Åpen publisering med CC - en snublefelle

Høgskolen i Bergen er i ferd med å etablere et publiseringsfond for Open Access-publisering. Det er i utgangspunktet svært positivt.

Problemet er bare at forslaget til retningslinjer forutsetter en Creative Commons lisens.

Her legger HIB seg opp mot Retningslinjer for tildeling ved UiB. Her heter det:

Fremover ønsker vi å kreve, og ikke bare anbefale, bruk av en Creative Commons (CC)-lisens av utgiver. Bruk av denne typen lisenser sikrer permanent tilgang til og mulig gjenbruk av artikkelen. Det viser seg nødvendig å stille klare krav til utgiver for å forsikre at artiklene faktisk blir tilgjengelig Open Access. Med denne typen lisens beholder forfatter selv opphavsretten til publikasjonen.

Jeg heier i utgangspunktet kraftig på både Open Access og Creative Commons. CC er flotte saker, til mange ting, og jeg har selv gitt penger til prosjektet og bruker av og til til foto, videoer og til et helt studium.

Jeg har imidlertid aldri lisensiert en fagartikkel med en CC-lisens, og det er en spesiell grunn til det. Grunnen er ikke at jeg ikke ønsker det. Det ville vært helt topp, men jeg vet at jeg får svi for det økonomisk.

De aller fleste fagbokforfattere tjener svært lite på å skrive bøker. For min egen del kan jeg ikke gjøre det i arbeidstiden, så det blir en dyr hobby. Det som gjør forfattervirksomheten til noe som en kan bære økonomisk er dersom bokprosjektet får støtte fra Det faglitterære fond. Sjelden mye å bli feit av, men ofte er noen måneder med skrivestipend det som skal til for å få realisert prosjektet.

Problemet står i tildelingskriteriene for fondet: "Utgivelser som ikke genererer kollektive vederlagsmidler, kvalifiserer ikke for medlemskap, stipend eller som kvittering for prosjektstipend." Mange, de fleste har jeg inntrykk av, vet ikke hva dette betyr.  I praksis betyr det at bare det som faller inn under Kopinor-reglene, gjør forfatteren berettighet til senere støtte.

CC-lisensierte tekster telles ikke med dersom forfatterene søker stipend fra Det faglitterære fond. Vi kan like det eller ikke, men så lenge Kopinor er den mekanismen som brukes for å innhente kopivederlag er dette forhold som en må ta hensyn til når en skal lage en Open Access-politikk ved institusjonene som ansetter fagforfattere.

Det finnes mellomløsninger: Strategien som fungerer best for den enkelte er gjerne å legge ut et utkast med fri lisens og begrense lisensen på den endelige publikasjonen, men det er ikke dette forslaget legger opp til.

Oppsummert:
Åpen tilgang (open access) er i seg selv veldig bra, men HiB og andre institusjoner bør ikke bør skape situasjoner der ansatte kan føler seg "presset" til å lisensiere tekstene sine på en måte som på sikt er ugunstig for den enkelte.

Retningslinjene kunne være formulert slik:
"Det oppfprdres til at artikkelen gjøres tilgjengelig med en Creative Commons (CC) lisens."

Det er mange tidsskrifter som tilbyr Open Access, men uten CC-lisens. Enn så lenge er det veien å gå, inntil en får gjort noe med hvordan pengene flyter fra det offentlige og over til fagbokforfatterene.

Kopinor sier selv at det finnes bdre alternativer, men her er det til en viss grad bukken som passer havresekken. Ingen av mekanismene det her er snakk om er problemet i seg selv, det er den konkrete kombinasjonen i denne sammenhengen som skaper problemet.

Diplomati er vanskelig - og hvorfor jeg aldri kunne vært en

– Du stiller deg over der!

– Litt lenger bort!

– Vi har gått - få opp farta!

Rapid prototyping med Google Presenter mm

Jeg jobber for tiden med en applikasjon formobil mikrolæring. Løsningen er på skissestadiet, og de siste par dagene har jeg syslet litt med en prototype. Dette må selvsagt bygges inn i et mer omfattende rammeverk, men jo flere problemer en klarer å luke ut på et tidligst mulig tidspunkt desto bedre. I første omgang begynte jeg å tegne en rekke skjermbilder:

Skissene blir tegnet med Googles tegneverktøy, som er en del av Google Documents. Dette har blitt svært bra og gjør det enkelt å kombinere bitmapbilder og vektorgrafikk.

Etter å ha laget et tjuetalls sideskisser slo det meg at jeg like gjerne kunne legge inn interaktivitet i samme slengen. Som sagt så gjort. I Google Presenter kan en lage presentasjoner i et hvilket som helst format, som nedenfor er formatet 3:4. Knappene er lagt inn som enkeltbilder, som så kan dermed inneholde linker til andre sider i presentasjonen.

