Nødvendig nytenkning om organiseringen av utdannelse

Bergens Tidende skriver om De lave skuldres magi - bt.no: Den britiske økonomen John Kay (ikke denne) hadde suksess innenfor "business consulting", en tilnærming som han i dag er kritisk til. Kay har sett det som jeg vil tro de aller fleste har opplevd i sine egne liv: dersom en konsentrerer seg om det en har glød og interesse for har suksess en tendens til å følge som et biprodukt. Dette i motsetning til en tilnærming der en jakter på suksessen direkte. Om sistnevnte tilnærming ikke ender med fiasko, så blir det i alle fall mindre nytenkning og kreativitet, og dermed færre virkelige enere ut av dette.

Kays utgangspunkt er blant annet alle de virkelig suksessrike ledere har et lidenskapelig forhold til og enorme kunnskaper om kjernevirksomheten i den bedriften de. Målbare krav settes i annen rekke. Dette i motsetning til en utvikling de siste tiårene hvor kortsikt målstyring har blitt helt dominerende. Vi finner dette i næringslivet, men også innen utdanning og forskning. "Ingenting som ikke kan telles, teller".

Både privat og offentlig sektor druknes av endeløse strategiprosesser, evalueringer og kvalitetsmålinger. Ved høgskolen i Bergen er vi nå inne i en såkalt omstillingprosess, en omstilling i retning av hva? Lærerutdanningen endres markant, dette på grunn av nye nasjonale føringer, men jeg føler meg ikke sikker på at den blir bedre av den grunn. Elever i grunnskolen måles ved hjelp av nasjonale prøver, men jeg har ikke hørt at de lærer mer, eller bedre av den grunn. Helseforetakene måles hele tiden, med den konsekvens at legene rapporterer mer enn de behandler. Listen er lang, og de finnes selvsagt ingen enkle svar.

Stadig større deler av offentlig sektor styres i dag etter "New Public Management"-modeller, der målbarhet sees som en viktig forutsetning for konkurranse og effektivisering. Dermed en der en opp men en lang rekke "stringsverkøy": ulike definisjoner av mål, indikatorer på suksess (aller helst kvantifisert slik at det kan vises i et regneark). Lite tyder imidlertid på at det blir billigere, mye tyder på at tjenestene blit dårligere.

England er et "foregensland" på dette området. I den nevnte artikkelen i BT fortelles det at den britiske skolen pålegegr lærerne å "planlegge undervisningen ned i tre minutters bolker. Den norske skolen er på full fart i samme retning, med talløse møter, minituøs planlegging, evaluering og standardiserte krav opp og i mente. Ingen i skolen later lenger til å ha tillit til den viktigste suksessfaktoren av dem alle - den gode, selvstendige, engasjerte læreren."

Det er ingen quick-fix. "Opp om morran og seint i seng" er fremdeles den beste oppskriften for å lykkes. Problemet er kanskje at den eneste belønningsmekanismen vi har er lønn, noe som ikke alltid skalerer godt i forhold til innsats og engasjement.