Tella - "Best poster" at ECGBL 2015

Our poster explaining the design considerations behind Tella (our free app for small children learning mathematics) won the posters competition at ECGBL 2015 9th European Conference on Games Based Learning:

So it is a good poster, but above all a game worth checking out.

«Trygghet i hverdagen» - politisk reklame?

Rolleblanding, etisk tvilsomt og propaganda er noen av karakteristikkene etter at Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp) har fått laget en egen film for å fortelle om regjeringens arbeid. «En av de tingene som er mest frustrerende som politiker, det er at mediene veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene. Derfor har vi laget en egen film som skal fokusere på hva regjeringen mener er viktig for å sikre din trygghet», sier Anundsen i starten av filmen.

Tidligere ville en politiker benyttet tilgjengelige kanaler for å "plante" en sak i pressen, gjerne i form av et eksklusivt intervju, et "hjemme hos"-besøk eller lignende. Her kjører de imidlertid rundt hele greia og legger et halvtimes program ut på Regjeringens nettsider.

Min første tanke var som journalist og forfatter Kjetil Stormark sier til Dagbladet: det er «noe nordkoreansk» over filmen. Vår store leder er ute å inspiserer troppene, og finner at alt er i sin skjønneste orden. Også generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, er anturlig nok kritisk.

– Dette er propaganda. Det er en ren skrytevideo, sier Stavrum til VG.

– Dette er ikke i tråd med norske tradisjoner, og gir politiske assosiasjoner til forholdene i Nord-Korea. Her har vi en statsråd som går rundt og stiller ledende spørsmål til sine lojale undersåtter. Han vet at han får gode svar, sier Per Lægreid, professor i statsvitenskap, til Aftenposten.

Samtidig kan en ikke fri seg fra at fenomenet er ganske interessant. Riktignok plasserer publiseringen på Regjeringens nettsider dette i et ganske uryddig landskap, særlig fordi det åpenbart er snakk om politisk reklame som ikke ville vært tillatt sent på f eks fjernsyn. På den annen side viser det en vilje til å ta de audiovisuelle mediene i bruk på måter som vi ikke har sett tidligere. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en direkte utfordring til pressen.

Se filmen «Trygghet i hverdagen»:

Krysspostet til veilederbloggen Multimediejournalistikk.

Geir Pollestad, leder i Næringskomiteen, pariodierer den politiske selvskrytsjangeren:

"Art" by complete accident

Av ting som jevnlig irriterer meg er RiksTV hjemme i stua. Sikkert flott dersom jeg hadde satt opp en utendørs antenne, og på gode dager fungerer det greit. Men det kan også se ut som dette. Forutsatt at jeg ikke er videre interessert i programmet så er jo også dette et uttrykk, et sted mellom impresjonisme og tidlig Marianne Heske. Og det går an å se konstruktivt på det hele. Blir ikke så lange TV-kvelder av det heller :)

Bevæpning og rutiner, eller mangel på sådanne

Forbildet? John Wayne i unge år:
mann verner kvinner med "gunner". Trygghet i westernversjon.

Jeg har aldri hatt som mål å blogge om politiske spørsmål, og dette får dermed gå under kategorien egnterapi. Jeg er nemlig sur og lei av politiets midlertidige bevæpning.

Jeg er ingen våpenmann, men interessert i våpen, har fortid i pistolklubb mm. Uten å påberope meg voldsom peiling, så har jeg i alle fall vokst opp med å lære respekt for og kunne håndtere våpen. Derfor gjør også våpen meg litt var, og jeg har sterkt misslikt politi som bærer synlig våpen. Føler jeg meg tryggere av å se våpen? Absolutt ikke.

En ting er å bære våpen, noe ganske annet er måten det gjøres på.

Jeg har tatt det som en selvfølge at politiets våpen har vært ladd. Dvs med skudd i magasinet, men ikke i kammeret. Hadde det vært tilfelle måtte tjenestemannen ta ladegrep før våpenet kan avfyres. Det tar noen sekunder. Det betyr at i et verstefallsscenario der en tjenestemann blir beskutt direkte, uten forvarsel, så kan det ta for lang tid. Men så må en spørre seg: hva er sannsynligheten for det?

Å gå rundt med pistol med patron i kammeret er uansett tullete i min bok. Så viser det seg at ikke bare har politiet skudd i kammeret, våpenet er heller ikke sikret!! Det norske tjenestevåpenet, Heckler & Koch P30L, har ingen sikringsbryter. En kan lure hvilken planet de som har utarbeidet våpeninstruksen kommer fra (forklaring kommer nedenfor).

- Norsk politi er godt utdannet og trent til å håndtere dagens bevæpningspraksis på en god og trygg måte. Erfaringer så langt viser også at politiet håndterer situasjonen med midlertidig bevæpning godt, sier seksjonssjef Steffen Ousdal i Politidirektoratets Avdeling for politiberedskap og krisehåndtering.

Særlig! Politifok er nok ansvarelige de, men rutinene peker i motsatt retning.

- Politidirektoratet har så langt ikke ønsket å kommentere praksisen rundt politiets våpenbruk. Dette handler om å ivareta innsatspersonellets egen sikkerhet og innsatsevne. Når vi nå går ut og bekrefter dette, handler det om at vi ønsker å forklare hvorfor norsk politi, i likhet med politi i mange andre land, bærer ladde våpen, altså med skudd i kammeret, sier Ousdal. Bekrefter, men uten å forklare noe som helst.

Jo, vent litt:

Dagens rutiner der våpenet er ladd og usikret ble utarbeidet for situasjonen før den midlertidige bevæpning, der politiet bare bevæpnet seg i spesielt truende situasjoner.

– Vi håper at vi skal tilbake til en normalsituasjon hvor bevæpning ikke lenger er nødvendig. I den midlertidige situasjonen vi står i, har vi så langt funnet det fornuftig å holde fast ved denne praksisen, sier seksjonssjef Ousdal,

Trøste og bære. Politiet baserer seg altså på en rutine utarbeidet for situasjoner der de tidligere ble beordret ut med våpen - da fordi de med stor sannsynlighet ville møte noen med våpen. Og så er det med ett normalsituasjonen til enhver tid. Tillitvekkende? Det sies jo i klartekst at politiet nettopp ikke er trent for sen situasjonen de nå bærer våpen i, og at de baserer seg på rutiner som er utarbeidet for noe ganske annet.

At våpen skaper trygghet er en argumentasjon som bør nyanseres. Trygghet for hvem? De siste opplysningene om vådeskudd tyder på at heller ikke politiet blir tryggere.

På tide å ta noen skritt tilbake. Først slutte med skarpladde våpen. Deretter putte pistolen innenfor jakka. Så låse våpenet ned i politibilen, eller ha det på politikammeret.

"Listener" (Auditor) presentert under ELO 2015

Dokumentasjonen av "Tilhører" ble gjort fordi jeg skal presentere dette under The End(s) of Electronic Literature Conference, som arrangeres i Bergen denne uken.  Scott og Jill Rettberg er lokale drivkrefter, som har fått til et spenennde program og ikke minst en serie workshoper som jeg ser frem til.

Nær sagt som vanlig kommer slike ting som julekvelden, og jeg har dårlig tid i forkant. Alt som vanlig med andre ord.

Presentasjonen under konferansen blir på engelsk, men her er en første skissemessig gjennomgang, på norsk:



Litt rufsete foreløpig, men det kommer seg forhåpentligvis til fredag. Får se litt på det innimellom.

