30.4.09
The data we're including in this first launch represents just a small fraction of all the interesting public data available on the web. There are statistics for prices of cookies, CO2 emissions, asthma frequency, high school graduation rates, bakers' salaries, number of wildfires, and the list goes on. Reliable information about these kinds of things exists thanks to the hard work of data collectors gathering countless survey forms, and of careful statisticians estimating meaningful indicators that make hidden patterns of the world visible to the eye. All the data we've used in this first launch are produced and published by the U.S. Bureau of Labor Statistics and the U.S. Census Bureau's Population Division. They did the hard work! We just made the data a bit easier to find and use.
Since Google's acquisition of Trendalyzer two years ago, we have been working on creating a new service that make lots of data instantly available for intuitive, visual exploration. Today's launch is a first step in that direction. We hope people will find this search feature helpful, whether it's used in the classroom, the boardroom or around the kitchen table. We also hope that this will pave the way for public data to take a more central role in informed public conversations.
29.4.09
Lawrence Lessigs keynote ved OFC Conference i San Diego. De som tidligere har hørt Lessigs "REMIX talk" får et hyggelig gjensyn. Lessig kommer her med sine prespektiver på overgangen fra ne "Read Only"-kultur til en "Read-Write"-kultur. 
Presentasjonen er også interessant i en annen sammenheng. Lessig viser nemlig en rekke eksempler på hvordan ungdom remixer tegneserier, film og musikk til nye audiovisuelle uttrykk. Det har falt Warner Brothers tundgt for brystet, og de har krevet videoen fjernet. Lessig påberoper seg imidlertid "fair use" og akter ikke å gi seg.
25.4.09
Nasjonalbibliotektet skal legge 50.000 bøker på nett. Da jeg leste pressemeldingen kalte jeg det
en kommende fadese, noe som styrkes av nasjonalbiblioteksrens
uttalelser til Aftenposten. Skjønt det begynner tilsynelatende bra:
- Dette vil øke tilgjengeligheten av litteratur på norsk enormt. Vi har sett lenge at den moderne bruker er på nett for å finne kunnskap og opplevelser. Da er det viktig at den norske litteraturen også er der, sier nasjonabibliotekar Moe Skarstein.
"Øke tilgjengeligheten ja", javel, men ifølge Moe Skarstein kan du "bare se på «bilder» av sidene, de blir ikke lagt ut som digital, omformbar tekst. Dermed blir det ikke lett å omforme teksten til andre formater enn PC-skjermen."
Dette er trolig samme løsning som Nasjonalbiblioteket har benyttet for å gjøre litteratur om nordområdene "tilgjengelig", og oppriktig talt: det er ingen god løsning. Sjekk Fritjof Nansens
På ski over Grønland og test leseopplevelsen. Dårlig brukervennlighet er trolig noe av årsaken til at løsningen er svært lite brukt.
En ting er at løsningen fungerer dårlig. Et annet moment er at jeg ikke kan skjønne annet enn at den må være i strid med den nye diskrimineringsloven, som trådde i kraft i år. I
§ 11 står det blant annet:
Nye IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stillet til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet fra og med 1. juli 2011, men likevel tidligst tolv måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer for innholdet i plikten. For eksisterende IKT-løsninger gjelder plikten fra 1. januar 2021.
Nå skal riktignok Nasjonalbibliotekstes prosjekt evalueres først i 2011. Strengt tatt trenger ikke prosjektet følge loven, men det virker ikke særlig fremtidsrettet å legge opp til løsninger som åpenbart ikke er universelt utformet.
Grunnen til at Nasjonalbiblioteket velger en løsning som ikke er universelt utformet skyldes at de vil sørge for at innholder ikke skal kunne kopieres. Spørsmålet en bør stille seg er om det er vel anvendte penger. Mye tyder på at det ikke er det. Løsningen man legger opp til er lite brukervennlig, den er på ingen måte universelt utformet og koster en masse penger. Kanskje skulle en heller brukt prengene på en reell tilgjengeliggjøring av verk som har fallt i det fri, og la resten ligge...
24.4.09
Prinsipielt mener regjeringen at alle vitenskapelige artikler som er resultat av offentlig finansiert forskning, skal være åpent tilgjengelige. Regjeringen forventer at andelen offentlig finansierte vitenskapelige artikler som er åpent tilgjengelig, skal øke betydelig. Forskere skal imidlertid ikke pålegges å legge ut artikler i åpne arkiver dersom forlagene ikke tillater dette.
For å bidra til at en større andel av artiklene blir åpent tilgjengelig vil regjeringen:
- etablere Norsk vitenskapsindeks (NVI) som et felles, nasjonalt forskningsinformasjonssystem for norsk forskning
- ta opp behovet for at institutter, universiteter, høgskoler og helseforetak utvikler egne retningslinjer og tiltak for åpen tilgang til vitenskaplige artikler
- utvikle en plan med tiltak som bidrar til at en større andel av artiklene blir åpent tilgjengelige.
Ingen "pisk" med andre ord, ikke noen gulrot heller - dermed betyr det vel at ståa kommer til å bli mye det samme. Dette var slappe greier! En kunne jo sagt at offentlig støttede prosjekt skal publiseres åpent. Pengene styrer, og dette ville raskt kunne gjøre noe med tingenes tilstand.
Norsk vitenskapsindeks (NVI) Det foreslås at det blir etablert en felles database for vitenskapelig publisering - en norsk vitenskapsindeks - som skal inngå i et nytt, felles forskningsinformasjonssystem for norsk forskning. Det forutsettes at alle enheter og institusjoner i universitets- og høgskolesektoren, i instituttsektoren og i spesialisthelsetjenesten som utfører forsking, skal registrere sine vitenskapelige publikasjoner i den nye databasen.
The Daily Show sender Wyatt Cenac til Sverige for å sjekke hvor "galt" det kan gå dersom "sosialistene" overtar i USA:
23.4.09
På Sveriges radios nettsider leser jeg at det finnes en rekke nære koblinger mellom dommeren i Pirate Bay-saken og opphavsrettsorganisasjonenes advokater. Dommeren er i tillegg medlem av Svenska föreningen för upphovsrätt (SFU). Neppe diskvalifiserende i seg selv, men det ser ikke helt bra ut. Tre av rettighetshavernes advokater er også medlemmer, i et forum som presenterer seg som "en mötesplats för kvalificerade upphovsrättsliga diskussioner".I tilleg er den samme dommeren med i styret i Svenska föreningen för industriellt rättsskydd (SFIR). Det svenske Piratpartiet, som begynner å bli ganske store, sier klart hva de mener: - Det här är korruption och rättsröta på en helt oförlåtlig nivå, säger Rick Falkvinge, partiledare för Piratpartiet. Domaren i det mest uppmärksammade målet på hela året är medlem i en intresseförening för ena parten i målet, och umgås dessutom privat med den sidans advokater. Hela rättegången måste göras om från början. En kan mene hva en vil om dommen, men at mange vil stille spørsmål ved dommerens habilitet samt vedkommendes dømmekraft synes åpenbart. Det utrolige er at dette har kunnet skje, og at ingen har slått alarm på et langt tidligere tidspunkt. Et annet moment, som jeg har tenkt litt på i det siste, og som trolig forsterkes av dette. Tanken slo meg når jeg leste mange av kommentarene til dommen. Mellom mange ganske plumpe innlegg kommer det også en rekke sterke utsagn av en helt annen karakter ala "dere er helter", "våre korsfarere", "dere vil jeg en gang fortelle barnebarna mine om" etc, utsagn som gir uttrykk for en form for respekt. En kan på ingen måte se bort fra at de dømte i Pirate Bay saken betraktes med ærbødighet av ganske mange. Jeg vil tro dette i hovedsak dreier seg om et fenomen blant de yngre. Dersom en er enig i forsvarernes argumentasjon tar da også de dømte straffen på vegne av millioner av brukere. Det lar seg gjøre å se noen religiøse paralleller her, selv om det jo er å trekke det langt. Samtidig, i sekulære samfunn, der mange søker etter mening er det kanskje ikke et helt uvesentlig poeng. Uansett, i denne sammenhengen blir berettiget tvil om dommerens habilitet ekstra uheldig. Det skaper så absolutt et inntrykk av kammeraderi, pengemakt mot enkeltmennesker osv. Vi vet alle, innerst inne, at en dom kan være gal. Det vi slutter oss til er at våre representanter (dommerne, og i noen tilfeller juryen) tar sine avgjørelser på et opplyst og uhildet grunnlag. Kan vi ikke stole på det, kan vi heller ikke stole på systemet, og respekten for de avgjørelsene som fattes undermineres. Det er dette man nå tuller med, og det er ikke bra.
