30.1.07
Olav Anders Øvrebø har intervjuet meg i forbindelse med
artikkelen jeg skrev for Vox Publica. Ifølge tittelen vil jeg
slippe folket løs på de levende bildene. Bakgrunnen for dette er troen på at tilgjengeliggjøring av audiovisuelt materiale kan utløse engasjement, kreativitet, og målrettet innsats fra interesserte brukere. Jeg trakk fram Statsarkivet i Bergen som et eksempel på noen som har evnet å trekke veksler på frivilliges innsats i tilknytning til
Digitalarkivet.
- Akkurat det samme ville opplagt vært tilfelle i forhold til gammelt filmmateriale. Det å kunne skrive hva som er bakgrunnshistorien til en liten snutt i en gammel filmavis - det er klart det er mange mennesker, kanskje ikke minst eldre, som faktisk har kunnskap om hva som skjedde, og kan tilføre ekstra informasjon. Potensialet til å få til sånne ting er der når innholdet er åpent tilgjengelig. Men det forsvinner langt på vei når man legger streng kontroll på tilgang og gjenbruk.
Dette resonnementet henger sammen med spørsmålet om hva NRKs rikholdige TV- og radioarkiv skal brukes til. Mens to tredeler av radioarkivet er digitalisert, har en knapt begynt på TV-arkivet. Finansieringen av dette løftet er ikke avklart. Men det er heller ikke klart hvor mye av materialet - om noe - som vil bli gjort fritt tilgjengelig for nedlasting og gjenbruk.
- Å kreve en åpenhet til alt, det er ikke særlig realistisk. Men å ha åpenhet til NRKs nyhetsmateriale fordi det er lisensfinansiert, og åpenhet til gammelt materiale fordi det er falt i det fri og til syvende og sist også produsert med våre skattepenger, det hadde vært en bra sak, både utdanningsmessig og kulturpolitisk sett, sier Hoem.
Betydningen av tilgangen til mediemateriell, som kan gjenbrukes, er en tilnærmet gratis vei til digital kompetanse som jeg
har snakket om tidligere også. Og, som det påpekes i den
første kommentaren til artikkelen: Dersom ikke fjernsynsselskapene kommer på banen tar folk saken i egne hender.
Bill Gates
tror dagens TV dør, og at nettet overtar de dominerende markedene i løpet av få år. På nettet er premissene lagt av YouTube og lignede tjenester. Det er like greit å forberede seg på den virkeligheten med det samme, og tenke ut hvordan dette kan utnyttes positivt.
Oppdatering 02.02.07:
Her skulle jeg gjerne vært: På mandag, den 5. februar, arrangerer
Polyteknisk forening i Oslo et møte med følgende tema:
NRK: Fra kringkaster til nettbasert multimediaprodusent med programdirektør Vidar Nordli-Mathisen.
Landets største medieselskap er inne i en stor omorganisering, med oppløsning av gamle avdelinger og oppretting av nye "flermediale redaksjoner". Prosjekt "Digitalt øysamfunn" kommer som resultat av dramatiske endringer i seervanene de siste årene, og reiser spørsmål som: hvordan vil vi som lisensbetalere merke endringene, og vil NRK satse på samme åpne tilgang til innhold som BBC gjør med sitt "Creative Archive"?
28.1.07
Ingen fare for å bli arbeidsledig med det første :) I tillegg til forskningsprosjektet om
selvfremstilling ved hjelp av visuelle prubliseringsløsninger har også en søknad til Norgesuniveristetet kommet gjennom sila. Det betyr at mediesenteret skal lage et
nytt nettstudium i digital fotografering:
Det digitale bildet gir store muligheter, både når det gjelder virkemidler og kommunikasjon. Mediesenteret ved Høgskolen i Bergen utvikler nå et nytt nettstudium i Digital fotografering.
- Studiet retter seg mot personer med behov for etter- og videreutdanning knyttet til kommunikasjon med fotografiske bilder. Vi ønsker å gjøre studentene i stand til å benytte det digitale fotografiet som virkemiddel på en mer bevisst måte, enten det dreier seg om å dokumentere en hendelse eller prosess, eller mer kunstnerisk orienterte prosjekt, sier Jon Hoem, som skal være prosjektleder for utviklingsarbeidet.
- Vi tar sikte på en forholdsvis bred bred målgruppe, men særlig på de som har bruk for kunnskap om digital fototeknikk i yrkessammenheng. En sentral del av studiet blir derfor å gi studentene en grundig innføring i det digitale fotografiets egenskaper, og hvordan fotografier kommuniserer med ulike målgrupper gjennom forskjellige medier, sier Hoem.
Mediesenteret ønsker å trekke på egne erfaringer fra ulike prosjekter gjennom de siste årene. Blant annet vil det bli en nær kobling mellom teori og praksis, der studentene får anledning til å trekke inn egne praktiske erfaringer og knytte disse til teorien. I studiet vil man også benytte weblogger (eLogg) for publisering og kommunikasjon, og loggene blir en sentral del av undervisningsopplegget.
Her blir det med andre ord snakk om aktiv fotoblogging som en integrert del av studiet, i tillegg til at weblogger vil bli benyttet til presentasjon av, og diskusjon omkring fagstoffet. Jeg begynner med utviklingsarbeidet i februar med sikte på at det avvikles en pilot i løpet av høsten. håpet er å lage et opplegg der teori og praksis knyttes direkte til hverandre. jeg vil forsøke å legge vekt på hvordan digitaliseringen gjør det mulig å skape uttrykk som tiligere ikke lot seg realisere, men samtidig trekke fram konkrete eksempler på teknikker fra film og fotohistorien som nå lar seg realisere langt enklere.
Jeg tror dette blir et givende utviklingsarbeid, og at det hele ender opp som et spennende studium, både i innhold og form.
Her er litt fra selve søknaden:
Jeg har fått støtte fra
Rådet for anvendt medieforskning til et prosjekt som skal se på ungdoms bruk av visuelle nettsider innenfor det som kan karakteriseres som personlig publisering. Det dreier seg om åpent tilgjengelige løsninger for å produsere sammensatte audiovisuelle og tekstlige uttrykk.
Jeg har tidligere
eksperimentert litt med denne formen for publisering, da
i en faglig sammenheng, men jeg må selvsagt orientere meg ytterligere på dette feltet. Det er særlig løsninger som MySpace.com og særlig Piczo.com som har vekket min interesse. Disse løsningene gir brukerne svært stor frihet til å bestemme det visuelle uttrykket, samtidig som det hele skjer innenfor systemer med noen begrensinger. Hvordan disse løsningene benyttes av ungdom, særlig med tanke på selvfremstilling, blir kjernen i prosjektet. Selvfremstilling har jeg skrevet
en artikkel om tidligere, den gangen med utgangspunkt i bruken av eLogg.
Jeg har også noen konkrete ideer om hvordan noen av de prinsippene som Piczo benytter kan anvendes i et annet rammeverk med potensiale i læringssammenheng. Forhåpentligvis vil det la seg gjøre å få satt av noen milder til prototypeutvikling.
Søknadsteksten.
27.1.07
Unge Høyres medlemsavis Xtra benyttet et fotografi, tatt av den tyske fotografen
Mareen Fischinger, på forsiden. Problemet er at dette ble gjort uten tillatelse fra fotografen.
Dette blir en stadig mer aktuell problemstilling etter hvert som brukere av nettsteder som Flickr.com har bilder av høy teknisk og fotografisk kvalitet liggende åpent tilgjengelig.
- Jeg ber dem om etterbetaling for både bruken og for overtredelse av opphavsretten og moralske rettigheter, sier Mareen Fischinger fra Düsseldorf.
/../
Den aktuelle utgaven av Xtra kom ut i september i fjor, med et opplag på 20.000. Nummerets tema er kvinner, feminisme og liberalisme, noe forsiden illustrerer med et portrett av en ung kvinne, Mareen Fischingers søster Vivien.
Fischinger
kommenterer det hele i sin weblog.
Bergens Tidende stiller et ganske vanlig spørsmål til Fischinger:
- Var bildet beskyttet på noen måte, enten teknisk eller gjennom copyrightvarsel?
- Fotoet kan bare lastes ned av registrerte flickr-brukere og har copyrightvarselet «© All rights reserved» ved siden av. I min flickr-profil bes folk til og med om å sende meg e-post dersom de vil bruke bilder privat, noe mange gjør ...
Spørsmålet er imidlertid lite relevant all den stund Fischingers fotografi er beskyttet av Åndsverkloven, helt uavhengig av hvorvidt fotografen har merket bildet med copyright-varsel eller ikke.
Saken når også tysk tv.
Det finnes imidlertid et stort antall bilder på Flickr
med lisenser som tillater gjenbruk ut over det som tillates av Åndsverkloven. Bruken er vederlagsfri, men med gitte betingelser. At et bilde er Creative Commons-lisensiert betyr nemlig ikke at bildene dermed kan gjenbrukes i enhver sammenheng. De fleste bildene er lisensiert med tanke på ukommersiell bruk, eller de har ingen spesiell lisens overhode. I sistnevnte tilfelle gjelder Åndsverklovens bestemmelser.
Unge Høyre-avis stjal forsidefoto - bt.no
Oppdatering 29.01.07:
I påvente av at Eirik godkjenner denne kommentaren i forbindelse med
hans posting om denne sakengjengir jeg den like godt her med noen lenker i tillegg:
Din plassering av "Flickr-Kåre" i samme kategori som Unge Høyre i denne saken er vel en litt kjapp en. Hans gjenbruk av bildet, i form av en avfototgrafering av BT, kan i alle fall diskuteres som en faksimile, en bruk som er innarbeidet i pressen med henvisning til sitatretten. Hans oversettelse av artikkelen er kanskje å strekke sitatretten vel langt, men her er han i høy grad i "godt" / dårlig" selskap med de fleste norske nettaviser som jo oversetter utenlandske artikler over en lav sko, ofte med en temmelig slumsete kreditering. "Flickr-Kåre" legger i det minste en skikkelig peker til den opprinnelige artikkelen og er etter min mening et eksempel på en gjenbruk av andres materiale som det absolutt bør være rom for i en aktuell sak av offentlig interesse.
Bruken av faksimile er et ganske uryddig terreng ettersom dette ikke er nevnt i Åndsverkloven. Dermed kommer det nødvendigvis inn under sitatretten, med alle de tolkningsmuligheter det fører med seg. En
ryddig kortversjon finnes her.
Samtidig synes det relevant å vise til artikkelen jeg skrev om
alle problemene som en publisist står ovenfor dersom vedkommende beveger seg inn på områder knyttet til gjenbruk av andres materiale. her med eksempler fra det audiovisuelle området. Det tryggeste er opplagt å sitte muse-stille og ikke gjenbruke andres materiale i det hele tatt, men mitt anliggende med artikkelen er nettopp å påpeke at dette kan ha svært uheldige sider, først og fremst gjennom å legge betydelige begrensinger på enkletmenneskers anledning til å ta del i en offentlig debatt med de virkemidlene som nett-mediene stiller til vår rådighet.
26.1.07
Fredag for en ukes tid siden holdt jeg et foredrag ved konferansen "
Digital læring - Kvardag og vyar" i Stavanger. Oppgaven var å si noe om bruk av weblogger i undervisningen generelt og
eLogg spesielt.
Jeg hadde dessverre ikke så mye tid denne dagen og måtte stikke ganske kort etter foredraget. Det jeg fikk av tilbakemeldinger tydet imidlertid på at budskapet om at enkle systemer må til for å skape trygge lærere, som dermed våger å tenke nytt: Nytenkning, både faglig og pedagogisk, kan ikke påtvinges folk i form av komplekse tekniske løsninger.
Det viser seg gjentatte ganger at folk er interessert i muligheten for å bruke eLogg i sin undervisning, og dessverre må vi fremdeles gi det samme kjipe svaret: eLogg er en fullt fungerende prototype, men ikke et ferdig produkt. Så er det bare å håpe at vi klarer å komme videre og implementere eLogg-funksjonalitet på
Lifetype-plattformen. Da ville vi ha et robust system rent teknisk, enkel funksjonalitet, og det hele ville være basert på åpen kildekode og åpne lisenser.
Vi får se hvor det bærer. Inntil videre kan
innlegget leses her...
25.1.07
Det formelig oser skriveglede av
Frid Ingulstads korte introduskjon til seg selv og sitt forfatterskap.
Norges mestselgenede forfatter, men ikke funnet verdig til medlemskap i Forfatterforeningen. (
via Eirik N.)
Jeg er ikke sikker på hvor mye dette forteller om norsk bokkultur og forfatterforeningen, men det synes som om det ikke er noen pen fortelling. Kanskje på tide å ta inn over seg at skillet mellom kunstner og håndtverker er like vanskelig å trekke på forfatternes område som innen andre (kunst)former? I programmet som klippet er hentet fra opplyses det forøvrig at det de kravene som stilles til mdlemskap i Forfatterforeningen er et ganske særnorsk fenomen.
Det meste av tiden i januar har gått med til å jobbe med kunst-installasjoner til Digital hverdag, samt
dagens innlegg om e-læring. Konferansen har en ganske bred profil, og gjennom sponsormidler fra BKK har Mediesenteret fått mulighet til å lage digital kunst knyttet til temaet "
Digitale spor i Bergen". Mange har imidlertid vært involvert: Pro-GGRESS står bak flere av verkene, og
Øyvind Kolås har programmert "motoren" i to av video-installasjonene som Mediesenteret har jobbet med: "
Nå av da" kan sees på storskjem ved inngangen til Grieghallen.
Prosjektet jeg har jobbet med kan sees på den andre siden av inngangen til grieghallen. Det fikk i en tidlig fase arbeidstittelen "Dype tanker", og som så ofte ellers, det man først har kommet på blir man værende ved. Dette består av ni "tanker" plassert utenfor Grieghallen i Bergen i perioden 20. til 28. januar, samt en tidene tank(e) som blir stående på Høgskolen i Bergens stand under Digital hverdag. Tankene er
knyttet til steder i Bergen gjennom videoer og visuelle tagger ute i byrommet.
Mer om dette nedenfor.
Foto: Henning Klafstad
I motsetning til en del andre løsninger et Cybstikerene designet for å kunne fungere med ganske dårlige kameramobiler. I tillegg åpner systemet for at
publikum kan sende inn sine kommentar(-bilder) i tilknytning til hver enkelt sticker. Dette gjøres ved å legge et bilde av stickeren og et kommentar-bilde i en og samme MMS og sende dette til 2155. Det fine er at Odd-Wiking har fått med både Telenor og Netcom på dette (med ett blir det en fordel at det kun er to dominerende leverandører av mobilnett) slik at tjenestene er gratis for brukerne. Slik kommer det nok ikke til å være når systemet er ferdigutviklet, men inntil videre kan altså vi og publikum teste dette uten at det koster noe. Det er jo alltid en fordel når en lurer på hvordan nye tekniske løsninger fungerer, og dermed ideelt for et kunst-prosjekt som ønsker å nå flest mulig. De bildene som publikum sender inn som kommentarer kommer til å bli vist på en nettside, samt i den tidende tanken, på Høgskolens stand. Men, for at ingen skal fristes til å gjøre "en Kåre" kommer selvsagt bildene til å gå gjennom en moderator før de legges ut på nett.
Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvordan koblingen mellom tankene og merkene ute i byen kommer til å fungere. Når det gjelder MMS meldingene har vi vært nødt til å gå noen runder. Teknisk fungerer det, men hvordan publikum faktisk kommer til å tolke verket er selvsagt en annen sak. Det er kanskje en fare for at min generelle interesse for kobling til sted har tatt litt av styringen, men jeg håper det bare fører noe positivt med seg, nemlig at publikum både kan få en audiovisuell opplevelse og at de får gjort seg noen tanker om bruken av ulike typer teknologi.
Posisjonering av mobile brukere har jo en del sider som er betenkelige, men her er Cybstickerene på mange måter et positivt tilsvar ettersom de forutsetter en klart definert aktivitet fra brukerne. Dermed kan en forsøke seg litt på hvordan et informasjons-overlay knyttet til visuelle kjennemerker faktisk kan fungere, uten at dette trenger å implisere en aktiv tracking av brukerne.
Det å legge inn informasjon via MMS viste seg å være langt fra noen triviell oppgave. Dette har jeg forsåvidt erfart i tidligere prosjekt: Forskjellige telefoner, leverandører og abonnement håndterer MMS-formatet på ulikt vis. Rekkefølger på sider i en MMS vises forskjellig på ulike telefoner, ikke alle telefoner kan sende to bilder i en MMS, formatering som ser ok ut på en telefon forsvinner på en anne, osv.
Alle kunstverkene samlet:
Jeg har netopp holdt et innlegg under konferansen Digital Hverdag, en seanse som endte opp litt anderledes enn planlagt. Nå var det ganske mye som var utenfor vår direkte kontroll, men det ble litt mer performance enn hva vi hadde planlagt. Meningen var å holde innlegget parallelt med at tre ungdommer (takk til Hedda, Giske og Aksel, samt Ingrid) demonstrerte sin bruk av teknologien, men sistnevnte - altså teknologien - slo seg ganske så vrang, noe som satte sitt preg på forestillingen.
Uansett, til tross for at det endte opp litt kaotisk var det hele ganske godt foreberedt. Selve forestillingen blir det vanskelig å gjengi, men det faglige
innholdet var som følger:
Et landskap i endring
Wikipedia er et eksempel på at forutsetningene for hvordan vi bruker informasjon har endret seg dramatisk med Internett, noe som nødvendigvis får konsekvenser for hvordan tenker omkring bruken av informasjon i undervisning og læring.
Det er kan være vanskelig å si noe om hva som er god og mindre god læring, enten denne foregår på nett eller ikke. Det vi imidlertid kan slå fast er at læring er knyttet til mange av aktiviteter som vi utfører svært ofte, uten at vi nødvendigvis er bevisste at vi er inne i en læringsprosess. Det er også verd å merke seg at læring relativt sjeldent skjer i tilknytning til det vi kaller undervisning.
Wikipedia illustrerer noe av denne to-sidigheten knyttet til formalisert læring:
På den ene siden skal den lærende gjennom undervisning formidle kvalitetssikret informasjon, slik at de lærende kan bygge opp en kunnskap som vi anser som nyttig.
- På den andre siden skjer det en massiv læring, spesielt på nettet, utenfor de kontrollerende rammene som undervisningen setter
Problemet er at kontrollen som må prege undervisning kan føre til en konserverende holdning der man legger for stor vekt på det bestående, samt det som man allerede vet fungerer. Undervisning er dermed en forutsetning for innovasjon, men de fleste av de aktivitetene som kjennetegner undervisning oppmuntrer i seg selv ikke til nytenkning.
"
We All Have a Lot to Learn": Jeg liker å bruke situasjonen i Singapore som eksempel. Landet scorer høyest på tester av kunnskapsnivået blant elever i skolen, men likevel påpeker landets undervisningsminister at man har et problem. Problemet er at når man ser på de samme menneskene noen år etter at de har gått ut av skoleverket finner man få tegn til virkelige enere. Den kunnskapen som elevene er flinke til å tilegne seg omsettes ikke til ny forskning, nye produkter eller nye måter å gjøre ting på.
Litt tabloid kan vi si at Singapore er flinke på undervisning (formidle det bestående). men mindre flinke på læring (forstått som evnen til å tenke nytt). I et land som Norge, med et relativt høyt kostnadsnivå, er evnen til nytenking kanskje vel så viktig som kunnskap om det bestående. Nettopp derfor er det så viktig å ha en åpen og innovativ tilnærming til læring. Dette er i utgangspunktet problemløsende aktiviteter, knyttet til nysgjerrighet og skapertrang, noe undervisningen må støtte opp under.
Alle institusjonaliserte lærings-aktiviteter skjer i dette spenningsfeltet mellom undervisning og læring, og dette kommer særlig til uttrykk gjennom ulike digitale kommunikasjonsløsninger fordi skillet mellom tilgang til informasjon er så nært knyttet til aktiviteter der denne informasjonen gjenbrukes og settes inn i nye sammenhenger (omsettes til individuell kunnskap).
Bakteppe
Den kommunikative tradisjonen som undervisningen bærer ennå med seg tradisjoner fra en tid da skoler og universiteter var en eksklusiv formidlingskanal.
Utdanningssystemet har
mistet sitt informasjonsforsprang: Tilgangen til informasjon er i prinsippet lik på alle områder i samfunnet. Få er uenige i at dette krever endringer i hvordan vi underviser, men angrepsmåtene er forskjellige - ikke minst når det kommer til valg av verktøy.
Motivasjon er en forutsetning for at læring skal bli effektiv. Det hjelper lite å drille de lærende til å gjengi kjent kunnskap, utfordringen er få dem til å tenke nytt samtidig som de er i stand til å trekke veksler på den kunnskapen som allerede finnes.
Den generasjonen som i dag er kjernemålgruppen til utdanningsystemet er født etter 1980. Det er også blant disse vi finner mange bedriftenes nye arbeidstagere, mennesker som skal læres opp i forhold til hvordan arbeidsoppgavene løses i den enkelte bedrift. Ifølge trendforskerne er de under tredve mindre opptatt av jobben som identitesskaper, dette i kombinasjon med at utbudet av jobber er større enn noen gang.
En jobb som gir status og penger er ikke nødvendigvis nok for mennesker som i større grad legger vekt på mulighetene til å leve et kreativt liv hvor sosiale fellesskap prioriteres høyt.
Det er ikke nødvendigvis gitt at prioriteringer knyttet til sosiale fellesskap i seg selv har innvirkning på forventningene til et e-læringsopplegg, men når vi ser på egenskapene som kjennetegner de mest brukte nettstedene på nett tegnes et langt tydeligere bilde av betydningen av brukermedvirkning og utvikling av sosial identitet.
Samarbeidslæring
e-læring gjør det mulig å gjennomføre studier med mange individuelle frihetsgrader. Ulempene er gjerne knyttet til begrenset sosial tilknytning til et samlende læringsmiljø. Samarbeidslæring krever imidlertid deltakelse i et sosialt miljø, noe som ofte må gå på bekostning av den individuelle fleksibiliteten. Samarbeidslæring står for tiden sterkt innen sosiokulturell og konstruktivistisk pedagogisk teori, en retning som er populær ved mange tradisjonelle undervisningsinstitusjoner.
Problemet med tradisjonell samarbeidslæring er at den ikke skalerer særlig godt. Store kull må splittes opp i mange små grupper for at tradisjonelle samarbeidsformer skal fungere, og det krever fort mye administrasjon og tilgang til egnede lokaler dersom dette skal la seg gjennomføre i stor skala. Skalerbarhet er tradisjonelt et argument for e-læring, hvilket betyr at man står ovenfor noen tilsynelatende motsetninger.
Det er på dette området e-læingsfeltet kan trekke veksler på erfaringer fra personlige publiseringsmedier, som for eksempel weblogger, der individuelle og sosiale funksjoner kombineres på en effektiv måte. Felles for disse publiseringsløsningene r at de gir den enkelte stor grad av frihet, samt varierte muligheter for interaksjon med andre lærende.
Bak "Web 2.0"
Wikis, blogger, podcasts, brukergeneret innhold, åpen arkitektur mm. Inngangsportene til "buzz-wordet"
Web 2.0 er mange. Det som imidlertid er felles for alle disse tilnærmingsmåtene er at de handler om å sette den enkelte bruker i fokus på en helt annen måte enn hva man har vært vant til å tenke tidligere. Dette gjelder spesielt innenfor undervisning hvor man i hundrevis av år har hatt tradisjon for å "dytte" innhold på de lærende i en ganske fastlagt form.
En av de store endringene som datamaskiner og Internett har ført meg seg er at hver enkelt av oss har fått helt nye muligheter til å produsere informasjon. Vi er ikke lenger prisgitt hva andre velger å fortelle om et tema, men kan på ulike måter bli aktive bidragsytere.
En rekke kommersielle aktører har skjønt dette, at brukeraktivitet, sosiale funksjoner, og brukergenerert innhold har egenskaper som folk finner stadig mer interessante. I første omgang når dette underholdningsmediene, noe som understrekes av at både
avissalget og
fjernsynsbruken går dramatisk ned. Dette handler om tidsbruk og informasjonstilgang, en utvikling som også vil påvirke utdanningssektoren, selv om denne lever en ganske beskyttet tilværelse.
De største nettsuksessene de siste årene er MySpace, Flickr og YouTube er alle basert på brukernes mulighet til å komme med egne bidrag og bli synlig innefor et sosialt fellesskap. Når disse forutsetningene er til stede utløser det store mengder arbeidstid som benyttes til
ulike former for innholdsproduksjon uten at brukerne får noen økonomisk godtgjørelse for dette. Dette er mulig nettopp fordi brukerne selv bygger opp innholdet innenfor et rammeverk hvor de føler at de får noe tilbake i form av nye bekjentskaper og tilbakemeldinger fra andre brukere med tilsvarende interesser som dem selv. Resultatet er disse tjenestene har fått en enorm popularitet.
I tillegg til å vær en vesentlig motivasjonsfaktor har de kollektive systemene noen betydelige fordeler i kraft av at de greier å trekke veksler på det man kan kalle "kollektiv intelligens". Dette kan kort forklares som det faktum at summen av enkeltbrukere alltid vil vite mer om et tema enn ett enkelt individ. Det er dette som gjør at den ensomme læremiddel-forfatter ikke har fremtiden for seg. Han kommer til kort, både når det gjelder økonomi, relevans, og kvalitet.
Dersom vi overfører den tenkningen som ligger bak systemene som åpner for brukermedvirkning og anvender dette på e-læring vil det nødvendigvis innebære at vi må legge til rette for at det de lærende selv produserer interessant innhold og at de motiveres til å dele det de produserer med andre. For at dette skal bli mulig trenger vi systemer med stor grad av åpenhet.
Tilgang til informasjon versus kunnskap
Wikipedia er et eksempel på hvordan informasjon blir lettere tilgjengelig, men det er ikke er noen fast sammenheng mellom tilgang til informasjon og kunnskap. Mange er skeptiske til den måten å produsere informasjon på som Wikipedia representerer, nettopp fordi en femtenåring kan sitte å redigere innholdet. I praksis viser det seg imidlertid at det innholdet som produseres på denne måten har forbausende høy kvalitet. Unntak finnes selvsagt, men problemet blir å kunne skille mellom informasjon av god og dårlig kvalitet. Når det er sagt: Ukorrekt informasjon finner vi overalt i samfunnet, det og lære seg å nærme seg alle informasjonskilder med et kritisk blikk er i seg selv en vesentlig kompetanse.
Dessuten viser det seg i praksis at Wikipedia slett ikke er så ille. Tidskriftet Nature foretok for et års tid siden en sammenligning av Encyclopaedia Britannica og Wikipedia. Nature
sammenlignet 50 artikler om samme tema fra hver av leksikaene og sendte disse til et utvalg eksperter for peer-reviewing. Hovedkonklusjonen var at ingen av oppslagsverkene er perfekte, men at det er omtrent like mange unøyaktigheter begge steder. Totalt fant de 162 mangler og feil i Wikipedia, mot 129 i Britannica. Ekspertene var ellers enige om at artiklene i Britannica var bedre strukturert og mer lettlest.
Forstyrrende teknologier
Ifølge den amerikanske økonomen Clayton Christensen har det han kaller "
disruptive technology" tre kjennetegn:
- De nye løsningene appellerer først og fremst til kunder som de etablerte selskapene i et gitt marked anser som mindre interessante. Vanligvis på grunn av disse kundenes manglende batalings evne og/eller vilje.
- De nye løsningene er tilsynelatende av dårligere kvalitet enn det som tilbys gjennom de teknologiene som allerede er toneangivende i markedet.
- Etablerte aktører som satser på å tilby produkter basert på den forstyrrende teknologien, ville oppleve at deres fortjeneste blir kreftig redusert. De kan til og med risikere å drive med tap.
Christensen har først og fremst undersøkt hvordan forstyrrende teknologier har vunnet frem når det gjelder tekniske produkter (eksempler er utviklingen PCer, harddisker, IP-telefoni, SMS mm)
Dette forteller oss at mange av de tekniske kommunikasjons-løsningene som vi i dag finner relativt lite anvendbare i læringssammengheng faktisk kan komme til å bli dominerende i en ikke alt for fjern fremtid.
Hvilke "forstyrrende teknologier" finnes inne e-læring
Noen eksempler er mobilt Internett, augmented reality, bruk av dataspill. Historien om Internett gjentar seg: Et medium som i gitte sammenhenger ble ansett som perifert og av liten økonomisk interesse viser seg å ha egenskaper som utkonkurrerer løsninger som er bedre på noen områder.
Prinsippet om forstyrrende teknologier har også mer direkte relevans for undervisning. Innen mange bransjer ser vi dette i form av leverandører og bedrifter som gir skreddersydde tilbud på sine spesialområder: Altså korte, intensive kurs, knyttet til arbeidssituasjonen og koblet til en sertifiseringsordning.
Utviklingstendens - Gratis tilgang til innhold
Wikipedia er en del av en langt større tendens hvor egenskapene til Internett trekker i retning av at informasjon blir gratis tilgjengelig.
Open Courseware Consortium, med amerikanske MIT i spissen er et eksempel. MIT har som uttalt strategi at ALT deres undervisningsmatereill skal være fritt tilgjengelig på nett i løpet av noen år.
Hvorfor gjør en av verdens mest anerkjente undervisnings-institusjoner dette?
Trolig handler det om en erkjennelse av at tilgang til informasjon har mistet all sin verdi som konkurransefortrinn innen undervisningssektoren. Undervisnings handler i dag om noe annet, og som en del av bestrebelsene på å trekke til seg de beste studentene på et internasjonalt marked velger MIT å gjøre den delen av undervisningen hvor de ikke kan vise til særlige fortrinn åpent tilgjengelig.
I praksis har imidlertid Open Courseware slitt med å få til deling av store mengder læringsressurser. Enkelte institusjoner, som MIT, går i front, men etterveksten - og dermed bredden - mangler foreløpig. Dette skyldes ikke minst opphavsrettslige problemstillinger.
Et annet initiativ, kalt
Connexions, har nærmet seg problemstillingene knyttet til åpent innhold fra en annen vinkel. De baserer seg på en modell som har en del til felles med den vi kjenner fra Amazon.com. Det betyr blant annet at brukerne kan gi sine vurderinger av lærestoffet de benytter, samtidig som Connexions aktivt tar kontakt med et stort antall potensielle leverandører av lærestoff.
Innholdet lisensieres etter modellen til
Creative Commons, som har mye tankegods til felles med fri programvare-bevegelsen. De lykkes, også fordi det er prestisje knyttet til å få sitt lærestoff gradert som topp hos Connexions. Prosjektet tilbyr også forfatterverktøy, og har ambisjoner om å bli en publiseringskanal der veien fra forskningsresultater til publikasjon er mindre tidkrevende enn hva tradisjonell tidsskriftspublisering innebærer. Connexions har nå mer enn en million brukere fra 157 land.
Utviklingstendens - stykkbetaling for innhold
Fagstoff er gjerne av en karakter som tilsier at det tjener på hyppig oppdatering for dermed å sikre størst mulig relevans til enhver tid. Oppdatering av digitale nett-ressurser fremstår dermed som en attraktiv løsning og det er naturlig at forlag og andre kommersielle aktører har forventninger og planer knyttet til et marked for digitale publikasjoner.
Alle de tekniske rammebetingelsene som må til for å gjøre digitalt innhold til gjenstand for (stykk)betaling over nettet er for lengst på plass.
Problemet er at parallelt med utviklingen av tekniske løsninger har de kulturelle bruksmåtene langt på vei utviklet seg i en annen retning. Brukerne venner seg i stadig større grad til at tilgangen til ulike innholdstjenester er gratis.
I tillegg kommer det forholdet som vi allerede har vært inne på, knyttet til at
eksklusiv tilgang til innhold i liten grad synes å være regnet som et fortrinn.
Nye læringsarenaer
Gitt premisset om at innhold i seg selv ikke lenger er et betydelig konkurransefortrinn blir det interessant å utforske de mulighetene som nettet gir for nye presentasjonsformer i kombinasjon med sosiale funksjoner.
Et interessant eksempel i så måte er Second Life, en tredimensjonal verden der brukerne kan møtes og utveksler ulike former for informasjon og interagere sosialt på måter som gjør det mulig å trekke veksler på de erfaringer og omgangsformer som vi benytter i vår fysiske omgivelser.
Second Life ble etablert i 2003, og "innbyggertallet" er i dag godt over millionen, mennesker fra alle verdenshjørner. IBM er blant de aktørene som vil benytte store ressurser på denne typen virtuelle verdener, nyhetsbyrået Reuters har en egen nyhetstjeneste for Second Life, og kringkastingsselskap som BBC benytter denne kommunikasjonsformen for å utvide, og supplere sitt eksisterende tilbud. Dette åpner også for rent kommersielle anvendelser som for eksempel når Adidas tilbyr virtuelle versjoner av klær fra sine kolleksjoner. På musikkfronten har Suzanne Vega allerede holdt
verdens første virtuelle konsert.
Som det første europeiske universitetet åpnet
Syddansk Universitet en egen avdeling i Second Life for noen uker siden. Univeristetet er i utgangspunktet representert i flere byer og Second Life betegnes som en virtuell campus i tillegg til de eksisterende.
Linden Lab, som utvikler Second Life, frigir nå deler av programvaren som open source for at andre utviklere skal få mulighet til å endre, forbedre og tilføye nye funksjoner.
19.1.07
Innlegget jeg holdt på Digital og Sosial 2.0, under tittelen "
Blir vi alle forbrytere?" er skrevet litt om, problemstillingen er forhåpentligvis ytterligere spisset, og det hele er publisert som "
Må vi alle bli digitale forbrytere?" på Vox Publica.
Det ble lite debatt i etterkant av innlegget på konferansen. Det kan skyldes mange ting: Jeg uttrykker meg ikke presist nok? Folk bryr seg ikke? Påstandene tas ikke helt på alvor?, eller de oppfattes som lite relevante. Jeg håper at ikke de tre siste muligheten er tilfelle, først og fremst fordi jeg er sikker på at de problemstillingene som forsøkes belyst er høyst reelle. Dvs. at Åndsverkloven, dersom den følges i ett og alt, vil være til hinder for en offentlig debatt dersom denne involverer audiovisuelle ytringer.
Forhåpentligvis har Vox Publica et noe større nedslagsfelt, slik at problemstillingene blir diskutert videre.
Oppdatering 23.10.07:
Om ikke debatten har tatt av på Vox Publica så er
diskusjonen desto mer intens i tilknytning til
artikkelen om sitatrett i det norske Wikipedia. Her spenner karakteristikkene fra de som finner min artikkel opplysende og interessant til de som ser på det jeg har skrevet som det reneste sludder. Absolutt leseverdig.
det bør kanskje sies at mot-argumentene, knyttet til at artikkelen ikke kommer med noen svar, bommer litt. Det er nettopp artikkelens poeng at det er svært vanskelig å få klare svar, og at publisister som ønsker å sitere fra audio-visuelt materiale i praksis er overlatt til seg selv. Det har ikke noe med at "data er vanskelig" å gjøre, snarere det motsatte. Som det påpekes er det aller meste teknisk mulig, det er de juridiske avveiningene som er problematiske.
16.1.07
Blant livets små merkverdigheter er det faktum at mens jeg satt to måneder i Berlin og skrev, blant annet på en artikkel om possisjonering, så satt folkene bak
plazes.com (som jeg forsåvidt hadde kommet over allerede da)
rett oppe i gata, noe jeg så absolutt ikke hadde fått med meg.
Dette forteller nok en rekke ting, blant annet at jeg ikke er særlig god på research, men kanskje først og fremst at
absolutt possisjonering (f eks GPS-koordinater) i seg selv ikke alltid har særlig verdi med mindre man klarer å omsette det til en eller annen form for handling knyttet til det stedet hvor man faktisk befinner seg, dvs en
relativ possisjon (f eks 150 meter nordøst, i det nevnte tilfellet). Morsomt nok er det nettopp denne forskjellen i tankegang omkring possisjonering som artikkelen forsøker å si noe om.
14.1.07
Like før jul
annonserte Kunnskapsdepartementet og NRK at de går sammen for å gjøre deler av NRKs arkiv tilgjengelig for undervisning i skolene. Prosjektet vil bli en norsk versjon av
Danmark radios skoleportalt og er en del av
Norge Digitalt.
Tidsplanen er stram, løsningen skal være oppe per 1. september 2007. Da lanserer NRK skoleportalen NRK.no/skole med klipp fra NRKs radio- og fjernsynsarkiv, knyttet til aktuelle program i fjernsyn og radio og til kompetansemålene i læreplanen.
Skoleportalen vil ved lansering inneholde 1000 "pedagogisk tilrettelagte klipp", og samlingen skal innen 2009 inneholde 10 000 klipp.
17,5 millioner kroner skal brukes bare i 2007. Ganske mye penger, noe som kunne gitt håp om at klippene ble lagt fritt tilgjengelig. Likevel er jeg redd for at dette ikke kommer til å bli tilfelle, og at man ender opp med en eller annen halvkommersiell tankegang basert på abonnemnet, og at elevene dermed ender opp med en løsning de i verste fall ikke kan bruke hjemmefra. Skjønt akkurat det lar seg nok løse, mer spennende blir det hvordan det kommer til å stille seg i forhold til gjenbruk av det materialet som blir tilgjengelig. Det er jo først i det innholdet kan settes inn i nye sammenhenger at potensialet virkelig kommer til sin rett. Vi får tro det er håp så lenge modell for fremtidig finansiering er under vurdering i departementet.
Kunnskapsdepartementet har også inngått en avtale med Statens kartverk om å gjøre digitale kart tilgjengelig for elever, studenter, lærere og forskere.
Som nevnt i
en tidligere post om dette er det ikke grunn til å være særlig imponert med hensyn til hvordan det offentlige legger til rette for tilgang til data fra hel- og halv-statlige aktører. Det er vanskelig å gjøre alt i egen regi, men desto mer man åpner opp tjenestene jo lettere blir det å få hjelp, og jo større sjanse er det for at spennende tjenester av samfunnsøkonomisk verdi (snarere enn bedriftsøkonomisk) oppstår.
Forskjellen på Statens Kartverks karttjeneste og Google Maps illustrerer dette. Førstnevnte leverer bedre bilder og nyttige tjenester, men sistnevnt er likevel langt mer interessant fordi den er knyttet til
en åpen API som lar tredjeparts aktører som Hurtigruta lage
tjenester som denne. Det må være et tankekors for Kartverket, og jeg er redd for at det samme forholdet kan komme til å gjelde for NRKs skoleportal dersom man ikke legger til rette for gjenbruk.
13.1.07
Videoer fra Youtube er tydeligvis god stoff for Dagbladet på nett - her er de neppe alene. Problemet blir imidlertid at YouTubes lisensvilkår forhindrer kommersielle tjenester å inkludere videoene på sine sider, eller å lenke til dem. I artikkelen "
Amatører blir kjendiser på YouTube" har Dagbladet.no "løst" dette ved å laste ned videoene og deretter legge dem ut i sin egen player. Dermed unngår de en poetseniell konflikt med YouTube, men jeg lurer på om de har betalt opphavsmennene?
12.1.07
Universitetene sier opp avtalen med Blackwell: Fra 1. januar 2007 har ikke bibliotekbrukere ved universitetene lenger tilgang til nettutgavene av Blackwells 778 tidsskrifttitler. Bakgrunnen for dette er at bibliotekene mener at lisensbetingelsene og tilhørende prising er uakseptable.
Forlagene dikterer priser og betingelser for tilgang til sine tidsskrifter, og bibliotekdirektørene er samstemte i at dette er en situasjon universitetsbibliotekene ikke kan leve med.
Her er det bare å applaudere. Forhåpentligvis kan dette gi et sterkere incitament til å satse på
open access i tiden fremover, et arbeid som desverre forpurres av
det rådende publiseringsregime, noe
forskningsformidlingen lider under.
En liten morsomhet er at listen over godkjente publiseringskanaler
for tiden er tom. Jeg tar det som et tegn på at ordningen etterhvert kommer til å gå nedenom :)
Det er i det minste lov å håpe...
8.1.07
It-Solutions lanserte i dag en ny versjon av Its-Learning, blant annet med sterkt forbedret bloggfunksjonalitet. En tidligere prototype så ganske trist ut, men har åpenbart kommet seg. Den såkalte ePortifolioen presenteres slik:
En ePortfolio er en samling mapper som publiseres som en enhet, på Internett. En ePortfolio kan beskrives som brukerens digitale identitet. it?s learnings ePortfolio kan tilpasses på mange måter, og brukerne kan selv velge hvilke elementer de vil presentere. Brukerne kan angi tilgangstillatelser og velge om de vil publisere sin ePortfolio på Internett, eller holde den helt privat. it?s learnings ePortfolio kan innneholde en blogg, eksterne koblinger, en «om meg»-side, utvalgsmapper og private mapper. Brukerne kan legge til innholdet de ønsker i mappene, for eksempel CV, skoleoppgaver og filer.
Her er en
Flash-presentasjon av ePortfolio. Såpass internasjonalt at alt er på engelsk, men det får så være.
Oppdatering 13.01.07:
Atle F. Sveen, som er student NTNU, uttaler seg nok om forrige versjon av IT's-Learning, men
spørsmålene omkring hva LMSer faktisk tilbyr av funksjonalitet, og om denne funksjonaliteten er nyttig, er absolutt interessante. Ikke minst fordi det er er snakk om et brukerperspektiv som skiller seg fra de som oftest kommer til orde.
Oppdatering 18.01.07:
Uffda! IT's-Learning får så ørene flagrer. Denne gangen er det ikke studentene som klager, men de ansatte ved NTNU. Under overskriften "
- It's Learning er en katastrofe" gir professor Ystenes systemet massiv kritikk. Når det er sagt, han retter også kritikk mot ledelsen som ikke tar tilbakemeldinger fra brukerne på alvor. Dette begynner å bli en gjentagende historie: Skoleledelsen innfører ett syetm sentralt, men legger så mye prestisje (og penger) i valget at det blir svært vanskelig å snu. Det samme forholdet finner en nok igjen på alle nivå i skoleverket.
Konklusjonen er ubehagelig enkel:
Det finnes ikke ett system som passer for alle. på en stor institusjon som NTNU betyr det at man må finne seg i å operere med flere systemer og samtidig innse at det er utopisk å tro at alle disse systemene skal "snakke med hverandre".
Et interessant forhold nevnes til slutt i artikkelen:
Kontrakten mellom NTNU og IT-Solutions er undratt offentlighet!! Lurer på hva i alle dager begrunnelsen er. En kan jo håpe på at NTNU har fått en særs gunstig avtale, men jeg tviler....
Arkitektfirmaet Snøhetta har presenterte et nytt forslag til nybygg for Kunsthøgskolen i Bergen: Bygget slik det ser ut nå er orientert anderledes enn det opprinnelige forslaget, allmenningene er redusert og det store vingeformete taket er gjort mindre mindre og lagt i en annen retning.
Arkitektene og Statbygg har kuttet kostnadene med ti prosent, tilsvarende 60 millioner kroner, men fremdeles er det en forutsetning at noen av kostnadene betales av eksterne aktører. Hvem og hvordan dette skal skje skal bli avklart i løpet av sommeren.
Innlegg
