– Hver tredje arbeidsplass kan fylles av roboter

Krysspostet i bloggen eLæring HiB.

Fords samlebånd i 1913. Hundre år senere er det robotoene

som for alvor effektiviserer produksjonen. Innenfor yrker som
arbeider med informasjon gjør "robotiseringen" seg på mange
måter enda mer gjeldende.

Bjørn Vassnes skrev for noen dager siden, i Aftenposten,  om problemene med IKT i skolen. Han konkluderer slik:

Datateknologien kunne gitt skolen nyttige verktøy. Nå er den i stedet blitt en forvokst gjøkunge som ikke bare truer med å ødelegge skolen – den er allerede godt i gang. La data være et verktøy, ikke en «grunnleggende ferdighet» som skal inn i alle fag. Revider læreplanen slik at lærere kan få lov å være lærere igjen, og ikke pushere for dataindustrien. 

I kommentarfeltet argumenteres det imidlertid godt mot dette synspunktet:

Kronstad før og nå

Søndre bydel, tidlig på 1900-tallet:


Detalj, med jernbaneverkstedene. Her ligger nå de nye høgskolebyggene, sammen med de gamle verkstedshallene:

Vigelands verk i det fri

Tegning: Beatrix Potter

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­mannens dødsår. 

Gus­tav Vige­land døde i 1943 og hans verk er derfor i det fri. Dette gjør at Vigleland-museet er redd for mis­bruk, men museet har ikke noen spe­si­elle for­plik­tel­ser eller ret­tig­he­ter til Gus­tav Vige­lands kunst.

Olav Torvund skriver om klas­si­ker­ver­net i ånds­verk­lo­ven § 48. Klas­si­ker­ver­net vil uan­sett ikke gi Vigeland-museet eller andre noen ret­tig­he­ter. Man behø­ver fort­satt ikke spørre om lov, og ingen har krav på noe veder­lag. 

Torvund nevner Nor­dahl Grieg, Bea­trix Pot­ter, Ser­giej Rach­mani­nov og Tho­mas “Fats” Waller, blandt de som nå har vært døde i 70 år.

Olav Torvunds blogg

Medier som forsvinner

Jeg får ikke helt taket på Snapchat, sannsynligvis fordi jeg tross alt har litt for mye gammeldags fotograf i blodet. I romjula fikk jeg imidlertid diskutert fenomenet med ungdommene i huset, og innser at denne typen kommunikasjon dekker et behov som jeg dels kan kjenne meg igjen i.

Bakteppet er noe ala dette:

• Bilder er kjappe - raskere enn teksting
• Med dataabonnement er ikke MMS på noen måte noe å trakte etter fremfor å kunne sende bilder direkte fra en dertil egnet app
• Når bilder overtar for teksting, senkes lista for hva en sender til andre
• Men en holder likevel på et visst nivå for bilder en vil publisere.
• Samtidig blir for mange publiserte bilder støy - jmf Facebook
• Snapchat dekker dette behovet: kjapt, enkelt, og ikke minst, det forsvinner

Det siger innpå meg at dette til dels minner litt om min egen måte å bruke blogger opp gjennom årene. Dvs finne ting, publisere litt om det, for deretter å glemme det. Dog er det en viktig forskjell, siden mitt formål aldri er å glemme det helt, men snarere å lage et arkiv der jeg kan hente fram ett og annet når behovet melder seg.

Ser at trendnisser rundt omkring spå at "forsvinnende medier" (disappearing media) er noe vi kommer til å se mer av. Etter å ha gått noen runder med meg selv, hiver jeg meg på den samme spådommen.

Neste spørsmål blir kanskje: har dette noen konsekvenser for hvordan vi driver med utdanning? Mulig det. Vi kan noen ganger trenge en kanal for å kommunisere med studenter på en relativt umiddelbar måte, uten at resultatet blir lagret for evig. Løsninger ala Snapchat Stories er neppe det vi ser etter, men det beveger seg i alle fall i retning av sekvensiering av innhold innenfor et kort tidsrom (24 timer). Dette kan være kimen til et interessant konsept med betydning for mobile tjenester for mikrolæring, som gjerne kan være publisert innenfor et avgrenset tidsspenn.

