Skolefagundersøkelsen 2009 in IKT

Noen sitater fra Skolefagundersøkelsen 2009:

Dersom fag og struktur blir mer viktig nå en før, står ikke det nødvendigvis i motsetning til at IKT ikke blir brukt. Faglige programmer som administrereres av lærere med god faglig kompetanse kan være et viktig tilskudd til andre læremidler. På den andre siden er det et spørsmål om lærerne kjenner til de mer fagspesifikke verktøy for eksempel for måling og lagring av informasjon i naturfag, analyse og beregning i matematikk, komponering i musikk, 3D-modellering i kunst og handverk og analyse av geografiske informasjonssystemer i samfunnsfag. Mest overraskende i undersøkelsen er det at det ikke var mulig å påvise sammenheng mellom formell IKT kompetanse og bruk av de fagspesifikke verktøyene. Her fant vi negativ sammenheng. Det ser ut til at de kursene som lærerne har tatt er mer til hinder enn til nytte. Eller rettere sagt de leder inn på en annen type IKT bruk. Det er naturlig å anta at en faglig integrering krever at kursholder kjenner faget godt og kan se de enkelte programmer i forhold til andre undervisningsformer i faget.

Undersøkelsen viser med stort tydelighet at de IKT-kurs som har vært tilbudt ikke gir det grunnlaget en skulle forvente for å arbeide med IKT ut fra en faglig sammenheng.

Slik kan magasiner bli i fremtiden

I alle fall om vi skal tro Viv Mag, som har laget et eget digitalt magasin, spesielt med tanke på iPad.

Sjekk også bakomfilmen:

Alexx Henry Blog

Tekst 2 null - "reklamespot"

Jeg vil også ha promovideo, men må nok lage den selv :)

Tekst 2 null kommer 10. mai - i mellomtiden kan du besøke nettsidene.

Briljant fortalt

The Future of Publishing - se hele videoen!



Så enkelt kan det gjøres...

Kan fylkene kjøpe fri SNL etter modell av NDLA?

Det er vel den minst salgbare ideen jeg noensinne har kommet med (hvilket ikke sier så lite), men tanken er nå interessant: Undervisningssektoren har et klart behov for en skikkelig kunnskapsbase. Wikipdia er imidlertid ikke helt stuerent (selv kollektiv kvalitetskontroll har åpenbare fordeler), noe som per i dag gjør SNL til en fortrukken kilde.

Kunnskapsforlaget antyder en årlig kostnad på syv millioner. Det er i seg selv mindre enn en halv million per fylke, og rundt en hundrelapp per elev i videregående skole. Prisen bør kunne bli noen hakk lavere, ikke minst dersom man kommer fram til en fornuftig modell for samvirke med Wikipedia.

Tillater meg en liten "mockup" (basert på denne siden) for å antyde hvordan dette kunne artet seg. SNLs innhold må selvsagt tagges med kompetansemål mm.

Kanskje burde Kristin Halvorsen snakke med Anniken Huitfeldt, dele regningen, og/eller finne flere å dele den med...

Fritt samfunn vs underholdsningsindustri

Er vi forberedt på å ta stilling til følgende spørsmål: Vil vi ha et noenlunde fritt samfunn, selv om dette innebærer begrensninger i kulturindustriens inntjeningsmuligheter? Det er selvsagt ikke et enten-eller, men mye tyder på at vi for alvor bør begynne å stille oss den type spørsmål.

For min egen del setter jeg svært stor pris på mange av de produktene som i dag ligger inn under kulturparaplyen, men dersom jeg måtte velge er det ingen tvil om at mye av dette er langt mindre viktig en fundamentale prinsipper for ytringsfrihet.

Jeg er nok for naiv, selv etter å ha viet et helt kapittel i avhandlingen til "Restricting reuse of digital information", samtidig som jeg har en ferdig artikkel om "Restrictive technologies" (begge deler handler om teknologier som potensielt begrenser vår frihet) har jeg ikke helt forstått hvor alvorlig situasjonen faktisk er.

Nå kommer det nemlig for en dag at det er langt ned en masse arbeid i en internasjonal traktat som skal hindre piratkopiering av filmer, musikk og annet innhold som er beskyttet av opphavsrett. Pådrivere er ikke politikere, men den pengesterke, og dermed mektige, amerikanske underholdningsbransjen. Traktaten, kalt ACTA (Anti-Counterfeiting Trade Agreement), vil pålegge alle land som signerer den, å innføre vidtrekkende restriksjoner på nettet, kraftig innskjerpe overvåkingen av folks nettbruk og straffe alle som bryter opphavsretten med utestengelse fra nettet, og dermed også fra informasjon, offentlige tjenester, sosiale medier og store deler av arbeidslivet. I tillegg vil traktaten sannsynligvis innebære slutten for tjenester som YouTube, Flickr, MySpace og andre nettsted hvor brukerne deler innhold.

At dette er noe industrien ønsker seg er ingen nyhet, men at det har foregått hemmelige forhandlinger i flere år over hele kloden, det er skremmende nyheter. Delegasjoner fra USA, EU, Japan, Sør-Korea og andre land, skal ha forhandlet om bestemmelser med enorme politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser.

Det som vikrelig får en til å fryse på ryggen er det faktum at de folkevalgte ser ut til å stå på sidelinjen, mens den amerikanske film- og musikkindustrien til alt overmål har vært med på å formulere bestemmelsene.

Svein Egil Omdal treffer spikeren på hodet:

Da Venstres Trine Schei Grande i mai i fjor spurte justisministeren om hvordan Norge vil bli berørt av en eventuell ACTA-traktat og hva statsråden vil gjøre for å påvirke den, svarte Knut Storberget: ”Dersom forhandlingene ender med at det kommer i stand en avtale, vil det være opp til Norge å velge om man ønsker å slutte seg til denne.” Det er nesten søtt å høre en statsråd levere en slik forblommet bløff, når sjansen for at Norge vil gå imot en slik avtale, er mindre enn muligheten for at vi ensidig vil innføre venstrekjøring.

I kommentarfeltet siteres Benjamin Franklin, som jeg foretrekker i denne versjonen:

"Sell not virtue to purchase wealth, nor Liberty to purchase power."

Gudmund Hernes fillerister "Hjernevask"

Mange mener mye om Gudmund Hernes, og "hans" Reform 94, men at mannen er ytterst skrivefør og kan argumentere godt kan ingen ta fra ham. I Morgenbladet tar Hernes for seg Eias "Hjernevask" i en tekst som er så poengtert og velskrevet at det er en sann svir å lese den:

Eia /../ trekker politiske konklusjoner av sine «funn», konklusjoner som alt er trukket, av for eksempel av Erna Solberg: I norsk skole er problemet for mye teori i yrkesfag – mottaket for dem som ikke har det i hodet. Eia og medforfatter Ole-Martin Ihle hevder i Aftenposten 8. mars at Reform 94 har slått feil fordi man ønsket «å få flere ungdom fra mindre utdannete familier til å velge seg til høyere utdanning». Og han fortsetter (jeg har skutt inn noen spørsmål i parentes):

«Selv om idéen om at alle kan bli like flinke på skolen (hvem sier det?) kan synes human (hvem synes det?), er den antakelig gal som politisk rettesnor (er den en rettesnor?) når den kan føre til nedvurdering av andre (hvilke?) menneskelige egenskaper. Kanskje burde man heller anerkjenne at vi har forskjellige evner fra naturens side (Romøren og Sagen?) og verdsette talent (bare talent?) uansett i hvilken form det måtte komme i. Tross alt finnes det flere verdifulle egenskaper enn skoleflinkhet (når ble det en nyhet?). Vi kan ikke alle være akademikere (eller leve av å klippe håret på hverandre?), og det er nok også best sånn (nemlig).» Og kanskje er det noen problemer på studieforberedende løp som Eia og Ihle ikke berører?

Hvis dette er de politiske konklusjonene evolusjonsforskningen kan bidra med, bør man kanskje reflektere noe mer før anbefalingene iverksettes.
/../
... selv en naiv evolusjonsteoretiker som meg har fått med seg dette: Det er neppe trolig at genene har endret seg mye de siste hundre år! Likevel har vi i denne perioden sett at:

• Gjennomsnittsalderen i Norge har økt med en mannsalder – for menn fra 54 til 75 år, for kvinner fra 55 til 81.
• Nordmenns gjennomsnittshøyde har økt med hele ti centimeter – snart har vel vekten økt med like mange kilo.
• Sykdomsbildet er radikalt endret – de siste femti år har hjerteinfarkt gått dramatisk ned, raskest i 1990-årene. Diabetes type 1 blant barn og unge har økt rundt 30 prosent de siste 15 årene og diabetes 2 er i sterk økning. For kvinner under 75 har lungekreft passert brystkreft som dødsårsak – like mange kvinner som menn røyker nå daglig.
• I 1952 satte Hjallis verdensrekord på 10 000 meter med 16:32:6. I 2007 tok Sven Kramer rekorden med 12:41:69 – en forbedring på cirka 25 prosent på 55 år.

Man kan ha ulike syn på hva slike endringer skyldes, men neppe at arvestoffet er 25 prosent forbedret i samme periode.

Kort sagt: Gener gir rom for samfunn som ennå ikke er skapt! Så ja, de spiller en rolle. «Og hva så?» – når så mye kan oppnås med de genene vi har fått?

Om du ikke allerede har fulgt lenken til Morgenbladet: Gjør det!

Store norske leksikon opphører den 1. juli

Store norske leksikon legges ned: All drift av nettstedet storenorskeleksikon.no er besluttet avviklet fra eierne Aschehoug og Gyldendals side med virkning fra 1.7.2010.

Leksikonet var en stor økonomisk suksess for eierne frem til slutten av 1990-årene. I årene etter dette har Aschehoug og Gyldendal tapt omtrent like mye på å holde Store norske leksikon oppe, som de tjente i de 20 foregående årene.

Konkurransen fra gratis innhold på Internett, først og fremst Wikipedia, var medvirkende til at Store norske for ett år siden ble åpnet for annonsefinansiert gratis tilgang og direkte oppdatering. Det nye nettstedets kombinasjon av fagfolk-kvalitetssikring og brukerbidrag har blitt vel mottatt, og "ansees som den rette modell for fremtidens nasjonalleksikon i land som Norge", ifølge pressemeldingen - hva nå det skal bety. I alle fall har annonseinntektene og annen finansiering har uteblitt, og nettstedet viser seg umulig å drive kommersielt, hvilket vel tyder på at modellen bør justeres en smule dersom SNL skal få et videre liv.

Kunnskapsforlaget håper at Store norske leksikon får leve videre, og eierne Aschehoug og Gyldendal er villige til å stille data, apparat rundt og nettstedsteknologi til disposisjon for en stiftelse med offentlig støtte.

En fagredaksjon, finansiert med offentlige midler, er i utgangspunktet en god ide. Her er det bare å håpe at myndighetene evner å tenke konstruktivt og gripe den muligheten som Kunnskapsforlaget ser ut til å åpne for. Det kan imidlertid ikke bety at SNL drives videre som før. En må gjerne kjøpe ut innholdet, og finansiere driften med offentlige midler, men publiseringsplattformen kan trolig "skrotes" og man bør tenke nytt rundt organiseringen av en fremtidig redaksjon.

På Wikimedia Norges sone på Origo skisseres en modell som en bør kikke nærmere på:

Fra programvareproduksjon er det kjent systemer for å slå sammen innhold fra flere forskjellige kilder. Ofte skriver flere utviklere på en og samme kode, men så skjer det noe som gjør at varianter må lages og vedlikeholdes. Etter lang tid kan da kode som har divergert fra det samme felles opphavet bli slått sammen igjen. Det er laget flere verktøy for å støtte slik manipulering av kode. Et spørsmål som kommer naturlig er om vi kan få til noe av det samme for Wikipedia; kan brødtekst skrevet for både Wikipedia og et fagleksikon på samme tid være både felles og individuelle trekk?

Vi ser for oss en løsning hvor vi kan la alle våre 152 000 brukere skrive på Wikipedia, samtidig som det i et fagleksikon vedlikeholdes en faglig god artikkel. Skribentene på institusjonenes fagleksikon kan velge å importere endringer fra Wikipedia, eller avvise dem, uten å involvere seg i diskusjonene på Wikipedia. Samtidig filtreres vekk alt stoffet på Wikipedia som ikke uten videre lar seg importere til fagleksikonet. Omvendt kan skribenter på Wikipedia velge å importere endringer fra fagleksikonene som de finner interessante.

Når loven (eller rettere advokater) tar overhånd

Enn så lenge står det vel litt bedre til her hjemme enn i USA, men tendensene til at man alltid må tenke seg om to ganger begynner å bli synlige i Norge også. Det er faktisk ikke særlig oppmuntrende å høre på Philip K. Howards beskrivelse av ståa.

The land of the free has become a legal minefield, says Philip K. Howard -- especially for teachers and doctors, whose work has been paralyzed by fear of suits. What's the answer? A lawyer himself, Howard has four propositions for simplifying US law.



Lover bør ikke skrives av advokater, selv om de skal være med å tolke dem, men av folk som skal følge dem. For mange, og for kompliserte lover gir oss det motsatte av hva vi faktisk er ute etter: et samfunn der folk stort sett forstår og lever etter reglene.

Lover er noe som fungerer så lenge de fleste respekterer dem, men systemet bryter sammen dersom lovene er noe de fleste frykter.

Philip K. Howard: Four ways to fix a broken legal system | Video on TED.com

For mange aviser i Norge

Det vanlige omkvedet er at vi er et avislesende folk og at det er flott med en differensiert presse – hvilket synes å sidestilles med at vi har mange aviser.

I et innlegg for en måneds tid siden tenker Jon Hustad motsatt: Lat dei døy skriver han på Journalisten.no, med henvisning til at vi har alt for mange aviser til at det er mulig å finne gode journalister til alle. Kombinert med kravene til saftige oppslag ender dette med at journalistene "mykje oftare enn ikkje silar kjeldene sine, ikkje på basis av kunnskap, prinsipiell tenking eller integritet, men på basis av konflikttenkjing".

Gjeve at mi skildring er rett, i det minste delvis – kan vi gjera noko med det? Neppe, vi har altfor mange aviser her til lands, altfor mange sider som må fyllast. Men når det er sagt: Eg er ikkje av desse som er redd for avisdauden, lægre opplag og færre stillingar, for det er der den eventuelle vona ligg. Danmark er eit mykje meir borgarleg land enn Noreg og har ein mykje meir utprega elitekultur, men er likevel, meiner eg, eit relevant døme. I Danmark vart dei fleste lokalavisene borte i 1970-åra, tabloidane knekte alt i 1980-åra, og avismarknaden er framleis segmentert etter ideologisk skiljeliner. Og som om ikkje dette var nok: Dei store avisene har langt lægre opplagstal enn dei største norske. Men det er Danmark som har eit djupt konservativt organ som Jyllandsposten, det er Danmark som har Weekendavisen, det er Danmark som har Politiken, og det er Danmark som har Information.

Dei beste danske avisene er rett og slett prega av journalistar som sjølve tek ansvar. I mykje mindre grad enn i Noreg løyner dei seg bak dei pratande klassene; dei les, talar med folk som kan noko, og fortel det dei har kome fram til. Om den varsla avisdauden kan gje oss eitt organ som Weekendavisen, er det verdt det. For journalisttalenta bør samlast på færre stader her til lands òg.

Forslaget om å gi direkte støtte til gode journalistiske prosjekter er så absolutt en del av dette bildet. Staten gir ganske formidable beløp til pressen, penger som det burde være mulig å utnytte mer treffsikkert. I 2008 utgjorde den inndirekte pressestøtten, i form av momsfritaket, mer enn 1,5 milliarder kroner. Den direkte produksjonsstøtten til «nummer to-aviser» og riksdekkende «meningsbærende» aviser er på rundt 300 millioner.

Støtte til å publisere på papir er i ferd med å bli en anakronisme. Elin Ørjasæter trekker i en kommentar fram Nationen som eksempel:

Nationen har et opplag på 15 000, og er distriktenes riksavis. Abonnentene er spredt på over 400 norske kommuner, og avisa har trolig verdensrekord i distribusjonskostnader per abonnent. Hele 25 prosent av budsjettet går med til distribusjon.

Nationen har klart å skape en overraskende god nettavis , med dybde (gode lenker) i sakene og tilleggsstoff som billedserier og debatter. Uten satsing hverken finansielt eller organisatorisk (kun to årsverk) har nettversjonen av avisa nær 9000 unike brukere og 32.000 sidevisninger daglig.

Alf van der Hagen kommer i Morgenbladet med et tenkt eksempel, som antyder hvordan ting kan organiseres bedre:

For 300 millioner kunne ett tusen journalister fått hvert sitt arbeidsstipend på 300 000 hver. Hvert år.

En lav avismoms på fem prosent ville frigjort nettopp 300 millioner, og således doblet den direkte pressestøtten. Det ville være å gi mindre til VG og Aftenposten og det store Schibsted-konsernet, og mer til kvalitetsjournalistikk i mindre aviser. Det kunne lagt grunnlaget for nye avissatsinger. Kanskje kunne en slik utvidelse sågar ha reddet Dagbladet på papir. Ikke som en lavpannet boulevardavis, men som en stolt, kulturradikal og kritisk kvalitetsavis med rundt 70 – 80 000 i opplag. En slik avis hadde fortjent pressestøtte i konkurranse med Dagsavisen og Klassekampen. (Spørsmålet er bare om det er nok folk tilbake i redaksjonen til å lage et slikt «produkt».

Hva er den røde knappen?

Statsministeren ønsker å møte bloggere, som med sin blogg eller gjennom en bloggpost har klart å skape en god debatt om sykefravær, frafall i videregående skole, næringsutvikling eller om bærekraftig økonomi.

Ikke min greie, men det jeg blir nysgjerrig på er: hva i alle dager er den lille boksen i retrostil med en rød knapp?



Mange gode forslag, og siden dette er feil sjanger ender jeg opp med å satse på at Statsministeren enten har skaffet seg en panic button, eller en snasen USB-hub / "nuke-box".

Rolex Learning Center

Det japanske arkitektkontoret SANAA har tegnet en enetasjes struktur som nærmest svever over bakken.



Rolex Learning Center er en del av Ecole Polytechnique Federale de Lausanne (EPFL) dekker 20.000 kvadratmeter, men har nesten ingen innvendige vegger.