Dansk TV2 tok spillbilde for fotografi

Jobben som nyhetsanker kan være krevende på mange måter. Ikke minst når en plutselig blir satt til å fronte et bilder om dette. Bildet er sikkert keyet inn på en bluescreen, så den som sitter foran er slik sett sjanseløs. Mer interessant er det hva som ligger bak utviklingen fram til at datagenererte bilder kan ende opp med å bli brukt på denne måten.

Danmarks TV2 Nyhederne tabbet seg ut ved å benytte et skjermbilde fra Ubisofts snikmorderspill Assassin's Creed, i den tro at dette var et virkelig foto fra Damaskus i Syria. Dette skjedde i forbindelse med en nyhetssak om at Syrias kulturskatter skal reddes fra urolighetene i landet, som opprinnelig ble sendt 26. februar i år. Bildet ble ikke brukt i selve reportasjen, men under nyhetsankerets introduksjon til saken. TV2 Nyhederne har selvsagt beklaget bruken av bildet.

Datagrafikk har for lengst gjort sitt inntog i fotorealistiske filmer, og spillgrafikk nærmer seg etter hvert de samme detaljnivået. Nå er imidlertid ikke dette et gjenskap bilde av dagens Damaskus. Bildet nedenfor viser Damaskus slik spill-designerne har tenkt seg byen under korstogene.

Utviklingen har kommet et stykke fra f eks spill som Call of Duty, som Activision ga ut for snart ti år siden.

Nå ble nok hendelsene mer realistisk gjengitt i filmen Stalingrad, men allerede i 2003 var simuleringene  i spillet med samme navn ganske overbevisende. Siden den gang har grafikken blitt mye, mye bedre.

Presentasjon: Medierike ebøker

I forbindelse med UH-nett Vest sin årlige forskerkonferanse holdt jeg et innlegg med utgangspunkt i prosjektet "Utvikling av medierike ebøker". I dette prosjektet skal vi lage et studium, men ønsker samtidig å legge et grunnlag for forskning på ebøker generelt og medierike ebøker spesielt.


Foredraget spenner vidt, ikke minst fordi vi ennå ikke har en presis definisjon på hva medierike ebøker faktisk er for noe. Her er vi i godt selskap, siden hverken Kulturdepartementet eller andre ser ut til å klare å definere grensene for hva som er en bok i dag. I så tilfelle hadde vi sluppet problemstillingene omkring moms på ebøker, som helt klart er en hemsko for kommersiell utvikling på dette feltet. med de medierike ebøkene blir det på ingen måte enklere, og avgrensingsproblematikken opp mot en rekke andre sjangere er vanskelig å trekke.

Piratpartiet åpner postkontor for The Pirate Bay

Piratpartiet skriver følgende i en pressemelding:

Idag setter Piratpartiet opp et nettverkspunkt for The Pirate Bay (TPB). Dette innebærer at trafikken fra besøkende fra vår del av verden til TPB går via nettverksutstyr i Norge, noe som kan sammenlignes med et elektronisk postkontor. Fra Norge sendes trafikken videre til TPBs servere som er fordelt over hele verden. Piratpartiet gjør med dette en symbolsk handling for å støtte TPB, en søkemotor for kulturinnhold. Piratpartiet mener ikke-kommersiell fildeling ikke utgjør noe samfunnsproblem, og markerer på denne måten motstand mot forslaget om sensur og overvåkning av internett som Kulturdepartementet nylig la fram.

Om idrett og innovasjon, og hva vi kan lære av det

Rolf Baltzersen har skrevet en super tekst om viljen og evnen til å tenke nytt:

Kan vi lære noe av Boklöv? «Villmannen fra Koskullskulle» ble ledd av for sine «dumme» hoppstil, men han ga allikevel aldri opp og vil få sin velfortjente plass i historiebøkene. I et intervju sier han: «Man må akseptere å bli en taper. Jeg ble en taper og dermed kunne jeg vokse og bli en vinner. Det her kan jeg utvikle videre til andre», sier Boklöv (Kilde). Bokløv gjengir altså med med enkle ord hovedpoeng hos både filosofen Dreyfus og organisasjonsteoretikerne Agyris og Schøn: Det er gjennom refleksjon over egne feil at man utvikler seg til å bli bedre. Boklöv fikk fortsette med eksperimenteringen sin på det svenske landslaget i fire år med dårlige resultater. Det er meget tvilsomt om han hadde fått lov til dette i det norske miljøet.

Boklövhistorien handler om mye mer enn hopp. Den forteller at innovasjon handler om å gjøre feil uten at man blir ekskludert. Og kanskje er dette en utfordring for de fleste av oss som arbeider med læring og utvikling.

Rolf Baltzersen: Geniet Jan Boklöv

Video fra flere samtidige perspektiver

Fra en video som forklarer konseptet.

Jeg har jo vært litt opptatt av perspektiv i det siste - nære mere bestemt det forhåndsbestemte prespektivet. Mot slutten av den bloggposten var det en link til et eksempel på perspektivskifte i etterkant. Et helt annet eksempel, men som også handler om ulike perspektiver er Rashomon-prosjektet. Prosjektets navn henspeiler på Akiro Kurosawas film, fra 1950, der den samme historien fortelles fra flere forskjellige perspektiver.

Med stadig større spredning av mobile kameraer blir demonstrasjoner, politisk uro, og andre nyhetshendelser ofte godt dokumentert med digital video og stillbilder, som blir lagt ut på nettet på nettsteder som YouTube. Samtidig er det fortsatt vanskelig å få et helhetlig bilde over en hendelse, med utgangspunkt i de mange forskjellige kilder. Resultatet kan fort bli at seerne trekker motstridende konklusjoner, fordi de bare får sett deler av det tilgjengelige materiale.

Rashomon-prosjektet har som mål å utvikle et online-verktøy som vil gjøre det enklere å sette sammen og offentlig gjennomgå flere videoer, justert slik at de vises samtidig. Innledende forsøk med video fra vanlige iPhone og Android telefoner viser at metadata innebygd i de digitale filene kan brukes til å gjøre en svært god justering. Når videoene er justert, kan lydsignaler fra videoene bli analysert for å ytterligere forbedre justeringen.

En demo som viser hvordan programvaren sammenstiller flere videoklipp.

En slik verktøykasse vil være nyttig for det offentlige, borgerjournalister, og muligens også for domstoler eller i andre sammenhenger der en vil undersøke omstridte hendelser. I tillegg er det lett å se for seg et poensiale innenfor utdanning. Forhåpentligvis får vi gjort et prosjekt på interaktiv video i 2013, og i den sammenhengener dette vel verd å kikke nærmere på.

Målet med prosjektet, som ser ut til å være del av et større prosjekt, er å gi publikum (potensielt hundretusener av seere) en mye bedre forståelse av omstridte hendelser med utgangspunkt i bruker-genererte bilder og video, sammenlignet med det som er mulig i dag. Spennende!

Rashomon Project via  dimag.no

Digitutvalgets forslag til tiltak for digital verdiskaping

Digitutvalget har kommet med sin rapport ”Hindre for digital verdiskaping”. Utvalget tar til orde for en gjennomgående immaterialrettsreform, og henger seg her på Digital Opportunity: A review of Intellectual Property and Growth (2010) utarbeidet av Ian Hargreaves på oppdrag for den britiske regjeringen.

Det er interessant lesing dette, men jeg er samtidig litt overrasket over at utvalget, så vidt jeg kan se, slutter seg til Hargreaves, så og si uten forbehold. Hargraves rapport må jo sees som en direkte foranledning til opprettelsen av digitalutvalget, og en kunne håpe på litt andre konklusjoner.

Nå er det ikke vanskelig å være enig når Hargreaves fremhever at rettsutviklingen på området drives av lobbyister for sterke økonomiske interesser. Det er også lett å være enig i at regelverket er komplisert, utgjør en trussel om undergraving av folks tillit til rettssystemet og opphavsretten som sådan.

Der jeg faller litt av er når Hargreaves foreslår et skifte i den nasjonale immaterialrettspolitikken, slik at fremtidig rettsutvikling kan baseres på økonomisk teori og dokumenterte økonomiske effekter. Leser en rapporten må dette forstås i lys av at udokumenterte økonomiske konsekvenser i alt for stor grad har blitt brukt som argumenter i debatten, men det er nettopp her det  brister litt for min del. Nå tar riktignok rapporten for seg både opphavsrett, patentrett mm og en må holde tunga litt rett i munnen for å følge hvilke argumenter som gjelder hva. Når det gjelder patentrett er dette forhold som i  all hovedsak handler om økonomi, skjønt dette har også åpenbare etiske dimensjoner.

Slik jeg leser rapporten synes det imidlertid som den nevnte koblingen mellom rettsutvikling og økonomi også skal gjelde for opphavsretten. Dette er det, etter min mening, grunn til å reflektere litt over. Rettighetshavere gis gjennom Åndsverkloven noen tidsbegrensete økonomiske rettigheter, gjennomeneretten til eksemplarfremstilling, og evigvarende ideelle rettigheter. Ved å slutte seg til Hargreaves og knytte utviklingen av opphavsretten til “økonomisk teori” og “økonomiske effekter” kan dette lett bli til et premiss med slagside mot den ene siden av  opphavsretten. Hargreaves sier riktignok (se pkt 1. nedenfor) at de økonomiske hensynene skal veies opp mot “sosiale mål”, men dette blir litt for ullent så lenge virker som om denne formuleringen gjelder immaterielle rettigheter generelt.

På patentområdet er den en lang rekke eksempler der “sosiale mål” bør kunne sette til side hensynet til økonomi. Patent på naturpreparater og spørsmålet om rimelige medisiner til utviklingsland er et eksempel. Når det gjelder opphavsretten blir “sosiale mål” mer relative, siden vi fint kan klare oss uten mange av dagens kulturprodukter. I den forbindelse mener jeg det er naturlig å diskutere om vi er bedre tjent med en lovgivning som gir åndsverk svakere vern, selv om dette tilsynelatende kan føre til færre kulturprodukter. En utstrakt rett til gjenbruk av verk, da til ikke-kommeriselle formål, ville trolig ført til et langt større antall derivate verk. I mange sammenhenger tror jeg det ville vært en berikelse. Det er i alle fall verd å diskutere konsekvensene, dersom en er enig i premisset om at opphavsretten bør reformeres. Undertegnede ville for eksempel imøtesett en remiks av spillefilmen Kon Tiki, kanskje med mer sannferdige personskildringer. Men i stedet er fokus et annet sted.

Vi lever i en tid hvor remiksene burde være tydelige produkter i offentligheten. I dag må det skje via kanaler som går under radaren til offentlighetne, eller på måter som innordner seg en rigid opphavsrett. Kortere vernetid og utvidet rett til ikke-kommerisiell bruk mener jeg ville være tiltak som kunne fjerne noen av hindringene for innovasjon innenfor kulturområdet.

Tilbake til en annen formulering i uttvalgets rapport. Der står det at “i en digital kontekst er håndheving av immaterielle rettigheter vanskelig ettersom det kan være komplisert å forfølge krenkelser på en effektiv måte”. Igjen er jeg smått kritisk til premisset som er skrevet inn i formuleringer som dette. Er det forfølgelsen som kompliserer feltet? Et sterkere argument er etter min mening det faktum at lovverket ikke er i tråd med allmen praksis. Nå formulerer riktignok utvalget seg osgå i den retning, men det forsvinner langt på vei når de tilslutter seg Hargreaves.

Igjen henger utvalget seg (litt for ukritisk?) på Hargreaves utredning og bruker begreper som “håndhevelseseffektivisering” og tilrettelegging for “åpne, konkurransedyktige markeder” for lisensiering av immaterielle rettigheter. Hargreaves tar til orde for en slags børs, for å kunne fastsette pris på immaterielle rettigheter.

God jul!

På kontoret i romjula. Sitter og skriver, mens kameraet lever sitt eget liv.

Juletreet står på Kronstad, hvor HiB flytter inn i 2014. Det får bli årets "julekort"

 

Prespektiv (prespective)

Årets "julegave" får bli et nytt ord: prespektiv, som på engelsk fint blir til prespective. Begrepet vil jeg bruke får å beskrive et predefinert perspektiv, knyttet til mobile medier - typisk Augmented Reality (AR), og lignende teknikker. Som diskutert nedenfor ligger dette nært opp til teknikker som lenge har vært brukt ved fysiske representasjoner, som bildekunst og arkitektur, og hvor det allerede eksistere begreper for å beskrive dette. Med AR oppstår imidlertid en ny situasjon, siden perspektivforandring blir avhengig av samvirket mellom fysisk forflytning og virtuell representasjon.

Freske malt av Giotto di Bondone, et tidlig eksempel
på hvordan illusjonen av rom kan skapes på en flate.

Prespektiv er en avledning av perspektiv, så vi får kanskje først kikke litt på hva sistnevnte innebærer: Perspektivet oppstår så og si i møtet mellom malerkunst og arkitektur. Italieneren Giotto di Bondone (1267 - 1337) reflekterte over sine observasjoner av arkitektur der rette vinkler tilsynelatende endres i forhold til betrakterens fysiske ståsted. Med dette som utgangspunkt tok han i bruk perspektiv som kunstnerisk virkemiddel tidlig på 1300-tallet.

Men der perspektivet sier noe om hvor en representasjon er sett ifra - altså en deskriptiv tilnærming - er presepektivet normativt, dvs det sier noe om hvor en representasjon skal sees ifra.

Prespektivet henger i og for seg sammen med det som gjerne betegnes som forced perspective, som vanligvis brukes om fotografiske teknikker som har som formål å skape en fremstilling som utgir seg for å representere en annen romlighet enn det som faktisk er tilfelle. Mange har sikkert sett bilder av en person som tilsynelatende dytter på det skjeve tårn i Pisa, et klassisk motiv og et eksempel på et påtvunget perspektiv.

Samme teknikk blir også brukt i arkitektur, enten for å skape illusjonen av at noe er større eller mindre enn det faktisk er. Et eksempel, som i tillegg gir oss en referanse til filmhistorien, er trappene i Odessa. Sett nedenfra ser disse trappene større ut enn de i virkeligheten er, en effekt som ble oppnådd ved å smalne av trappen jo høyere opp en kommer.

Odessa-trappene

Odessatrappen er riktignok i tre dimensjoner. Nærmere prespektivet kommer de todimensjonale reprsentasjonene som gir illusjon av tredimensjonalitet. Her interiøret i Santa Maria presso San Satiro i Milano:

 
Foto: Goldmund100
I bildekunsten kalles dette for anamorfose, dvs en forvridd projeksjon eller et fortegnet perspektiv (igjen en filmreferanse, til anamorfisk projeksjon av film). I sin mest ekstreme form er anamorfosen utført slik at et bilde kun blir forståelig når det blir betraktet på en spesiell måte, eller fra et bestemt punkt:

Hans Holbein d.y. - Ambassadørene med en anamorfisk hodeskalle

Med det anamorfiske bildet begynner vi for alvor å nærme oss prespektivet. Så lenge bildet er plassert i en bestemt posisjon må betrakteren forflytte seg for å endre perspektivet. Prespektivet forutsetter også forflytning, men er knyttet til en virtuell, skjermbasert representasjon som skal sammenstilles med fysiske omgivelser.

En visuell representasjon, f eks en trådmodell
forflyttes inntil prespektivet (perspektivet i
modellen) sammendaller med perspektivet
i omgivelsene.

Ved sammenfall mellom prespektiv og
perspektivet i det aktuelle videobildet
(fra enhetens kamera) kan en vise f eks
en video med et perspektiv som
sammenfaller med omgivelsene.

Prespektivet er absolutt nødvendig ved Augmented Reality, der en representasjon vises på toppen av et live videobilde. I de fleste tilfeller lar det seg ikke løse med tilstrekkelig presisjon, noe som kan gjøre situerte simuleringer bedre egnet i mange tilfeller. Her byttes hele videobildet på skjermen med en representasjon av omgivelsene + det en ønsker å legge til (simulere). Fordi hele skjermbildet da er generert unngår en hele prespektiv-problematikken.

Potensialet i Augmented Reality er imidlertid betydelig større, og med bedre sensorteknologier og raskere prosessorer kan en kombiner akselerometer, gyroskop og magentometer med avansert bildegjenkjenning. Dette vil trolig løse prespektiv-problemene i en ikke alt for fjern fremtid.

Helt på tampen: Kan vi snakke om et predefinert perspektiv, som noe som defineres fout for en mediering, bør vi også kunne diskutere prespektivet som bestemmes i etterkant av en mediering. Perspektivskifte i et bilde etter at det digitale opptaket er gjort lar seg faktisk gjøre, men får bli en litt annen historie.

Støtte til studium - Medierike ebøker

Norgesuniversitetet har gitt penger til 15 prosjekter, blant annet et prosjekt som jeg har vært primus motor for: et studium med arbeidstittel "Utvikling av medierike ebøker".  Dette skal bli et nettbasert studietilbud, der vi ønsker å ta for oss analyse, teknikk og design, spesifikt rettet mot utvikling av ebøker. Vi er i denne sammenhengen undertegnede, Ture Schwebs og Nina Goga (fra HiB), Pål Aam (Høgskulen i Volda) og Jill Rettberg (UiB).

Slik slipper de store skatt

Det er liksom opplest og vedtatt at fri flyt av varer og tjenester (frihandel) er en god ting. For land under utvikling er kanskje det riktig, når de får selge varer til oss.

En annen del av det totale bilder er imidlertid store multinasjonale selskaper, som har stor aktivitet og minimal skatteregning. Google alene sparte hele 2 milliarder dollar i skatt i 2011 på en helt lovlig skattemanøver. Regn med at Facebook og Apple m fl befinner seg i samme situasjon.

Inntektene blir fordelt gjennom en teknikk som kalles «Double Irish». Først opprettes et datterselskap i et skatteparadis. Dette datterselskapet oppretter deretter et nytt datterselskap i Irland. Irland benyttes fordi et selskap kan drive fra Irland uten at det er skattepliktig til landet. Det irske selskapet lisensierer rettighetene til sine tjenester og immaterielle rettigheter til enda et irsk datterselskap, som selger tjenester i det europeiske markedet. 

Selskapet som selger tjenesten, betaler for å gjøre dette til det første selskapet og kan dermed skrive av disse utgiftene i sine skatteregnskaper. Skattebyrden flyttes dermed fra selskapet som selger tjenesten til selskapet som eier rettighetene, og som tar pengene nær skattefritt til f eks Bahamas. 

Kilde: Digi.no

Vinterstemning

Lite å skrive om for tiden. Får nye utsikten i stedet:

Kritikk av Akershus sin exit fra NDLA

Henning Lund skriver om Akershus sin exit fra NDLA, under tittelen En lektors digitale bekjennelser:

I fjor vedtok politikerne i Akershus fylkeskommune å trekke fylket ut av NDLA-samarbeidet - et vedtak som trer i kraft i disse dager. Argumentene for å trekke fylket ut var at lærerne i Akershus ikke bruker NDLA. Det er riktig at Akershus tidligere var klassens sinke, men ta en kikk på tallene: På landsbasis økte NDLA-bruken med 60 prosent i løpet av det året som har gått siden vedtaket. I Akershus har økningen i samme periode vært på 250 prosent!
/../
NDLA er et tilbud som ikke er lisensiert, så skolene kan ikke føre pengene tilbake til NDLA selv om de skulle ønske det. Vi som er lærere i Akershus og bruker NDLA, kan fortsette å bruke ressursene helt gratis - akkurat som før. Nå er vi imidlertid gratispassasjerer som snylter på fellesskapet de andre fylkeskommunene bygger opp. Det eneste politikerne i Akershus oppnår med vedtaket om å trekke seg fra spleiselaget, er at NDLA får mindre ressurser til å utvikle og kjøpe inn gode ressurser for, og det er noe som på sikt bare rammer elevene våre.
/../
Politikerne i Akershus fylkeskommune signaliserer gjennom vedtaket sitt at de ikke vil at elevene mine skal kunne ha denne muligheten. De gjør det også vanskeligere for NDLA å utvikle flere ressurser i flere fag til glede for flere elever i hele Norge.

lektorlund.blogspot.no/