Ny (lærings)teknologi og "kreativ destruksjon"

Diskusjonen omkring digtiale læremidlers plass i skolen - sist i form av BTs harang mot NDLA - har fått meg til å kikke litt på historien. Ikke skolens historie, men hva som skjer når en introduserer ny teknologi i et marked. Det hele illustrert med slideshow fra Christian Sandström.

Et relevant begrep er kreativ destruksjon (tysk Schöpferische Zerstörung), introdusert av økonomen Joseph Schumpeter i 1942. Schumpeter brukte begrepet for å beskrive prosesser som følger betydelige teknologiske og økonomiske nyvinninger, der disse erstatter eksisterende løsninger og ødelegger for dominerende aktører i et eksisterende marked.



Dette henger sammen med et annet begrep, det økonomen Clayton Christensen kaller "disruptiv innovasjon". Christensen forklarer, og eksemplifiserer hvordan eksisterende aktører, med de "beste" løsningene, blir utkonkurrert av nye aktører, med det som i utgangspunktet kan synes som dårligere løsninger. Poenget er at på grunn av helt andre egenskaper endres de "dårlige" løsningene mye raskere, og ender opp med å utkonkurrere de som har dominert markedet.



Dette handler om å evnen til å se når man må forlate et "synkende skip", glimrende fremført av Danny de Vito, som Larry the Liquidator, og "Other People's Money Speech", om hvordan et selskap går dukken fordi ny teknologi overtar. Larry har dette å si om hva som skjer når en ny teknologi overtar for de løsningene som har dominert i et marked:



You know, at one time there must've been dozens of companies makin' buggy whips. And I'll bet the last company around was the one that made the best goddamn buggy whip you ever saw. Now how would you have liked to have been a stockholder in that company? You invested in a business and this business is dead. Let's have the intelligence, let's have the decency to sign the death certificate, collect the insurance, and invest in something with a future

Larrys tale handler om en bedrift som lager kobberkabler, og blir utkonkurrert av de som lager fiberopptikk. Parallellene til markedet for læremidler er kanskje ikke helt åpenbare, men bytt kobber med "papir" og fiberkabler med "digitalt" og fyll inn resten selv. Papir er fremdeles et lukrativt marked, men det vil ikke være det en gang i en ikke alr for fjern fremtid. Spørsmålet er derfor: når skal en forlate den rådende teknologien og våge å satse på den "disruptive" teknologien? Historien viser at det ofte er vanskelig for eksisterende aktører å ta dette spranget i tide.

Kikk på dette slideshowet fra Kodaks tidligere lokaler utenfor Stockholm. Selv sendte jeg filmer hit for rundt ti år siden...



En gjøre seg unektelig noen tanker. Det verste er kanskje at nettopp Kodak var en innovatør på det digitale området på 1990-tallet, men uten å gi slipp på sin mest profitable forretning (film) før det var for sent.

Oppdatering 21.02.10:


Når jeg først er inne på markeder som forsvinner. Nettopp kobberkabel-bransjen, som det handler om i videoen ovenfor, har vi et glimrende eksempel på i Oslo. På Østre Aker lå Standard telefon og kabelfabrikk (STK). I 1972 jobbet det, ifølge Wikipedia, 4000 mennesker her - STK var en av Oslos aller største arbeidsplasser. Administrasjonsbygget med adresse Østre Aker vei 33 er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, og ble oppført i naturbetong i 1968. Det er et svært flott bygg, som signaliserer at de som fikk bygget det hadde mye penger. Så gikk det nedover, men historien endte i alle fall ikke slik som for Kodaks bygg utenfor Stockholm. STKs kontorbygning ble i 2007 ombygget til hotell.

The Life, Times (and Death?) of Internet Explorer 6

Smashing Magazine

Skjerpings BT!

BT har i dag en artikkel om NDLA, som fremstår som en lett omskriving av en informasjonspakke - kanskje levert av Geelmuyden-Kiese? Overskriften "Skolens nye slagmark", er så tendensiøs at det holder.

Dette er så vidt jeg kan se ren mikrofonstativ-journalistikk, der BT ikke går inn i de forholdene som ligger til grunn for et initiativ som NDLA. Her roter en bare rundt på overflaten, uten å gjøre forsøk på og se digitale læremidler som en del av den øvrige medieutviklingen. Skolen kan riktignok betraktes som en egen sfære, men den er ikke frakoplet resten av samfunnet.

BT kunne for eksempel tatt et kritisk blikk på hvodan skolebokmarkedet fungerte fram til for få år siden. Da kunne hele regningen sendes til elever og foresatte, rundt regnet en halv milliard i året. Å hevde at dette var et fritt marked er nærmest en dårlig vits (fastpris, kryssubsidiering, kun konkurranse i større fag etc). Ikke det at et reelt fritt marked nødvendigvis hadde vært bedre, men Forleggerforningen og BT bør slutte med å bruke dette som argument for kvalitet.