Tester og dokumenterer "Tilhører" (Auditor)

Dette skulle jeg gjort for snart et år siden. Det er ikke så lett å vise folk en lydinstallasjonen. Når jeg skal fortelle folk om "Tilhører" blir det derfor gjerne til at jeg ender opp med å be dem ta en tur og høre selv. "Tilhører" er en lydinstallasjon som styres av en app (utarbeidet sammen med Johannes Ringheim, som også har programmert det hele). Appen kontrollerer et lydbilde med utgangspunkt i brukerens posisjon og orientering. Ideen er at posisjoneringen skal være mer presis enn hav en oppnår med GPS, samt kunne fungere både innendørs og utendørs. For å oppnå dette har vi brukt Bluetooth beacons, noe som rent teknisk har vært mindre vellykket. Dvs dette fungerer fint, men vi har vært nødt til å tilpasse hele applikasjonen ut i fra det faktum at Bluetooth LE faktisk ikke er særlig godt egnet til det vi ønsker å oppnå. I alt står det seks sendere i hagen. Brukerens posisjon i forhold til senderne påvirker avspilling av seks ulike fortellinger og en del effektlyder. I tillegg er det et underliggende lydspor med miljølyd.

Når jeg først fikk rotet meg til å gjøre noe med hensyn til dokumentasjon, så tok det sånn ca fem minutter.

Oppsettet er enkelt. I stedet for å koble headset til enheten som styrer avspillingen, så koblet jeg denne direkte i kamera:

Forskning på egen empiri.Selv den som har satt premissene for hvordan teksten skapes blir innimellom overrasket av kombinasjonene som oppstår.

Videoen nedenfor er dermed et salgs subjektivt kamera, som viser mine bevegelser samtidig som lydsiden gjenspeiler det jeg ville hørt i headsetet. Senderne er plassert langs sidene, og i videoen nedenfor beveger jeg meg noenlunde langs denne banen:

Orientering er et poeng her, lydbildet panoreres i noenlunde sammenfall med at jeg snur meg. Det betyr at opplevelsen blir best ved å høre dette opptaket med headset:

Vi hører her forskjellige stemmer, i form av bruddstykker fra fiktive mobilsamtaler. Hver stemme er knyttet til en sender. Når appen detekteren en sender som den som er "nærmest", så spiller den av en og en dialoglinje. Når jeg beveger meg videre  kommer andre stemmer nærmest, og avspillingen av disse overtar i lydbildet. Når jeg kommer tilbake til en sender som jeg har vært nær tidligere, holder appen orden på hvilke lydfiler (dialoglinjer) jeg allerede har hørt og spiller av der jeg slapp.

Digital Commonplacing

I 2012 presenterte jeg og Ture Schwebs "Commonplace books meets remixing" ved 6th International Conference on Multimodality. Presentasjonen ble til en artikkel, "Digital Commonplacing", som omsider er tilgjengelig på nett i First Monday vol 20.

Artikkelen reflekterer over noen historiske paralleller mellom tidlige tiders systematiske bruk av "notatbøker" og de digitale nettverksmedienes muligheter for innsamling, tagging og deling av informasjon. Det engelsk begrepet "commonplacing" har ikke noe godt norskspråklig motstykke. Det nærmeste vi kommer er kanskje "allmen plassering", men dette blir et litt konstruert begrep. Sosial tagging trekkes her frem som en måte å ordne informasjon på, som samtidig innebærer ulike former for forhandling om inneholds betydning og "plassering" i et større kunnskapsfelt:

This paper presents illustrative examples of digital technology that facilitates information sorting and recontextualizing. A number of online media, like microblogging and photo sharing Web sites, allow collecting and systematizing information over time. Citations and user annotations, along with copied and embedded multimodal material, are compiled into new works through a complex interplay between users and Web services. The resulting texts can be seen as remixes, created by tags and links to various sources, which let individual contributions become part of a large number of potentially new texts. This article examines two examples to highlight qualities of tagging written and visual information: Twitter and Pinterest. 

This way of reusing digital information may be compared to similar analogue information management practices, known as commonplacing, found in early modern Europe. Readers would keep useful information to be retrieved later by copying passages from their own reading into notebooks called commonplace books.

