Cardboard VR - seriøs moro

Google Cardboard ble vel nærmest lansert som en gimmick under utviklerkonferansen for Android denne uken, men dette er mye mer enn en morsomhet.

Her demonstreres det hele:

Historiens viktigste værmelding

70 år siden D-dagen, og jeg føler meg litt koblet på fortiden, her jeg sitter på terrassen. I samme hus satt Sverre Petterssen, meteorologen som bidro til historiens viktigste værmelding, fram til han flyttet fra Norge i 1939. D-dagen skulle egentlig vært den 5. juni, men meteorologene utsatte det hele 24 timer.

Left: Weather maps for 1, 2, 3 June 1944 at 1300 GMT. Right: Weather maps
for 4 June 1300 GMT and 6 June 0600 GMT.
Gjengitt i artikkelen "Sverre Petterssen, the Bergen School, and the Forecasts for D-Day". 

Sverre Petterssen, til høyre på bildet, var leder for Værvarslingen på Vestlandet i den tiden han bodde i Bergen, fra 1931 til 1939.

Petterssen var også fagbokforfatter: Introduction to Meterology var visstnok mange sitt første møte med faget.

Rime Of The Ancient Mariner - The Tiger Lillies

Jeg var heldig og fikk med meg en en fantastisk forestilling på DNS i helga. Rime Of The Ancient Mariner, et dikt skrevet av Samuel Taylor Coleridge, i 1797–98, fremført i sceneversjon av The Tiger Lillies.

Bemerkesesverdig effektfull bruk av videoprosjeksjon i kombinasjon med musikk og scenopptreden gjorde dette til svært minneverdige saker.

Dette opptaket var 2012 antyder bare hvordan oppsetningen faktisk artet seg. Projeksjonene trer mye klarere fram i en mørk teatersal:

David Bowie on Stardust

Blank on Blank Animated Interviews

Ulriken

Litt fascinerende å se hvor mange som går opp til toppen en fin ettermiddag (slik er det forøvrig på natta).




Og når vi først er på byfjellene. Her er fra Løvstakken, tidlig på morgenen.

Drittpakker og «gode rykter»

I en kommentarartikkel i Aftenposten skrev politisk redaktør Harald Stanghelle at «gode, men ubekreftede rykter» kan fortelle at «kinesiske interesser» har leid inn First House til en kampanje mot Thorbjørn Jagland. Bakgrunnen er et innlegg fra tidligere FN-ambassadør Morten Wetland, der han omtaler tildelingen av fredsprisen til Barack Obama som sin pinligste dag som ambassadør. Stanghelle men dette var «en velformulert drittpakke». Wetland forklarer at «inspirasjonen til å skrive artikkelen fikk jeg av Leiv Lundes kronikk i Dagens Næringsliv.

Frank Rossavik skriver: «Når rådgivere i slike selskaper skriver debattinnlegg i avisene er det som regel fordi de vil markedsføre sin kompetanse.» En agenda har de i alle fall, og det vil være i overkant naivt å tro at det bare er deres egen.

Torbjørn Jaglands egne betraktninger treffer kanskje spikeren på hodet:. «Når First House, som kanskje har eller kan få kunder som lenge har vært misfornøyde med prisen til Liu Xiabou /../ [har de] kanskje skjønt at det er blitt for belastende å bruke prisen til Liu Xiabou mot komiteen. Derfor bruker man en annen pris».

Det er nok nok av næringsinteresser (les First House sine kunder, og potensielle kunder) som gjerne ser at det «ryddes» i Nobelkomiteen. I stedet har Stanghelle ganske effektivt plassert drittpakken et helt annet sted. I den forstand er ryktene definitivt «gode» - de tjener formålet. Stanghelle angrer ikke. Selvfølgelig gjør han ikke det. På mange måter har jo det som kunne blitt en diskusjon omkring Jagland og Nobelkomiteen, blitt skjøvet over til en helt annen del av banen.

