Sonus – Sogndal og Bergen

Flott dag med Småspill på campus Fosshaugane i dag. Såpass mye som foregikk at jeg glemte å ta et oversiktsbilde. 60-70 unger innom lydvandringen i løpet av dagen, pluss et titalls voksne.

Mange brukte god tid på vandringen. Det er ganske mye å følge med på for små barn, vi skal tross alt følge en historie som går fjellene i Kina, via diverse transport, til Norge. Blant de minste henger selvfølgelig ikke alle med på alt, men det oppleves likevel som spennende å finne postene og høre hva pandaen sier.

Sist ut var en 3. klasse. Her gikk det litt fortere i svingene, og jeg er usikker på om noen i det hele tatt fikk med seg fortellingen, men alle pandanene var i sving. For denne gruppen var imidlertid siste post, i teltet, en suksess. En stor gruppe fikk plass og koste seg med de to store pandaene.

Til slutt min egen tur med sfærisk kamera på campus Fosshaugane. Her er videoen konvertert og orientert i vertikalt 9:16-format. Utgangspunktet er altså en sfærisk video. MERK at jeg her "docker " pandaen før talen er ferdig. Publikum hørte typisk hele lydstrekkene før de engasjerte en ny post, og den totale lydopplevelsen blir dermed rundt 15 minutter. Noen brukte adskillig lengre tid, men da inkludert lek mellom postene.

Sonus – første fremføring

Premiere for lydvandringen Sonus på campus Rommetveit, den 26. mai. Med det er vi i gang med vestlandsturneen, i forbindelse med Festspillene / Småspill. Neste stopp er Sogndal den 31. mai, så Bergen 2. og 3. juni. 

I Bergen har jeg også hendene fulle, bokstavelig talt, med Pappenheim. Også verd å nevne: det blir siste sjanse til å oppleve Auditomosjon, under familedagen på Siljustøl 4. juni. Mye spennende med andre ord, for lekne folk i alle aldre. 

Johannes Ringheim ferdigistiller pandabanden.

Min gjennomgang av og med Sonus på Rommetveit. Det er først og fremst dokumentasjon dette. Den fysiske opplevelsen på stedet er selvsagt noe ganske annet:

Its pandatime!

Følelsen av å ha tatt seg vann over hodet er i ferd med å gi seg, og en gjeng pandaer er på vei til Stord og første runde med Småspill. Bilen er nå fylt opp med teknisk utstyr, teltet for avslutningensscenen er testet sånn noenlunde og diverse rekvisitter er på plass.

Festspillene er i gang, og dermed er det klart for lydvandring med Sonus. Først på Stord den 26. mai. Deretter Sogndal den 31. Og til slutt to dager i Bergen, den 2. og 3. juni.

Vi stiller med "partytelt" på slutten av vandringen. Her blir det god plass til unger og noen litt større pandaer. Vi skal skkkert få plass til noen voksne også, til dansefest.

Bak det hele ligger det mye teknikk, og ditto arbeid. Som tidligere er det Johannes Ringheim som står for det tekniske. Hver panda er plassert i en bag, og har med seg en høyttaler påkoblet en datamaskin. Denne enheten dokkes på en rekke poster gjennom lydløypen, og slik vet den fortellende pandaen, Sonus, hvor hen er. Historien avdekkes dermed gjennom stemme og lyder, etter hvert som publikum bringer Sonus gjennom løypen

Ni poster, og så finale i teltet.

Jeg vet ikke om dokking-boksene gir assosiasjoner til Tåkeskogene i Kina, men det er ganske mange forhold som innvirker på designet. Under tekstilet i midten ligger noen NFC-kort, som leses av via en kortleser påkoblet datamaskinene som publikum bærer med Sonus.  Dette er så koblet til avspillingslogikken, slik at publikum hele tiden får presentert ulike lydbilder og forskjellige deler av historien til Sonus.

Prinsippet minner slik sett litt om det vi brukte for den lokative lydfortellingen Operasjon Bruno, ved Fjell festning i 2016. Men her er den tekniske løsningen annerledes, og fortellingen av en helt annen kaliber.

Unsupervised og Art After AI

Magasinet Experimental Emerging Art er ute med en utgave kalt «Art After AI» (PDF). Det stilles spørsmål ved om, og i tilfelle hvordan AI vil endre måten vi skaper og opplever kunst på? Hvordan forener vi spenningen mellom kunst skapt av menneskehender og kunst skapt av maskiner? Hva skjer med begrepet autentisitet?