Det ville vært interessant å høre hvordan BT og andre ser for seg at fremtidens skole skal være. Tror de at elevene vil bli sittende med lærebøker på papir? Kanskje de håper det, men tror de virkelig på det?

Det som for alvor åpnet mine øyne, og som fikk meg til å gå i gang med et forsøk på å tenke mer helhetlig rundt formidling av digitale læringsressurser (innhold, formidlingsformer, leveringsplattform), var informasjonen om at XO 3.0 vil kunne koste rundt $75 om et par år. Her snakker vi fargeskjerm, som kan leses som papir, og gi tilgang til alle typer digitale læremidler. Det er denne virkeligheten vi må forberede oss på.

Forlagene er de som har størst økonomisk interesse i å opprettholde et papirmarked der de kan selge enkelteksemplarer. Tror BT at det gjør dem best skikket til å utforme fremtidens læremidler? Og hvor i alle dager er det blitt av de kritiske spørsmålene knyttet til om man kun er ute etter markedsbeskyttelse?

Her er det mye å ta tak i dersom en bruker litt tid på å sette seg inn i hele sakskompelekset. Det kan godt hende at NDLA vil forsvinne, men de utviklingstrekkene som NDLA er et tegn på forsvinner ikke.

Arne Olav Nygard har forresten et utmerket tilsvar nede i BTs kommentarfelt. Jeg tillater meg å gjengi hovedtrekkene kommentaren i sin helhet:

Som leseforskar vil eg peike på (som det her blir framheva) at, joda, det finst leseforskarar som hevdar at lesing på skjerm er distraherande, men at dette er påstandar utan empiri. Men kunnskapslause journalistar, som i dette tilfellet, hiv seg sjølvsagt ukritisk på dette, og avkrev ikkje desse forskarane prov. Det finst derimot mykje empiri som viser det motsette, som altså hevdar at den distraherande skjermen er ei myte.

I lys av at vi er i ferd med å flytte store delar av kunnskapsorganiseringa i tekst over i digitale medium, er likevel dette heilt uniteressante og langt på veg irrelevante spørsmål, særleg i utdanninga. Lærebøkene, som i det store og heile er heilt like, er flott for late lektorar som helst vil kome seg til hytta for å spikre opp ein ny vegg, men lite eigna som ei innføring i dei komplekse problemstillingane (og tekststrategiane) ein elev treng å lære seg. Journalisten unngår òg å interessere seg for at dei aller fleste lærarane i landet lèt til å vere opptekne av nettopp desse problemstillingane -- å utvikle seg, få ny kunnskap, omstiille seg, etc. Dei ser det problematiske i lærebokparadigmet, og ønskjer gjerne ein kombinasjon av lærebøkene og eit digitalt, dynamisk og ope læreverk. Dette får dei viss dei vil, sidan 80% av læremiddelbudsjettet blir brukt til andre ting enn NDLA.

Journalisten er òg inne på dei økonomiske motiva i spørsmålet om NDLA. Dette er heilt greitt, men han ser ikkje samstundes på koss det fungerer i forlagsbransjen, med kartellverksemd, statsstønad for lærebøker dei samstundes sel for 600 kroner, eller makta som ligg i å eige både rettigheiter til tekstane, distribusjonsledda og fleire av butikkane som sel bøkene. Pengane som blir brukt til eigenproduksjon av læremiddel i NDLA blir dessutan ført tilbake til offentlegheita gjennom lisensmodellen som er vald. Kva tyder det? Det tyder at alle som vil kan klyppe og lime i desse tekstane, skrive dei ut, lage eigne hefter/bøker, omsetje dei til andre språk, bruke dei i grunnskulen, etc., utan å kome i konflikt med rettigheitshavarane. Det er vårt, og alt frå plattforma for distribusjon til sjølve tekstane kan gjenbrukast alle tenkjelege situasjonar, på dei same vilkåra.

Dette er eit grunnleggjande demokratisk perspektiv på kunnskapar, som eg synest er svært sympatisk og klokt. Dersom til dømes grunnskulen vil gjere det same om nokre år, er teknologien alt utvikla, og tekstane treng berre ei tilpassing. Dette kan gjerast utan å øydeleggje kommunale budsjett med dyre lisensar.

Alt dette er diskusjonar om makt og økonomi som fleire i forlags- og mediabransjen vil narre folk til å tru handlar om rettferdigheit, og pedagogisk mangfald. Som om lærebokbransjen noen gong har handla om anna enn økonomi, og har vore noe som helst anna enn metodisk einsretta.

Jan H. Landro er nok ein av bransjens nyttige idiotar, og det blir ekstra tåpeleg når grunnleggjande journalistisk arbeid (som å setje seg inn i kva som faktisk står i grunnlagsdokumenta til NDLA, koss bokbransjen jobbar, inngår avtalar, mottek stønader, kva forskinga faktisk seier -- jamvel kva forsking _er_) ikkje er gjort.

Nygards blogg: Digital literacy

Oppdatering:
Et poeng som ligger implisitt i det jeg skrev ovenfor er knyttet til de rundt 350 millionene som Staten bruker på læremidler hvert år. Nærmere 300 millioner går til fylkene, som ruter noen titalls millioner videre til NDLA. Dersom forlagene ikke hadde vært så opptatt av å opprettholde et økonomisk regime basert på salg av eksemplarer, kunne de trolig kommet i posisjon til å få en betydelig del av det som går til digitale læremidler. Denne andelen vil bare øke i årene som kommer, men slik det kan se ut nå styrer forleggerforeningen ut i grøfta: salget av bøker kommr til å minke, og de ser ut til å spille seg ut over sidelinjen når det gjelder digitale resursser. Det er mange utfordringer knyttet til de økonomiske modellene som kan fungere for digitale læremidler, og det er her Forleggerforeningen burde sette inn skytset.

Journalistikkens kår

Vil papiravisens økonomi ta seg opp igjen, eller er det på tide å tenke nytt rundt finansiering av journalistikk? Dette var spørsmålet som ble debattert på seminaret "Journalistikkens kår". Seminaret ble organisert av Christian Michelsens Institutt og UiB, og i panelet satt mediekommentator Sven Egil Omdal og redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen.

Omdals innlegg:



Omdal mener en må se på hvordan mediestøtten kan disponeres slik at den finansierer journalistikk og ikke Norske Skog. Han foreslår derfor å la deler av pressestøtten gå til enkeltjournalister eller journalister som har organisert seg i kooperativer.

Braanens innlegg:



Braanen viste til at mangfoldet sikrer demokratiet, offentligheten og potensialet for den kritiske journalistikken, og hevdet at det er ingen mekanisme i Omdals forslag for å opprettholde dette mangfoldet. Når journalistene fritt kan selge stoffet sitt til den kanalen de ønsker kan en i prisippet ende opp med en stor monopolavis som kjøper alt stoffet journalistene produserer.

tekst2null bokomslag

Første ideutkast:



Forsøk på en konkretisering:



Litt tilbake mot utgangspunktet, dog adskillig mer konkret:



Så får vi se hva det endelige resultatet blir.

Oppdatering 26.02.10:

Her er vi nok temmelig nær:

HiBook

En ufullstendig sammenfatning av potensiale og noen utfordringer knyttet til et mulig system for å sette sammen og distribuere "e-bøker".

En oppskrift på å holde liv i fildelingen?

Disneys «Alice i Eventyrland», står i fare for å bli boikottet, ifølge NRK Nyheter. kinoene setter lite pris på at det er kort tid mellom lansering på lerret og skjerm.

Disney planlegger å lansere filmen på DVD mindre enn tre måneder etter at den har hatt premiere på kino. En måned kortere tid med eksklusiv kinovisning, er dyrebar tid for kinoene, forklarer programdirektør i Oslo kino Christin Berg.

En kinobillett koster nå mer enn hundrelappen. Skal du ha med hele familien en kveld ender regningen raskt langt på den andre siden av 500 kroner (inkl transport mm). Så får du sett filmen én gang, og dett var dett.

Jeg er i utgangspunktet med på at kinoene selger en opplevelse, ut over det å se selve filmen, men i Bergen finnes det i alle fall ingen kinoer som gir meg den gode kinofølelsen. Det er rett og slett ganske kjipe lokaler, der det handler mest om å komme seg raskt inn og raskt ut. Flere av salene er OK, men rammen rundt gir ikke stort mer enn en dårlig kjøpesenterfølelese. Tanken på at det rett og slett ikke er verd pengene trenger seg på....

I det lys er det ikke så rart at produksjonsselskapene i økende grad ser seg om etter mulighter for å selge rett til publikum så fordt som mulig.

NDLA møter nordavind fra alle kanter

Redaktør i Prosa, Karianne Bjellås Gilje, slår på lederplass fast at:

Lærere og elever ville fått mer kvalitetsinnhold per krone hvis faglige, redaksjonelle og teknologiske miljøer fritt kunne konkurrere om NDLA-millionene. Og selvsagt er norske lærere i stand til å velge læremidlene som passer elevene, blant annet ved å utveksle kunnskap og erfaringer på fora som «delogbruk.no». Det er uforståelig at Kunnskapsdepartementet og fylkeskommunene ikke tiltror lærerne dette ansvaret.