Slik arter det seg i praksis - det fungerer faktisk rimelig godt å prototype ved hjelp av Google Presenter. En form for apputvikling på sparebluss. I mange sammenhenger, der en kun skal presentere innhold med enkel interaktivitet, kan dette duge. Poenget er jo ikke å lage en virkelig app, men å ha et produkt som er raskt å lage, teste og revidere.

Utgangspunktet for dette arbeidet er et strategisk prosjekt ved HiB, hvor Senter for nye medier skal lage en prototype og teste denne. Planen videre er å søke Norgesuniversitetet med tanke på å videreutvikle et verktøy for høyere utdanning.

Neste fase blir å få utviklet mer komplette prototyper, med ulike innholdstyper. Når vi får testet med "ekte innhold" er det lettere å være sikker på at konseptet treffer, og vi kan gå i gang med å implementere dette som en ordentlig app.

Denne måten å jobbe på er ogsåå noe vi vil jobbe med i studiet "Utvikling av medierike ebøker". Studentene kan dermed lage raske, og fungerende skisser som vi som underviser enkelt kan respondere på.

Walking Cinema - fysisk kino

Noen ganger tenker en alt for vanskelig. Konseptet "walking cinema", eller hva en nå velger å kalle det, har kvernet rundt i hjernekista ganske lenge - dvs siden Wireless Stories for tre år siden. Jeg har så langt forestilt meg dette som en form for Augmented Reality (Augmented Reality Cinema om en vil), og langt på vei lagt dette på hylla fordi det blir i overkant teknisk komplisert. Note to self: når noe er komplisert - tenk enkelt!

I en diskusjon omkring utviklingprosjekt knyttet til stedsforflytning ved hjelp av lyd, der vi planlegger å "flytte" jernbanestasjonen i bergen, ble jeg tipset om dette prosjektet av Cardiff / Miller. De har gjort flere slike prosjekter. Dette fungerer, samtidig som det teknisk sett er nærmest banalt. Noe av hemmeligheten er nettopp knyttet til bruk av lyd.

Fjøsangerveien upstream

Slik kan også kveldsrushet i Fjøsangerveien visualiseres. På avstand ser det meste hyggelig ut.

Et eksperiment dette. Jeg har syslet med bokeh i videoer tidligere, og jeg liker effekten. Det gir en egen ro og masse rom for fantasien.

Skylder vel å si at videoen er snudd på høykant. Jeg synes det gjorde seg bedre på den måten. Fra tid til annen diskuteres det om video bør filmen vertikalt. Det er jo gjerne noe som kjennetegener mobilvideoer, rett og slett fordi det er den letteste måten å holde telefonen på. Jeg heier på disse formatene - ingen grunn til at video skal være begrenset av rammene på skjermene våre.

Mer om dette på fagsidene i Multimediejournalistikk.

Robotjournalistene kommer

"Software Takes Command", ifølge Lev Manovich. En argumentasjon det er lett å henge seg på.

Et ganske talende eksempel (om ikke i bokstavelig forstand) er hvordan Los Angeles Times ble de som først ute med å rapportere om jordskjelvet i California nylig. Avisen var først med saken fordi journalist og programmerer Ken Schwencke hadde laget en algoritme som har fått navnet Quakebot. Dette programmet overvåker meldinger fra U.S. Geological Survey. Dersom det kommer skjelv av en viss størrelse, skriver Quakebot en artikkel.  Slate gjengir hele den aktuelle artikkelen.

Les også:  – Hver tredje arbeidsplass kan fylles av roboter

Schwencke er intervjuet av medienettstedet Poynter, og foklarer at Quakebot først satte sammen de seismiske dataene før den postet en artikkel inn i LA Times' publiseringssystem. Det ble også automatisk importert et bilde fra Bing, før redaktørene ble varslet om at historien var klar for publisering

Via Journalisten.no

Edward Snowden and ACLU at SXSW

Take Action: https://www.aclu.org/immunity4snowden
More information: https://www.aclu.org/nsa-surveillance

Ikke sløs med nanosekundene!

Som en rimelig uvitende databruker skjønner jeg ikke mye av hva som foregår inne i datamaskinen. Jeg lar meg imponere av hvor raskt alt går, men har liten kunnskap om hva, hvorfor og hvordan. Som en hyllest, i anledning dagen, til kvinnelige pionerer og generelt til folk som vet å forklare ting slik at folk forstår det: Ta deg tid til å se på at Grace Hopper (1906–1992) forklarer betydningen av nanosekunder:

Hopper begynte med programmering allerede under andre verdenskrig, og hun var med på å arbeidet med ENIAC og UNIVAC I. I etterkant av dette arbeidet laget hun verdens første kompilator, A. Hopper regnes også som hoveddesigner av programmeringsspråket COBOL.

Hoppers utgangspunkt var at dataprogrammer burde skrives på et språk som ligner på engelsk, et konsept som i dag er nærmest enerådende. En slik måte å programmere på forutsetter imidleritd en kompilator - dvs en rutine som oversetter programmeringsspråket til maskinkode.

Betty Jean Jennings og Fran Bilas med ENIACved Moore School of Electrical Engineering.

Krysspostet i eLæring HiB via Digi.no

Mikroposisjonering og stedsforflytning ved hjelp av lyd

Mange litt rare fremmedord i overskriften. Bakgrunnen er at jeg holder på med et prosjekt, med arbeidstittel "Den lokaliserte lydboka", der jeg håper å få til et forsøk som skissert her:



Kortversjonen er at det gjøres lydopptak som knyttes til steder på en lokasjon. Her ser jeg for meg Bergen jernbanestasjon, fordi dette er et knutepunkt der fortellinger kan oppstå og møtes:



Tanken er å gjøre et lydopptak som kan representere omgivelseslyd på jernbanestasjonen, på ulike tidspunkt gjennom døgnet. I tilleg til dette gjør vi opptak av stemmer som forteller små historier fra dagliglivet, om det å reise og andre mer eller mindre trivielle hendelser i et hverdagsliv.

Lydene knyttet til posisjoner på jernbanestasjonen representeres
på koresponderende posisjoner i Kronstad. Brukeren beveger seg
her rundt i lydbildet med en mobil enhet og headset, og utforsker
fortellingene.

Disse fortellingene knyttes til steder på jernbanestasjonen, men presenteres et helt annet sted. Tanken er å gjøre dette på Kronstad, og dermed gjenskape en kobling mellom jernbanen og de tidligere verkstedshallene som snart huser Høgskolen i Bergen. Kanskje en kobling mellom fortid og nåtid også kan flettes inn.

Ideen er altså å representere et sted (jernbanen) ved hjelp av lyd, spilt av et annet sted (Bibliotekshagen på Kronstad), der posisjoner på jernbanen samsvarer med posisjoner i bibliotekshagen.

Tror dette kan bli et spennende uttrykk, som også kan ha et læringspotensiale.

Spørsmålet, "Er det en bok?", lar vi henge der inntil videre....

Naturopplevelser via mobilfotografier - danning på Instagram

Der Wanderer über dem Nebelmeer, av den tyske maleren Caspar David Friedrich. Bildet innleder en romantisk tradisjon, som kan gjenkjennes i mange av dagens mobilfotografier.

I helga fikk jeg skrevet ferdig førsteutkastet til en artikkel om naturopplevelser via naturbilder på Instagram. Jeg endte opp med å ta utgangspunkt i «Der Wanderer über dem Nebelmeer», malt i 1818. Bildet innleder Nasjonalromantikken, der kunstnerne hadde som mål å trekke frem nasjonale særtrekk og folkelige kulturtradisjoner. Ikke minst i Norge var denne retningen av stor betydning på midten av 1800-tallet, og den nasjonalromantiske tradisjonen fikk stor betydning for hvordan folk flest, da særlig i byene, fikk presentert natur. Vi finner igjen noe av den samme estetikken i en rekke Instagrambilder, slik de f eks kan dukke opp via #utno.

– Hver tredje arbeidsplass kan fylles av roboter

Krysspostet i bloggen eLæring HiB.

Fords samlebånd i 1913. Hundre år senere er det robotoene

som for alvor effektiviserer produksjonen. Innenfor yrker som
arbeider med informasjon gjør "robotiseringen" seg på mange
måter enda mer gjeldende.

Bjørn Vassnes skrev for noen dager siden, i Aftenposten,  om problemene med IKT i skolen. Han konkluderer slik:

Datateknologien kunne gitt skolen nyttige verktøy. Nå er den i stedet blitt en forvokst gjøkunge som ikke bare truer med å ødelegge skolen – den er allerede godt i gang. La data være et verktøy, ikke en «grunnleggende ferdighet» som skal inn i alle fag. Revider læreplanen slik at lærere kan få lov å være lærere igjen, og ikke pushere for dataindustrien. 

I kommentarfeltet argumenteres det imidlertid godt mot dette synspunktet:

Kronstad før og nå

Søndre bydel, tidlig på 1900-tallet:


Detalj, med jernbaneverkstedene. Her ligger nå de nye høgskolebyggene, sammen med de gamle verkstedshallene: