Utsynsmeldingen 2023

For noen uker siden kom Utsyn over kompetansebehovet i Norge. Her er noen av hovedsakene med mine uthevinger:

For å håndtere den demografiske utviklingen og økningen i antall eldre og for å kunne ha gode velferdstjenester i hele landet vil det bli behov for mer arbeidskraft med helse- og omsorgskompetanse. Lave fødselstall kan redusere behovet for lærere.

Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler innenfor sin portefølje prioriterer ressurser til helsefag, IT og områder som er viktige for det grønne skiftet. Institusjonene kan hente ressurser til økt utdanningskapasitet på prioriterte områder ved å redusere kapasiteten på andre områder eller gjøre andre omdisponeringer, blant annet ved å gå kritisk gjennom administrasjonskostnadene som en del av tillitsreformen. I tillegg forventer regjeringen at institusjonene gjør løpende vurderinger av framtidige kompetansebehov, både nasjonalt og regionalt, og vurderer tiltak for en mer fleksibel og dynamisk utnyttelse av utdanningskapasiteten. Regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget om kompetansebehov og dimensjonering innenfor høyere utdanning og evaluere kvalitet og relevans i utdanningstilbudene innenfor IT.

Med knapphet på arbeidskraft er det avgjørende at utdanningssystemet er tilgjengelig og fleksibelt, og at bosted ikke blir en hindring for å ta utdanning og oppdatere kompetansen gjennom livet. Et fleksibelt utdanningssystem skal motvirke sentralisering og bidra til at distriktene får tilgang til den kompetansen de trenger. Studie- og opplæringstilbud med større eller mindre innslag av digitalisering er viktig for å kunne oppnå dette.

Framover vil regjeringen vurdere hvordan universiteter og høyskoler kan ta et større ansvar for å tilby fleksible og desentraliserte tilbud blant annet gjennom endringene i finansieringssystemet

Dagens indikator for uteksaminerte kandidater erstattes av en indikator for fullføring av studieprogrammer, som skal ivareta hensynet til fullføring av gradsutdanningene, men som ikke skaper disinsentiver for tilbudet av videreutdanning. /../ Endringene innebærer at det vil bli mer attraktivt å prioritere kapasitet innenfor fagområder som lærerutdanning, helse- og sosialfag og matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag. Disse fagene er viktige for velferdstjenestene, et høyproduktivt næringsliv og det grønne skiftet. Det vil også bli mer attraktivt å tilby fleksibel og desentralisert utdanning og særlig videreutdanning sammenliknet med dagens system.

Det er bred enighet om at universitetene og høyskolene bør få bedre og mer fleksible rammer, slik at de kan øke sine tilbud av videreutdanninger som er særlig rettet mot folk i arbeid. Kunnskapsdepartementet har fastsatt endringer i egenbetalingsforskriften med virkning fra januar 2024 med en overgangsperiode til januar 2025. Den viktigste endringen er at universiteter og høyskoler vil kunne bruke innhold fra ordinære utdanningstilbud når de utvikler studiepoenggivende utdanningstilbud som er rettet mot personer med arbeidserfaring.

Endringer i satsene for utdanningsindikatoren i finansieringssystemet vil gjøre det mer attraktivt å tilby videreutdanning, fleksibel utdanning og desentraliserte tilbud enn i dag.

Spherical media and haptic interfaces

Et foredrag holdt under Teklab-seminaret Reclaiming the Metaverse, der jeg forsøker å koble noen av mine forskningsinteresser angående forhold mellom fysiske og digitale miljøer, noe som kan kondenseres til digital materialitet. Digital materialitet er temaet og tittelen på min siste bok, og forstås som betingelsene som gjør at materialer og aktører (både menneskelige og ikke-menneskelige) kan samhandle med fysiske omgivelser, assistert av datamaskiner.



I løpet av de siste ti årene har jeg jobbet med ulike lydinstallasjoner som brukere kan samhandle med gjennom mikrodatamaskiner. Disse arbeidene spenner fra lokative medier med begrenset fysisk tilstedeværelse til store installasjoner hvor de fysiske egenskapene er viktige deler av opplevelsen. Noen av disse verkene brukes som eksempler, mot pågående prosjekter: telematisk opera Zosimos, og eksperimenter med haptiske grensesnitt og lyd.

"Ein Stein"-fliser – Tesselering som aldri gjentas

Matematikk er vakkert, noe som ikke minst kommer til visuelt uttrykk gjennom tesselering. Tesselering handler om å fylle ut en flate med fliser, slik at de ikke har gap seg imellom og heller ikke overlapper..  Godt egnet for tverrfaglige opplegg med utgangspunkt i kunst og håndverk. Teknikken er utstrakt brukt i islamsk kunst, men allerede i Antikkens Hellas ble det bevist matematisk at en kan tesselere med regulære polygoner. På1600-tallet arbeidet Johannes Kepler systematisk med geometriske figurer, et arbeid som senere ledet matematikken Roger Penrose til et sett figurer som kan settes sammen i uendelig variasjon. 

Penroses tesslering henger sammen med det gylne snitt, og aperiodisk tesselering – noe som ledet til oppdagelsen av kvasikrystaller.

Immersjon og VR

Ikke fra avhandlingen, men fra Vindenes sin blogg.
Et eksempel jeg viser til i Digitale medier og materialitet.

Joakim Vindenes disputerer i dag med avhandlingen User-Environment Relations : A Postphenomenology of Virtual Reality.

Kort sammenfattet fra abstractet tar Vindenes for seg teknologiene bak det som kan betegnes som Immersive Virtual Reality (VR) og hvordan disse tvinger oss til å tenke nytt omkring HCI (Human Computer Interaction). Dette fordi menneskelige brukere og det virtuelle miljøet gjensidig former hverandre i relasjonene som skapes mellom dem. 

Vindenes trekker frem postfenomenologi som lovende perspektiv for å kunne redegjøre for kompleksiteten til virtuelle miljøer, ikke kun som verktøy vi samhandler med eller bruker, men miljøer vi eksisterer i og som vi er formet gjennom. 

Avhandlingen presenterer en kvalitativ og utforskende "in-the-wild"-studie av Immersive VR-bruk over to måneder, hvor VR "Go-along" brukes til å undersøke deltakernes brukeropplevelse som mediert i bruker-miljø-relasjonene.

Voice Catcher

Ståle Stenslies Voice Catcher blir for tiden vist ved Trondheim elektroniske kunstsenter. Jeg har lenge vært nysgjerrig på denne, og det var spennende å oppleve den live. Sfæren på bildet registrerer bevegelse og berøring og bruker dette for å styre en form for talekor, formidlet gjennom åtte høyttalere plassert i rommets ytterkant. Jeg ser denne som noe beslektet med min egen Aquafoni, selv om sist nevnte opererer med den motsatte logikken - dvs høyttalerne plassert i en tilnærmet sfære i midten av installasjonen.

Zosimos, en telematisk opera

Jeg er heldig og har fått være med i teamet bak Zosimos´ni liv – en virtuell, stedspesifikk, haptisk og telematisk opera, et samarbeid mellom Høgskulen på Vestlandet (HVL), Luleå Tekniska Universitet, Universität der Künste, Berlin, D-CAF festival i Kairo og Borealis festival i Bergen. Prosjektet har nylig fått støtte fra DIKU (Program for kunstnerisk utviklingsarbeid), og skal munne ut i en virtuell, stedspesifikk og live telematisk opera med overføringer fra fire byer. Det hele i samarbeid med Borealis festival i 2026.

Ettersom jeg er det som kanskje kan kalles en ikke-tonal "musiker" blir min rolle knyttet til objekter for lydskaping gjennom berøring og bevegelse, samt hvordan dette kan påvirke følelsen av tilstedeværelse over fysisk avstand. I tillegg kommer nok bruk av sfæriske opptak - dokumentasjon og mediering av de ulike stedene i operaen blir trolig en sentral komponent, både i utviklingen og i deler av den endelige fremføringen.

Musikken skal komponeres av kollega Jostein Stalheim. Librettoen er skrevet av Astrid Luisa Karlsson, og danner rammen for fortellingen der de ni følelsene (Nava rasa) ifølge indisk kunstteori er felles for alle kunstarter. Historien er knyttet til ulike historiske milepæler gjennom hovedpersonen Zosimos, formidlet som en tidsreise knyttet til en rekke frihetsøyeblikk: fra opprør og død i år 300, gjennom en rekke situasjoner og mange generasjoner, frem til 1967 - «Summer of Love», «Berlinmurens fall» i 1989, til «Den arabiske våren» i 2011. 

Mer om prosjektet på www.zosimos.no

Estetiske læringsprosesser

Resultatet av dagens økt med estetiske læringsprosesser med 3. årsstudenter i grunnskolelærerutdanningen.

Estetiske læringsprosesser fikk en egen rapport i 2020, ikke minst fordi begrepet har en sentral plass i skandinavisk lærerutdanning. Estetiske læringsprosesser handler om prosesser hvor det eksperimenterende, sansebaserte og symbolske vektlegges. Det er sammensatte prosesser som ikke gir entydige svar. Ifølge nevnte rapport representerer estetiske læringsprosesser et utvidet kunnskapssyn hvor relasjonelle, emosjonelle, kognitive, praktiske, skapende, sanselige og refleksive momenter aktiviseres på en gang. 

Lyden i videoen er ikke original. Lystrekket er dermed lagt til i ettertid, med et lite nikk til Treetop Drive 1.

Estetikken, det sansbare og som kan appellere til følelsene, henger ofte sammen med teknikken, det som kan kontrolleres og forstås rasjonelt. Noen ganger er utgangspunktet en følelse, noe en vil formidle, andre ganger kan det være tekniske betingelser som er utgangspunktet, som når vi velger et materiale eller en bestemt teknikk. 

Det følgende er en visuell rapport fra Ingrid, Ingvard og Jon sitt dagsprosjekt. Vi har justert litt, og opplegget er denne gangen delt i to faser: først begynner vi med det tekniske, der bygger studenter en mengde tetraedre av avispapir, som deretter settes sammen til større konstruksjoner. Dette er en ide som er hentet fra ark-tellusu, men som her blir satt inn i en litt annen sammenheng.

I forkant har studentene fått litt forskjellig input, ikke minst knyttet til estetikken, men der dette er noe av teknikken:

Konstruksjonene av papir sammenstilles deretter på scenen og danner en stor, romlig struktur. Studentene får erfare hvor sterkt papir blir når det rulles sammen til et rør, og hvor effektivt fagverk er som byggemetode av bærende konstruksjoner. Tatt i betraktning hvor svakt materialet er i utgangspunktet blir konstruksjonene vist nedenfor ganske imponerende.

Del to består av at studentene finner seg en sak og en marginalisert stemme som de vil la komme til uttrykk. Her bygger vi videre på Ingrid og Ingvards opplegg fra i fjor, inspirert av Bergen Assembly i 2019.

Jiennagoáhti (Lyttegammen)

Jiennagoáhti (Lyttegammen) – et kunstverk dedikert til lytting i Bergensfjellet. En goáhti er en tradisjonell samisk huskontruksjon. Prosjektet er initiert av kunstner Elin Már Øyen Vister i dialog med den samiske arkitekten og kunstneren Joar Nango og Lydgalleriet. I Jiennagoáhti formidles historier gjennom et spesialtilpasset lydsystem som blir forsynt med elektrisitet fra solcellepanel.

I anledning Borealis huser lyttegammen et lydverk fra vår gjestekunstner Elina Waage Mikalsen. Rođu Govkkit/Glenner i Vier, er et verk bygget opp av feltopptak og stemme.

Sonus i studio

Pandaen Sonus tar en liten pause i studio. 

I dag har vi fått spilt inn hele historien, der Sonus forteller om reisen fra tåkeskogene i Kina og hele veien til Vestland. Fortellingen kan oppleves gjennom en lydvandring under Festspillene (Småspill 2023).

Jeg har så smått begynt å eksperimentere litt med illustrasjoner som kan supplere den muntlige fortellingen. Det blir nok ikke akkurat slik, men dette er muligens et skritt på veien:

Einsam med turbiner

Stable Diffusion får ikke helt til dette, dvs lage en kommentar til den pågående striden mellom reindrift og vindturbiner på Fosen:

På sett og vis bedre der KI kreerer friere, her henholdsvis Craiyon.com og Stable Diffusion (Diffusion Bee):

Men John Savios originalbilde "Okto" (Einsam) står seg bedre:

Sonus og Pappenheim - Festspillene 2023

Nå er Festspill-programmet for 2023 her med to urpremierer: Sonus, som skal settes opp i Bergen, Sogndal og Stord, og Pappenheim i Bergen. Åpen dag i Bergen, på HVL Kronstad, den 3. juni.

Sonus er en lydvandring der karakteren Sonus forteller om hvordan en pandafamilie har kommet hele den lange veien fra tåkeskogene i Kina og til Vestlandet. For å bringe fortellingen fremover og komme til mål, må du ta med deg Sonus og finne frem til poster på veien. Mye begynner å falle på plass, men fremdeles gjenstår mye av fortellingen, og ikke minst det tekniske. Det siste er det Johannes Ringheim som ivaretar.

Pappenheim blir en stor installasjon som publikum kan gå (for de små) eller kanskje helst krype gjennom. Installasjonen bygges opp av flere titalls store pappesker. Inne i eskene finnes massevis av små kikkhull som lar publikum se inn i fantasiversjoner av dyrenes verden. 

Bildet er fra arbeidet med tittekassene, og forteller lite om den endelige installasjonen. Sjekk konseptskissen fra i fjor. Installasjonen blir like stor som et klasserom – vi vet, vi har målt det opp i elevenes klasserom.

Her er jeg og Ingvard Bråten i disse dager i gang, med svært vesentlig hjelp fra våre 3. årsstudenter i kunst og håndverk og ikke minst 5. klasse ved Christi Krybbe skoler. Sammen bygger de nå alle tittekassene og tilhørende animasjoner til Pappenheim.

  

Slik tar det seg ut i programmet:

 

Kunstig intelligens og estetiske teknologier

I innlegget "Hvis jeg var en maler - eller malerens død" under Nettverkskonferansen 2023 viser jeg til "Forfatterens død" (La mort de l'autor), der Roland Barthes tar til orde for at et verk må forstås isolert fra den som har skapt det. Dvs, et verk blir først tillagt mening i det en fremføring, en representasjon, møter en betrakter.

Under en fagdag for forskningsprogrammet Kunst, kreativitet og kulturelle praksiser (KKKP) forsøkte jeg en kort introduksjon til kunstig intelligens og hvordan dette har et estetisk potensiale.

Forholde mellom å "skape" og "betrakte" er for lengst utfordret og transformer gjennom digitale medier, der ulike former for interaktivitet gir brukerne muligheter som ikke finnes i representasjonsformer som baserer seg på informasjonsbærere der det er en en linearitet knyttet til mediet. Det er ikke enkelt å kondensere dette i én setning – les gjerne mer om representasjonsformer og ulike medier i Digitale medier og materialitet.

Det sentrale poenget, eller snarere spørsmålet, er hva som skjer når vi kan ha verbalspråklige og haptiske dialoger omkring det å "skape" et unikt verk?

Jeg bruker eksempler fra egne visuelle arbeider, men understreker at kunstig intelligens på ingen måte er avgrenset til tekst og bilder. Dette vil komme til og påvirke absolutt alle estetiske uttrykksformer.