Tester og dokumenterer "Tilhører" (Auditor)

Dette skulle jeg gjort for snart et år siden. Det er ikke så lett å vise folk en lydinstallasjonen. Når jeg skal fortelle folk om "Tilhører" blir det derfor gjerne til at jeg ender opp med å be dem ta en tur og høre selv. "Tilhører" er en lydinstallasjon som styres av en app (utarbeidet sammen med Johannes Ringheim, som også har programmert det hele). Appen kontrollerer et lydbilde med utgangspunkt i brukerens posisjon og orientering. Ideen er at posisjoneringen skal være mer presis enn hav en oppnår med GPS, samt kunne fungere både innendørs og utendørs. For å oppnå dette har vi brukt Bluetooth beacons, noe som rent teknisk har vært mindre vellykket. Dvs dette fungerer fint, men vi har vært nødt til å tilpasse hele applikasjonen ut i fra det faktum at Bluetooth LE faktisk ikke er særlig godt egnet til det vi ønsker å oppnå. I alt står det seks sendere i hagen. Brukerens posisjon i forhold til senderne påvirker avspilling av seks ulike fortellinger og en del effektlyder. I tillegg er det et underliggende lydspor med miljølyd.

Når jeg først fikk rotet meg til å gjøre noe med hensyn til dokumentasjon, så tok det sånn ca fem minutter.

Oppsettet er enkelt. I stedet for å koble headset til enheten som styrer avspillingen, så koblet jeg denne direkte i kamera:

Forskning på egen empiri.Selv den som har satt premissene for hvordan teksten skapes blir innimellom overrasket av kombinasjonene som oppstår.

Videoen nedenfor er dermed et salgs subjektivt kamera, som viser mine bevegelser samtidig som lydsiden gjenspeiler det jeg ville hørt i headsetet. Senderne er plassert langs sidene, og i videoen nedenfor beveger jeg meg noenlunde langs denne banen:

Orientering er et poeng her, lydbildet panoreres i noenlunde sammenfall med at jeg snur meg. Det betyr at opplevelsen blir best ved å høre dette opptaket med headset:

Vi hører her forskjellige stemmer, i form av bruddstykker fra fiktive mobilsamtaler. Hver stemme er knyttet til en sender. Når appen detekteren en sender som den som er "nærmest", så spiller den av en og en dialoglinje. Når jeg beveger meg videre  kommer andre stemmer nærmest, og avspillingen av disse overtar i lydbildet. Når jeg kommer tilbake til en sender som jeg har vært nær tidligere, holder appen orden på hvilke lydfiler (dialoglinjer) jeg allerede har hørt og spiller av der jeg slapp.

Digital Commonplacing

I 2012 presenterte jeg og Ture Schwebs "Commonplace books meets remixing" ved 6th International Conference on Multimodality. Presentasjonen ble til en artikkel, "Digital Commonplacing", som omsider er tilgjengelig på nett i First Monday vol 20.

Artikkelen reflekterer over noen historiske paralleller mellom tidlige tiders systematiske bruk av "notatbøker" og de digitale nettverksmedienes muligheter for innsamling, tagging og deling av informasjon. Det engelsk begrepet "commonplacing" har ikke noe godt norskspråklig motstykke. Det nærmeste vi kommer er kanskje "allmen plassering", men dette blir et litt konstruert begrep. Sosial tagging trekkes her frem som en måte å ordne informasjon på, som samtidig innebærer ulike former for forhandling om inneholds betydning og "plassering" i et større kunnskapsfelt:

This paper presents illustrative examples of digital technology that facilitates information sorting and recontextualizing. A number of online media, like microblogging and photo sharing Web sites, allow collecting and systematizing information over time. Citations and user annotations, along with copied and embedded multimodal material, are compiled into new works through a complex interplay between users and Web services. The resulting texts can be seen as remixes, created by tags and links to various sources, which let individual contributions become part of a large number of potentially new texts. This article examines two examples to highlight qualities of tagging written and visual information: Twitter and Pinterest. 

This way of reusing digital information may be compared to similar analogue information management practices, known as commonplacing, found in early modern Europe. Readers would keep useful information to be retrieved later by copying passages from their own reading into notebooks called commonplace books.

Det er alltid noe å lære av historien. Commonplacing på 17- og 1800-tallet var selvsagt ganske annerledes enn hva vi i dag gjør med digitale nettjenester. Samtidig er det svært mange felletrekk, knyttet til hvordan vi tenker omkring ordning av informasjon. En tenkemåte som dels utfordres av søkemuligheter og svært enkel tilgang til informasjon. Informasjon må imidlertid kontekstualiseres og ordnes for at den skal kunne gi et godt grunnlag for utvikling av individuelle og "kollektive" kunnskaper. Her bringer ideene som ligger til grunn for commonplacing absolutt med seg noe verdifullt.

Presentasjonen "Commonplace books meets remixing" ved 6th International Conference on Multimodality, fra 2012:

Normal Considered Harmful

Forelesning med Alan Kay, som er vel verd å få med seg. Han snakker på ulike vis om hvordan kunnskap trumfer IQ, men også at kunnskap først og fremst er nyttig når vi evner å bruke den til å se på eksisterende problemer på en ny måte:

Punchline:
"I don't think computing is a real field - it acts like a pop culture. It deals in fads and it doesn't even know its own roots." Og "You can't invent the future using vendor stuff".

Alan Kay - Normal Considered Harmful

Stigbøylen

Jeg har aldri sittet på en hest, men er likevel litt over gjennomsnittlig interessert i stigbøyler. Forklaringen finnes i en gammel bloggpost.

Mongolene brukte korte stigbøyler, hvilket betydde at de kunne reise seg i salen, og dermed være mer fleksibel når de skjøt med pil og bue. I 2003, da jeg skrev denne bloggposten, hadde jeg ikke tilgang til en overbevisende presentasjon som denne:

Dette er vist i slow-motion - skuddtakten er med andre ord ganske enorm, og da mongolenes rike var på sitt største var stigbøylen en overlegen krigsteknologi.

Tester WeLibri, versjon 2.0

Tester WeLibri, versjon 2.0. Embeddet versjon fungerer ikke all verden i en bredde på 490 piklser - se heller fullskjermvesjonen.

Oppdatert: sjekk ny versjon

Tankene er at studentene skal benytte denne, som et første møte med noen av de mulighetene som ligger i medierike ebøker. Studiet, støttet av Norgesuniversitetet, kommer i gang for alvor til høsten.

To sensorer må til!

Denne saken fra videregående skole, om ulik sensur, minner meg om en kjip opplevelse for en del år siden, som sensor, ved et av landets universiteter. Jeg, som ekstern, og en intern sensor delte bunken - fordi dette var praksis ved denne institusjonen. Formålet er åpenbart: å spare penger.

Sensur er langt fra det kjekkeste jeg gjør. Det tar mye tid, og er ofte ganske kjedelig. Samtidig innser jeg at det er viktig arbeid, og jeg forsøker etter beste evne å sensurere grundig og rettferdig. Men av og til bommer jeg, og trenger et korrektiv. I de tilfellene hvor jeg får diskutert et tvilstilfelle med en medsensor, så er det svært sjelden jeg føler at en karakter ikke er rettferdig.

Å dele bunken fører til at dette korrektivet forsvinner. Rett nok "kalibreres" sensurene mot hverandre, men dette fanger i realiteten ikke opp forskjellene. I den nevnte saken er jeg redd flere studenter i min bunke fikk en karakter dårligere enn de ville fått om de hadde havnet i den andre sensurbunken. Slikt er ikke noe gøy. Kjipt for studentene, men også demotiverende for sensor.

Sensur er dels en subjektiv øvelse. UHR skriver riktignok at "dersom en prestasjon tilfredsstiller kriteriene for en karakter, skal man gi denne karakteren uavhengig av hvordan fordelingen av de øvrige karakterene i eksamenskullet er." Likevel tyder mye på at det dels er systematiske forskjeller.

En må nok erkjenne at karakterer har temmelig begrenset verdi når det sammenlignes mellom institusjon og fagfelt. Men innad i en konkret sensur bør det være mulig å sensurere noenlunde likt - det fordrer imidlertid at to sensorer leser alle oppgavene og diskuterer disse.

En midtsommernattsdrøm

 

Løvstakken i natt, med solnedgangen i havtåka.

Skype Translator

Om Skype Translator holder litt av det den lover, så går vi en spennende tid i møte.

Sounds of the world

Jeg er vanligvis ikke så opptatt av å reise langt, men dette lydbildetgir en lyst til å røre på seg: "Donkey caravan passing in Markha Valley in the Himalayan Mountains. (Nikolaj de Haan)

Litt underlig video, men koblingen til sted har jo en viss betydning her:

Kunnskap om kunnskapspolitikk, eller mangel på sådan

Knut Aarbakke, leder for Akademikerne, er sitert i Aftenposten der klassestørrelse er et spørsmål. Avisen skiver at Aarbakke "bygger på et bredt forskningsmateriale som viser at lærertetthet kommer langt ned på listen over tiltak som øker skolens kvalitet". Det brede forskningsmaterialet som det vises til er i dette tilfellet John Hatties metastudie, der han lister opp intet mindre enn 131 tiltak for en bedre skole. Klassestørrelse kommer her på 106-plass. Nå er det nok flere syn på akkurat dette spørsmålet. Det er dessuten ganske mange merkelige utsalg på Hatties liste, noe som kanskje kan forklares med en metastudies natur:.

Det som sjelden nevnes er Hatties begrunnelse for hvorfor klassestørrelse har liten betydning "the reason, we’ve find out, that it’s so small is because teachers don’t change how they teach when they go from class of thirty to fifteen and perhaps it’s not surprising.” Poenget, som Trond Giske trakk fra i diskusjon med Aarbakke i Dagsnytt18 (15.04), er at færre elever per lærer må resultere i at de elevene som trenger det får tettere oppfølging. I den sammenhengen må en være rimelig tungnem for ikke å se at klassestørrelse har betydning.

Jeg refererte til Robin Dunbar i avhandlingen min for noen år siden. I et intervju forklarer Dunbar: "15 player grouping turns out to be extremely characteristic of lots of things  /../  And you see it in lots of other contexts: the size of juries why are they 12, which again is very close within the sort of range around the 15 layer? The size of almost all inner cabinets around the world is somewhere in the order of 12 to 15. People seem to settle out at these grouping layers quite naturally, according to the task they’re doing."

Bruk gjerne litt tid på å høre på intervjuet med Dunbar:

Et effektivt team er 12-15 personer. Jeg synes det et interessant perspektiv på klassestørrelse og læring. Mindre enn 15 elever / studenter - et team, ledet av en kompetent lærer - da snakker vi trolig noe som virkelig fungerer. Hemmeligheten er at læreren da får tid til den enkelte, og kan undervise på en annen måte enn vedkommende tvinges til i større klasser. Når det er sagt, Aarbakke har åpenbart et poeng han også: uten en kompetent lærer kan en glemme denne effekten.

Anmeldelse - Martin Engebretsen: Visuelle samtaler

Bokanmeldelser er ikke noe jeg sysler med ofte, men nå har jeg fått skrevet litt om mine inntrykk av Visuelle samtaler, av Martin Engebretsen. Undertittelen "Anvendelser av fotografi og grafikk i nyedigitale kontekster" plasserer dette innenfor mitt felt.

Les anmeldelsen i sin helhet, men spoileren er uansett at hovedinntrykket av boken er overveiende positivt. En anmeldelse skal jo gjerne legge seg opp i detaler, som en kan være uenig i, så jeg forsøker å plukke på ett og annet også.

Engebretsen understreker det sosialsemiotiske som en rød tråd gjennom kapitlene. Han påpeker at digitaliseringen får konsekvenser for både produksjon, distribusjon og konsum av bilder. Visuelle samtaler er etter min mening en kilde til innsikt på alle disse områdene, selv om jeg kunne ønsket meg noe sterkere fokus på alt det som foregår bak medienes observerbare overflate. Det vil si en større vektlegging av de tekniske premissene, som klart påvirker mange av tekstenes uttrykk.

Innenfor de begrensninger som bokformatet setter, er Visuelle samtaler et vellykket prosjekt. Boken fungerer dels som et tidsbilde, noe som på sett og vis har blitt denne typen medievitenskapelige fagbøkers hovedfunksjon. Bøker beskriver noe som var, gjerne for noen år siden, og ville blitt skrevet annerledes om fenomenene ble analysert i dag. Å skape slike tidsbilder er imidlertid viktig og fortjenestefullt.

På medieforskerkonferansen 2014 ble fenomenet mediearkeolologi vektlagt. Noe av det som ble synliggjort er hvor vanskelig det er å analysere digitale tekster i ettertid (Snickars 2011). De aller fleste webtekster blir i økende grad til som en sammenstilling som skjer der og da, i et komplekst samspill mellom server og klient, samt mellom programvare, kontekst og brukere. Skjermfangar og delvis lagret kode evner ikke å fange denne kompleksiteten. Beveger vi oss over mot mobilapplikasjoner blir bildet, bokstavelig talt, enda vanskeligere å fange.

Å skriftliggjøre analyser og refleksjoner om fenomenene mens de eksisterer er derfor et vesentlig bidrag, også til fremtidig medieforskning. Derfor håper jeg vi kan få flere analyser og refleksjoner omkring webtekster på det nivået Visuelle samtaler leverer.

Les hele anmeldelsen i 01 - 2015 - Norsk medietidsskrift

«Ein stor og naiv entusiasme»?

– Eg er skeptisk til alle stemningsbølgjer for ny teknologi, når folk seier: «Alle skuleelevar må få nettbrett» eller «alle barn i barnehagen må få iPad». Slike reiskapar kan vere heilt fine og nyttige, om det er ein klar tanke og eit opplegg rundt dei. Men eg er frykteleg skeptisk til slik teknologientusiasme som generell politikk, sier Torbjørn Røe Isaksen til Dag og Tid.

Teknologientusiasme kan være en skummel følgesvenn for den som ikke forholder seg kritisk til den. Slik sett kan en saktens dele noe av ministerens skepsis. Leser en det han sier er det ikke noe å være direkte uenig i. Det som imidlertid gjør meg lett bekymret av er hvordan disse utsagnene vil bli tolket.