Erkjennelsesinteresser

Jeg funderer på en tekst til en utstilling om kunnskapsformidling gjennom (kunstner)bøker. Samtidig har jeg friskt i minnet en diskusjon omkring sider ved posthumanismen. Jeg er generelt var for begreper som hentes fra et vitenskapelig felt og brukes metaforisk på et annet – f eks ved å bruke begreper fra kvantefysikken metaforisk – det kan bli veldig komplisert.

Det leder meg til erkjennelsesinteresser. Dette handler om interessen for kunnskapen man produserer. Konseptet ble lansert av Jürgen Habermas basert på en innsikt om at det ikke finnes kunnskapsproduksjon som ikke er basert på en eller annen form for interesse. 

Erkjennelsesinteresser er forestillinger som ofte er innebygd i dominerende former for kunnskap/teknologi, og som dermed er ganske beskyttet mot kritikk. En oppmerksomhet (f eks i form av diskursanalyse) mot slike interesser kan derfor være nyttig i møte med forestillinger objektiv eller nøytral vitenskap (jf f eks Latour, Science in action). 

I Erkenntnis und Interesse  skiller Habermas skiller mellom tre typer erkjennelsesinteresser:

1. Teknisk interesse
   styrer forskning som tar sikte på å forbedre vår kontroll over naturen og/eller samfunnet. Mye av forskningen innen naturvitenskapene passer inn i denne beskrivelsen.
   
   
2. Hermeneutisk- / forståelsesinteresse
   sikter mot en dypere forståelse fenomener, uten særlig vekt på "nytten"fra et teknisk / økonomisk ståsted. Mye av forskningen innen humaniora passer inn her.
   
   
3. Emansipatorisk- /frigjørende interesse
   interessert i motvirke undertrykkelse og urettferdighet. Dette kan være ved å avdekke maktforholdene i samfunnet, eller endringer av praksiser. Slik forskning har alltid en politisk komponent i en eller annen forstand. 

For Habermas er alle tre interessene like «vitenskapelige», og sammen danner en helhet. Enkelte fag og tradisjoner har sterkere vektlegging av noen interesser, men preges likevel av alle. 

En kan argumentere for at skillene mellom erkjennelsesinteresser har blitt vanskeligere å trekke. ikke minst fordi dominerende «ideologiske makter» og/eller strukturer forstår hvordan de skal bruke "frigjørende" analyser og aktiviteter til fordel for den nødvendige fornyelsen og reproduksjonen av sin maktbase. Det er alltid nyttig å spørre hvem som har en interesse i en gitt kunnskapsproduksjon – Cui bono?. 

Illustrasjon ovenfor basert på figur laget av Dag Svanæs

Utvalget om KI i høyere utdanning – foreløpige vurderinger

Et sammendrag av sammendraget av notatet fra Utvalget om kunstig intelligens i høyere utdanning, oversendt Kunnskapsdepartementet den 16. desember 2025:

Utviklingen av kunstig intelligens (KI) utfordrer læringsinnholdet i bredden av studietilbud, samtidig som vi ikke har et kunnskapsgrunnlag som lar oss foregripe endringene som kommer. 

KI gir flere muligheter og utfordringer for hvordan vi lærer. De fremste fordelene ligger i å kunne få individuelle tilbakemeldinger og tilpassede forklaringer i en helt ny skala, at studenter lettere kan utforme individuelle og kollektive læringsprosesser og at KI kan styrke simuleringsbasert ferdighetstrening. De største utfordringene dreier seg om at studenter risikerer å overlate for mye til generativ KI. 

Universitetene og høyskolene skal sertifisere studentenes kompetanse. Denne funksjonen blir grunnleggende utfordret av KI. Universiteter og høyskoler anbefales å gjøre større bruk av kontrollerte eksamensformer og å kombinere ikke-kontrollerte eksamener med en kontrollert eksamensdel. Utvalget fraråder bruk av verktøy for KI-deteksjon som støtte til sensur og fuskesaksbehandling. 

KI-systemer basert på store språkmodeller har et potensial for å gi pålitelig og effektiv gjennomføring av både sensur og karakterbegrunnelse. Å bruke KI-systemer til disse formålene bærer også med seg risikoer, blant annet knyttet til etterprøvbarhet og videreføring av skjevheter. Sensur har generelt større betydning for studenter enn karakterbegrunnelse, og krever dermed større varsomhet. 

Utvalget vurderer at fagmiljøene og den enkelte faglig ansatte har et ansvar for å utvikle sin fagspesifikke og utdanningsfaglige KI-kompetanse; at universiteter og høyskoler har et ansvar for å gi sine ansatte tilbud for å utvikle sin utdanningsfaglige kompetanse, å sørge for å ha forvaltningsrelevant KI-kompetanse, og å samarbeide med andre institusjoner om kompetanseutvikling; og at sentrale myndigheter bør støtte institusjonenes arbeid ved å skape plattformer for kunnskapsdeling og samarbeid.

Kortfilm med KI

Jeg var begeistret for Googles Veo for en tid tilbake. Nå har jeg fått testet funksjonaliteten for å utvide klipp slik at en kan lage et lengre forløp med utgangspunkt i et stillbilde eller et kort klipp. Jeg beholdt noen litt rare scener, og med det en 43 sekunders kortfilm:

Make diplomas fun again!

Daværende Mediesenteret, flyttet inn i Høgskolen i Bergen sine lokaler i Nygårdsgaten i 1999. Alt henger sammen med alt, og mitt arbeid her peker frem mot doktordisputasen ti år senere, og videre til jeg i år fikk status som merittert underviser.

I dag kom dagen der jeg mottok beviset, et diplom og blomster. Blomstene er fine, men jeg må ærlig innrømme at på diplomfronten har høgskolen en del å gå på. Diplomet er rett og slett så kjedelig at jeg desperasjon grep to gönker, plassert inne i bokhylla. 

Gönker er mye morsommere å skrive om. Disse skriver seg fra 1999, da jeg kjøpte slike til alle kollegene på Mediesenteret. Jeg ryddet vekk noen da Mediesenteret flyttet 15 år senere. IKEA solgte disse morsomme krabatene på slutten av 1990-tallet. De forsvant omtrent samtidig med dot.com-boblen – på den tiden serveren for Kulturby Bergen sto under pulten min, og jeg tok manuell backup på en Zip-disk.

Gonk er nok beslektet med nisser og hagegnomer, og det er en åpenbar inspirasjon for Furby.

Ingeniørutdanningen i Bergen 150 år

Et stykke borte i gangen fra kontoret mitt henger dette bildet, malt av Knut Glambek. Det viser bygget som huset Bergen tekniske skole, fra 1875 til 1963. I dag feirer ingeniørutdanningen 175 år, nå som en del av Høgskulen på Vestlandet (HVL):

"Artist Book"-workshop

Kort workshop med et godt knippe lærere fra Bø skule på Karmøy, der vi jobbet med sjangeren "kunstnerbøker" - Artist Books. Selv om dette kanskje ikke kom til et punkt der bøkene ble et selvstendig kunstverk, så er dette en glimrende måte å jobbe med møtepunkter mellom digital arbeidsflyt og et kollektivt, fysisk uttrykk.

Temaet var nok ikke helt fritt valgt, for min forutinntatthet hadde med seg at Karmøy, Hydro og aluminium henger uløselig sammen. Her har de tross alt produsert aluminium, like lenge som jeg har levd.

Aluminium er et glimrende utgangspunkt for en mangefaglig tilnærming til store spørsmål, med forankring lokalt og implikasjoner globalt. Industri, ren energi, naturinngrep, lange transportveier, verdenshandel, globale utfordringer, etc. Dette før vi har snakket om fysikk, økonomi og kompetansebygging.

Ideen min var å forene ulike perspektiver i én bok, der 12 sider (på den ene siden) forteller om de positive sidene ved aluminiumsproduksjon på Karmøy, mens 12 sider (på den andre siden) forteller om de mulige negative konsekvensene. De to perspektivene motes i boken, og flettes bokkstavelig talt inn i hverandre. En fysisk måte å legge til rette for et kollektivt estetisk uttrykk, felles meningsskaping og diskusjon.

Pele

Litt rart dette, men lek med en maskinrytme:

KI og (akademisk) dannelse

Det som sparker tankene i gang denne morgenen er Jill Walker Rettbergs innlegg i Aftenposten, Nå er det nok. Stopp bruken av kunstig intelligens til kunnskapsarbeid. Samtidig sitter jeg på Sikt-konferansen 2025 og lytter til innlegg som nettopp handler om bruk av KI i kunnskapssektoren.

Jeg liker Wilhelm von Humboldts forståelse av av dannelse, slik denne er formulert av Lars Løvlie: der "det selvstendige individet som av egen kraft setter scenen for sin danningsprosess som en selvskaping i møtet med verden, kulturen og lærestoffet. " Humboldts dannelsesbegrepet tok utgangspunkt i "selvets kraft og utrykk" og hvordan dette samvirket med kulturens makt og påvirkning (Løvlie, i Teknokulturell danning 2003:347).

I en intervjusamtale med Morten Søby formulerer Løvlie Humboldts forståelse av dannelse slik: "danning dreier seg om “å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning”. Jeg lot meg sterkt inspirere av Løvlie, da jeg skrev essayet Digital dannelse, i 2004.

Jeg skrev den gangen som avslutning om en "digital" dannelsesprosess der den enkelte gir sine bidrag til kollektivet gjennom sine handlinger" på nettet. Handlinger ble knyttet tydelig til egenproduserte tekster (jeg holdt på med avhandlingen om personlige publiseringsformer), og samlinger av referanser som en selv har lest og vurdert.

Danning forstås som en prosess der individet gjennom selvinnsikt også oppnår innsikt, i møter med et kollektiv. I stor grad handler dette om å finne sin egen (faglige) identitet, og ikke minst en plass i samfunnet. Denne prosessen inkluderer alle våre handlinger, møter med mennesker og teknologi, og de (teknologiske) sporene vi etterlater oss.

Det er her KI raskt kan bli et problem. Om mye av det vi kommuniserer blir sterkt preget av KI, vil vi raskt utvikle en kultur som i liten grad er formet av mennesker som bryner sine meninger på hverandre.

Lydvandring i Elgeseter gate

Gyrid Kaldestad deltok under tilHUG, på Stord for noen uker siden, blant annet med en lydvandring i hagen ved HVL på Rommetveit. Lydvandringen benytteet mobilappen Echoes, som virker godt designet og med fin funksjonalitet. Noe funksjonalitet som kan minne om Fotspor, men Echoes er mer dedikert med tanke på lydvandringer.

Kaldestad nevnte at hun hadde vært med å lage en lydvandring langs Elgeseter gate i Trondheim. Når anledningen bød seg bar det dermed over Nidelva, og derfra sørover Elgeseter gate mot Hesthagen, tilbake på motsatt side. Appen lokaliserer meg ganske presist, og langs ruten får jeg høre en blanding av lydbilder, poetiske og historiske, ulike betraktninger om gaten og noen av de som har bodd her.

Publikum kan oppleve vandringen ved og laste ned appen, og aktivere denne når de er i nærheten av Studentersamfunnet.

Harper versus lyrer

Etter å ha lest mye om vindharper, kom jeg meg på utstillingen Harper ved Ringve museum – se utstillingskatalogen. I utstillingen har de en vindharpe, men jeg har etter hvert kommet til at jeg vil forsøke et enklere design.

Videoen har ikke noe med vindharpen å gjøre, men viser en modell etter en figur på Nidarosdomen. Denne kom jeg over i forbindelse med taglharpen, som jeg må se til å få gjort ferdig.

Pussig nok ligner denne harpen mer på vindharpene, snarere enn en taglharpe. Harpen på figuren synes å ha et gripebrett, og kanskje dreier det seg eom en variant av det walisiske instrumentet Crwth. Dette har melodistrenger som ligger over et gripebrett, og i tillegg åpne strenger (som på taglharpen).

Vindharpe

Vindharpe eller eolsharpe er et gammelt strenginstrument som utnytter vind til å få fram klang. Navnet viser til den greske vindguden Aiolos. Vanligvis har harpen en rektangulær resonanskasse med hull for bedre resonans, men en kan se for seg hvordan lyden av den spente buestrengen ga de første ideene til harper.

Jeg har nettopp jobbet med studenter for å lage klangkasser til Sonic Greenhouse, som vi viste frem i en workshop under tilHUG. En vindharpe bygger på beslektede ideer om resonanser i materialer, og byr på spennende musikkhistoriske referanser. Dermed ligger det an til et nytt byggeprosjekt – må bare ferdigstille taglharpen først.

Vindharper har 5–12 strenger som stemmes til samme tone, men med ulik tykkelse og stramming. Når vinden setter strengene i bevegelse, kan en høre overtonene, og klangen varierer med vindstyrken. Det er bare overtonene som blir hørbare, og dermed får en effekt av ulike strenger selv om disse er stemt likt – skjønt jeg leser at en nok kan stemme strengene ulikt, da fortrinnsvis i henhold til en femtonet / pentatonisk skala. Og med det en kobling til tanbūra-lyren og fjorårets konsertopplevelse i Kairo.

Kármánsk virvelgate.
Animasjon laget av Cesareo de La Rosa Siqueira 

Strengene settes i svingninger på grunn av det som kalles Kármán-effekten. Dette betegner en rekke av virvler i en væske- eller gasstrøm som strømmer på hver side av en sylinder [som en streng] (loddrett på sylinderaksen). Virvlene blir dannet med jevne mellomrom på begge sider av sylinderen. Vi har nok alle sett effekten, når f eks en flaggstang kan begynne å svinge sideveis i sterk vind. Det er også den innledende årsaken til at en rekke hengebroer kan "danse " i vinden – skjønt dette henger også sammen med aeroelastisk flagring, og det blir i de fleste tilfeller gjort tiltak som minsker effekten. Det klassiske eksemplet er Tacoma Bridge, som i 1940 brøt sammen på grunn av slike svingninger.

Ifølge Wikipedia-artikkelen om vindharper var prinsippet kjent i det gamle Kina, India og i Mellomalder-Europa. I romantikken var vindharper populære over hele Europa. Instrumentet inspirerte dikteren Samuel Taylor Coleridge, som skrev «The Eolian Harp» i 1795. Coleridge skriver blant annet om hvordan naturen kan skape en enkel, meditativ opplevelse. Diktet kan gjerne leses mens du spiller av Jan Garbareks stykke, nedenfor.

Vindharpen har åpenbart inspirert «Vindharpe-slåtten» og «Vindharpe II» av Harald Sæverud – tar det med fordi vi jo brukte Sonic Greenhouse ved Siljustøl i 2024. Viktigere i denne sammenhengen er «Aeolian Harp» (1923) av Henry Cowell, visstnok et av de første pianostykkene der eksperimentelle spilleteknikker ble tatt i bruk, som å plukke eller slå direkte på pianostrengene. 

Jan Garbarek brukte en vindharpe, laget av Sverre Larssen. Instrumentet hadde tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden ble deretter tatt opp direkte på bånd.

Her kan du høre Sverre Larssens egne opptak med vindharpe. Det finnes også et Norge Rundt-innslag med Sverre Larssen, fra 1977 – jeg takker og bukker for en offentlig finansiert kanal, som sørger for at slike innslag blir tatt vare på og tilgjengeliggjort.

Zosimos - presentasjon under Artistic Research Forum

Jostein og jeg presenterer Zosimos under Artistic Research Forum 2025. Jostein snakker om komposisjon og arbeid med musikere og sangere. Jeg sier litt om skisser til scenedesign, arbeid med visualisering og litt om hvordan vi håper å løse sammenkoblingen av de fire (samtidige) stedene operaen spilles.

Jeg lot meg inspirere av diskusjonene under noen av dagens presentasjoner, og oppdaterte en av "tenkemodellene" mine. Jeg rekker trolig ikke å dykke så dypt i denne:

Etterpå hadde jeg en prat om begrepene – oversettelser mellom engelsk og norsk ender ofte med flere alternativer. "Experience" er en egen diskusjon, men denne gangen gjaldt det "Presence": den mest nærliggende tilstedeværelse, eller fungerer nærvær bedre. Tilstedeværelse kan være passivt – å fysisk være til stede, men nærvær gjerne forstås som en tilstand der en vier mer oppmerksomhet mot den aktuelle situasjonen.