Stigbøylen

JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer. Leder forskergruppen MaTecSus.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

22. juli 2015

Stigbøylen

Jeg har aldri sittet på en hest, men er likevel litt over gjennomsnittlig interessert i stigbøyler. Forklaringen finnes i en gammel bloggpost.

Mongolene brukte korte stigbøyler, hvilket betydde at de kunne reise seg i salen, og dermed være mer fleksibel når de skjøt med pil og bue. I 2003, da jeg skrev denne bloggposten, hadde jeg ikke tilgang til en overbevisende presentasjon som denne:

Dette er vist i slow-motion - skuddtakten er med andre ord ganske enorm, og da mongolenes rike var på sitt største var stigbøylen en overlegen krigsteknologi.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.