Funeralselfies

Jill viste meg for noen dager siden en side på Tumblr, som et eksempel på en sjanger jeg ikke helt fikk taket på - funeralselfies. Jeg henger åpenbart ikke med i svingene, for til og med Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt tar en selfie under Mandelas  begravelse. Og det sammen med USAs president Barack Obama og den britiske statsministeren David Cameron:

Cameron må svare for seg, men vi andre kan trolig rolig slå fast at dette er en sjanger som har nådd mainstream. Det er da også konklusjonen på Tumblr-bloggen - mission completed.

Norge og atomenergi

«Forsvarets forskningsinstitutts rapporter nr. 1-2​» ble skrevet direkte til forsvarsministeren i 1946, etter at FFIs forskningssjef Gunnar Randers var blitt sendt ut på studietur til USA, sammen med ingeniør Odd Dahl fra Chr. Michelsens institutt i Bergen. Sammen skulle de finne ut alt de kunne om amerikansk atomforskning og såkalte høyvoltsanlegg og hvordan atomenergi kunne utnyttes.

Randers og Dahl besøkte mange fysikklaboratorier og akademiske forskningsmiljøer, og fikk blant annet se eksperimentelle uranstabler i kjernefysiske laboratorier, trykktankgeneratorer, en elektrostatisk syklotron under bygging, og en helt ny regnemaskin med akronymet IBM.

Atombombene som preget slutten av andre verdenskrig kunne ikke ignoreres. Hva var potensialet? Skulle Norge ha atomvåpen? Det kunne virke egnet som et «gjengjeldelsesvåpen» for en liten stat som blir angrepet av en stor, i følge rapporten.

Konklusjonen til Randers pekte på at «man må håpe på at den internasjonale organisasjon for kontroll av atomvåpen vil bli gjennomført. Før den er gjennomført, kan man imidlertid ikke bygge det fremtidige forsvar ut fra den antagelsen at det vil komme til å gå slik. Foreløpig har man derfor intet valg. Enten må man oppgi håpet om et effektivt forsvar eller man må foruten de nødvendige forsvarsmidler også ta sikte på å skaffe seg atomvåpen. Med atomvåpen i denne forbinnelse (sic) menes ikke bare bomben, men atomdrivstoff for fly og raketter.»

Da Norge sjekket muligheten for atomvåpen

GIF er gøy også med lyd

Gif via Jill/txt, lyden fordi jeg synes den kledde taleren.

Studenter frykter opphavsrett bremser digitalisering

Postet først denne i eLæring HiB-bloggen, men den gjengis også her i en litt bearbeidet versjon. Bakgrunnen er at Studvest skriver at "Forelesere på HiB er skeptiske til å filme forelesninger og legge dem ut på nett. Alle som underviser kan nekte, med henvisning til opphavsretten."

Studentparlamentet ved Høgskolen i Bergen har i den forbindelse bedt Kunnskapsdepartementet oppklare om digitale forelesninger er offentlig eiendom eller ikke. Jeg har ikke lest selve brevet, men det virker som om det surrer seg litt til her, knyttet til en ganske vanlig sammenblanding av eiendomsrett og opphavsrett. Disse kan nok ligne litt på hverandre, men det er langt fra to sider av samme sak.

Ser en bort fra dette er problemstillingene som ligger i bunn absolutt viktige å diskutere. Studentene ønsker avfilming av forelesninger, for dermed å kunne repetere og/eller få med seg en forelesning dersom de ikke har anledning til å stille.  Her mener jeg de kommer med et ønske som ikke er særlig fremtidsrettet. Avfilming av forelesninger løser riktignok et problem knyttet til de som ikke kan møte, men jeg mener dette kan virke direkte konserverende på den måten vi driver klasseromsundervisning. Å tvinge forelesere inn i folden leder til taktiske mottrekk, som jeg er sikker på at undervisningen vil tape på.