Dette ser jo tilforlatelig ut, men stemmer premissene for det Gilje skriver? For å ta det siste først: før NDLA kom på banen for et par år siden, kunne lærere den gangen velge fritt mellom tilgjengelige lærebøker? Kanskje i teorien, men i praksis har vel de fleste opplevd at slike beslutninger har blitt tatt lenger oppe i systemet. En skole og et kollegium kunne i beste fall velge (de ble nok holdt i ørene av rektor m fl), men kun unntaksvis den enkelte lærer. Det kommer dessuten an på perspektivet: dagen før NDLA fikk penger av Djupedal, tok partiet Venstre til orde for "fritt valg av lærebøker i videregående skole." Poenget deres er godt, elever lærer forskjellig og kan derfor ha behov for ulike læremidler. Bøker er lite egnet for å sette sammen en tilpasset pensum, noe som blir langt enklere med digitale læremidler. Til syvende og sist minner argumentene om tidligere tiders valgfrihet mest om en "alt var bedre under krigen"-tankegang.

Det som imidlertid er atskillig pussigere er Giljes, og mange med henne, tro på at konkurranse skal gi kvalitet når det gjelder læremidler. Hvorfor konkurranse automatisk er bra for læremidler, mens vi ikke skal ha konkurranse f eks i form av lærerlønninger, eller fri pris på bøker etc, har jeg problemer med å forstå. Når det er sagt, jeg har personlig mindre tro på konkurranse som virkemiddel for å fremme kvalitet. Konkurranse ender gjerne med at aktørene konsentrerer seg om de områdene der det er størst profitt å hente, samt at produktene i markedet blir ganske like. Læremiddelmarkedet er i og for seg et skoleeksempel (i dobbelt forstand) på begge disse forholdene.

Geir Mork i Gyldendal blir forresten sitert i Dagens Næringsliv i dag (finner det bare på papir). Mork blir intervjuet på bakgrunn av Gyldendals millionoverskudd, samt om at forleggerforeningen nå vil klage NDLA inn for ESA. En strategi som forøvrig er ganske dristig, der Forleggerforeingen kan komme til å stå lagelig til for hugg i neste omgang. Skjønt vi får se hvordan de argumenterer.

I samme artikkel oppsummerer Lisbeth Rugtvedt, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, dette ganske presist: "Det er legitimt å være bekymret for fremtidens overskudd, men de [forlagene] må være ærlige på dette og slutte å skyve ytringsfrihet og demokrati foran seg".

Einar Berg presenterer et annet sentralt poeng i sitt tilsvar til Gilje. Den fundamentale endringen i læremiddelmarkedet skyldes at regningen ikke lenger betales av elever og foreldre, men av skoleeierne:

Grunnen til at forlagene boikotter NDLA, er at de ikke vil selge på NDLAs premisser, som er frikjøp av ressursene. De vil selge i smått og beholde kontrollen over stoffet gjennom tilgangportaler med brukernavn og passord.

Avslutningsvis, Gilje spør hva som er poenget med et mellomledd om NDLA. Mitt svar ville vært at det ikke er noe poeng, dersom man kunne gitt penger til forlagene, og de hadde distribuert innholdet fritt. men problemet er jo at logikken knyttet til digitale læremidler blir helt anderledes enn for bøker: dersom en skal ta seg betalt for eksemplarer fungerer papir perfekt, siden kopiene blir relativt billige og svært så fysiske. Digitale ressurser fungerer anderledes og krever andre betalingsmodeller, hvor det gir mye mening i å målrette statlige ressurser for så å la innholdet vli spredd fritt, med potensiale for videreutvikling og spesialtilpasning.


PR-kamp om skolen

Verbatim media monsters

verbatim.jp

Wikipedia in the Classroom - David Warlick

A David Warlick presentation from late 2008. In the video (embedded below) around the 45 minute mark, David was taking questions from the audience and one of the audience members asked about Wikipedia. The audience member brought up all of the common complaints about Wikipedia being unreliable and a bad resource for students. David convincingly responded to all of her questions.

Nye bøker kastes på dynga

NRKs Forbrukerinspektørene skriver at nærmere 30 millioner bøker til en hver tid er i omløp i distribusjonssystemet. Problemet er bare at når tilbudet øker og lagrene fylles opp må forlagene kvitte seg med usolgte bøker.

- Forlagene har aldri før trykket opp så mange boktitler, og nordmenn er ivrige lesere. Men hva som slår an kan ofte være uforutsigbart, sier informasjonssjef i Gyldendal forlag Bjarne Buset.

Bøker som bare er ett og to år gamle havner på dynga, blant dem miljøboka - en bok som skal lære ungdom om klimautfordringene!

En kan mene mye om e-bøker, men restlager-problematikken slipper man i alle fall...

Froskemenn foreviget i Streetview

Dagens beste practical joke:

View Larger Map

Via Andreas H. Lunde