NFR-søknader er som oftest bortkastet tid

Khrono har en sak om jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg, som i en kommentar i Morgenbladet kommer med sterk kritikk av NFR (Norges forskningsråd).  Høgberg skriver blant annet dette til Khrono:

«Man kan rope så høyt man bare vil, men de som styrer pengesekken lever i den villfarelse at det de gjør er utmerket. De har tilranet seg makten til å evaluere andre, men er uforstående til å bli evaluert selv. Systemet er med andre ord døv på begge ører og blind på begge øyne, men har grådige, sterke hender overalt. I møte med en slik makt er kritikk nytteløst. Det beste man kan gjøre er å gjøre seg mest mulig uavhengig av systemet og ikke bruke tid og energi på det, men bruke tiden på forskning. Ikke pynte på prosjektsøknader for å temmes vilkårlige prosesser.»

Ideen om at konkurranse skal føre til de beste prosjektene fører til at forskere «kastes ut i en alles kamp mot alle i jakten på forskningsmidler», og det er de som er best på å bygge nettverk som får størst uttelling, skriver Høgberg.  Hun at det systemet som er bygget opp er med å bygge elite, «der forskere i økende utstrekning og med eskalerende fart oppmuntres til å fjerne seg fra folks hverdag og virkelighet». 

Mange vil nok kjenne seg igjen i de synspunktene Høgberg fremmer, om ikke annet konkurranseprespektivet. Jeg har selv vært med i flere søknader der forholdet mellom antall søknader og tildelinger har ligget mellom 2/100 og 5/100. Selv gode søknader og ditto prosjekter har dermed svært liten sjanse til å nå opp. Dersom en plasserer seg i ytterkanten av et forskningsfelt, der forskningsfronten egentlig bør ligge øker risikoen for ikke å nå gjennom ytterligere.

Ikke helt overraskende: Forskningsrådet kjenner seg ikke igjen i kritikken.

Jeg viser som noen ganger til Alan Kay og hvordan nye ideer oppstår. De oppstår ikke innenfor det de fleste, inkludert reviewere, oppfatter som normalen. Videre hvordan forskningprosjekter blir orientert mot gjennomføring i stedet for ekte innovasjon.