Organotopia – Ultima 2022

Organotopia gikk av stabelen den 17.september under Ultimafestivalen, i Birkelunden og Paulus kirke, på Grünerløkka. En tolv timer lang konsert i kirken, og en samtidig versjon utendørs i form av en remix via et stort antall høyttalere plassert ute i parken. Det hele komponert og satt sammen av
Nils Henrik Asheim.

Et fantastisk flott prosjekt, et ekte Gesamtkunstwerk. Jeg var heldig og fikk med meg mye, fra 17-tiden og fem-seks timer gjennom kvelden

Konserten var bygget rundt kirkens orgel og en rekke tangentinstrumenter spilt av åtte musikere, samt en rekke unike vokalbidrag.

Prosjektet samlet fortellinger fra de som bruker parken, samlet i et arkiv og på et kart.

Curcuma longa

Nok en dag med solskinn i hagen og jeg gjør flere forsøk med soltrykk med gurkemeie. Denne gangen med transparenter, laget med utgangspunkt i bilder som er blitt til ved å gi tekstkommandoer til en kunstig intelligens.

Det var ganske mye som ikke gikk helt etter planen denne gangen, først og fremst fordi transparentene slipper gjennom mer lys en jeg trodde. Men med en liten dose bildenehamdling blir det ganske flott på skjerm:

Til minne om Etta Haller

"Book of Remebrance" er en del av 80-årsmarkeringen av Wielka Szpera som fant sted i Litzmannstadt-gettoen, Lodz, Polen i 1942. 

Prosjektet er en videreføring av den kunstneriske forskningen til Hilde Kramer i Lodz, Polen i perioden 2016 til 2020.utforsker innovative bokdesigntilnærminger som smelter sammen med eksperimentelle kunstnerbøker og utfordrer våre forventninger til hva illustrasjon kan være. Illustrasjon som håndgripelige objekter er et sentralt aspekt som utforskes. 

Vi fikk med oss dette i Storetveit kirke for noen dager siden. Imi Maufe holdt en performance, akkompagnert av orgel og sang, samt Helge Jordals stemme gitt til Chaim Rumkowski. Det er en kompleks historie dette, men ikke mindre gripende av den grunn.

Sonus

Mer herom siden – jeg holder på å utvikle et lite fiksjonsunivers omkring en panda. Har tenkt å kalle hen Sonus, da det hele også kommer til å handle om lyd.

Litt tilfeldig at det ble en panda. Det er mest fordi pandaen er så enkel grafisk. For meg som ikke tegner noe særlig er dermed pandaen lettere å jobbe med. Den gjør seg dessuten, naturlig nok, i sort-hvitt.

Dall-E mini hjelper meg dessuten med å "tegne" pandaer så det kviner etter. Dermed blir produksjonsflyten ganske grei...

Feltforsøk med cyanotypi

Gjorde et forsøk i felt. Dvs papir og kjemi ble med en tur i kajakken. Dermed et utendørs forsøk med cyanotypi, der kjemien ble blandet på stedet og trykkene laget mens emulsjonen var våt. Dette fungerer, men jeg hadde ikke med glassplater til å holde planter mm nede. Dermed ble eksponeringene ganske diffuse. Vakrest var det egentlig underveis i prosessen:

Pappenheim - første skisse

Under Festspillene, næremere bestemt på veien tilbake fra Stord under Småspill 2022, snakket jeg og kona om hva som kan være den "optimale romlige opplevelsen" for små barn. Konklusjonen, i alle fall for min del, var at det må være pappkasseslott.

Noen dager senere befant jeg meg i Sogndal med Auditomosjon. Installasjonen fikk et stort rom og for å avgrense området fikk jeg overta kulissene etter en eksamensforestilling. Her var et av objektene et pappkassehus.

 

Auditomosjon fungerte veldig bra i dette rommet, men jeg fikk også bekreftet hvor appellerende pappkassehus er for små barn. På det meste var det seks barn inne i dette huset. Dermed var det helt klart: et prosjekt inneværende år blir "Pappenheim" med mål om Festspillene og Småspill i 2023.

Jeg kjenner Pappenheim som en bydel, like nedenfor Kristiansten festning, i Tronheim. Men dette er en by i Tyskland, og en “pappenheimer” betegner en person som er standhaftig og trofast. Uttrykket «Jeg kjenner jo mine pappenheimere» er gått inn i klassisk akademisk språkbruk for at en kjenner sine likemenn, kjent gjennom Friedrich Schillers stykke «Wallensteins død». Wallenstein stammer fra slottet Waldenstein, og gir tre omdreiningspunkt for utforming og lyder i “Pappenheim”: papp, slott og skog.

Så hvordan kan et pappkasseslott se ut. Skissen til Pappenheim er forløpg en enkel labyrint, der et barn relativt lett skal kunne finne frem. I hver kasse finnes en liten åpning som et kikkehull inn i en annen verden. Vi vil trolig lage en narrativ struktur, en multilineær fortelling, der en kan følge ulike veier gjennom et tema. 7 kasser, merket grå, rommer hver 4 tittebokser (totalt opp mot 28). Mange av titteboksene kan inneholde en iPad og i tillegg et tredimensjonalt tablå som elever og studenter utformer. Hver av de 7 kassene med tittebokser, markert mørkegrå på skissen, inneholder også en høyttaler som skaper en auditiv stemning i de ulike delene av labyrinten.

Installasjonen, slik den er skissert, dekker ca 50 kvadratmeter. Størrelsen er slik at et barn enkelt kan krabbe gjennom. En voksen kommer gjennom med forsiktighet.

En labyrintisk / multilineær fortelling etableres fysisk ved hjelp av store pappesker (pallestørrelse), hver med plass til en titteboks som studenter og elever innreder. Hver titteboks har en fast størrelse, slik at studenter/elever kan “innrede” denne i målestokk 1:20. Sammen med studentgruppen vil vi jobbe ut og sikre et felles tema som representeres tredimensjonalt.

Den som blei spara for spyd

Hva sier Dall-E mini og Dall-E til et sitat fra Håvamål. Selv om jeg nok er en "stakkar" i denne sammenhengen har jeg alltid likt dette verset:

Ein stakkar tenker han får leve,

der han drar seg vekk frå strid.

Men alderdommen gir ingen fred 

til den som blei spara for spyd.

Litt engelskifisering og Dall-E mini kommer opp met et resultat som tiltaler meg, men hvor det ser ut som ser ut som om det allerede er trykket i en bok. Dermed tar jeg med meg bildet til Dall-E og redigerer vekk top og bunn, samt høyre side. 

Her går det egentlig ikke så bra. Jeg ber nemlig om "In the style of a woodcut similar to the original image. A woman is standing in the foreground holding an axe. Her hair is long going all the way down to her knees." Dall-E kommer da opp med disse tre. Jeg kommer trolig til å jobbe videre med det første:

Cyborg – Klaus Schulze (1973)

Begrepet cyborg ble introdusert allerede i 1960 da i forbindelse med hvordan mennesker muligens kunne "forbedres" for å møte alle de utfordringene som romfart introduserte: Cyborgs and space. Selv møtte jeg først begrepet gjennom Donna Haraways A Cyborg Manifesto, en gang tidlig på 90-tallet. Klaus Schulze var på den ballen allerede i 1973:

 

Scener fra et ekte skap

Forsøker med på en slags Bergman-referanse her. Lek med Dall-E og EZGif:

Havråtunet

 Tur med masterstudenter til Havrå på Osterøy.

Fremtidens kunst?

I en artikkel fra NRK – Er dette fremtidens kunst? – uttaler kunstkritiker Pahle Bjerke at dagens kunstverden ikke lenger bruker det håndverksmessige som målestokk for hva som er god kunst. Det er i større grad idéene bak kunstverkene som gjelder.

I lys av de siste dagenes eksperimenter med Dall-e mini og nå endelig Open AIs Dall-e. Jeg har nærmest gjort James Joyce sine ord fra The Dead til en en fellesnevner for mitt eget prosjekt: "He asked himself what is a woman standing on the stairs in the shadow, listening to distant music, a symbol of. If he were a painter he would paint her in that attitude. Her blue felt hat would show off the bronze of her hair against the darkness and the dark panels of her skirt would show off the light ones. Distant Music he would call the picture if he were a painter." Bildet viser et resultat fra Dall-e. Det synes som de har tilpasset den åpne delen av tjenesten slik at den ikke lenger generere fullt fotorealistiske bilder, noe Dall-e er fullt i stand til.

Jeg ser nå at det kan være på sin plass å peke til et innlegg jeg holdt på den nordiske lærerutdannerkonferansen i vår: 

Fremtidsutsikter med digital teknologi. Her snakket jog om konsekvensene av eksponentiell vekst og hvordan dette har muliggjort maskinlæring og kunstig intelligens, samt 

min utvidelse av Malcolm Ross sin modell for estetisk læring. Jeg plasserer dette i spennet mellom "Lek og teknologifikling" og "Systematikk og algoritmer". 

I Digitale medier og materialitet skriver jeg om mange slike eksempler, fra ulike felt, der samarbeidet mellom mennesker og maskiner anvendes for å skape forskjellige representasjoner.

Giant AI's Robot Lab

En svært interessant video fra et besøk ved Giant AIs robot lab in Silicon Valley. Den har merkverdig lavt antall visninger i forhold til temaene som tas opp. Her kommer det mange innsikter i noe av den nyeste teknologien for roboter.

Robert Scoble følger Adrian Kaehler som viser arbeidet Giant A holder på med med å bygge billige produksjonsroboter og trene disse ved bruk av de nyeste AI-teknikkene.