Det er alltid noe å lære av historien. Commonplacing på 17- og 1800-tallet var selvsagt ganske annerledes enn hva vi i dag gjør med digitale nettjenester. Samtidig er det svært mange felletrekk, knyttet til hvordan vi tenker omkring ordning av informasjon. En tenkemåte som dels utfordres av søkemuligheter og svært enkel tilgang til informasjon. Informasjon må imidlertid kontekstualiseres og ordnes for at den skal kunne gi et godt grunnlag for utvikling av individuelle og "kollektive" kunnskaper. Her bringer ideene som ligger til grunn for commonplacing absolutt med seg noe verdifullt.

Presentasjonen "Commonplace books meets remixing" ved 6th International Conference on Multimodality, fra 2012:

Normal Considered Harmful

Forelesning med Alan Kay, som er vel verd å få med seg. Han snakker på ulike vis om hvordan kunnskap trumfer IQ, men også at kunnskap først og fremst er nyttig når vi evner å bruke den til å se på eksisterende problemer på en ny måte:

Punchline:
"I don't think computing is a real field - it acts like a pop culture. It deals in fads and it doesn't even know its own roots." Og "You can't invent the future using vendor stuff".

Alan Kay - Normal Considered Harmful

Stigbøylen

Jeg har aldri sittet på en hest, men er likevel litt over gjennomsnittlig interessert i stigbøyler. Forklaringen finnes i en gammel bloggpost.

Mongolene brukte korte stigbøyler, hvilket betydde at de kunne reise seg i salen, og dermed være mer fleksibel når de skjøt med pil og bue. I 2003, da jeg skrev denne bloggposten, hadde jeg ikke tilgang til en overbevisende presentasjon som denne:

Dette er vist i slow-motion - skuddtakten er med andre ord ganske enorm, og da mongolenes rike var på sitt største var stigbøylen en overlegen krigsteknologi.

Tester WeLibri, versjon 2.0

Tester WeLibri, versjon 2.0. Embeddet versjon fungerer ikke all verden i en bredde på 490 piklser - se heller fullskjermvesjonen.

Oppdatert: sjekk ny versjon

Tankene er at studentene skal benytte denne, som et første møte med noen av de mulighetene som ligger i medierike ebøker. Studiet, støttet av Norgesuniversitetet, kommer i gang for alvor til høsten.

To sensorer må til!

Denne saken fra videregående skole, om ulik sensur, minner meg om en kjip opplevelse for en del år siden, som sensor, ved et av landets universiteter. Jeg, som ekstern, og en intern sensor delte bunken - fordi dette var praksis ved denne institusjonen. Formålet er åpenbart: å spare penger.

Sensur er langt fra det kjekkeste jeg gjør. Det tar mye tid, og er ofte ganske kjedelig. Samtidig innser jeg at det er viktig arbeid, og jeg forsøker etter beste evne å sensurere grundig og rettferdig. Men av og til bommer jeg, og trenger et korrektiv. I de tilfellene hvor jeg får diskutert et tvilstilfelle med en medsensor, så er det svært sjelden jeg føler at en karakter ikke er rettferdig.

Å dele bunken fører til at dette korrektivet forsvinner. Rett nok "kalibreres" sensurene mot hverandre, men dette fanger i realiteten ikke opp forskjellene. I den nevnte saken er jeg redd flere studenter i min bunke fikk en karakter dårligere enn de ville fått om de hadde havnet i den andre sensurbunken. Slikt er ikke noe gøy. Kjipt for studentene, men også demotiverende for sensor.

Sensur er dels en subjektiv øvelse. UHR skriver riktignok at "dersom en prestasjon tilfredsstiller kriteriene for en karakter, skal man gi denne karakteren uavhengig av hvordan fordelingen av de øvrige karakterene i eksamenskullet er." Likevel tyder mye på at det dels er systematiske forskjeller.

En må nok erkjenne at karakterer har temmelig begrenset verdi når det sammenlignes mellom institusjon og fagfelt. Men innad i en konkret sensur bør det være mulig å sensurere noenlunde likt - det fordrer imidlertid at to sensorer leser alle oppgavene og diskuterer disse.

En midtsommernattsdrøm

 

Løvstakken i natt, med solnedgangen i havtåka.