Normal Considered Harmful

Forelesning med Alan Kay, som er vel verd å få med seg. Han snakker på ulike vis om hvordan kunnskap trumfer IQ, men også at kunnskap først og fremst er nyttig når vi evner å bruke den til å se på eksisterende problemer på en ny måte:

Punchline:
"I don't think computing is a real field - it acts like a pop culture. It deals in fads and it doesn't even know its own roots." Og "You can't invent the future using vendor stuff".

Alan Kay - Normal Considered Harmful

Stigbøylen

Jeg har aldri sittet på en hest, men er likevel litt over gjennomsnittlig interessert i stigbøyler. Forklaringen finnes i en gammel bloggpost.

Mongolene brukte korte stigbøyler, hvilket betydde at de kunne reise seg i salen, og dermed være mer fleksibel når de skjøt med pil og bue. I 2003, da jeg skrev denne bloggposten, hadde jeg ikke tilgang til en overbevisende presentasjon som denne:

Dette er vist i slow-motion - skuddtakten er med andre ord ganske enorm, og da mongolenes rike var på sitt største var stigbøylen en overlegen krigsteknologi.

Tester WeLibri, versjon 2.0

Tester WeLibri, versjon 2.0. Embeddet versjon fungerer ikke all verden i en bredde på 490 piklser - se heller fullskjermvesjonen.

Oppdatert: sjekk ny versjon

Tankene er at studentene skal benytte denne, som et første møte med noen av de mulighetene som ligger i medierike ebøker. Studiet, støttet av Norgesuniversitetet, kommer i gang for alvor til høsten.

To sensorer må til!

Denne saken fra videregående skole, om ulik sensur, minner meg om en kjip opplevelse for en del år siden, som sensor, ved et av landets universiteter. Jeg, som ekstern, og en intern sensor delte bunken - fordi dette var praksis ved denne institusjonen. Formålet er åpenbart: å spare penger.

Sensur er langt fra det kjekkeste jeg gjør. Det tar mye tid, og er ofte ganske kjedelig. Samtidig innser jeg at det er viktig arbeid, og jeg forsøker etter beste evne å sensurere grundig og rettferdig. Men av og til bommer jeg, og trenger et korrektiv. I de tilfellene hvor jeg får diskutert et tvilstilfelle med en medsensor, så er det svært sjelden jeg føler at en karakter ikke er rettferdig.

Å dele bunken fører til at dette korrektivet forsvinner. Rett nok "kalibreres" sensurene mot hverandre, men dette fanger i realiteten ikke opp forskjellene. I den nevnte saken er jeg redd flere studenter i min bunke fikk en karakter dårligere enn de ville fått om de hadde havnet i den andre sensurbunken. Slikt er ikke noe gøy. Kjipt for studentene, men også demotiverende for sensor.

Sensur er dels en subjektiv øvelse. UHR skriver riktignok at "dersom en prestasjon tilfredsstiller kriteriene for en karakter, skal man gi denne karakteren uavhengig av hvordan fordelingen av de øvrige karakterene i eksamenskullet er." Likevel tyder mye på at det dels er systematiske forskjeller.

En må nok erkjenne at karakterer har temmelig begrenset verdi når det sammenlignes mellom institusjon og fagfelt. Men innad i en konkret sensur bør det være mulig å sensurere noenlunde likt - det fordrer imidlertid at to sensorer leser alle oppgavene og diskuterer disse.

En midtsommernattsdrøm

 

Løvstakken i natt, med solnedgangen i havtåka.

Skype Translator

Om Skype Translator holder litt av det den lover, så går vi en spennende tid i møte.

Sounds of the world

Jeg er vanligvis ikke så opptatt av å reise langt, men dette lydbildetgir en lyst til å røre på seg: "Donkey caravan passing in Markha Valley in the Himalayan Mountains. (Nikolaj de Haan)

Litt underlig video, men koblingen til sted har jo en viss betydning her:

Kunnskap om kunnskapspolitikk, eller mangel på sådan

Knut Aarbakke, leder for Akademikerne, er sitert i Aftenposten der klassestørrelse er et spørsmål. Avisen skiver at Aarbakke "bygger på et bredt forskningsmateriale som viser at lærertetthet kommer langt ned på listen over tiltak som øker skolens kvalitet". Det brede forskningsmaterialet som det vises til er i dette tilfellet John Hatties metastudie, der han lister opp intet mindre enn 131 tiltak for en bedre skole. Klassestørrelse kommer her på 106-plass. Nå er det nok flere syn på akkurat dette spørsmålet. Det er dessuten ganske mange merkelige utsalg på Hatties liste, noe som kanskje kan forklares med en metastudies natur:.

Det som sjelden nevnes er Hatties begrunnelse for hvorfor klassestørrelse har liten betydning "the reason, we’ve find out, that it’s so small is because teachers don’t change how they teach when they go from class of thirty to fifteen and perhaps it’s not surprising.” Poenget, som Trond Giske trakk fra i diskusjon med Aarbakke i Dagsnytt18 (15.04), er at færre elever per lærer må resultere i at de elevene som trenger det får tettere oppfølging. I den sammenhengen må en være rimelig tungnem for ikke å se at klassestørrelse har betydning.

Jeg refererte til Robin Dunbar i avhandlingen min for noen år siden. I et intervju forklarer Dunbar: "15 player grouping turns out to be extremely characteristic of lots of things  /../  And you see it in lots of other contexts: the size of juries why are they 12, which again is very close within the sort of range around the 15 layer? The size of almost all inner cabinets around the world is somewhere in the order of 12 to 15. People seem to settle out at these grouping layers quite naturally, according to the task they’re doing."

Bruk gjerne litt tid på å høre på intervjuet med Dunbar:

Et effektivt team er 12-15 personer. Jeg synes det et interessant perspektiv på klassestørrelse og læring. Mindre enn 15 elever / studenter - et team, ledet av en kompetent lærer - da snakker vi trolig noe som virkelig fungerer. Hemmeligheten er at læreren da får tid til den enkelte, og kan undervise på en annen måte enn vedkommende tvinges til i større klasser. Når det er sagt, Aarbakke har åpenbart et poeng han også: uten en kompetent lærer kan en glemme denne effekten.

Anmeldelse - Martin Engebretsen: Visuelle samtaler

Bokanmeldelser er ikke noe jeg sysler med ofte, men nå har jeg fått skrevet litt om mine inntrykk av Visuelle samtaler, av Martin Engebretsen. Undertittelen "Anvendelser av fotografi og grafikk i nyedigitale kontekster" plasserer dette innenfor mitt felt.

Les anmeldelsen i sin helhet, men spoileren er uansett at hovedinntrykket av boken er overveiende positivt. En anmeldelse skal jo gjerne legge seg opp i detaler, som en kan være uenig i, så jeg forsøker å plukke på ett og annet også.

Engebretsen understreker det sosialsemiotiske som en rød tråd gjennom kapitlene. Han påpeker at digitaliseringen får konsekvenser for både produksjon, distribusjon og konsum av bilder. Visuelle samtaler er etter min mening en kilde til innsikt på alle disse områdene, selv om jeg kunne ønsket meg noe sterkere fokus på alt det som foregår bak medienes observerbare overflate. Det vil si en større vektlegging av de tekniske premissene, som klart påvirker mange av tekstenes uttrykk.

Innenfor de begrensninger som bokformatet setter, er Visuelle samtaler et vellykket prosjekt. Boken fungerer dels som et tidsbilde, noe som på sett og vis har blitt denne typen medievitenskapelige fagbøkers hovedfunksjon. Bøker beskriver noe som var, gjerne for noen år siden, og ville blitt skrevet annerledes om fenomenene ble analysert i dag. Å skape slike tidsbilder er imidlertid viktig og fortjenestefullt.

På medieforskerkonferansen 2014 ble fenomenet mediearkeolologi vektlagt. Noe av det som ble synliggjort er hvor vanskelig det er å analysere digitale tekster i ettertid (Snickars 2011). De aller fleste webtekster blir i økende grad til som en sammenstilling som skjer der og da, i et komplekst samspill mellom server og klient, samt mellom programvare, kontekst og brukere. Skjermfangar og delvis lagret kode evner ikke å fange denne kompleksiteten. Beveger vi oss over mot mobilapplikasjoner blir bildet, bokstavelig talt, enda vanskeligere å fange.

Å skriftliggjøre analyser og refleksjoner om fenomenene mens de eksisterer er derfor et vesentlig bidrag, også til fremtidig medieforskning. Derfor håper jeg vi kan få flere analyser og refleksjoner omkring webtekster på det nivået Visuelle samtaler leverer.

Les hele anmeldelsen i 01 - 2015 - Norsk medietidsskrift

«Ein stor og naiv entusiasme»?

– Eg er skeptisk til alle stemningsbølgjer for ny teknologi, når folk seier: «Alle skuleelevar må få nettbrett» eller «alle barn i barnehagen må få iPad». Slike reiskapar kan vere heilt fine og nyttige, om det er ein klar tanke og eit opplegg rundt dei. Men eg er frykteleg skeptisk til slik teknologientusiasme som generell politikk, sier Torbjørn Røe Isaksen til Dag og Tid.

Teknologientusiasme kan være en skummel følgesvenn for den som ikke forholder seg kritisk til den. Slik sett kan en saktens dele noe av ministerens skepsis. Leser en det han sier er det ikke noe å være direkte uenig i. Det som imidlertid gjør meg lett bekymret av er hvordan disse utsagnene vil bli tolket.

"Rat Things" kommer nærmere virkeligheten

ILL: Izzymedrano

I Snowcrash beskriver Neal Srephenson "Rat Things" - robothunder med uante krefter og det biologiske grunnlaget fra virkelige hunder. Den ultimate vaktbikkje.

Stephenson ga ut Snowcrash i 1992, men ideen til robothundene kan ha ha hentet fra de mekaniske hundene i Ray Bradburys Fahrenheit 451. Science Fiction i begge tilfeller, men stadig nærmere virkeligheten.


Googleeide Boston Dynamics viste for noen dager siden fram robothunden Spot. Prosjektet er delvis finansiert av DARPA - US Defense Advanced Research Projects Agency, som har en bråte vesentlige teknologigjennombrudd på merittlisten. ARPAnet, forløperen til Internett, verdens råeste fly, GPS, de var med å sponse utviklingen av TOR,  osv. Legg til en rekke pågående prosjekter.

Inntrykk fra BETT 2015

Inntrykk fra BETT 2015 - Medium.com



Via Læring@HiB