Dette er mest å regne som et notat, satt sammen mens saken utviklet seg. kommer nok til å ta mer tak i denne etter hvert.
Nettet kan være et "skummelt" sted, det du sier kan spres svært raskt, og resultatet er uforutsigbart. Det gjelder å fare frem med en viss varsomhet. Her følger vi en "slengbemerkning", som nok burde tilhørt privatsfæren, men som spres i en offentlig kontekst.
Jeg vurderte en stund å anonymisere de det gjelder, men dette har spredd seg så vidt at det ikke har noen hensikt. Mange av kommentarene har vært svært lite konstruktive, noe som riktignok må sees i lys av det opprinnelige innlegget (se nedenfor).
Bakteppe for den følgende disputten er et økonomisk paradigme der underholdningsbransjen har kunnet skille markedene, blant annet ved å lansere bøker, fjernsynsserier, filmer, musikk mm på ulike tidspunkt i forskjellige deler av verden. Dette er bakgrunnen for en rekke ulike løsninger som har til hensikt å begrense spredningen av informasjon. Et typisk eksempel er soneinndeling på DVDer, et sytem etablert for å forhindre at filmer som er lansert i en del av verden enkelt skal kunne distribueres og spilles av i en annen del av verden. I den følgende saken er problemstillingen knyttet til at iTunes Music Store ikke tillater at europeere kjøper musikk i den amerikanske nettbutikken.
Problemet er bare at du får ikke lov til å handle i den amerikanske iTunes Store, medmindre du gjør noen "turnøvelser". Pirate Bay er dermed et enklere alternativ. Ikke fordi det ene koster noe, og det andre er gratis - fans vil normalt betale bandet. I dette tilfellet handler det rett og slett om tilgjengelighet, eller rettere: mangelen på tilgjengelighet.
Kun noen dager etter dommen i Pirate Bay-saken velger dermed 18-åringen Even å melde dette på Twitter, i frustrasjon over at han ikke får kjøpe albumet til sitt favorittband:
Nettets veier er uransakelige, og det går ikke lang tid før Even får svar fra Terje:
Terje er ingen tilfeldig "forbipasserende", som uttrykker sin mening om Evens kritikk av platebtransjen. Terje arbeider nemlig for et større internasjonalt plateselskap. Dette synes ikke Even er noe særlig, og skriver raskt en bloggpost om saken - "
Pirater er drittunger":
Reaksjonene lar på ingen måte vente på seg og meldingen blir "retweetet" mange ganger, noe som innebærer at den sprer seg til svært mange brukere. Det blir også opprettet en egen hasthtag (
#warnerfail), som gjør det enkelt å følge diskusjonen i nær sanntid:
Av en eller annen grunn er det ikke dnenne Dagbladet benytter når de
omtaler saken dagen etter.
Terje følger med i timen, og skjønner hvor dette bærer. Han gjør det eneste riktige, og kommer ganske raskt med en unnskyldning for språkbruken, i form av en kommentar på Evens blogg. Even
re-publiserer dementiet på sin blogg, der Terje skriver:
"Det burde jeg aldri gjort, og selv om skaden er uopprettelig, så vil jeg gjerne be om unnskyldning for å ha skrevet en slik flåsete slengbemerkning, i stedet for å ta han på alvor. Som en annen twitrer fikk fortalt meg, så befinner jeg meg tross alt på bortebane.Saken er at nå, ca tre timer senere, så er det opprettet blogger, grupper og egne tags der både Warner og jeg latterliggjøres. Det har eksplodert, og jeg har fått hundre nye (u)venner på Twitter. Ja, dette er et kraftig medium, og forteller meg på en svært tydelig måte at man skal være forsiktig med hva man sier i det offentlige rom."
Åpenbart riktig strategi, men skaden har allerede skjedd, og saken har for lengst spredd seg i et omfang som gjør at Terje ikke lenger kan påvirke hvordan utsagnet blir rekontekstualisert.
