Siden jeg ikke kan vise videoen av orkesteret får dette bli demonstrert ved en video fra åpningsscenen av Hamlet, ved DNS, som jeg tok i forbindelse med en forløper til nettstedet teaterdialoger.no. Ideen er enkel og velfungerende: kamera gjør opptak i alle retninger og videoen spilles av som en sfære som du kan snu deg i. På den måten plasseres du inne på scenen:
En litt triviell, men likevel viktig observasjon: i Grieghallen blir brukerne satt på stoler i riktig høyde i forhold til sensorene som registrerer bevegelse. I det første tilfellet benytter de Playstation VR. Problemet var bare at disse stolene ikke lot seg dreie. Det er faktisk et problem når en ser på noe der poeneget er at en kan snu seg helt rundt.
Jeg tenkte nok ellers at opptaket av londonfilharmonien kunne vært erstattet med et opptak av Bergen filharmoniske orkester. Dette er det flere av UH-miljøene i Bergen som jobber aktivt med, blant annet undertegnede gjennom prosjektet Interaktivt virtuelt feltarbeid. Her er tanken å jobbe med relativt enkle produksjonsformer der en kan utnytte sfæriske medier for å hente uteopplevelser inn i klasserommet. Senter for nye medier jobber også med dette, Teklab-studentene ved UiB likeså.
Tilbake til VR-loungen i Grieghallen. Om den første filmen lignet noe jeg hadde sett før ble jeg adskillig mer løftet av fiksjonsfilmen "My Name Is Peter Stillmann". Dette er en fire minutter lang forestilling inspirert av den amerikanske forfatteren Paul Austers City of Glass. Ministykket setter publikummeren i sentrum av den besynderlige fortellingen om Peter Stillmann.