene. I den nevnte saken er jeg redd flere studenter i min bunke fikk en karakter dårligere enn de ville fått om de hadde havnet i den andre sensurbunken. Slikt er ikke noe gøy. Kjipt for studentene, men også demotiverende for sensor.
Sensur er dels en subjektiv øvelse. UHR skriver riktignok at "dersom en prestasjon tilfredsstiller kriteriene for en karakter, skal man gi denne karakteren uavhengig av hvordan fordelingen av de øvrige karakterene i eksamenskullet er." Likevel tyder mye på at det dels er systematiske forskjeller.
En må nok erkjenne at karakterer har temmelig begrenset verdi når det sammenlignes mellom institusjon og fagfelt. Men innad i en konkret sensur bør det være mulig å sensurere noenlunde likt - det fordrer imidlertid at to sensorer leser alle oppgavene og diskuterer disse.
30. juni 2015
22. juni 2015
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
