Digitutvalgets forslag til tiltak for digital verdiskaping

Digitutvalget har kommet med sin rapport ”Hindre for digital verdiskaping”. Utvalget tar til orde for en gjennomgående immaterialrettsreform, og henger seg her på Digital Opportunity: A review of Intellectual Property and Growth (2010) utarbeidet av Ian Hargreaves på oppdrag for den britiske regjeringen.

Det er interessant lesing dette, men jeg er samtidig litt overrasket over at utvalget, så vidt jeg kan se, slutter seg til Hargreaves, så og si uten forbehold. Hargraves rapport må jo sees som en direkte foranledning til opprettelsen av digitalutvalget, og en kunne håpe på litt andre konklusjoner.

Nå er det ikke vanskelig å være enig når Hargreaves fremhever at rettsutviklingen på området drives av lobbyister for sterke økonomiske interesser. Det er også lett å være enig i at regelverket er komplisert, utgjør en trussel om undergraving av folks tillit til rettssystemet og opphavsretten som sådan.

Der jeg faller litt av er når Hargreaves foreslår et skifte i den nasjonale immaterialrettspolitikken, slik at fremtidig rettsutvikling kan baseres på økonomisk teori og dokumenterte økonomiske effekter. Leser en rapporten må dette forstås i lys av at udokumenterte økonomiske konsekvenser i alt for stor grad har blitt brukt som argumenter i debatten, men det er nettopp her det  brister litt for min del. Nå tar riktignok rapporten for seg både opphavsrett, patentrett mm og en må holde tunga litt rett i munnen for å følge hvilke argumenter som gjelder hva. Når det gjelder patentrett er dette forhold som i  all hovedsak handler om økonomi, skjønt dette har også åpenbare etiske dimensjoner.

Slik jeg leser rapporten synes det imidlertid som den nevnte koblingen mellom rettsutvikling og økonomi også skal gjelde for opphavsretten. Dette er det, etter min mening, grunn til å reflektere litt over. Rettighetshavere gis gjennom Åndsverkloven noen tidsbegrensete økonomiske rettigheter, gjennomeneretten til eksemplarfremstilling, og evigvarende ideelle rettigheter. Ved å slutte seg til Hargreaves og knytte utviklingen av opphavsretten til “økonomisk teori” og “økonomiske effekter” kan dette lett bli til et premiss med slagside mot den ene siden av  opphavsretten. Hargreaves sier riktignok (se pkt 1. nedenfor) at de økonomiske hensynene skal veies opp mot “sosiale mål”, men dette blir litt for ullent så lenge virker som om denne formuleringen gjelder immaterielle rettigheter generelt.

På patentområdet er den en lang rekke eksempler der “sosiale mål” bør kunne sette til side hensynet til økonomi. Patent på naturpreparater og spørsmålet om rimelige medisiner til utviklingsland er et eksempel. Når det gjelder opphavsretten blir “sosiale mål” mer relative, siden vi fint kan klare oss uten mange av dagens kulturprodukter. I den forbindelse mener jeg det er naturlig å diskutere om vi er bedre tjent med en lovgivning som gir åndsverk svakere vern, selv om dette tilsynelatende kan føre til færre kulturprodukter. En utstrakt rett til gjenbruk av verk, da til ikke-kommeriselle formål, ville trolig ført til et langt større antall derivate verk. I mange sammenhenger tror jeg det ville vært en berikelse. Det er i alle fall verd å diskutere konsekvensene, dersom en er enig i premisset om at opphavsretten bør reformeres. Undertegnede ville for eksempel imøtesett en remiks av spillefilmen Kon Tiki, kanskje med mer sannferdige personskildringer. Men i stedet er fokus et annet sted.

Vi lever i en tid hvor remiksene burde være tydelige produkter i offentligheten. I dag må det skje via kanaler som går under radaren til offentlighetne, eller på måter som innordner seg en rigid opphavsrett. Kortere vernetid og utvidet rett til ikke-kommerisiell bruk mener jeg ville være tiltak som kunne fjerne noen av hindringene for innovasjon innenfor kulturområdet.

Tilbake til en annen formulering i uttvalgets rapport. Der står det at “i en digital kontekst er håndheving av immaterielle rettigheter vanskelig ettersom det kan være komplisert å forfølge krenkelser på en effektiv måte”. Igjen er jeg smått kritisk til premisset som er skrevet inn i formuleringer som dette. Er det forfølgelsen som kompliserer feltet? Et sterkere argument er etter min mening det faktum at lovverket ikke er i tråd med allmen praksis. Nå formulerer riktignok utvalget seg osgå i den retning, men det forsvinner langt på vei når de tilslutter seg Hargreaves.

Igjen henger utvalget seg (litt for ukritisk?) på Hargreaves utredning og bruker begreper som “håndhevelseseffektivisering” og tilrettelegging for “åpne, konkurransedyktige markeder” for lisensiering av immaterielle rettigheter. Hargreaves tar til orde for en slags børs, for å kunne fastsette pris på immaterielle rettigheter.

God jul!

På kontoret i romjula. Sitter og skriver, mens kameraet lever sitt eget liv.

Juletreet står på Kronstad, hvor HiB flytter inn i 2014. Det får bli årets "julekort"

 

Prespektiv (prespective)

Årets "julegave" får bli et nytt ord: prespektiv, som på engelsk fint blir til prespective. Begrepet vil jeg bruke får å beskrive et predefinert perspektiv, knyttet til mobile medier - typisk Augmented Reality (AR), og lignende teknikker. Som diskutert nedenfor ligger dette nært opp til teknikker som lenge har vært brukt ved fysiske representasjoner, som bildekunst og arkitektur, og hvor det allerede eksistere begreper for å beskrive dette. Med AR oppstår imidlertid en ny situasjon, siden perspektivforandring blir avhengig av samvirket mellom fysisk forflytning og virtuell representasjon.

Freske malt av Giotto di Bondone, et tidlig eksempel
på hvordan illusjonen av rom kan skapes på en flate.

Prespektiv er en avledning av perspektiv, så vi får kanskje først kikke litt på hva sistnevnte innebærer: Perspektivet oppstår så og si i møtet mellom malerkunst og arkitektur. Italieneren Giotto di Bondone (1267 - 1337) reflekterte over sine observasjoner av arkitektur der rette vinkler tilsynelatende endres i forhold til betrakterens fysiske ståsted. Med dette som utgangspunkt tok han i bruk perspektiv som kunstnerisk virkemiddel tidlig på 1300-tallet.

Men der perspektivet sier noe om hvor en representasjon er sett ifra - altså en deskriptiv tilnærming - er presepektivet normativt, dvs det sier noe om hvor en representasjon skal sees ifra.

Prespektivet henger i og for seg sammen med det som gjerne betegnes som forced perspective, som vanligvis brukes om fotografiske teknikker som har som formål å skape en fremstilling som utgir seg for å representere en annen romlighet enn det som faktisk er tilfelle. Mange har sikkert sett bilder av en person som tilsynelatende dytter på det skjeve tårn i Pisa, et klassisk motiv og et eksempel på et påtvunget perspektiv.

Samme teknikk blir også brukt i arkitektur, enten for å skape illusjonen av at noe er større eller mindre enn det faktisk er. Et eksempel, som i tillegg gir oss en referanse til filmhistorien, er trappene i Odessa. Sett nedenfra ser disse trappene større ut enn de i virkeligheten er, en effekt som ble oppnådd ved å smalne av trappen jo høyere opp en kommer.

Odessa-trappene

Odessatrappen er riktignok i tre dimensjoner. Nærmere prespektivet kommer de todimensjonale reprsentasjonene som gir illusjon av tredimensjonalitet. Her interiøret i Santa Maria presso San Satiro i Milano:

 
Foto: Goldmund100
I bildekunsten kalles dette for anamorfose, dvs en forvridd projeksjon eller et fortegnet perspektiv (igjen en filmreferanse, til anamorfisk projeksjon av film). I sin mest ekstreme form er anamorfosen utført slik at et bilde kun blir forståelig når det blir betraktet på en spesiell måte, eller fra et bestemt punkt:

Hans Holbein d.y. - Ambassadørene med en anamorfisk hodeskalle

Med det anamorfiske bildet begynner vi for alvor å nærme oss prespektivet. Så lenge bildet er plassert i en bestemt posisjon må betrakteren forflytte seg for å endre perspektivet. Prespektivet forutsetter også forflytning, men er knyttet til en virtuell, skjermbasert representasjon som skal sammenstilles med fysiske omgivelser.

En visuell representasjon, f eks en trådmodell
forflyttes inntil prespektivet (perspektivet i
modellen) sammendaller med perspektivet
i omgivelsene.

Ved sammenfall mellom prespektiv og
perspektivet i det aktuelle videobildet
(fra enhetens kamera) kan en vise f eks
en video med et perspektiv som
sammenfaller med omgivelsene.

Prespektivet er absolutt nødvendig ved Augmented Reality, der en representasjon vises på toppen av et live videobilde. I de fleste tilfeller lar det seg ikke løse med tilstrekkelig presisjon, noe som kan gjøre situerte simuleringer bedre egnet i mange tilfeller. Her byttes hele videobildet på skjermen med en representasjon av omgivelsene + det en ønsker å legge til (simulere). Fordi hele skjermbildet da er generert unngår en hele prespektiv-problematikken.

Potensialet i Augmented Reality er imidlertid betydelig større, og med bedre sensorteknologier og raskere prosessorer kan en kombiner akselerometer, gyroskop og magentometer med avansert bildegjenkjenning. Dette vil trolig løse prespektiv-problemene i en ikke alt for fjern fremtid.

Helt på tampen: Kan vi snakke om et predefinert perspektiv, som noe som defineres fout for en mediering, bør vi også kunne diskutere prespektivet som bestemmes i etterkant av en mediering. Perspektivskifte i et bilde etter at det digitale opptaket er gjort lar seg faktisk gjøre, men får bli en litt annen historie.

Støtte til studium - Medierike ebøker

Norgesuniversitetet har gitt penger til 15 prosjekter, blant annet et prosjekt som jeg har vært primus motor for: et studium med arbeidstittel "Utvikling av medierike ebøker".  Dette skal bli et nettbasert studietilbud, der vi ønsker å ta for oss analyse, teknikk og design, spesifikt rettet mot utvikling av ebøker. Vi er i denne sammenhengen undertegnede, Ture Schwebs og Nina Goga (fra HiB), Pål Aam (Høgskulen i Volda) og Jill Rettberg (UiB).

Slik slipper de store skatt

Det er liksom opplest og vedtatt at fri flyt av varer og tjenester (frihandel) er en god ting. For land under utvikling er kanskje det riktig, når de får selge varer til oss.

En annen del av det totale bilder er imidlertid store multinasjonale selskaper, som har stor aktivitet og minimal skatteregning. Google alene sparte hele 2 milliarder dollar i skatt i 2011 på en helt lovlig skattemanøver. Regn med at Facebook og Apple m fl befinner seg i samme situasjon.

Inntektene blir fordelt gjennom en teknikk som kalles «Double Irish». Først opprettes et datterselskap i et skatteparadis. Dette datterselskapet oppretter deretter et nytt datterselskap i Irland. Irland benyttes fordi et selskap kan drive fra Irland uten at det er skattepliktig til landet. Det irske selskapet lisensierer rettighetene til sine tjenester og immaterielle rettigheter til enda et irsk datterselskap, som selger tjenester i det europeiske markedet. 

Selskapet som selger tjenesten, betaler for å gjøre dette til det første selskapet og kan dermed skrive av disse utgiftene i sine skatteregnskaper. Skattebyrden flyttes dermed fra selskapet som selger tjenesten til selskapet som eier rettighetene, og som tar pengene nær skattefritt til f eks Bahamas. 

Kilde: Digi.no

Vinterstemning

Lite å skrive om for tiden. Får nye utsikten i stedet:

Kritikk av Akershus sin exit fra NDLA

Henning Lund skriver om Akershus sin exit fra NDLA, under tittelen En lektors digitale bekjennelser:

I fjor vedtok politikerne i Akershus fylkeskommune å trekke fylket ut av NDLA-samarbeidet - et vedtak som trer i kraft i disse dager. Argumentene for å trekke fylket ut var at lærerne i Akershus ikke bruker NDLA. Det er riktig at Akershus tidligere var klassens sinke, men ta en kikk på tallene: På landsbasis økte NDLA-bruken med 60 prosent i løpet av det året som har gått siden vedtaket. I Akershus har økningen i samme periode vært på 250 prosent!
/../
NDLA er et tilbud som ikke er lisensiert, så skolene kan ikke føre pengene tilbake til NDLA selv om de skulle ønske det. Vi som er lærere i Akershus og bruker NDLA, kan fortsette å bruke ressursene helt gratis - akkurat som før. Nå er vi imidlertid gratispassasjerer som snylter på fellesskapet de andre fylkeskommunene bygger opp. Det eneste politikerne i Akershus oppnår med vedtaket om å trekke seg fra spleiselaget, er at NDLA får mindre ressurser til å utvikle og kjøpe inn gode ressurser for, og det er noe som på sikt bare rammer elevene våre.
/../
Politikerne i Akershus fylkeskommune signaliserer gjennom vedtaket sitt at de ikke vil at elevene mine skal kunne ha denne muligheten. De gjør det også vanskeligere for NDLA å utvikle flere ressurser i flere fag til glede for flere elever i hele Norge.

lektorlund.blogspot.no/

Nettet gruser papiravisene

Kun hver femte nordmann har i dag papiraviser som sin viktigste nyhetskilde, ifølge en undersøkelse gjennomført for bredbåndselskapet NextGenTel. Ikke uventet er internett den viktigste nyhetskilden for hele 41 prosent av befolkningen, mens papiravisene begrenser seg til 22 prosent. TV (21 prosent) og radio (10 prosent).

Det som tynger denne statistikken ytterligere er tallenee for aldersgruppen mellom 18 og 29. Her oppgir 69 prosent at de finner nyhetene sine på nettet. Kun åtte prosent finner dem i papirformat. Ikke nok med at folk leser nyheter på web. Vi er  langt inne i neste fase, der VG allerede er større på mobil enn på papir. Eieren Schibsted tjener nå det meste av pengene sine på rubrikkannonser på nett

Når vi fremdeles snakker om "meningsbærende aviser", med henvisning til riksdekkende papiraviser, viser dette i stadig større grad til et eliteprosjekt, der det er betimelig å spørre: Hvem sine meninger?

Ikke at jeg er i nærheten av å se et vell av gode løsninger. Det er liten tvil om at papiravisenes gullalder – fra sekstitallet og fram til begynnelsen av nittitallet – skuffet inn store beløp til avishusene, noe som blant annet gjorde dem i stand til å ansette flinke folk på høy lønn. Slikt blir det innimellom også kvalitet av. Det er åpenbart vanskeligere å skape kvalitet når rammebetingelsene blir vesentlig dårligere.

Den som håndterer langt lavere inntjening per hode vinner trolig i det lange løp. I 2011 hadde Dagbladet 206 ansatte og en omsetning på 756 millioner. Det gir 3.67 millioner per ansatt i snitt. Samme år omsatte Bergens Tidendes 381 ansatte for 860 millioner, altså 2.25 millioner per hode. Ikke sammenlignbare tall fordi dette dreier seg om langt mer enn bare det rent redaksjonelle. Ikke minst er trykk og distribusjon noe som kommer tungt inn på utgiftsssiden, uten å være direkte synlig i antall ansatte. Med andre ord er omsetningen per ansatt noe lavere.

En får litt følelsen av at situasjonen i pressen ligner på forholdet mellom gamle flyselskaper og nye lavkostselskaper: fremtiden tilhører de som greier å gjøre ting på nye måter.

Kompleks hypertekstfortelling

I forbindelse med nettstedet informasjonskompetanse.no (under oppbygning) har jeg skrevet en hypertekstfortelling med tema informasjonskompetanse. Spennende endelig å få gjøre et slikt prosjekt, etter å ha holdt på med forskjellige former hypertekst i 20 år. Skjønt, skal en være helt presis er dette snarere en reaktiv fortelling, der brukernes valg hele tiden leder til forhåndsdefinerte noder. Men fordi antallet valg, og dermed mulige veier gjennom fortellingen, blir så stort ender opplevelsen opp med noe som er vanskelig å skille fra en "interaktiv hypertekst".

Ta en prat med Vera, og hjelp henne å lete etter Alexa:

Grensesnittet hvor du "chatter" med Vera ved hjelp av linkene nede til høyre.

Hypertekst og fortellinger er til dels motsetninger, i den forstand at hypertekstens multilinearitet kan bryte med den lineære fremstillingen i et aristotelisk plot. Løsningen blir å skille mellom kjernehendelser, som brukeren alltid ledes innom, og satellitter, som er noder der brukeren kan tillates å velge friere. En sekvens innledes alltid av en kjernehendelse:

Slik kan en designe en hypertekst på en måte som kan knyttes til et mer tradisjonelt dramaturgisk forløp:

Figueren ovenfor viser vi strukturskissen for en sekvens, et stykke ut i fortellingen. Sekvensen innledes og avsluttes av en kjernehendelse, men det er også enkelte kjerner inne i sekvensen. I denne sekvensen er det tre slike noder - merket med rødt.

Å skrive manus er en relativt krevende øvelse, i den forstand at en må holde orden på valgene og unngå at fortellingen biter seg selv i halen, samtidig som en sikrer en viss fremdrift. Fortellingen består av i alt syv sekvenser, linket sammen til en helhet der skillet mellom sekvensene ikke er merkbare for brukerne.

Tidligere var det ganske vanlig å snakke om hypertekst som "demokratiserende", "åpne" tekster, som i liten grad styrer brukerens valg. Som vist ovenfor er dette langt fra tilfelle. Brukeren blir fremdeles ledet gjennom fortellingen, det er bare vanskeligere å oppdage sammenlignet med andre medier.

Strukturen i sin helthet

Utsikt mot Alhambra

Slett ingen dum utsikt når en sitter og skriver. Fint hjemme også, men det blir ikke helt i samme klasse.

Interaktivitet - har jeg ikke fulgt med i timen?

Arbeidet med å skrive bok om webdokumentar går framover, om enn i litt ujevne sprang. Som alltid oppdager jeg jo at det er litt av hvert jeg må lese meg opp på underveis. Det er da også mye av poenget med å skrive.

Jeg holder nå på med kapittel 2, som skal ta for seg hvordan ulike teknologiløp etter hvert møtes i webdokumentaren. Satt litt fast i aktør-nettverk teori (ANT) i noen dager. Jeg liker deres tilnærming til tekniske artefakter som aktører, sidestilt med menneskelige aktører, men er usikker på om jeg er kapabel til å bruke denne metoden på en måte som yter den rettferdighet. Ifølge Bruno Latour er det jo nok av de som misforstår / misbruker dette rammeverket.

Ideen er uansett å se på parallelle linjer, hovedsaklig hvordan bruken av datamaskiner og dokumentaren har utviklet seg. Skjønt dette skal ikke handle bare om den konkrete bruken, men minst like mye om tenkningen omkring bruk, og fremtidig bruk av teknologi. I den forbindelse leser jeg Joseph Lickliders artikler fra 60-tallet. Disse la grunnlaget for mye av den videre utviklingen av datamaskiner, og er i sannhet visjonære. De innholder også et tankesett som jeg mener å finne igjen i tenknigen omkring dokumentarfilm. Mest konkret kommer dette til uttrykk i Televistas: Looking Ahead Through Side Windows, som Licklider skrev i 1967.

Jeg har opp gjennom årene skrevet en god del om interaktivitet, og det er et felt jeg burde kjenne rimelig godt. Likevel er jeg sikker på at jeg ikke har lest denne artikkelen tidligere. Jeg begynner jo å bli en voksen mann, og i den forbindelse er det litt morsomt at artikkelen ble skrevet i mitt fødselsår :)

Uansett, dette må virkelig ha vært "food for thought" på slutten av sekstitallet. En skal være ganske tungnem dersom ikke dette slo an noen tanker, også hos de som jobbet med dokumentarfilm. Spørsmålet er imidlertid om de hadde den fjerneste anselse om Lickliders tanker. At jeg ikke har oppdaget denne artikkelen i løpet av tyve år gjør meg litt usikker. Det er kanskje litt farlig å konstruere en mulig sammenheng her, men at det finnes en parallelitet er i det minste tydelig.

Med Lickliders egne ord:

Book about Web documentaries - work in progress

I am working on a manuscript for a new book. The working title is Web documentary and below you will find my first draft of the introduction and an outline of 18 chapters. There will be changes, but I do believe this tells where I am heading.