Unsupervised er en pågående utstilling ved MoMa. I denne utstillingen benytter Refik Anadol kunstig intelligens til å tolke og transformere mer enn 200 år med kunst ved MoMA. 

Signals – How Video Transformed the World er også noe å kikke nærmere på.

Jeg ble også nysgjerrig på en utstilling fra 1934: Machine Art

Rundebordsdiskusjon om KI

Min innledning til rundeborddiskusjon om KI, under Læringsfestivalen 2023.

Jeg sendte inn et abstract med tittelen "Visuelle og skriftlige møter med kunstig intelligens" på et tidspunkt da jeg hadde gjort såpass mange konkrete utprøvinger at jeg tenkte det kunne være interessant  å snakke om hvilke muligheter dette kan by på som kreativt verktøy.

Siden jeg sendte abstractet har det skjedd en del, for å si det forsiktig. Samme dag som jeg skulle ha innlegget og lede diskusjonen kunne jeg lese "Snart kan enhver idiot lage imponerende bilder", og på kvelden hadde Inga Strümke boklansering i Trondheim. Både boka, Maskiner som tenker, og arrangementet har vært utsolgt. Kunstig intelligens (KI) er i vinden med andre ord.

Jeg er litt usikker på om jeg var i ferd med å idiotforklare meg selv, eller om kommentaren i Aftenposten gjelder Refik Anadols bilder, utstilt ved MoMa. Men "long story short", jeg endret litt på opplegget, og endte opp med en kort introduksjon til diskusjonene rundt bordene.

Oppkjøring til Småspill 2023

Antagelig bare jeg som synes det er morsomt at jeg sitter og leser fra Hamsuns Sult for pandaen. Satser på at det blir mer moro for flere når Sonus spilles ut for fullt. 

Bildet er tatt i forbindelse med en sak om HVLs bidrag til Småspill, under årets Festspill. Ting begynner å falle på plass, men mye gjenstår og jeg kjenner på litt mange baller i luften.

Auditomosjon kommer i ny utgave i år, denne gangen utendørs på Siljustøl, den 4. juni. Denne installasjonen har vært en stor suksess to år på rad, men dette blir kanskje siste mulighet.

Nytt av året er Pappenheim. Hypotesen vår er at papplabyrinter er det morsomste unger kan holde på med, og så topper vi det med litt ekstra.

Og så altså pandaen Sonus, som publikum kan ta med på lydvandring. Dette skjer på Kronstad i Bergen 2. og 3. juni, men før det på Stord den 26. og i Sogndal den 31. Turné med andre ord :) og litt i overkant mange ting. Det er jo mange andre ting jeg gjerne vil ha med meg under Festspillene.

Apropos: for de minste kommer Kartfaring til å bli supert, også dette på Kronstad.

I det lett filosofiske hjørnet ved Tvergastein

Tvergastein var filosofen Arne Næss (1912-2009) sin hytte, 1505 m.o.h nordvest for Ustaoset. Jeg gikk opp med kuling i fleisen, dette er en plass der været tar godt. Siden hytten ble bygget i 1937 har taket blåst av tre ganger. 

Arne Næss tilbrakte til sammen over 14 år på Tvergastein, og han har skrevet de fleste av bøkene sine her. Jeg har alltid vært (kanskje litt i overkant) kritisk til Næss' nettopp fordi mye av det han har skrevet kommer fra et sted og dermed også dels fra et perspektiv som bokstavelig talt er opphøyd. Det er få andre forunt å arbeide i Europas høyest beliggende private hytte, inne i en nasjonalpark. Men det er åpenbart urettferdig og lite velbegrunnet kritikk, og jeg kan ikke annet enn beundre standhaftigheten. Dette er ikke et enkelt sted å leve, dvs nettopp enkelt er jo det det er, i betydningen lite komfort.

På plaketten på hytteveggen kan en lese: «Vi lever på en ufattelig nydelig liten planet. Men vår eksistens som mennesker er truet. Hvis vi skal overleve må vi lære oss å tenke annerledes. Fremtidens tanker må være naturlojale. De må omfatte alle mennesker. Alle levende vesener. For alt levende liv har en egenverdi.» – Arne Næss

Illustrere dikt ved hjelp av KI

Ferske tall knyttet til bekymring for kunstig intelligens og sosiale medier ble presentert tirsdag 25.april. 43 prosent av de spurte er bekymret eller svært bekymret for kunstig intelligens, går det fram av en undersøkelse gjort av Ipsos.

Tilfeldig, men svært så passende: på tidspunktet for pressekonferansen hadde jeg et opplegg for studenter, Writing illustrated poems with AI.

Min inngang til dette er først og fremst knyttet til bilde, men de mulighetene og utfordringene som dette bokstavelig talt synliggjør har mange paralleller når en arbeider med skriftlig tekst. Det er en fin øvelse å diskutere at når det oppstår merkelige visuelle resultater så har dette paralleller til merkelige ting i tekst.

Sarah og jeg har tidligere skrevet om "Digital learning tools in the age of machine intelligence", i boken Teaching and learning English. De problemstillingene vi diskuterer er fremdeles særdeles relevant, men KI tilspisser dette ytterligere og introduserer en rekke nye spørsmål.

Vi kommer ikke dypt ned i denne problematikken i løpet av noen timer, men studentene får en liten introduksjon og gjør noen konkrete erfaringer. Ikke minst får vi diskutert hva dette kan bety for de som vil møte dette i sitt fremtidige yrke som lærere.

Lærerlønn og søkertall

En realitetsorientering til unge lesere, sett i lys av lave søkertall til lærerutdanning. Du tjener faktisk ganske bra med en lærermaster. Ganske så sammenlignbart med f eks ingeniører i kommunesektoren, eller førstestillinger (ansatte med doktorgrad eller tilsvarende kompetanse) i universiteter og høyskoler.

Summene fra garantilønnssystemet gjengitt nedenfor gjelder lektor og lektor med opprykk. Dette er et minstelønnssystem. Tabellen gjelder fra 27. september 2022. Etter 1. januar 2023 får ansiennitetsgruppen 16 år såkalt skoletillegg. Etter 1. januar 2023 tjener en lektor med opprykk 698.000,–

0 – 4 år	6 år	8 år	10 år	16 år
563.800	569.300	574.500	605.700	661.600
582.300	587.800	595.800	625.000	691.000

Det er mange gode grunner til å bli lærer, også når det gjelder lønn. Få yrker er dessuten så fleksible i forhold til hvor en velger å bosette seg. Lærere trengs over absolutt hele landet.

Youtube er voksen

Mitt mest siterte paper er fremdeles "Videoblogs as Collective Documentary", fra 2004. Dette var før Youtube, og de løsningen jeg jobbet med hadde betydelige tekniske begrensninger. Den første videoen ble postet til YouTube 24. april 2005, altså for 18 år siden.

Konseptet jeg presenterte på BlogTalk i 2004 ble tatt i bruk av JumpCut et år etterpå (uten at jeg noen gang har fått bekreftet at det var en sammenheng). 

Vi gjorde noen iherdige forsøk på å lage en egen , kalt Fabulaz i 2007 – denne løsningen gikk i tospann med Memoz (et verktøy for romlig publisering) for NDLA. Memoz ble utviklet til en tjeneste som svært velfungerende, men dette ble ingen suksess dessverre, først og fremst knyttet til problemstillinger rundt innhold publisert av elever. Advokatene fortalte lederne i fylkeskommunene at de kunne bli ansvarlige. Utstrakt elevproduksjon og tilrettelegging for remiksing hadde, og har fremdeles et stykke å gå før det finner skikkelig innpass i norsk skole.

Når beveger jeg meg godt unna utgangspunktet for denne posten, men det litt morsomme med Memoz var at denne kom som et direkte resultat av at jeg så hvordan mine egne barn brukte tjenesten Piczo, som var populær rundt 2005. Denne muliggjorde publisering på en uendelig flate. Min tanke var å bruke en bloggplattform basert på åpen kildekode, med støtte for geotagging, og i stedet bruke disse dataene til å lagre objekters plassering på en flaten. En litt banal ide, men sum fungerte utmerket – dette først og fremst takket være Dan Michael Heggø, som gjorde en glimrende kodejobb på toppen av bloggplattformen LifeType.

• Les Memoz, et verktøy for spatiell nettpublisering –– et forskningsprosjekt knyttet til Fremtidens læringsomgivelser

Gjensyn med "Blogg som åpen læringsplattform"

Ofte kan det være interessant å lese noe en har skrevet, så langt tilbake i tid at mange av detaljene har blitt visket ut fra minnet. Jeg gjenleser "Blogg som åpen læringsplattform", en artikkel skrevet i forbindelse med nettstudiene jeg utviklet fra 2007: Digital fotografering, Multimediejournalistikk, Digital kompetanse og Utvikling av ebøker. Dette var betalingsstudier, og det var kun de to først nevnte som fikk vind i seilene. Digital kompetanse hadde helt klart potensiale, men ble effektivt utkonkurrert av et gratistilbud fra Volda. 

Det som angår betalingsstudier er en litt annen historie, men dette ble på nytt ytterst relevant, i alle fall i mitt hode, da jeg leste Utsynsmeldingen. Her pekes det på at "universiteter og høyskoler kan ta et større ansvar for å tilby fleksible og desentraliserte tilbud" og "øke sine tilbud av videreutdanninger som er særlig rettet mot folk i arbeid."

For å oppnå dette trenger vi digitale læringsplattformer som tar de sosiale aspektene ved å lære og det å være student mer på alvor. Det har skjedd mye i forhold til muligheter for synkron undervisning (jmf videokonferanser mm), men jeg tror det er en del å hente fra det arbeidet og de erfaringene om ble gjort for et drøyt tiår siden – som designprinsippene for eLogg (kapittel 8 i Phd-avhandlingen min).

Den nevnte artikkelen er relevant her, for den gir innblikk i tankegangen bak en åpen, bloggbasert læringsarena, som vi utviklet på toppen av bloggplattformen Lifetype (også den er historie, utviklingen stoppet for ti år siden). Jeg kom i kontakt med dette miljøet da jeg holdt på med doktoravhandlingen min, i en skrivestue i Berlin. Lifetype hadde gode funksjoner for å aggregere og vise innhold på tvers av en rekke individuelle blogger. Vår tapning bygde videre på eLogg, en fullskala LMS som vi laget og testet i skoler i perioden 2004-2006. 

Utviklingen av eLogg (støttet av daværende ITU), og ideene omkring personlig publisering er fundamentet i phd-avhandlingen min: "Personal Publishing Environments". Det ligger en sosialkonstruktuvistisk filosofi til grunn for dette, noe jeg første gang skrev frem gjennom "Digitale læringsomgivelsers kommunikasjonsmønstre" og "Openness in Communication". Det hele sammenfattet i Phd-forelesningen min, "Critical vocabulary in the analysis of an eLogg case". Det slår meg at svært mye av dette står seg godt, og at det fremdeles viser til kvaliteter ved de systemene vi utviklet for 15-20 år siden, som langt på vei mangler selv i dagens systemer.

Læringsplattformen basert på Lifetype bygget opp rundt en rekke weblogger (blogger). Ideene bak var de samme som for eLogg, men der eLogg ble designet for grunnskolen var Lifetype-løsningen (eLogg 2) beregnet for voksne. Noen av bloggene i systemet kunne inneholde fagstoff, andre fungerte som diskusjonsforum eller rene informasjonssider. Alle studentene hadde dessuten sine egne blogger. Bruken av blogger ga studentene en økt følelse av å publisere sine arbeider for reelle mottakere – en åpenbart kvalitet ved kommunikasjonsstudier, men også generelt viktig for studiemiljøet i rene nettstudier.

Artikkelen tar særlig for seg hvordan vi  jobbet bevisst med fire rollemodeller, initiativtakere, kontrollører, veiledere og observatører, og argumenterer for at et nettbasert læringsmiljø bør legge til rette for at brukerne skal kunne veksle mellom de ulike rollene på en enklest mulig måte. Dette er en tankegang som springer direkte ut av phd-avhandlingen min og designet av eLogg.

Neural Radiance Fields (NeRF)

Neural Radiance Field (NeRF), er et nevralt nettverk trent til å modellere en volumetrisk representasjon av en 3D-scene. Visninger av scenen kan gjengis via raytracing, dvs representere naturlig refleksjon av lys. NeRF har vist seg å være et effektivt verktøy for oppgaver som visuell syntese, generative medier, robotikk (NERF-supervision) og databasert fotografering. Det siste minner meg om kameraene fra Lytro, lansert for mer enn ti år siden. Disse kameraene tok aldri av, men nå begynner dette å komme for alvor.

• Anti-Aliased Grid-Based Neural Radiance Fields

En liten test, ekstrahert fra en kort video tatt med mobiltelefonen i dårlig lys: