3D-film – heldigvis på hell

Mener å ha lest at rundt 20% av befolkningen ikke har et samsyn som gjør at de har noen som helst glede av 3D-film. Men det er ikke hovedpoenget. Allerede for hundre år siden fant den franske filmskaperen Abel Gance ut at økt teknologisk realisme egentlig ikke gir . I storfilmen Napoleon brukte han utstyr for å filme enorme panoramabilder (forløperen til Polyvision og det senere Cinemascope).

Ideen var at dette skulle brukes for å skape så realistiske scener som mulig. Gance fant imidlertid ut at opplevd realisme ikke nødvendigvis hang sammen med en slik teknisk tilnærming. Den samme lærdommen gjelder trolig for 3D.

NRK skriver at det ser ut som 3D nådde en topp i 2011 og at besøkstallet avhenger av filmens attraksjon, hvordan effektene er brukt, og hvordan publikum blir fysisk påvirket av effektene, for eksempel at noen opplever kvalme og hodepine.

– Folk har skjønt at forskjellen til vanlig 2D ikke er enormt stor. De er litt lei og synes det er trøblete å sitte med briller på nesa i to og en halv time. I tillegg er det dyrt, sier filmanmelder og redaksjonssjef for Filmmagasinet, Einar Aarvig.

– Jeg håper filmskaperne blir flinkere til å utnytte potensialet i 3D. De burde gjøre opplevelsen dypere og mer avgjørende for kinoopplevelsen, der publikum tas med på en mer visuell reise, og at det ikke bare er effekter, sier han.

Med et tilbakeblikk til Gance er det bare å anbefale filmskapere å fokusere på gode historier og fortelle disse på originale måter, uten alt for mye teknologifokus. Gance endre opp med å bruke breddeformatet i Napoleon, men i stedet for å vise panoramabilder hele tiden brukte han flaten til å skape montasjer med flere scener samtidig (triptykoner).