First House skriver selv at nesten alle deres rådgivere har erfaring fra politisk virksomhet, som statsråder, statssekretærer, parlamentarikere eller departementalt byråkrati, osv. De er godt betalte og er dyre å hyre. De har inngående kjennskap til politiske prosesser og et omfattende nettverk. Jeg er neppe alene om å synes at dette har potensiale til å lukte vondt. Kundelistene sine vil de jo ikke ut med, de har jo sine etiske retningslinjer (om enn godt gjemt) ....

Det blir nesten litt søtt når First House klager Stanghelle og Aftenposten inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). De snakker til og med om injurier.

Jeg håper i mitt stille sinn at vi beveger oss mot et syn på skjulte kommunikasjonstjenester som noe som vil hefte ved de bedriftene som kjøper slike tjenester, som et vedheng de ikke tjener på. Kanskje behovet for en lokal «kommunikasjonsbransje-leaks» begynner å melde seg for alvor. Gjerne i kombinasjon med en lobbylov.

Jeg kjenner i alle fall på meg at jeg er rimelig lei lobbyvirksomhet i det skjulte, og fra det ståstedet heier jeg på Stanghelle.

Oppdatering 25.05.14:

Erik Stephansen kommenterer "Å bli dradd gjennom søla med UTESTEMME":

I en blogg om sutrekoppene i First House samme dag, du kan lese den her, dristet jeg meg til å reise tvil om hvor utenkelig dette var. Nå vet vi svaret:

First House hadde på det tidspunktet allerede lenge hatt et betalt oppdrag fra Rederiforbundet om å bedre det norske forholdet til Kina. Hvorvidt Per Høiby dermed snakket sant, halvsant eller usant, overlater jeg til leseren å avgjøre.

Så til hovedpersonen selv, tidligere FN-ambassadør Morten Wetland:
- Det er absolutt ingen som har tatt opp Norges forhold til Kina, og Jaglands lederverv i Nobelkomiteen med meg, sa han til VG 20 mai. 

Det er samme dag som møtet i Rederiforbundet, der hovedtemaet nettopp var regjeringens håndtering av Dalai Lamas besøk i Norge og forholdet til Kina. I møtet kom deltakerne, ifølge flere kilder, inn på Nobelkomiteen og Thorbjørn Jaglands rolle som leder. 

Hvordan man skal karakterisere utsagnet til Morten Wetland, overlater jeg igjen til leseren å avgjøre.

Medierik bok - ala "Firestorm"

Da jeg første gang så Guardians Firestom var det noe som stemte, uten at jeg helt var i stand til å pinpointe hva det var. Trolig var det videoloopene i bakgrunnen på flere av sidene, samt at det hele både er dyktig produsert og presentert. Uamsett, tanken meldte seg raskt: slike ting vil vi også lage.

Som det meste annet må ting forankres i noe vi allerede holder på med. Multimediajournalistikk var i og for seg ganske åpenbart, men tankene gikk av ulike grunner vel så mye i retning av medierike ebøker. Det er nemlig noe boklig med Firestorm, til tross for at det absolutt er en multimedial produksjon.

Firestorm creatively embeds a variety of sources in a compelling linear storyline that uses the dramatic photos shot by the family to bring to life a wealth of contextual information. The project reads like an e-book, divided in chapters and enriched with loads of embedded content that smoothly pops-up to enhance the power of storytelling. (REF)

I desember i fjor var vi heldige og fikk produsenten, Franscesca Panetta, fra The Guardian til å snakke om denne produksjonen, under et seminar i London. Hun fortalte en del om de faktiske rammene for "Firestorm". De jobbet med en designer som kunne lage digitale prototyper ganske raskt, to journalister brukte to uker i Tasmania, og kodingen gikk hånd i hånd med de andre delene av produksjonen. De brukte seks uker med et stort team for å ferdigstille det hele.

Det som imidletid var mest interessant, synes jeg, var opplysningen om at brukerne i gjennomsnitt bleser i 17 minutter. Det er oppsiktsvekkende mye, ikke minst i nettavisverdenen der en teller brukerens oppmerksomhet i sekunder.

