JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

3. januar 2011

"Wikinkontinens" eller en reelt "fri presse"

Denne posten ble opprinnelig skrevet 13.12.10, men jeg har oppdatert den såpass mange ganger at jeg løfter den opp som årets første post i 2011.

Jeg har i det siste blitt spurt et par ganger om hvor jeg vil plassere Wikileaks, blant de kommunikasjonsmønstrene som presenteres i Tekst 2 null. Grunnlaget for spørsmålet er gjerne at Wikileaks blir sett på som et helt nytt fenomen. et stykke på vei er jo det riktig, men i bunn og grunn dreier det seg egentlig om en informasjonsstruktur som er utviklet gjennom de siste 150 årene, nemlig redaktørinstituttet.
Med det mener jeg at Wikileaks faktisk fungerer slik vi ønsker at pressen skal fungere: som et filter, som sørger for å kontrollere det som publiseres, og som stiller seg til for hugg for å beskytte den som bringer informasjonen til veie. Begge disse forholdene er essensen i redaktørinstituttet, prinipper som det ofte kan synes som om deler av den øvrige pressen er i ferd med å løpe vekk fra.

Tilbake til spørsmålet: Wikileaks representerer noe nytt gjennom å legge til rette for anonym registrering, koblet med publisering som gjør at informasjonen kan konsulteres av mennesker over hele verden. Prinsipielt er det imidlertid ikke noe nytt, men først og fremst effektivt. Det betyr ikke at alle avgjørelsene Wikileaks tar med hensyn til publisering er like heldige, men her er de i godt selskap.

Økonomiprofessor Rögnvaldur Hanesson skriver i E24. Han mener at vi utmerket klarer "å leve uten de avsløringer som Wikileaks er blitt berømt for. Vi vet alle at stater, og endog bedrifter og etater, tilrettelegger informasjon for å fremstå i mest mulig gunstig lys. Til det må vi ta våre egne forholdsregler og se bak teppet av desinformasjon som best vi evner. Hanesson har åpenbart rett når han påpeker at vi må vi fortsette å være kildekritiske uansett hva som skjer med Wikileaks. Men det er litt vanskelig å følger ressonementet han hevder at alle taper alle at mindre fortrolig informasjon blir formidlet til dem som på våre vegne skal ta viktige avgjørelser. Hanessons poeng synes å være at det er best at informasjon om staters virksomhet forblir i det skjulte, så lenge det dreier seg om opplysninger som de samme statsmaktene bruker for å ta sine avgjørelser, uavhengig av om denne informasjonen kan avdekke kritikkverdige forhold. Watergate er et mye brukt eksempel, og et av pressens høydepunkter i USA. Hanesson mener neppe Watergate burde vært feid under teppet, men spørsmålet blir da hvor pressefriheten - retten til redaksjonelt å vurdere - skal begynne, og hvor den skal slutte.

Alt bør åpenbart ikke offentliggjøres, men som Sven Egil Omdal påpeker i Stavanger Aftenblad, så er det jo ikke slik at Wikileaks nå har dumpet 250.000 interne dokumenter ut i offentligheten. Foreløpig er om lag 1000 av disse dokumentene publisert, i redigert form, og i tett samarbeid med noen av verdens ledende journalistiske institusjoner.

En kan lett seg for seg en mye mer radikal tjeneste, som publiserer alt som sendes inn uansett. Openleaks.org er et slikt prosjekt, som ikke tar noe ansvar for hva som publiseres. Wikileaks er derimot et fungerende filter, og opererer dermed innenfor rammene av det vi ønsker å kjenne som en fri, kritisk presse. At mye av informasjonen som publiseres ikke faller i god jord hos alle er en annen sak, men det forandrer ikke det faktum at Wikileaks fungerer i en redaksjonell rolle.

Omdal gjør et poeng av at USAs utenriksminister, Hilary Clinton, så sent som i januar i år uttalte: «Selv i autoritære land bidrar informajonsnettverk til at folk oppdager nye fakta og stiller regjeringene til ansvar.»
I det tidligere ikke-autoritære landet USA krever nå presidentkandidater at den ansvarlige for Wikilekkasjene skal henrettes, mens andre politikere for åpent kamera foreslår at Julian Assange snikmyrdes. Slik går det med den som, i strid med gjeldende sikkerhetsinstruks, lar folk oppdage nye fakta og stille regjeringen til ansvar. «Informasjonen har aldri vært så fri», sa utenriksminister Clinton i januar. Da snakket hun til Kina.
Journalistikk, igjen slik vi ønsker å kjenne den, er en systematisk utøvelse av sivile rettigheter, og kan praktiseres av alle. «Den som vil være journalist, er det» - definert ut fra sine handlinger. Wikileaks' handlinger stemmer så langt overens med denne praksisen, ved at de samler, vurderer og publiserer vesentlig informasjon.

Omdal skriver at dersom lekkasjene vært kinesiske, ville Clinton gitt Assange en pressefrihetspris. Det har han trolig rett i, og han avslutter som følger:
den viktigste erfaringen fra de siste to ukenes ståk at pressen må velge om den vil tilhøre et veldressert establishment, eller være tro mot den funksjonen den skal ha i henhold til demokratisk samfunnsteori, også i et digitalt univers.

Hvis den velger det siste, vil den bli angrepet og truet med represalier, fordi makten alltid lovpriser åpenhet i ord og bekjemper den i gjerning. Jonas Gahr Støre var ganske sikkert enig med Hillary Clinton da hun belærte kineserne om at «jo friere informasjonen flyter, desto sterkere blir samfunnet», men han støtter samtidig innføringen av Datalagringsdirektivet, som vil gjøre flyten av informasjon betydelig mindre fri.

Denne formen for dobbelttale er det Julian Assange har avslørt. Det er en journalistisk bragd.
Nedenfor et videoklipp som blant annet inneholder et intervju med Daniel Ellsberg, mannen som i sin tid lekket The Pentagon Papers - en dokumentsamling på sju tusen sider som redegjør for USAs innblanding i Vietnamkrigen fra 1945 til 1971.



Som et tankeeksperiment kan en forsøke å forstille seg hva som kunne skjedd dersom Wikileaks hadde eksistert da daværende utenriksminsiter i USA, Colin Powell, ga sin tale i FNs sikkerhetsråd i 2003. Mye tyder på at Powell selv ble desinformert da han presenterte informasjon, som i ettertid viste seg å være oppspinn. Dersom opplysninger om dette hadde blitt lekket kunne mye sett anderledes ut.

Oppdatering 14.12.2010:

Bente Kalsnes skriver godt om saken og lenker til en rekke andre bloggposter om Wikileaks:

TechPresident – A PdF reader on Wikileaks and Internet freedom
Clay Shirky – WikiLeaks and the long haul
New Yorker (artikkel fra juni om Julian Assange) – No secrets
John Naughton – WikiLeaks and challenges for journalism
Bård Vegar Solhjell – Eit forsvar for WikiLeaks
Heidi Lunde Nordby, aka Vampus – WikiLeaks – en hær av Davider
Jon Wessel Aas – “Når krig er fred”, oppleves informasjonsfrihet som terror*
Anders Waage Nilsen: Kampen om nettkontrollen
Eirik Bergesen: Derfor spiser diplomater kanapeer

Oppdatering 28.12.2010
:

Cecilie Hellestveit skriver i Morgenbladet, og spør om det faktisk er slik at USA er blitt «rammet» av Wikileaks?:
Cablegate lekkes på et tidspunkt da det internasjonale sanksjonsregimet mot Iran sliter med effektivitet, hvor tiden er knapp, men hvor militær maktbruk overfor Iran i praksis er utelukket - USA har ikke råd, og farene er enorme. Cablegate viser imidlertid at regimene i nær samtlige av Irans naboland er på USAs side.

Lekkasjene har avslørt at amerikanerne legger betydelig press på nasjoner og bedrifter om kraftigere sanksjoner overfor Iran enn hva det internasjonale sanksjonsregimet pålegger, altså et klart signal om at det reelle presset fra USA er mye sterkere enn hva FN og offisielle kanaler indikerer. Summen av diplomatiske rapporter gir et klart inntrykk av at amerikanerne har langt flere støttespillere enn det som offisielt er tilfellet, at USA ikke ligger på latsiden, og at Iran er svært isolert når alt kommer til alt. At Iran anklager USA for å iscenesette lekkasjene, bør ikke overraske noen. Iran har god grunn til slik mistanke.

Oppsummert har høstens tre lekkasjer naturligvis hatt visse omkostninger for amerikanerne. Men sett under ett er det fordelene som trer klarest frem. USA selv er jo et offer i denne affæren, utsatt for et informasjonskomplott. Og landet er utstyrt med en grunnlov som gir media rett - ja nærmest plikt - til å videreformidle lekkasjer av slik viktighet.

Oppdatering 03.01.11:
Dagens næringsliv skriver på lederplass:
Teller er eid av konsernet Nets, som igjen er eid av en rekke norske og danske banker. Nestleder i Nets' styre, Terje Vareberg, sier Teller må rette seg etter Visas avtaleverk. Et annet styremedlem, DnB Nor-topp Leif Teksum, sier saken ikke er et eierspørsmål, men håndteres av administrasjonen.

Bankene må gjerne forsøke å gjemme seg bak avtaler og formaliteter, men alle skjønner at det ikke er det denne saken handler om. Den handler om amerikanske myndigheters forsøk på å kneble en kilde til ubehagelige nyheter. Spørsmålet Vareberg og Teksum, som representanter for eierne av Teller, må stille seg, er ganske enkelt: Er dette noe vi er villig til å være med på?

1 kommentar:

  1. "Den siste uken har amerikanerne gjennomført en maktdemonstrasjon som burde få alle verdens medier og demokratiforkjempere til å reagere, mange land har stengt ned nettsiden, og betalingstjenesten Paypal, en sveitsisk bank og Master Card har avsluttet kundeforholdet til gründeren og nettstedet. Hvordan hadde vi nordmenn reagert om nettavisen til VG ble stengt for å ha offentliggjort hemmelige dokumenter og leverandører stengte kranen som tilfører penger?"

    Sitat fra Haakon B. Schrøder / NA24

    SvarSlett

Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket