Nettet gruser papiravisene

Kun hver femte nordmann har i dag papiraviser som sin viktigste nyhetskilde, ifølge en undersøkelse gjennomført for bredbåndselskapet NextGenTel. Ikke uventet er internett den viktigste nyhetskilden for hele 41 prosent av befolkningen, mens papiravisene begrenser seg til 22 prosent. TV (21 prosent) og radio (10 prosent).

Det som tynger denne statistikken ytterligere er tallenee for aldersgruppen mellom 18 og 29. Her oppgir 69 prosent at de finner nyhetene sine på nettet. Kun åtte prosent finner dem i papirformat. Ikke nok med at folk leser nyheter på web. Vi er  langt inne i neste fase, der VG allerede er større på mobil enn på papir. Eieren Schibsted tjener nå det meste av pengene sine på rubrikkannonser på nett

Når vi fremdeles snakker om "meningsbærende aviser", med henvisning til riksdekkende papiraviser, viser dette i stadig større grad til et eliteprosjekt, der det er betimelig å spørre: Hvem sine meninger?

Ikke at jeg er i nærheten av å se et vell av gode løsninger. Det er liten tvil om at papiravisenes gullalder – fra sekstitallet og fram til begynnelsen av nittitallet – skuffet inn store beløp til avishusene, noe som blant annet gjorde dem i stand til å ansette flinke folk på høy lønn. Slikt blir det innimellom også kvalitet av. Det er åpenbart vanskeligere å skape kvalitet når rammebetingelsene blir vesentlig dårligere.

Den som håndterer langt lavere inntjening per hode vinner trolig i det lange løp. I 2011 hadde Dagbladet 206 ansatte og en omsetning på 756 millioner. Det gir 3.67 millioner per ansatt i snitt. Samme år omsatte Bergens Tidendes 381 ansatte for 860 millioner, altså 2.25 millioner per hode. Ikke sammenlignbare tall fordi dette dreier seg om langt mer enn bare det rent redaksjonelle. Ikke minst er trykk og distribusjon noe som kommer tungt inn på utgiftsssiden, uten å være direkte synlig i antall ansatte. Med andre ord er omsetningen per ansatt noe lavere.

En får litt følelsen av at situasjonen i pressen ligner på forholdet mellom gamle flyselskaper og nye lavkostselskaper: fremtiden tilhører de som greier å gjøre ting på nye måter.

Kompleks hypertekstfortelling

I forbindelse med nettstedet informasjonskompetanse.no (under oppbygning) har jeg skrevet en hypertekstfortelling med tema informasjonskompetanse. Spennende endelig å få gjøre et slikt prosjekt, etter å ha holdt på med forskjellige former hypertekst i 20 år. Skjønt, skal en være helt presis er dette snarere en reaktiv fortelling, der brukernes valg hele tiden leder til forhåndsdefinerte noder. Men fordi antallet valg, og dermed mulige veier gjennom fortellingen, blir så stort ender opplevelsen opp med noe som er vanskelig å skille fra en "interaktiv hypertekst".

Ta en prat med Vera, og hjelp henne å lete etter Alexa:

Grensesnittet hvor du "chatter" med Vera ved hjelp av linkene nede til høyre.

Hypertekst og fortellinger er til dels motsetninger, i den forstand at hypertekstens multilinearitet kan bryte med den lineære fremstillingen i et aristotelisk plot. Løsningen blir å skille mellom kjernehendelser, som brukeren alltid ledes innom, og satellitter, som er noder der brukeren kan tillates å velge friere. En sekvens innledes alltid av en kjernehendelse:

Slik kan en designe en hypertekst på en måte som kan knyttes til et mer tradisjonelt dramaturgisk forløp:

Figueren ovenfor viser vi strukturskissen for en sekvens, et stykke ut i fortellingen. Sekvensen innledes og avsluttes av en kjernehendelse, men det er også enkelte kjerner inne i sekvensen. I denne sekvensen er det tre slike noder - merket med rødt.

Å skrive manus er en relativt krevende øvelse, i den forstand at en må holde orden på valgene og unngå at fortellingen biter seg selv i halen, samtidig som en sikrer en viss fremdrift. Fortellingen består av i alt syv sekvenser, linket sammen til en helhet der skillet mellom sekvensene ikke er merkbare for brukerne.

Tidligere var det ganske vanlig å snakke om hypertekst som "demokratiserende", "åpne" tekster, som i liten grad styrer brukerens valg. Som vist ovenfor er dette langt fra tilfelle. Brukeren blir fremdeles ledet gjennom fortellingen, det er bare vanskeligere å oppdage sammenlignet med andre medier.

Strukturen i sin helthet

Utsikt mot Alhambra

Slett ingen dum utsikt når en sitter og skriver. Fint hjemme også, men det blir ikke helt i samme klasse.

Interaktivitet - har jeg ikke fulgt med i timen?

Arbeidet med å skrive bok om webdokumentar går framover, om enn i litt ujevne sprang. Som alltid oppdager jeg jo at det er litt av hvert jeg må lese meg opp på underveis. Det er da også mye av poenget med å skrive.

Jeg holder nå på med kapittel 2, som skal ta for seg hvordan ulike teknologiløp etter hvert møtes i webdokumentaren. Satt litt fast i aktør-nettverk teori (ANT) i noen dager. Jeg liker deres tilnærming til tekniske artefakter som aktører, sidestilt med menneskelige aktører, men er usikker på om jeg er kapabel til å bruke denne metoden på en måte som yter den rettferdighet. Ifølge Bruno Latour er det jo nok av de som misforstår / misbruker dette rammeverket.

Ideen er uansett å se på parallelle linjer, hovedsaklig hvordan bruken av datamaskiner og dokumentaren har utviklet seg. Skjønt dette skal ikke handle bare om den konkrete bruken, men minst like mye om tenkningen omkring bruk, og fremtidig bruk av teknologi. I den forbindelse leser jeg Joseph Lickliders artikler fra 60-tallet. Disse la grunnlaget for mye av den videre utviklingen av datamaskiner, og er i sannhet visjonære. De innholder også et tankesett som jeg mener å finne igjen i tenknigen omkring dokumentarfilm. Mest konkret kommer dette til uttrykk i Televistas: Looking Ahead Through Side Windows, som Licklider skrev i 1967.

Jeg har opp gjennom årene skrevet en god del om interaktivitet, og det er et felt jeg burde kjenne rimelig godt. Likevel er jeg sikker på at jeg ikke har lest denne artikkelen tidligere. Jeg begynner jo å bli en voksen mann, og i den forbindelse er det litt morsomt at artikkelen ble skrevet i mitt fødselsår :)

Uansett, dette må virkelig ha vært "food for thought" på slutten av sekstitallet. En skal være ganske tungnem dersom ikke dette slo an noen tanker, også hos de som jobbet med dokumentarfilm. Spørsmålet er imidlertid om de hadde den fjerneste anselse om Lickliders tanker. At jeg ikke har oppdaget denne artikkelen i løpet av tyve år gjør meg litt usikker. Det er kanskje litt farlig å konstruere en mulig sammenheng her, men at det finnes en parallelitet er i det minste tydelig.

Med Lickliders egne ord:

Book about Web documentaries - work in progress

I am working on a manuscript for a new book. The working title is Web documentary and below you will find my first draft of the introduction and an outline of 18 chapters. There will be changes, but I do believe this tells where I am heading.

"Fail fast"- strategi innen forskningen

Bør forskning finansieres gjennom programsatsinger? spør Arvid Hallén. Forskningsrådet må forholde seg til en mengde ulike, og sikkert dels motstridende hensyn, men jeg har et inntrykk av at det mangler en "fail fast"-strategi der alternative prosjektideer får vokse fram og prøve seg innenfor ganske korte tidsrom. Lykkes en ikke får en prøve igjen.

Det er kanskje en rimelig utopisk målsetning, ikke minst siden det går litt på tvers av ønsket om å rugges tørre prosjekter, der en gjerne må ha meritterte forskere og miljøer med på laget dersom en skal få napp med et prosjekt. Det hele ender ofte opp med ganske safe prosjekter, der man langt på vei vet hva man skal finne ut før man går i gang. Sjansene for faktisk å oppdage noe nytt blir desto mindre.

Ikke enkelt dette, og egentlig er det mest en unnskyldning til å poste denne innsikten fra en helt annen sektor:

Mer video og mindre skrift

Papiravisa kan være borte i løpet av 10-15 år, sier BI-forsker Erik Wilberg på Dagsnytt 18, og spår dermed "mer video og mindre skrift".

I dag åpner årskonferansen til Mediebedriftenes Landsforening (MBL) - hvor avisbransjen, politikerne og medieforskerne samles for å diskutere medienes framtid. Blant de store temaene er overgangen til digitale plattformer - med endringene det medfører for medienes inntekter og rolle i samfunnet.

Vi vil i framtida se både mindre redaksjoner og færre aviser, mener Wilberg.

- Man vil ansette journalister med multimedieferdigheter som kan publisere på flere plattformer. Hvem som overlever, er avhengig av hvem som klarer å tilpasse seg, sier han.

Wilberg mener dette vil styrke den offentlige debatten, i motsetning til hva mange frykter.

- Man ser allerede denne endringen på nett - folk ønsker å delta og kommentere. Jeg tror ikke det blir mindre offentlig debatt, men vi får flere plattformer å publisere på. Det er som de sier i utredningen fra mediestøtteutvalget, det er «lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt».

Kilde: Klassekampen via Tekst 2 null

Google lanserer Course Builder

Jeg er en rimelig dedikert bruker av Google Sites i de nettstudiene jeg har ansvar for. En fornøyd bruker. Samtidig har jeg i årevis gått rundt å spådd at Google vil komme til utdanningsmarkedet. Det har de i og for seg gjort for lenge siden, med Google Apps for education, men verktøy som kun er laget for undervisning har så langt glimret med sitt fravær.

I dag ser det ut til at den ventetiden er over, i or med at Google lanserer Course Builder.

Course Builder contains software and instructions for presenting your course material, which can include lessons, student activities, and assessments. It also contains instructions for using other Google products to create a course community and to evaluate the effectiveness of your course.

Om dette vil vise seg å være en "LMS-dødare" vil tiden vise. Foreløpig virker det ikke som om denne tjenesten har den samme brukervennligheten som Google Sites, som er et svært velfungerende verktøy, men her kan det jo komme endringer der disse verktøyene låner av hverandre. Google Sites vil uansett kunne benyttes for å publisere fagstoff, mens Course Builder kan ta seg av oppgaver mm...

Håper å få testet dette rimelig raskt.

Course Builder - Google Project Hosting

Popcorn Maker og andre snasne verktøy

I jakten på verktøy som kan brukes for å lage "medierike" presentasjoner ser jeg etter løsninger som er basert på åpne standarder og åpen kildekode. I bakhodet har jeg Epub 3, og de mulighetene som kan bygges inn i "bøker" basert på denne standarden, samt en videre utvikling av studiet i webdokumentar.

Med Epub 3 tar ebøkene opp i seg så alle funksjoner som kan utnyttes av moderne nettlesere. For å bruke et gammel, og kanskje litt for velbrukt begrep: her ser vi en kommende konvergens mellom web og ebøker. Selv om kommersielle aktører trekker dette i en litt annen retning er det lov å håpen på en fremtid for ebøker basert på moderne webstandarder.

Dette byr på mange spennende muligheter, ikke minst fordi det etter hvert finnes mange svært oppegående  løsninger for å generere maler. Disse kan i dag brukes for å lage rimelig avanserte nettsider. Et eksempel er initializr.com, som lar noviser lage temmelig avanserte nettsider med responsivt design.

Nå ligger det ikke et publiseringssystem i bunn, så det er fremdeles en jobb å gjøre, men ellers er det "bare" å bytte fonter, farger, bakgrunnsbilder mm og på den måten gi designet et eget uttrykk. Designet tilpasser seg til ulike skjermbredder, fra fullskjerm til venstre via en mellomvariant, til mobilvarianten til høyre:



Elegant!

Nå var egentlig dette litt på siden, for i jakten på en velegnet løsning følger jeg to veier, som foreløpig ikke helt møtes: Verktøy som organiserer innholdselementene spatialt og verktøy som gir en temporal organisering.

I førstnevnte kategori finner vi Impress, et HTML-javascript rammeverk som gir Prezi-lignende presentasjoner. Her er det mulig å arbeide med flaten som det organiserende, ikke ulikt Memoz, som vi lagde for noen år siden. Skulle svært gjerne fått finansiert en "remake" der vi kunne utnytte dagens muligheter.

I den andre kategorien finner vi verktøy som bruker tid som organiserende element. Skjønt, det vil si, de bruker medier med en intern organisering i tid (lyd og video) som styrende for presentasjonen. Her er Mozillas Popcorn Maker et svært interessant alternativ. Jeg har laget en liten test som, gitt min mangel på planlegging, virker svært lovende. Her finnes det også et forfatterverktøy som fungerer svært bra. Her er et skjermopptak styrende for presentasjon av bilder og tekst.

Nye elementer plasseres på en tidslinje, og kan flyttes på selve publiseringsflaten. Med ett
spretter bilder, tekster mm opp på definerte tidspunkt - alt styrt av videoens fremdrift.

Det som mangler er et tilsvarende visuelt verktøy for å lage selve templatene (malene). I testen ovenfor har jeg benyttet en eksisterende mal, noe som forklarer den meningsløse overskriften og noen merkverdigheter litt ute i videoen.

Alle disse verktøyene baserer seg på HTML5, og så vidt jeg kan skjønne vil de bli støttet i Epub 3. Dermed  kan en trygt konkludere med at ebøkenes fremtid ser spennende ut, ikke minst fordi det ikke skal all verdens ferdigheter til for å beherske verktøyene. Det største hinderet er trolig å finne blant ebokleserne (ikke menneskene, men programmene).

Å tvinge seg selv til å være faglig kreativ

"Det å skrive setninger som forfatteren ikke forstår selv, det er mer utbredt enn en skulle tro..." sier Jon Hellesnes i dette intervjuet. Han snakker om akademisk skriving.

Begrunnelsen for å skrive på nynorsk er også interessant: På nynorsk finnes ikke de vitenskapelige fagtermene, noe som fører til at en må formidle fag ved å bruke språkets virkemidler mer kreativt. Flott sagt og et viktig poeng.

Hellesnes snakker inspirerende om det å skrive og formidle. Unn deg derfor drøye fem minutter:



Nye æresdoktorer ved UiB

Two presentations given at 6th International Conference on Multimodality

"Multimodal Storylines in Language Teaching" and "Commonplace books meets remixing"

Digitalisering vil ramme akademia som en ”tsunami”

I innlegget om Education 3.0 var et av hovedpoengene mine at undervisingssektoren, enn så lenge, er beskyttet av formelle strukturer, som akkreditering, nasjonale preferanser og standarder, kulturforskjeller, språk og generell skepsis til andre undervisningsformer enn de en selv har hatt erfaring med. Dette har i sum ført til at utdanningsinstitusjonene i relativt liten grad har endret sin praksis (både innen undervisning, og for den saks skyld knyttet til forskning). Samtidig skjer det enorme endringer på andre områder, som nettopp er kjennetegnet av produksjon og distribusjon av informasjon. Dette kan lett føre til at den kommende overgangen blir brutal innen undervisningssektoren.

I Financial Times skriver Christopher Caldwell at digitalisering vil ramme akademia som en ”tsunami”, og føre til omfattende arbeidsløshet. Rektor ved BI, Tom Colbjørnsen, følger opp og slår fast at det er påfallende lite diskusjon om de mer langsiktige konsekvensene som digitalisering har for måten vi driver høyere utdanning på. Colbjørnsen stiller også spørsmålet som stadig oftere kommer opp, om forelesningen vil forsvinne: Vil de unge forholde seg til undervisning og veiledning kun on line, med det resultat at forelesninger og veiledning ”face to face” gradvis vil dø ut, parallelt med at de generasjoner som nå bekler akademia gradvis forsvinner? Vil forelesninger bli et generasjonsfenomen, på samme måte som papiravisene kan se ut til å bli?

Det er selvsagt nærmest umulig å spå hvordan overgangen faktisk vil arte seg og hvor raskt den vil komme, men noe som allerede er et faktum vil åpenbart kunne forsterkes: folk får jobb via nettverk. Dn.no skriver at 60% av amerikanske virksomheter allerede finner aktuelle kandidater til ledige stillinger i sosiale nettverk. Og nesten 9 av 10 venter å gjøre det innen ett år (det skrev de i fjor). Tilstedeværelse på nett blir dermed et must i mange bransjer og styrker meg i troen på min nåværende undervisningsform - samtidig som denne også har et betydelig forbedringspotensiale.

Nevnte Caldwell skriver:

Certain drawbacks of online courses are obvious. They lack human contact. They are still ill-suited to teaching humanities. Even as an argument rages over whether standardised tests play too big a role in forming the US meritocracy, online learning turns such tests into the end of education itself. The world’s gilded youth will continue to be educated at Oxbridge-style, or Ivy-style, universities. But the new online system will work perfectly well for most of those who cannot afford such an option – and in some cases better. We are not all Renaissance men. There are teenagers in Chinese villages who belong in MIT’s code-writing classes but might be three years of learning English away from drawing the slightest benefit from a Shakespeare course. There are mute, inglorious Miltons around the world who are never going to get the hang of writing code.

Much praise of the traditional university is meant to disguise the system’s shortcomings. When administrators talk about the capacity of classmates to inspire, they often mean that there is more sex, hashish and beer on campus than there used to be. When they talk about how “indefinable” the university experience is, they are begging us not to look too closely at the outrageous prices US (and increasingly European) universities charge.

In that sense, online education might be an improvement. It could give young people access to a modern economy and an advanced culture without requiring an apprenticeship in the vices of the rich.

De rent automatiserte studieformene, som kan være velegnet for noen formål, vil forhåpentligvis ikke blir enerådende. Men en rekke mellomsjangere vil utvikles i årene som kommer. Her gjelder det å følge med "i timen".