Panetta ble raskt spurt om det ikke burde være mer interaktivtet. Firestorm er nemlig en svært lineær produksjon. Svaret var at det lineære var gjort med hensikt. Folk vil ikke ha noe som er komplisert å navigere i. De ønsker oversikt og en interesant historie, godt fortalt. Igjen kommer "bok"-assosiasjonene.



Ønsket en lineær fremstilling der en kunne følge en historie.

Snowfall var et eksempel som viste potensialet i en lineær fortelling. Ikke så veldig innovativ fortellermessig, men det er et marked for denne lineære formen.

Publikum ønsket en menystruktur som lot dem navigere rimelig fritt. Bla som i en bok, selv om dette kan bryte med lineariteten.

Linker ikke til demoen per nå. Den fungerer fint i nyere nettlesere, men i eldre versjoner er det en del som kan krølle seg.

Gratulerer med dagen

En fin doodle i anledning dagen

Åpen publisering med CC - en snublefelle

Høgskolen i Bergen er i ferd med å etablere et publiseringsfond for Open Access-publisering. Det er i utgangspunktet svært positivt.

Problemet er bare at forslaget til retningslinjer forutsetter en Creative Commons lisens.

Her legger HIB seg opp mot Retningslinjer for tildeling ved UiB. Her heter det:

Fremover ønsker vi å kreve, og ikke bare anbefale, bruk av en Creative Commons (CC)-lisens av utgiver. Bruk av denne typen lisenser sikrer permanent tilgang til og mulig gjenbruk av artikkelen. Det viser seg nødvendig å stille klare krav til utgiver for å forsikre at artiklene faktisk blir tilgjengelig Open Access. Med denne typen lisens beholder forfatter selv opphavsretten til publikasjonen.

Jeg heier i utgangspunktet kraftig på både Open Access og Creative Commons. CC er flotte saker, til mange ting, og jeg har selv gitt penger til prosjektet og bruker av og til til foto, videoer og til et helt studium.

Jeg har imidlertid aldri lisensiert en fagartikkel med en CC-lisens, og det er en spesiell grunn til det. Grunnen er ikke at jeg ikke ønsker det. Det ville vært helt topp, men jeg vet at jeg får svi for det økonomisk.

De aller fleste fagbokforfattere tjener svært lite på å skrive bøker. For min egen del kan jeg ikke gjøre det i arbeidstiden, så det blir en dyr hobby. Det som gjør forfattervirksomheten til noe som en kan bære økonomisk er dersom bokprosjektet får støtte fra Det faglitterære fond. Sjelden mye å bli feit av, men ofte er noen måneder med skrivestipend det som skal til for å få realisert prosjektet.

Problemet står i tildelingskriteriene for fondet: "Utgivelser som ikke genererer kollektive vederlagsmidler, kvalifiserer ikke for medlemskap, stipend eller som kvittering for prosjektstipend." Mange, de fleste har jeg inntrykk av, vet ikke hva dette betyr.  I praksis betyr det at bare det som faller inn under Kopinor-reglene, gjør forfatteren berettighet til senere støtte.

CC-lisensierte tekster telles ikke med dersom forfatterene søker stipend fra Det faglitterære fond. Vi kan like det eller ikke, men så lenge Kopinor er den mekanismen som brukes for å innhente kopivederlag er dette forhold som en må ta hensyn til når en skal lage en Open Access-politikk ved institusjonene som ansetter fagforfattere.

Det finnes mellomløsninger: Strategien som fungerer best for den enkelte er gjerne å legge ut et utkast med fri lisens og begrense lisensen på den endelige publikasjonen, men det er ikke dette forslaget legger opp til.

Oppsummert:
Åpen tilgang (open access) er i seg selv veldig bra, men HiB og andre institusjoner bør ikke bør skape situasjoner der ansatte kan føler seg "presset" til å lisensiere tekstene sine på en måte som på sikt er ugunstig for den enkelte.