Oppsummerer "MOOC til Norge"

Kryssposting, opprinnelig lagt ut på elæringsbloggen.

«Internett har snudd opp ned på næring etter næring. Nå har revolusjonen kommet til universiteter og høyskoler.» skrev Aftenposten for en tid tilbake. Studenten i reportasjen kom også til konferansen MOOC til Norge. I den samme artikkelen kune vil også lese at amerikanske myndigheter har begynt å godkjenne enkelte nettbaserte kurs, slik at de gir studiepoeng på linje med andre universiteter. Dette fortalte Arne Krokan ved NTNU, som innledet ved konferansen. Nå har myndighetene California jobbet med et forslag om å oppfordre delstatens universiteter om å godkjenne studiepoeng fra blant annet MOOCs. Det er imidlertid et godt stykke igjen fra at enkeltkurs blir studiepoenggivende til at noen kan ta en hel grad på nett.

New York Times som stiller spørsmål ved det forretningsmessige grunnlaget for og verdien av utdanning som utelukkende foregår på nett. Det finnes i dag ikke gode forretningsmodeller som understøtter produksjon av MOOCs. MOOCs er i dag først og fremst et verktøy i markedsføring av utdanningsinstitusjoner og deres forelesere.

Ikke desto mindre, Norges første MOOC-konferanse er i alle fall unnagjort. En kan kanskje bekymre seg litt over at deltakerlisten nok må sies å være dominert av folk som ikke er direkte knyttet til undervisning. Jeg har forsøkt å oppsummere innleggene.

Popcornforsøk

Ligger kanskje litt i grenseland her, men lyden stammer fra dette klippet - kun lydenstreames fra Youtube, slik at det ikke er snakk om noen eksemplar fremstilling. Bildene er mine egne, hentet ut fra en video. Har ikke gått gjennom klippene grundig, så av og stil detter fokus ut. Avspillingen går kanskje ikke heller helt optimalt, i alle fall hakker dette litt på min maskin. Dårlig linje ...??

Lyden stammer dermed fra Øya-festivalen i 2011, mens bildene er fra Bergen, i går. Litt forvirrende.

Norges første MOOC?

NTNU er først ute i Norge med MOOCs (Massive Open Online Courses) ifølge Universitetsavisa, DN.no m fl. Arne Krokan er mannen bak studiet, som lanseres for alvor den 2. september.

Krokan viser til at åpne nettbaserte kurs begynte å ta av da MIT for ti år siden gjorde en rekke kurs tilgjengelig for alle (Open courseware), og viser videre til George Siemens, som i 2008 utviklet det som ble forløperen til mange av de nettbaserte kursene som særlig amerikanske universiteter tilbyr i dag.

Wikipedia har en god artikkel om MOOCs og du kan sjekke ut denne videoen, som tar oss gjennom noe av historien på en ok måte.

Når folk snakker om MOOCs nå om dagen er det også et tegn på at vi er høyt oppe på hype-kurven.

- MOOC er et pop-ord. Nå kommer MOOC ut av skapet alle steder og New York Times har skrevet om fenomenet nesten hver uke, sier Krokan til Universitetsavisa.

Videostillbilder

Her er et forsøk på å samle noen perspektiver knyttet til forholdet mellom bilder i sekvens og avspillingshastighet, som nok ikke ender opp som veldig systematisk.

Vine-videoer, som denne, er jo slett ikke stillbilder. likevel er det noe med det korte formatet (6 sekunder) som gjør at dette på mange måter fungerer som en forlengelse av stillbildet.

Jeg mener det var Liv Hausken som introduserte begrepet stillbildefilm på norsk. Hausken snakker imidlertid primært om det som på engelsk blir kalt "slide-motion film". Jeg liker bedre det norske begrepet, fordi dette favner videre. Dette er en sjanger som er nærmere beskrevet i fagstoffet til Multimediejournalistikk, og som grovt kan deles inn i to hovedretninger: