I det lett filosofiske hjørnet ved Tvergastein

Tvergastein var filosofen Arne Næss (1912-2009) sin hytte, 1505 m.o.h nordvest for Ustaoset. Jeg gikk opp med kuling i fleisen, dette er en plass der været tar godt. Siden hytten ble bygget i 1937 har taket blåst av tre ganger. 

Arne Næss tilbrakte til sammen over 14 år på Tvergastein, og han har skrevet de fleste av bøkene sine her. Jeg har alltid vært (kanskje litt i overkant) kritisk til Næss' nettopp fordi mye av det han har skrevet kommer fra et sted og dermed også dels fra et perspektiv som bokstavelig talt er opphøyd. Det er få andre forunt å arbeide i Europas høyest beliggende private hytte, inne i en nasjonalpark. Men det er åpenbart urettferdig og lite velbegrunnet kritikk, og jeg kan ikke annet enn beundre standhaftigheten. Dette er ikke et enkelt sted å leve, dvs nettopp enkelt er jo det det er, i betydningen lite komfort.

På plaketten på hytteveggen kan en lese: «Vi lever på en ufattelig nydelig liten planet. Men vår eksistens som mennesker er truet. Hvis vi skal overleve må vi lære oss å tenke annerledes. Fremtidens tanker må være naturlojale. De må omfatte alle mennesker. Alle levende vesener. For alt levende liv har en egenverdi.» – Arne Næss

Illustrere dikt ved hjelp av KI

Ferske tall knyttet til bekymring for kunstig intelligens og sosiale medier ble presentert tirsdag 25.april. 43 prosent av de spurte er bekymret eller svært bekymret for kunstig intelligens, går det fram av en undersøkelse gjort av Ipsos.

Tilfeldig, men svært så passende: på tidspunktet for pressekonferansen hadde jeg et opplegg for studenter, Writing illustrated poems with AI.

Min inngang til dette er først og fremst knyttet til bilde, men de mulighetene og utfordringene som dette bokstavelig talt synliggjør har mange paralleller når en arbeider med skriftlig tekst. Det er en fin øvelse å diskutere at når det oppstår merkelige visuelle resultater så har dette paralleller til merkelige ting i tekst.

Sarah og jeg har tidligere skrevet om "Digital learning tools in the age of machine intelligence", i boken Teaching and learning English. De problemstillingene vi diskuterer er fremdeles særdeles relevant, men KI tilspisser dette ytterligere og introduserer en rekke nye spørsmål.

Vi kommer ikke dypt ned i denne problematikken i løpet av noen timer, men studentene får en liten introduksjon og gjør noen konkrete erfaringer. Ikke minst får vi diskutert hva dette kan bety for de som vil møte dette i sitt fremtidige yrke som lærere.

Lærerlønn og søkertall

En realitetsorientering til unge lesere, sett i lys av lave søkertall til lærerutdanning. Du tjener faktisk ganske bra med en lærermaster. Ganske så sammenlignbart med f eks ingeniører i kommunesektoren, eller førstestillinger (ansatte med doktorgrad eller tilsvarende kompetanse) i universiteter og høyskoler.

Summene fra garantilønnssystemet gjengitt nedenfor gjelder lektor og lektor med opprykk. Dette er et minstelønnssystem. Tabellen gjelder fra 27. september 2022. Etter 1. januar 2023 får ansiennitetsgruppen 16 år såkalt skoletillegg. Etter 1. januar 2023 tjener en lektor med opprykk 698.000,–

0 – 4 år	6 år	8 år	10 år	16 år
563.800	569.300	574.500	605.700	661.600
582.300	587.800	595.800	625.000	691.000

Det er mange gode grunner til å bli lærer, også når det gjelder lønn. Få yrker er dessuten så fleksible i forhold til hvor en velger å bosette seg. Lærere trengs over absolutt hele landet.

Youtube er voksen

Mitt mest siterte paper er fremdeles "Videoblogs as Collective Documentary", fra 2004. Dette var før Youtube, og de løsningen jeg jobbet med hadde betydelige tekniske begrensninger. Den første videoen ble postet til YouTube 24. april 2005, altså for 18 år siden.

Konseptet jeg presenterte på BlogTalk i 2004 ble tatt i bruk av JumpCut et år etterpå (uten at jeg noen gang har fått bekreftet at det var en sammenheng). 

Vi gjorde noen iherdige forsøk på å lage en egen , kalt Fabulaz i 2007 – denne løsningen gikk i tospann med Memoz (et verktøy for romlig publisering) for NDLA. Memoz ble utviklet til en tjeneste som svært velfungerende, men dette ble ingen suksess dessverre, først og fremst knyttet til problemstillinger rundt innhold publisert av elever. Advokatene fortalte lederne i fylkeskommunene at de kunne bli ansvarlige. Utstrakt elevproduksjon og tilrettelegging for remiksing hadde, og har fremdeles et stykke å gå før det finner skikkelig innpass i norsk skole.

Når beveger jeg meg godt unna utgangspunktet for denne posten, men det litt morsomme med Memoz var at denne kom som et direkte resultat av at jeg så hvordan mine egne barn brukte tjenesten Piczo, som var populær rundt 2005. Denne muliggjorde publisering på en uendelig flate. Min tanke var å bruke en bloggplattform basert på åpen kildekode, med støtte for geotagging, og i stedet bruke disse dataene til å lagre objekters plassering på en flaten. En litt banal ide, men sum fungerte utmerket – dette først og fremst takket være Dan Michael Heggø, som gjorde en glimrende kodejobb på toppen av bloggplattformen LifeType.

• Les Memoz, et verktøy for spatiell nettpublisering –– et forskningsprosjekt knyttet til Fremtidens læringsomgivelser

Gjensyn med "Blogg som åpen læringsplattform"

Ofte kan det være interessant å lese noe en har skrevet, så langt tilbake i tid at mange av detaljene har blitt visket ut fra minnet. Jeg gjenleser "Blogg som åpen læringsplattform", en artikkel skrevet i forbindelse med nettstudiene jeg utviklet fra 2007: Digital fotografering, Multimediejournalistikk, Digital kompetanse og Utvikling av ebøker. Dette var betalingsstudier, og det var kun de to først nevnte som fikk vind i seilene. Digital kompetanse hadde helt klart potensiale, men ble effektivt utkonkurrert av et gratistilbud fra Volda. 

Det som angår betalingsstudier er en litt annen historie, men dette ble på nytt ytterst relevant, i alle fall i mitt hode, da jeg leste Utsynsmeldingen. Her pekes det på at "universiteter og høyskoler kan ta et større ansvar for å tilby fleksible og desentraliserte tilbud" og "øke sine tilbud av videreutdanninger som er særlig rettet mot folk i arbeid."

For å oppnå dette trenger vi digitale læringsplattformer som tar de sosiale aspektene ved å lære og det å være student mer på alvor. Det har skjedd mye i forhold til muligheter for synkron undervisning (jmf videokonferanser mm), men jeg tror det er en del å hente fra det arbeidet og de erfaringene om ble gjort for et drøyt tiår siden – som designprinsippene for eLogg (kapittel 8 i Phd-avhandlingen min).

Den nevnte artikkelen er relevant her, for den gir innblikk i tankegangen bak en åpen, bloggbasert læringsarena, som vi utviklet på toppen av bloggplattformen Lifetype (også den er historie, utviklingen stoppet for ti år siden). Jeg kom i kontakt med dette miljøet da jeg holdt på med doktoravhandlingen min, i en skrivestue i Berlin. Lifetype hadde gode funksjoner for å aggregere og vise innhold på tvers av en rekke individuelle blogger. Vår tapning bygde videre på eLogg, en fullskala LMS som vi laget og testet i skoler i perioden 2004-2006. 

Utviklingen av eLogg (støttet av daværende ITU), og ideene omkring personlig publisering er fundamentet i phd-avhandlingen min: "Personal Publishing Environments". Det ligger en sosialkonstruktuvistisk filosofi til grunn for dette, noe jeg første gang skrev frem gjennom "Digitale læringsomgivelsers kommunikasjonsmønstre" og "Openness in Communication". Det hele sammenfattet i Phd-forelesningen min, "Critical vocabulary in the analysis of an eLogg case". Det slår meg at svært mye av dette står seg godt, og at det fremdeles viser til kvaliteter ved de systemene vi utviklet for 15-20 år siden, som langt på vei mangler selv i dagens systemer.

Læringsplattformen basert på Lifetype bygget opp rundt en rekke weblogger (blogger). Ideene bak var de samme som for eLogg, men der eLogg ble designet for grunnskolen var Lifetype-løsningen (eLogg 2) beregnet for voksne. Noen av bloggene i systemet kunne inneholde fagstoff, andre fungerte som diskusjonsforum eller rene informasjonssider. Alle studentene hadde dessuten sine egne blogger. Bruken av blogger ga studentene en økt følelse av å publisere sine arbeider for reelle mottakere – en åpenbart kvalitet ved kommunikasjonsstudier, men også generelt viktig for studiemiljøet i rene nettstudier.

Artikkelen tar særlig for seg hvordan vi  jobbet bevisst med fire rollemodeller, initiativtakere, kontrollører, veiledere og observatører, og argumenterer for at et nettbasert læringsmiljø bør legge til rette for at brukerne skal kunne veksle mellom de ulike rollene på en enklest mulig måte. Dette er en tankegang som springer direkte ut av phd-avhandlingen min og designet av eLogg.

Neural Radiance Fields (NeRF)

Neural Radiance Field (NeRF), er et nevralt nettverk trent til å modellere en volumetrisk representasjon av en 3D-scene. Visninger av scenen kan gjengis via raytracing, dvs representere naturlig refleksjon av lys. NeRF har vist seg å være et effektivt verktøy for oppgaver som visuell syntese, generative medier, robotikk (NERF-supervision) og databasert fotografering. Det siste minner meg om kameraene fra Lytro, lansert for mer enn ti år siden. Disse kameraene tok aldri av, men nå begynner dette å komme for alvor.

• Anti-Aliased Grid-Based Neural Radiance Fields

En liten test, ekstrahert fra en kort video tatt med mobiltelefonen i dårlig lys:

Utsynsmeldingen 2023

For noen uker siden kom Utsyn over kompetansebehovet i Norge. Her er noen av hovedsakene med mine uthevinger:

For å håndtere den demografiske utviklingen og økningen i antall eldre og for å kunne ha gode velferdstjenester i hele landet vil det bli behov for mer arbeidskraft med helse- og omsorgskompetanse. Lave fødselstall kan redusere behovet for lærere.

Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler innenfor sin portefølje prioriterer ressurser til helsefag, IT og områder som er viktige for det grønne skiftet. Institusjonene kan hente ressurser til økt utdanningskapasitet på prioriterte områder ved å redusere kapasiteten på andre områder eller gjøre andre omdisponeringer, blant annet ved å gå kritisk gjennom administrasjonskostnadene som en del av tillitsreformen. I tillegg forventer regjeringen at institusjonene gjør løpende vurderinger av framtidige kompetansebehov, både nasjonalt og regionalt, og vurderer tiltak for en mer fleksibel og dynamisk utnyttelse av utdanningskapasiteten. Regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget om kompetansebehov og dimensjonering innenfor høyere utdanning og evaluere kvalitet og relevans i utdanningstilbudene innenfor IT.

Med knapphet på arbeidskraft er det avgjørende at utdanningssystemet er tilgjengelig og fleksibelt, og at bosted ikke blir en hindring for å ta utdanning og oppdatere kompetansen gjennom livet. Et fleksibelt utdanningssystem skal motvirke sentralisering og bidra til at distriktene får tilgang til den kompetansen de trenger. Studie- og opplæringstilbud med større eller mindre innslag av digitalisering er viktig for å kunne oppnå dette.

Framover vil regjeringen vurdere hvordan universiteter og høyskoler kan ta et større ansvar for å tilby fleksible og desentraliserte tilbud blant annet gjennom endringene i finansieringssystemet

Dagens indikator for uteksaminerte kandidater erstattes av en indikator for fullføring av studieprogrammer, som skal ivareta hensynet til fullføring av gradsutdanningene, men som ikke skaper disinsentiver for tilbudet av videreutdanning. /../ Endringene innebærer at det vil bli mer attraktivt å prioritere kapasitet innenfor fagområder som lærerutdanning, helse- og sosialfag og matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag. Disse fagene er viktige for velferdstjenestene, et høyproduktivt næringsliv og det grønne skiftet. Det vil også bli mer attraktivt å tilby fleksibel og desentralisert utdanning og særlig videreutdanning sammenliknet med dagens system.

Det er bred enighet om at universitetene og høyskolene bør få bedre og mer fleksible rammer, slik at de kan øke sine tilbud av videreutdanninger som er særlig rettet mot folk i arbeid. Kunnskapsdepartementet har fastsatt endringer i egenbetalingsforskriften med virkning fra januar 2024 med en overgangsperiode til januar 2025. Den viktigste endringen er at universiteter og høyskoler vil kunne bruke innhold fra ordinære utdanningstilbud når de utvikler studiepoenggivende utdanningstilbud som er rettet mot personer med arbeidserfaring.

Endringer i satsene for utdanningsindikatoren i finansieringssystemet vil gjøre det mer attraktivt å tilby videreutdanning, fleksibel utdanning og desentraliserte tilbud enn i dag.

Spherical media and haptic interfaces

Et foredrag holdt under Teklab-seminaret Reclaiming the Metaverse, der jeg forsøker å koble noen av mine forskningsinteresser angående forhold mellom fysiske og digitale miljøer, noe som kan kondenseres til digital materialitet. Digital materialitet er temaet og tittelen på min siste bok, og forstås som betingelsene som gjør at materialer og aktører (både menneskelige og ikke-menneskelige) kan samhandle med fysiske omgivelser, assistert av datamaskiner.



I løpet av de siste ti årene har jeg jobbet med ulike lydinstallasjoner som brukere kan samhandle med gjennom mikrodatamaskiner. Disse arbeidene spenner fra lokative medier med begrenset fysisk tilstedeværelse til store installasjoner hvor de fysiske egenskapene er viktige deler av opplevelsen. Noen av disse verkene brukes som eksempler, mot pågående prosjekter: telematisk opera Zosimos, og eksperimenter med haptiske grensesnitt og lyd.

"Ein Stein"-fliser – Tesselering som aldri gjentas

Matematikk er vakkert, noe som ikke minst kommer til visuelt uttrykk gjennom tesselering. Tesselering handler om å fylle ut en flate med fliser, slik at de ikke har gap seg imellom og heller ikke overlapper..  Godt egnet for tverrfaglige opplegg med utgangspunkt i kunst og håndverk. Teknikken er utstrakt brukt i islamsk kunst, men allerede i Antikkens Hellas ble det bevist matematisk at en kan tesselere med regulære polygoner. På1600-tallet arbeidet Johannes Kepler systematisk med geometriske figurer, et arbeid som senere ledet matematikken Roger Penrose til et sett figurer som kan settes sammen i uendelig variasjon. 

Penroses tesslering henger sammen med det gylne snitt, og aperiodisk tesselering – noe som ledet til oppdagelsen av kvasikrystaller.

Immersjon og VR

Ikke fra avhandlingen, men fra Vindenes sin blogg.
Et eksempel jeg viser til i Digitale medier og materialitet.

Joakim Vindenes disputerer i dag med avhandlingen User-Environment Relations : A Postphenomenology of Virtual Reality.

Kort sammenfattet fra abstractet tar Vindenes for seg teknologiene bak det som kan betegnes som Immersive Virtual Reality (VR) og hvordan disse tvinger oss til å tenke nytt omkring HCI (Human Computer Interaction). Dette fordi menneskelige brukere og det virtuelle miljøet gjensidig former hverandre i relasjonene som skapes mellom dem. 

Vindenes trekker frem postfenomenologi som lovende perspektiv for å kunne redegjøre for kompleksiteten til virtuelle miljøer, ikke kun som verktøy vi samhandler med eller bruker, men miljøer vi eksisterer i og som vi er formet gjennom. 

Avhandlingen presenterer en kvalitativ og utforskende "in-the-wild"-studie av Immersive VR-bruk over to måneder, hvor VR "Go-along" brukes til å undersøke deltakernes brukeropplevelse som mediert i bruker-miljø-relasjonene.

Voice Catcher

Ståle Stenslies Voice Catcher blir for tiden vist ved Trondheim elektroniske kunstsenter. Jeg har lenge vært nysgjerrig på denne, og det var spennende å oppleve den live. Sfæren på bildet registrerer bevegelse og berøring og bruker dette for å styre en form for talekor, formidlet gjennom åtte høyttalere plassert i rommets ytterkant. Jeg ser denne som noe beslektet med min egen Aquafoni, selv om sist nevnte opererer med den motsatte logikken - dvs høyttalerne plassert i en tilnærmet sfære i midten av installasjonen.

Zosimos, en telematisk opera

Jeg er heldig og har fått være med i teamet bak Zosimos´ni liv – en virtuell, stedspesifikk, haptisk og telematisk opera, et samarbeid mellom Høgskulen på Vestlandet (HVL), Luleå Tekniska Universitet, Universität der Künste, Berlin, D-CAF festival i Kairo og Borealis festival i Bergen. Prosjektet har nylig fått støtte fra DIKU (Program for kunstnerisk utviklingsarbeid), og skal munne ut i en virtuell, stedspesifikk og live telematisk opera med overføringer fra fire byer. Det hele i samarbeid med Borealis festival i 2026.

Ettersom jeg er det som kanskje kan kalles en ikke-tonal "musiker" blir min rolle knyttet til objekter for lydskaping gjennom berøring og bevegelse, samt hvordan dette kan påvirke følelsen av tilstedeværelse over fysisk avstand. I tillegg kommer nok bruk av sfæriske opptak - dokumentasjon og mediering av de ulike stedene i operaen blir trolig en sentral komponent, både i utviklingen og i deler av den endelige fremføringen.

Musikken skal komponeres av kollega Jostein Stalheim. Librettoen er skrevet av Astrid Luisa Karlsson, og danner rammen for fortellingen der de ni følelsene (Nava rasa) ifølge indisk kunstteori er felles for alle kunstarter. Historien er knyttet til ulike historiske milepæler gjennom hovedpersonen Zosimos, formidlet som en tidsreise knyttet til en rekke frihetsøyeblikk: fra opprør og død i år 300, gjennom en rekke situasjoner og mange generasjoner, frem til 1967 - «Summer of Love», «Berlinmurens fall» i 1989, til «Den arabiske våren» i 2011. 

Mer om prosjektet på www.zosimos.no