Retningslinjene kunne være formulert slik:
"Det oppfprdres til at artikkelen gjøres tilgjengelig med en Creative Commons (CC) lisens."

Det er mange tidsskrifter som tilbyr Open Access, men uten CC-lisens. Enn så lenge er det veien å gå, inntil en får gjort noe med hvordan pengene flyter fra det offentlige og over til fagbokforfatterene.

Kopinor sier selv at det finnes bdre alternativer, men her er det til en viss grad bukken som passer havresekken. Ingen av mekanismene det her er snakk om er problemet i seg selv, det er den konkrete kombinasjonen i denne sammenhengen som skaper problemet.

Diplomati er vanskelig - og hvorfor jeg aldri kunne vært en

– Du stiller deg over der!

– Litt lenger bort!

– Vi har gått - få opp farta!

Rapid prototyping med Google Presenter mm

Jeg jobber for tiden med en applikasjon formobil mikrolæring. Løsningen er på skissestadiet, og de siste par dagene har jeg syslet litt med en prototype. Dette må selvsagt bygges inn i et mer omfattende rammeverk, men jo flere problemer en klarer å luke ut på et tidligst mulig tidspunkt desto bedre. I første omgang begynte jeg å tegne en rekke skjermbilder:

Skissene blir tegnet med Googles tegneverktøy, som er en del av Google Documents. Dette har blitt svært bra og gjør det enkelt å kombinere bitmapbilder og vektorgrafikk.

Etter å ha laget et tjuetalls sideskisser slo det meg at jeg like gjerne kunne legge inn interaktivitet i samme slengen. Som sagt så gjort. I Google Presenter kan en lage presentasjoner i et hvilket som helst format, som nedenfor er formatet 3:4. Knappene er lagt inn som enkeltbilder, som så kan dermed inneholde linker til andre sider i presentasjonen.

Slik arter det seg i praksis - det fungerer faktisk rimelig godt å prototype ved hjelp av Google Presenter. En form for apputvikling på sparebluss. I mange sammenhenger, der en kun skal presentere innhold med enkel interaktivitet, kan dette duge. Poenget er jo ikke å lage en virkelig app, men å ha et produkt som er raskt å lage, teste og revidere.

Utgangspunktet for dette arbeidet er et strategisk prosjekt ved HiB, hvor Senter for nye medier skal lage en prototype og teste denne. Planen videre er å søke Norgesuniversitetet med tanke på å videreutvikle et verktøy for høyere utdanning.

Neste fase blir å få utviklet mer komplette prototyper, med ulike innholdstyper. Når vi får testet med "ekte innhold" er det lettere å være sikker på at konseptet treffer, og vi kan gå i gang med å implementere dette som en ordentlig app.

Denne måten å jobbe på er ogsåå noe vi vil jobbe med i studiet "Utvikling av medierike ebøker". Studentene kan dermed lage raske, og fungerende skisser som vi som underviser enkelt kan respondere på.

Walking Cinema - fysisk kino

Noen ganger tenker en alt for vanskelig. Konseptet "walking cinema", eller hva en nå velger å kalle det, har kvernet rundt i hjernekista ganske lenge - dvs siden Wireless Stories for tre år siden. Jeg har så langt forestilt meg dette som en form for Augmented Reality (Augmented Reality Cinema om en vil), og langt på vei lagt dette på hylla fordi det blir i overkant teknisk komplisert. Note to self: når noe er komplisert - tenk enkelt!

I en diskusjon omkring utviklingprosjekt knyttet til stedsforflytning ved hjelp av lyd, der vi planlegger å "flytte" jernbanestasjonen i bergen, ble jeg tipset om dette prosjektet av Cardiff / Miller. De har gjort flere slike prosjekter. Dette fungerer, samtidig som det teknisk sett er nærmest banalt. Noe av hemmeligheten er nettopp knyttet til bruk av lyd.