På Twitter gir han litt resignert, og absolutt betegnenede, uttrykk for at "Det kunne jeg forklart med plass til flere tegn, men det dreier seg altså om rettigheter". En Twitter-melding har kun plass til 140 tegn, noe som favoriserer dem som kan publisere lengre resonementer, f eks i sin egen blogg, for så å legge en lenke på Twitter.
I løpet av kort tid er det flere bloggere som skriver om saken.
Å havne på forsiden til Digg er ingen spøk: hundrevis av mennesker sprer informasjonen videre, noe som når mange titusen brukere i løpet av kort tid. Serveren som hoster den aktuelle bloggen blir i en periode overbelastet av all trafikken.
Slike nettverkseffekter er det markedsførere drømmer om, men som også kan medføre at et uheldig budskap spres til svært mange mottakere.
En blogg blir gjerne lest av noen tiltalls personer i løpet av en dag. Mange av disse har egne blogger, Facebook-profiler eller de er brukere på Twitter etc - ofte alt dette på en gang. En bruker som kommer over noe interessant kan dermed raskt formidle dette i flere kanaler, hvor en andel av brukerne sprer budskapet videre. Tema som vekker interesse, som det eksemplet vi har sett her, vil kunne spre seg raskt. I løpet av noen timer kan budskapet nå flere hundre tusen brukere, langt flere enn hva man kan nå via de aller fleste andre medier. De eneste mediene som konkurrerer i volum er de store massemediene, men disse er kontrollert på en måte som gjør at budskap nedenfra sjelden vinner frem.
Oppdatering: Dagen etter står Even et sted han neppe hadde trodd kvelden før. Norske redaktører vet ikke hvem Even er, men Even står likevel på redaktørlandsmøtet dagen etter:
Dermed får en 18-åring fortelle norske redaktører at de må bli flinkere til å tilgjengeliggjøre innholdet sitt, samtidig som han får utilslørt skryt for bloggen sin og en oppfordring om å begynne som journalist.
Konklusjonen er en interessant refleksjon: "De som samarbeider oppnår høyere kvalitet en det vi (pressen) klarer å få til"
16.4.09
- I Norge er det allerede fastslått gjennom Napster.no-dommen at det å lage en lenkesamling til opphavsrettslig beskyttet materiale, som The Pirate Bay i realiteten er, er i strid med åndsverksloven, sier Espen Tøndel til Dagbladet.no. Dommen handlet om pekeransvar. Nå virker ikke lenkene til selve dommen lenger, men (lenke til dommen) Ut fra det jeg fikk med meg i forbindelse med napster.no-saken så snakker ikke Tøndel helt sant. Pkt 48 i dommen lød: "Det kan ikke være tvilsomt at alene det å gjøre en webadresse kjent ved å gjengi den på Internett, ikke er tilgjengeliggjøring. Dette må gjelde uavhengig av om adressen gjelder lovlig eller ulovlig utlagt materiale. Om en webadresse gjengis på Internett eller for eksempel i en avis, må være likegyldig. Partene er enig om dette. " Olav Torvund skrev blant annet dette: "Hovedspørsmålet var om det å lenke til et nettsted ville innebære en krenkelse av opphavsretten til den som det lenkes til. Høyesterett argumenterte klart i retning at lenking i seg selv ikke er en tilgjengeliggjøring, men vek dessverre tilbake fra å trekke en klar konklusjon på dette punktet. Det er derfor jeg nøyer meg med å si at det var en ¾ seier, og ikke en full seier.""
13.4.09
Krysspostet flere steder. Publiser gjerne en kopi eller en lenke.
Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket har en viktig oppgave med å restaurere, bevare og digitalisere gammelt filmmateriale. Bare så synd at de har bestemt seg for å gjøre den lite tilgjengelig. Det er i seg selv ille, men verre er det at de får lov til det. Hva tenker de på i Kulturdepartementet?
Et eksempel: For nærmere to år siden begynte man å snakke om "legge ut"
filmrevyer fra krigens dager. Disse korte dokumentarfilmene ble brukt som forfilm på kinoene, og inneholder innslag om arbeidsliv, fritid og den kulturarven. De ble laget under tysk overoppsyn, og var selvsagt underlagt sensur, og må regnes som
propaganda, noe som begrenser den dokumentariske verdien noe, men mange av filmene inneholder åpenbart materiale som er både interessant og spennende. Ifølge
et intervju i Aftenposten har hensynet til personer som kunne bli gjenkjent vært grunnen til at filmene ikke er blitt offentliggjort. En litt pussig begrunnelse, men det er ikke det dette handler om.
På Filmarkivet.no får jeg en 90 sekunders smakebit fra filmene. Skal jeg se hele filmen må jeg ut med en tier for 24 timers tilgang. Ti kroner er ikke mye, men veldig mye mer en gratis, og i praksis den snublesteinen som gjør at jeg ikke kan gjøre noe fornuftig bruk av dette materialet.
Dårlig butikk
Hvor mye en tjener på dette er ikke lett å finne ut av, men det er
trolig helt marginalt: Filmarkivet har per 1. januar 2007 17 ansatte og et budsjett på ca. 12,3 mill. kroner. Av dette er ca. 7,3 mill. kroner lønn, 5,2 mill. kroner drift, samt at det er budsjettert med 0,2 mill. kroner i inntekter. Brorparten av disse utgiftene går selvsagt til andre ting enn Filmarkivet.no, trolig er det et annet budsjett, men tallene indikerer i alle fall at man tjener lite på salg. (dersom noen finner konkrete tall for Filmarkivet.no er jeg takknemlig for tips).
Her omstruktureres det stadig, og Nasjonalbiblioteket har også en betydelig rolle knyttet til bevaring av film, men det fører neppe til lavere kostnader og høyere inntekter. De eneste som trolig tjener penger på Filmarkivet.no er
Norgesfilm AS, som holder tjenesten oppe og som har mottatt betydelige offentlige midler i utviklingsstøtte.
Tvilsomt om rettigheter
Filmarkivet forteller at rettighetshaver er Norsk filmstudio AS (Norsk film AS ble lagt ned i 2001, men institusjonen har vært
i offentlig eie siden starten i 1932).
Norsk Filmstudios nettsider kan jeg lese at de "
eier alle filmene som ble produsert av Norsk Film AS i perioden 1937 - 2001", samt at "
alle klipp er rettighetsbelagt og krever samtykke fra oss som produsent for et hvert bruk i offentlig sammenheng."
Produsentens rettigheter går imidlertid ut etter 50 år, jmf
Åndsverkloven §45. Norsk filmstudio AS har altså ingen rettigheter til filmer som er vist før 1959. Regissører, fotografer, manusforfattere og komponister kan ha individuelle rettigheter (i 70 år etter sin død, noe som forsåvidt er rimelig meningsløst, men en annen sak), men jeg er villig til å vedde på at det går fint lite til slike rettighetshavere dersom jeg skulle finne på å betale for å se en gammel filmrevy. Man hadde trolig ikke funnet frem til rettighetshaverne om man hadde forsøkt, da filmrevyene jo ble satt sammen av en rekke forskjellige bidrag og klippet om etter behov. Jeg tar neppe munnen for full dersom jeg tipper at det samme er tilfelle for mye av det gamle filmmaterialet som finnes i arkivene.
Så hvorfor slippes ikke dette fri?
Våre foreldre og besteforeldre har betalt for at filmene, som dokumenterer noe av deres hverdag, har blitt laget. Vi har betalt for at det blir tatt vare på og digitalisert. Likevel må vi betale nok en gang dersom vi vil se dette materialet. Fornuftig?
Kunne vært en viss fornuft i det dersom man hadde tjent penger, som så kunne gått til videre digitalisering av filmarven. Men dette tjener man ikke penger på - trolig koster det mer bare å administrere ordningen enn det man makter å ta inn. Det er i alle fall min påstand inntil noen dunker meg i hodet med konkrete tall.
Restaurering av film er dyrt, og det er flott at Staten tar ansvar og bruker penger på dette. Trolig burde man brukt mer enn hva som er tilfelle i dag. Det er når det kommer til distribusjonene at ting skjærer seg, fordi man har en fiks ide om at dette (distribusjonen) skal man gjøre penger på. Når ble det ABM-sektorens oppgave? Bevaring og tilgjengeliggjøring - ja. Brukerbetaling - nei. Vi betaler jo for dette på andre måter, og det er et utmerket system.
Cut the Crap!
Her er det bare å ta Norsk filmstudio på ordet: Cut the Crap - slutt med tullet, og kom i gang med å formidle filmarven på en måte som gjør at lærere, elever, forskere, byråkrater og menigmann kan begynne å nyttegjøre seg det som finnes. Noen har faktisk interesse av det materialet som offentlige institusjoner sitter på, men det er lite interessant å benytte dette materialet, og skape merverdi, så lenge det ikke er lagt til rette for reell formidling.
"For the Common Good" - bedre kan det ikke sies. Legg til rette for gjenbruk.
Giske!
Dette er kulturpolitikk, og
Solhjel!
Det er i høy grad utdanningspolitikk. Det beste av alt: det trenger ikke koste en krone. Bruk de pengene dere sparer på å kutte i dagens utdaterte distribusjonsregime til å få på plass et system som gir oversikt over norske verk som har fallt i det fri. Sett oppgaven til NRK,
dette er nemlig god "public service" også, og sørg for at de behandler sine arkiver på samme måte. Mye kommer fremdeles til å bli værende "utilgjengelig", men vi har mer enn hundre år av filmhistorie å ta av. Det er bare å begynne i den ene enden.
Se til Venstre, og sørg for at vi får mulighet til å gjenbruke deler av norsk kulturarv!
9.4.09
Venstre er et parti som har skjønt mye (kanskje grunnen til at partiet aldri har vokst seg store). For litt siden etterlyste jeg hvem som arbeider for kortere vernetid for åndsverk. Venstre har fått med nettopp dette, samt "open access" i landsstyrets forslag til program (pdf) for neste stortingsperiode:
- Redusere opphavrettens vernetid.
- At norske åndsverk gjøres tilgjengelig for fri bruk når vernetiden utløper. Nasjonalbiblioteket skal gis ansvaret for å registrere og synliggjøre disse verkene.
Ja, bare det ikke ender som dette
- Sette i gang en offentlig utredning for å oppdatere dagens åndsverk- og opphavsrettslovgivning, både nasjonalt og internasjonalt.
- Sørge for at forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler skal gjøres gratis tilgjengelig for allmennheten umiddelbart etter publikasjon ("open access").
Et rimelig krav, men finansieringsystemet motarbeider det aktivt.
- Vurdere en differensiert bredbåndsavgift, abonnement eller lignende modeller for å finansiere fri fildeling.
- Støtte bruken av fribrukslisenser.
Partiet er forbilledlig klare, i alle fall i programmet:
Venstre mener at dagens åndsverkslovgivning ikke er tilstrekkelig tilpasset vårt moderne samfunn. Balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag, må bedres. Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. Nasjonalt og internasjonalt regelverk må endres slik at det gjøres helt klart at de bare regulerer anvendelse og kopiering av verker i kommersiell sammenheng. Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digital Rights Management).
Så blir det spennende om SV tar utfordringen (nestleder Solhjell formulerer seg godt omkring disse spørsmålene, herunder fildeling) , og sørger for at de rødgrønne får lignende formuleringer på programmet. Via Olav Øvrebø.
3.4.09
Lokal-TV har alltid vært en krevende øvelse, og de færreste har vel noensinne tjent penger. Nå er det slutt for Bergen ByTV (BTV), fra nå av er det bare snakk om web-TV:
Stipendordninger, som i det vesentligste er Kopinor-penger, er også en vesentelig del av bildet. I 2008 haddeKopinor inntekter på i alt 222,3 mill. De norske medlemsorganisasjonene mottok i alt 151,1 mill. kr i kollektive vederlag fra Kopinor i 2008. Driftskostnadene utgjorde 26,8 mill. kr, eller ca. 12,1 % av inntektene. Systemet har fungert rimelig godt, men siden det er knyttet til kvantifisering av kopier kan det komme til å virke hemmende på digital distribusjon. For å si det på en annen måte: om ulike former for "fildeling" viser seg å være gunstig for fagbokforfatteren, så er det åpenbart ikke gunstig for Kopinor.
Project Natal registrerer bevegelser, og ser i første omgang ut til å være en erstatning for de spillkontrollerne vi kjenner i dag.
Innlegg
