Fra medierike ebøker til digital dannelse

Litt løs sammenheng mht tittelen, men begge deler henger sammen med at Avdeling for lærerutdanning har dratt i gang et todagers arrangement der en rekke ansatte og studenter presenterte sine prosjekter. Siden jeg er "assosiert medlem" ved avdelingen deltok jeg med to presentasjoner: den ene om Utvikling av medierike ebøker, den andre Om digital kompetanse og digital dannelse:

Google Street View Hyperlapse

Google Street View Hyperlapse - tøft!

Ja til håndskrift!

Noen argumenterer for at touch er den nye skjønnskriften, og at sistnevnte er i ferd med å forsvinne fra skolen. Personlig klarer jeg meg stort sett bra med to-tre fingre. uansett tenker jeg vanligvis ikke raskt nok. Jeg ville heller kunne skrive som dette:



Bildet viser innledning til Kolbein Bells bok "Matrisestatikk" - så vidt jeg husker er dette 1986-utgaven.

Det er en bok om hvordan statikk kan regnes på med datamaskiner, men SKREVET FOR HÅND! Boka var en av de viktigste jeg hadde da jeg gikk på ingeniørhøgskolen, og den fascinerer meg fremdeles, både når det gjelder innhold og form.

Japanerne har skjønt det, men så har du også et bildebasert skriftspråk. Men også vi i vest kan lære noe av pen skrift, jmf Steve Jobs:

“I decided to take a calligraphy class to learn how to [learn calligraphy]. I learned about serif and sans-serif typefaces, about varying the space between different letter combinations, about what makes great typography great. It was beautiful. Historical. Artistically subtle in a way that science can’t capture. And I found it fascinating.

None of this had any hope of any practical application in my life. But 10 years later, when we were designing the first Macintosh computer, it all came back to me. And we designed it all into the Mac. It was the first computer with beautiful typography.

If I had never dropped in on that single course in college, the Mac would never have multiple typefaces or proportionally spaced fonts. And since Windows just copied the Mac, it’s likely that no personal computer would have them.”

Slow motion er gøy - selv med et billigkamera

Joda, aller helst skulle jeg jo hatt tak i et Phantom Flex, men inntil videre får jeg nøye meg med fattigmannsløsninger. Et lite Casio-kamera filmer med 210 bilder i sekundet, dog kun i 480x360.

I flere år har jeg hatt en ide om å lage portretter filmet med 1200 bilder i sekundet, i full HD. Med billigløsningen blir det for mange kompromisser, som med dette forsøket - pålagt noen effekter:

 

Her er det mye som kunne vært gjort bedre, men i mine øyne er det på vei mot noe. En slags blanding av maleri og video. Jeg skjønner at jeg får skaffe meg Motion jo før jo heller, for om ikke annet få animert selve effekten også. Problemet er bare at det blir enda en ting å bruke tid på :)

Første dag ute med dronen

Dette kan jo se ut som ren moro, men se på det som en øvelse i dronejournalistikk :)

Dette er riktignok latmannsversjonen av et quadcopter. Jeg har ikke kjøpt noe byggesett, men gått for ferdig pakke - ARdone Parrot 2.0. For halve prisen av en fet mobiltelefon får du en høyteknologisk pakke, som virker utmerket.

Jeg må riktignok trene litt før jeg kan fly den skikkelig, men dette var moro fra første spinn.

Dronen styres over wi-fi, og du ser hele tiden bilde fra kameraet på den enheten du styrer med (smarttelefon eller nettbrett). Det bør kunne la seg gjøre å styre den fra en PC også, antar jeg, og i prinsippet styre den fra et helt annet sted, via nettet.

Latour - en verdig vinner av Holbergprisen

Jon Elster er nok en gang ute og kritiserer Holbergprisen. Første gang i 2006, da blant andre Julia Kristeva fikk gjennomgå, denne gangen er det Bruno Latour som blir utsatt for Elsters kritikk. Jeg skal ikke mene stort om prisen som sådan, og ikke kjenner jeg godt nok til alle de som har mottatt prisen. Men blant verdige vinnere ville jeg selv holdt fram Jürgen Habermas og nettopp Latour.

Vel kan noe av det Latour skriver virke litt høytflyvende til tider, men her er han i sannhet i "godt" selskap, og innimellom finner jeg perspektiver som jeg opplever som genuint nyttige, ikke minst i refleksjonen omkring hva jeg selv holder på med. Da tenker jeg ikke først og fremst på Science in Action, selv om renkespillet omkring vitenskap er fascinerende nok. Jeg leser imidlertid ikke Latour slik Elster gjør. Ifølge sistnevnte mener Latour "at det ikke finnes noe slikt som kunnskap eller sannhet." Elster skriver videre at Latour "eksplisitt (skjønt han er aldri helt eksplisitt om noe) forkaster tanken om at forskningen søker kunnskap og sannhet." Latour tar absolutt til orde for at kunnskap og sannhet er kulturelt betinget, men det betyr jo ikke at de ikke finnes. Og om forskningen ideelt søker kunnskap og sannhet betyr ikke det at denne sannhetssøkenen ikke alltid gjennomsyrer all forskning: jmf faktura forskning og andre mer subtile måter å styre forskningens fokus på. Det er jo ikke slik at en som forsker kan gå inn i et felt med sikte på å avdekke alle sammenhenger. En må velge et avgrenset perspektiv, metode, beregningsmodeller, hypoteser, utvalg, tidsavgrensning, formidlingsform osv - alt dette er forhold som påvirker den sannheten og de kunnskapene en kommer fram til. Å underslå det er nærmest rørende naivt.

At annet område, der jeg har funnet Latour svært nyttig, er i forbindelse med aktør-nettverk tenkningen. Dette innebærer at fysiske objekter betraktes som aktører i sosiale "nettverk", på linje med mennesker. For en som arbeider med og møter konsekvensene av datamaskiner, på ulike områder i samfunnet, er dette perspektivet særdeles fruktbart. Tekniske løsninger blir til teknologi i møtet med og i gjensidig påvikning fra sosiale bruksmåter. Latour har, slik jeg kjenner feltet, gitt sentral bidrag til å utvikle forståelsen av dette samvirket mellom det materielle (fysiske) og det semiotiske (meningsskapende).

• Fagkommiteens begrunnelse
• Holbergprisintervjuet med Latour
• Hjemmesiden til Latour
• Biografi og CV
• Latours siste prosjekt: 'AIME- An inquiry Into Modes of Existence- An Anthropology of Modernities'
• Forelesning: Professor Bruno Latour: 'The Modes of Existence project: an exercise in collective inquiry and digital humanities'

Dansk TV2 tok spillbilde for fotografi

Jobben som nyhetsanker kan være krevende på mange måter. Ikke minst når en plutselig blir satt til å fronte et bilder om dette. Bildet er sikkert keyet inn på en bluescreen, så den som sitter foran er slik sett sjanseløs. Mer interessant er det hva som ligger bak utviklingen fram til at datagenererte bilder kan ende opp med å bli brukt på denne måten.

Danmarks TV2 Nyhederne tabbet seg ut ved å benytte et skjermbilde fra Ubisofts snikmorderspill Assassin's Creed, i den tro at dette var et virkelig foto fra Damaskus i Syria. Dette skjedde i forbindelse med en nyhetssak om at Syrias kulturskatter skal reddes fra urolighetene i landet, som opprinnelig ble sendt 26. februar i år. Bildet ble ikke brukt i selve reportasjen, men under nyhetsankerets introduksjon til saken. TV2 Nyhederne har selvsagt beklaget bruken av bildet.

Datagrafikk har for lengst gjort sitt inntog i fotorealistiske filmer, og spillgrafikk nærmer seg etter hvert de samme detaljnivået. Nå er imidlertid ikke dette et gjenskap bilde av dagens Damaskus. Bildet nedenfor viser Damaskus slik spill-designerne har tenkt seg byen under korstogene.

Utviklingen har kommet et stykke fra f eks spill som Call of Duty, som Activision ga ut for snart ti år siden.

Nå ble nok hendelsene mer realistisk gjengitt i filmen Stalingrad, men allerede i 2003 var simuleringene  i spillet med samme navn ganske overbevisende. Siden den gang har grafikken blitt mye, mye bedre.

Presentasjon: Medierike ebøker

I forbindelse med UH-nett Vest sin årlige forskerkonferanse holdt jeg et innlegg med utgangspunkt i prosjektet "Utvikling av medierike ebøker". I dette prosjektet skal vi lage et studium, men ønsker samtidig å legge et grunnlag for forskning på ebøker generelt og medierike ebøker spesielt.


Foredraget spenner vidt, ikke minst fordi vi ennå ikke har en presis definisjon på hva medierike ebøker faktisk er for noe. Her er vi i godt selskap, siden hverken Kulturdepartementet eller andre ser ut til å klare å definere grensene for hva som er en bok i dag. I så tilfelle hadde vi sluppet problemstillingene omkring moms på ebøker, som helt klart er en hemsko for kommersiell utvikling på dette feltet. med de medierike ebøkene blir det på ingen måte enklere, og avgrensingsproblematikken opp mot en rekke andre sjangere er vanskelig å trekke.

Piratpartiet åpner postkontor for The Pirate Bay

Piratpartiet skriver følgende i en pressemelding:

Idag setter Piratpartiet opp et nettverkspunkt for The Pirate Bay (TPB). Dette innebærer at trafikken fra besøkende fra vår del av verden til TPB går via nettverksutstyr i Norge, noe som kan sammenlignes med et elektronisk postkontor. Fra Norge sendes trafikken videre til TPBs servere som er fordelt over hele verden. Piratpartiet gjør med dette en symbolsk handling for å støtte TPB, en søkemotor for kulturinnhold. Piratpartiet mener ikke-kommersiell fildeling ikke utgjør noe samfunnsproblem, og markerer på denne måten motstand mot forslaget om sensur og overvåkning av internett som Kulturdepartementet nylig la fram.

Om idrett og innovasjon, og hva vi kan lære av det

Rolf Baltzersen har skrevet en super tekst om viljen og evnen til å tenke nytt:

Kan vi lære noe av Boklöv? «Villmannen fra Koskullskulle» ble ledd av for sine «dumme» hoppstil, men han ga allikevel aldri opp og vil få sin velfortjente plass i historiebøkene. I et intervju sier han: «Man må akseptere å bli en taper. Jeg ble en taper og dermed kunne jeg vokse og bli en vinner. Det her kan jeg utvikle videre til andre», sier Boklöv (Kilde). Bokløv gjengir altså med med enkle ord hovedpoeng hos både filosofen Dreyfus og organisasjonsteoretikerne Agyris og Schøn: Det er gjennom refleksjon over egne feil at man utvikler seg til å bli bedre. Boklöv fikk fortsette med eksperimenteringen sin på det svenske landslaget i fire år med dårlige resultater. Det er meget tvilsomt om han hadde fått lov til dette i det norske miljøet.

Boklövhistorien handler om mye mer enn hopp. Den forteller at innovasjon handler om å gjøre feil uten at man blir ekskludert. Og kanskje er dette en utfordring for de fleste av oss som arbeider med læring og utvikling.

Rolf Baltzersen: Geniet Jan Boklöv

Video fra flere samtidige perspektiver

Fra en video som forklarer konseptet.

Jeg har jo vært litt opptatt av perspektiv i det siste - nære mere bestemt det forhåndsbestemte prespektivet. Mot slutten av den bloggposten var det en link til et eksempel på perspektivskifte i etterkant. Et helt annet eksempel, men som også handler om ulike perspektiver er Rashomon-prosjektet. Prosjektets navn henspeiler på Akiro Kurosawas film, fra 1950, der den samme historien fortelles fra flere forskjellige perspektiver.

Med stadig større spredning av mobile kameraer blir demonstrasjoner, politisk uro, og andre nyhetshendelser ofte godt dokumentert med digital video og stillbilder, som blir lagt ut på nettet på nettsteder som YouTube. Samtidig er det fortsatt vanskelig å få et helhetlig bilde over en hendelse, med utgangspunkt i de mange forskjellige kilder. Resultatet kan fort bli at seerne trekker motstridende konklusjoner, fordi de bare får sett deler av det tilgjengelige materiale.

Rashomon-prosjektet har som mål å utvikle et online-verktøy som vil gjøre det enklere å sette sammen og offentlig gjennomgå flere videoer, justert slik at de vises samtidig. Innledende forsøk med video fra vanlige iPhone og Android telefoner viser at metadata innebygd i de digitale filene kan brukes til å gjøre en svært god justering. Når videoene er justert, kan lydsignaler fra videoene bli analysert for å ytterligere forbedre justeringen.

En demo som viser hvordan programvaren sammenstiller flere videoklipp.

En slik verktøykasse vil være nyttig for det offentlige, borgerjournalister, og muligens også for domstoler eller i andre sammenhenger der en vil undersøke omstridte hendelser. I tillegg er det lett å se for seg et poensiale innenfor utdanning. Forhåpentligvis får vi gjort et prosjekt på interaktiv video i 2013, og i den sammenhengener dette vel verd å kikke nærmere på.

Målet med prosjektet, som ser ut til å være del av et større prosjekt, er å gi publikum (potensielt hundretusener av seere) en mye bedre forståelse av omstridte hendelser med utgangspunkt i bruker-genererte bilder og video, sammenlignet med det som er mulig i dag. Spennende!

Rashomon Project via  dimag.no

Digitutvalgets forslag til tiltak for digital verdiskaping

Digitutvalget har kommet med sin rapport ”Hindre for digital verdiskaping”. Utvalget tar til orde for en gjennomgående immaterialrettsreform, og henger seg her på Digital Opportunity: A review of Intellectual Property and Growth (2010) utarbeidet av Ian Hargreaves på oppdrag for den britiske regjeringen.

Det er interessant lesing dette, men jeg er samtidig litt overrasket over at utvalget, så vidt jeg kan se, slutter seg til Hargreaves, så og si uten forbehold. Hargraves rapport må jo sees som en direkte foranledning til opprettelsen av digitalutvalget, og en kunne håpe på litt andre konklusjoner.

Nå er det ikke vanskelig å være enig når Hargreaves fremhever at rettsutviklingen på området drives av lobbyister for sterke økonomiske interesser. Det er også lett å være enig i at regelverket er komplisert, utgjør en trussel om undergraving av folks tillit til rettssystemet og opphavsretten som sådan.

Der jeg faller litt av er når Hargreaves foreslår et skifte i den nasjonale immaterialrettspolitikken, slik at fremtidig rettsutvikling kan baseres på økonomisk teori og dokumenterte økonomiske effekter. Leser en rapporten må dette forstås i lys av at udokumenterte økonomiske konsekvenser i alt for stor grad har blitt brukt som argumenter i debatten, men det er nettopp her det  brister litt for min del. Nå tar riktignok rapporten for seg både opphavsrett, patentrett mm og en må holde tunga litt rett i munnen for å følge hvilke argumenter som gjelder hva. Når det gjelder patentrett er dette forhold som i  all hovedsak handler om økonomi, skjønt dette har også åpenbare etiske dimensjoner.

Slik jeg leser rapporten synes det imidlertid som den nevnte koblingen mellom rettsutvikling og økonomi også skal gjelde for opphavsretten. Dette er det, etter min mening, grunn til å reflektere litt over. Rettighetshavere gis gjennom Åndsverkloven noen tidsbegrensete økonomiske rettigheter, gjennomeneretten til eksemplarfremstilling, og evigvarende ideelle rettigheter. Ved å slutte seg til Hargreaves og knytte utviklingen av opphavsretten til “økonomisk teori” og “økonomiske effekter” kan dette lett bli til et premiss med slagside mot den ene siden av  opphavsretten. Hargreaves sier riktignok (se pkt 1. nedenfor) at de økonomiske hensynene skal veies opp mot “sosiale mål”, men dette blir litt for ullent så lenge virker som om denne formuleringen gjelder immaterielle rettigheter generelt.

På patentområdet er den en lang rekke eksempler der “sosiale mål” bør kunne sette til side hensynet til økonomi. Patent på naturpreparater og spørsmålet om rimelige medisiner til utviklingsland er et eksempel. Når det gjelder opphavsretten blir “sosiale mål” mer relative, siden vi fint kan klare oss uten mange av dagens kulturprodukter. I den forbindelse mener jeg det er naturlig å diskutere om vi er bedre tjent med en lovgivning som gir åndsverk svakere vern, selv om dette tilsynelatende kan føre til færre kulturprodukter. En utstrakt rett til gjenbruk av verk, da til ikke-kommeriselle formål, ville trolig ført til et langt større antall derivate verk. I mange sammenhenger tror jeg det ville vært en berikelse. Det er i alle fall verd å diskutere konsekvensene, dersom en er enig i premisset om at opphavsretten bør reformeres. Undertegnede ville for eksempel imøtesett en remiks av spillefilmen Kon Tiki, kanskje med mer sannferdige personskildringer. Men i stedet er fokus et annet sted.

Vi lever i en tid hvor remiksene burde være tydelige produkter i offentligheten. I dag må det skje via kanaler som går under radaren til offentlighetne, eller på måter som innordner seg en rigid opphavsrett. Kortere vernetid og utvidet rett til ikke-kommerisiell bruk mener jeg ville være tiltak som kunne fjerne noen av hindringene for innovasjon innenfor kulturområdet.

Tilbake til en annen formulering i uttvalgets rapport. Der står det at “i en digital kontekst er håndheving av immaterielle rettigheter vanskelig ettersom det kan være komplisert å forfølge krenkelser på en effektiv måte”. Igjen er jeg smått kritisk til premisset som er skrevet inn i formuleringer som dette. Er det forfølgelsen som kompliserer feltet? Et sterkere argument er etter min mening det faktum at lovverket ikke er i tråd med allmen praksis. Nå formulerer riktignok utvalget seg osgå i den retning, men det forsvinner langt på vei når de tilslutter seg Hargreaves.

Igjen henger utvalget seg (litt for ukritisk?) på Hargreaves utredning og bruker begreper som “håndhevelseseffektivisering” og tilrettelegging for “åpne, konkurransedyktige markeder” for lisensiering av immaterielle rettigheter. Hargreaves tar til orde for en slags børs, for å kunne fastsette pris på immaterielle rettigheter.