JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på nye kunst- og medieformer.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

24. januar 2024

Om tekstlikhet og tilhørende trøbbel

“– God morgen!”, sto det i eposten jeg fikk i dag morges.

Den fortsatte:

“Som mange andre journalister sitter jeg og finner stadig nye påfallende passasjer [link satt inn] fra Ingvild Kjerkols masteroppgave. En bruker på Reddit har oppdaget et avsnitt som er identisk med din Digitale medier-bok på side 38.”

Teksten forelagt meg av journalisten, som jeg også hadde en prat med:

To sentrale begreper knyttet til ANT er inskripsjon og oversettelse. En inskripsjon refererer til hvordan et teknisk objekt legger til rette for at det skal brukes på en bestemt måte. En sterk inskripsjon vil tvinge brukeren til å følge et gitt mønster, mens en svak inskripsjon vil åpne for at objektet kan brukes på andre måter enn hva den som designet det opprinnelig planla. En oversettelse kan forklares som det å skape en inskripsjon, med det formål å lede objektet eller nettverket objektet er en del av, mot et bestemt mål Latour (1991
).

Referansen viser til Latour B. (1991): Technology is society made durable. Jeg skal ikke uttale meg sikkert om referansen er dekkende for dette avsnittet i masteroppgaven, det er ikke hovedpoenget her.

Jeg må imidlertid svare for min tekst på side 38 i Digitale medier og materialitet. Dette utdraget er imidlertid hentet herfra. I utgangspunktet en form for “selvplagiat”, siden dette er en tekst jeg skrev for mer enn 10 år siden – den opprinnelige versjonen via Archive.org:

To sentrale begreper knyttet til ANT er inskripsjon og oversettelse. En inskripsjon refererer til hvordan et teknisk objekt legger til rette for at det skal brukes på en bestemt måte. En sterk inskripsjon vil tvinge brukeren til å følge et gitt mønster, mens en svak inskripsjon vil åpne for at objektet kan brukes på andre måter enn hva den som designet det opprinnelig planla. En oversettelse kan forklares som det å skape en inskripsjon, med det formål å lede objektet eller nettverket objektet er en del av, mot et bestemt mål.


“Min” nettekst har noen referanser, men flere av linkene fra ti år siden virker ikke. I notatene mine finner jeg referansen Latour, Bruno (1997) “On actor-network theory A few clarifications

Samme formuleringer ligger i mitt manus, dvs en kopi fra nettstedet fra 2014. Teksten ble første gang publisert på nett en gang mellom 2011 og 2014. Jeg kommer ikke til bunns i det.

Jeg har imidlertid ingen grunn til å sette meg på en høy hest her
. I alle fall ikke uten å ha undersøkt videre. For i Wikipedia-artikkelen om ANT (allerede i versjonen fra 12. mai 2008) står det:

To av de viktigste begrepene som benyttes i ANT er inskripsjon (inscription) og oversettelse (translation). En inskripsjon refererer til hvordan et teknisk objekt legemgjør et bruksmønster, altså hvordan objektet legger til rette for at det skal brukes på en bestemt måte. Et objekt med sterk inskripsjon vil tvinge brukeren til å følge et gitt mønster, mens en svak inskripsjon vil åpne for at objektet kan brukes på andre måter enn skaperen planla. En oversettelse kan forklares som det å skape en inskripsjon, med det formål å føre (align) objektet eller nettverket objektet er i mot et bestemt mål.


Ganske så likt, om enn ikke helt identisk, med "min" versjon. Ti år gamle synder kommer til overflaten, og jeg havner på sett og vis i samme båt som Kjerkol og hennes medforfatter: vi har trolig kopiert fra Wikipedia.

I min versjon med noen små endringer, og det dårlige “forsvaret” kan være at det i tekstene refererer til Latour, samtidig som selve sammenfatningen er en ganske alminnelig fortolkning av ANT. Ikke noe som fremmes som funn. Like fullt, dette er svært langt fra forbilledlig og pinlig. Kanskje ikke først og fremst når det gjelder 2014-versjonen, men at dette kom med som en følgefeil i boken, i 2021.

Tabber skjer, det må bare ikke være for mange av dem. Og med det en lærepenge – gjør som vi sier til studentene: referer skikkelig, også ved parafrasering, og vær transparent i forhold til hva du gjør og med hvilken hensikt.

Akkurat parafraseproblematikken er i ferd med å bli historie. Jeg ba en tekstgenerator om å fikse biffen: 

To sentrale begreper innenfor ANT er inskripsjon (inscription) og oversettelse (translation). Inskripsjon henviser til måten et teknisk objekt inkorporerer et bruksmønster, det vil si hvordan objektet legger til rette for en spesifikk bruk. En kraftig inskripsjon tvinger brukeren til å følge et bestemt mønster, mens en svak inskripsjon åpner opp for at objektet kan brukes på alternative måter i forhold til skaperens opprinnelige plan. Oversettelse kan forstås som prosessen med å skape en inskripsjon med det formål å justere (aligne) objektet eller nettverket det inngår i mot et spesifikt mål.

Problem løst? Kanskje for parafraseringens del.

En bør alltid referere i samsvar med god skikk, men samtidig er det neppe denne formen for tekstlikhet som er det største problemet. Det er i det en beveger seg i retning av "Mine funn ...", fulgt av tekst som ikke er ens egen at de største problemene (juks) oppstår.

Oppdatering 26. januar 2024: Flere som tenker i lignende baner, lest i Klassekampen. Et apropos, om enn ikke en løsning:


Oppdatering 28. januar 2024: Jeg virkelig følelsen av at vi (i den grad høyere utdanning på noen måte behandler folk likt) er ut å kjøre (VG). At studenter blir vurdert ulik av forskjellige sensorer får en ikke gjort noe med, med en form for ens standard for konsekvenser av fusk bør på plass. Den bør ikke være for streng – jmf to sitater uten anførselstegn, omtalt i saken fra VG. 


Ligger lista her skal Kjerkols masteroppgave åpenbart underkjennes. På meg virker det imidlertid som om den lista er lagt for lavt.

2 kommentarer:

  1. Alle har nok gjort noen slike feil antar jeg. Elisabeth Eisenstein skrev også i sin store bok om hvordan trykkekunsten endret verden at et av kjennetegnene ved trykt litteratur er at alle siterer de samme tekstpassasjene. Plutselig er det samme setninger fra Aristoteles som dukker opp igjen og igjen, for det er akkurat de setningene folk har sett hos andre og som de husker. Økt standardisering altså. Trolig noe av det samme som skjer her. Forøvrig har jeg nylig oppdaget at det var Madeleine Akrich som først kom med inskripsjon som konsept, selv om folk flest henviser til Latour for alt som har med ANT å gjøre. Så nå siterer jeg heller Akrich, i alle fall for inskripsjon.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for konstruktiv og oppmunterende kommentar. Jeg er nok på ingen måte alene om dette.

      Enig i koblingen til Madeleine Akrich, men hun arbeidet vel sammen med Law og Latour. Jeg henviser selv til Akrich når jeg snakker om script i doktoravhandlingen min. Men det er et godt poeng: det er lett å henvise til en kilde som ikke er primærkilden. Jeg gjør også denne "tabben", men forsøker å nøste tilbake. Noen ganger oppdager en jo også misforståelser, ikke minst dersom en sekundær kilde selv har oversatt fra et annet språk.

      Slett

Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket