Personal Publishing Environments via Lulu

I've had a number of requests from people who want to buy a copy of my thesis. I have no more copies left, but today I made Personal Publishing Environments available at Lulu.com. The preview below is with colours, but the printed version is in black and white to keep the costs down. It is not the original cover either - I didn't have the original cover, so I made a new one using Lulu's editor.

The book is hardcover, and is going to cost you $30, which is less than what I will have to pay for a paperback copy at the printshop in Bergen.

Kappløp om e-bøker

Siden jeg nettopp er kommet ut med en ny bok, og forsøker meg på å koble denne med en e-bok, er jeg interessert i hvordan bokmarkedet utvikler seg. Andreas Ervik skriver i Morgenbladet om hvordan internasjonale aktører som Apple og Amazon posisjonerer seg på ebokmarkedet, samtidig som norske forfattere, forleggere og myndigheter strever med å enes om e-boksatsningen.

Amazon rapporterte nettopp om at de selger 143 elektroniske bøker for hver 100 solgte innbundne bok. Paperback er da holdt utenom, men innen 18 måneder forventer de at salget av e-bøker vil være større enn salget på papir. Med den nye versjonen av ebokleseren Kindle er prisen for selve leseplaten kommet ned under en tusenlapp, og enheten har fått et mye bedre design. Dette borger for at nye brukergrupper kommer til.

De store aktørenes posisjonering i forhold til et voksende fremtidig marked, fører med seg en priskrig på e-bøker. Dette gir seg utslag i prisen på bøkene, men også ved at aktørene forsøker å ta kontroll over stadig større deler av verdikjeden. Dette er i og for seg bare en fortsettelse av den tendensen som en ser når tradisjonelle forlag overtar bokhandlerkjeder, men når sikrer seg eksklusive rettigheter til konkrete titler, blir dette sett på som en krigserklæring mot den tradisjonelle forlagsbransjen. Apple gjør på sin side lignende avtaler, Morgenbladet nevner her den japanske forfatteren Ryu Murakami, om eksklusive utgivelser for iPad.

Espen Andersen, leder Senter for teknologistrategi ved Handelshøyskolen BI, spår det norske forleggeriets posisjon sju år frem i tid: Da vil «Aschehoug og Gyldendals viktigste aktivum ikke være deres bokkatalog og forfatterkontrakter, men deres eiendommer rundt Sehesteds plass. Utenlandske aktører vil ha overtatt markedet for elektroniske bøker.» For noen år siden skrev Andersen om hva som skjer Når forleggeren blir filter (PDF). Dette handler blant annet om hva som skjer når ny teknologi forandrer premissene for et eksisterende marked.

- Forlagene må tillate at e-boken utkonkurrerer den fremdeles lønnsomme delen av bedriften. Det er bedre at du utkonkurrere deg selv enn at du lar andre gjøre det. De tradisjonelle forlagene gir derimot lite inntrykk av at dette er noe de planlegger å gjøre, forteller Andersen.

Kulturrådets Morten Harry Olsen har skrevet en artikkel med tittelen «E-boken og litteraturpolitikken: Tråkk på bremsene! Nå!». Han mener vi lett blir et offer for den internasjonale utviklingen.

Forfatteren Morten Jørgensen viser til Cory Doctorow, som legger ut bøkene sine gratis. Jeg anbefaler varmt Little Brother og For the Win. Forfattere må vi begynne å tenke inntekter på andre måter enn før. I dag er forfattere den mest trygdede bransjen i Norge, sier Jørgensen.

Gyldendal forlag ser for seg at bøkene skal bli 25 % billigere enn papirbøkene. Forlaget ser heller ikke for seg at en økt andel skal gå til forfatterne, slik Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen tok til orde for på lederplass. Forlagenes tilsynelatende tro på papirets fortreffelighet tror jeg står for fall.

Historypin

Da vi arbeidet med Memoz var plassering på kart en vesentlig feature. For eksempel plasserte jeg min presentasjon ved AOIR08 inn i en kontekst, på kartet over København. fremdeles mener jeg memoz har kvaliteter som en ikke finner samlet i andre systemer, men feltet tetter seg til.

Sist ut er nettstedet historypin.com, som lar brukerne legge ut historiske bilder ved hjelp av et grensesnitt bygget på toppen av Google Maps (benyttes også i Memoz) og Google Streetview. De gamle bildene plasseres over panoramabildene i Streetview, slik at gjenkjenbare steder og bygninger stemmer overens.

Med litt mer tid til overs skulle jeg gjerne laget et supplement til min vandring langs Berlinmuren. Her har så mye skjedd at en sammenligning mellom før og nå blir ekstra interessant.

At Historypin muliggjør filtrering på årstall øker potensialet betydelig. Dermed kan man undersøke et område langs to akser: rom og tid. Ser at dette har betydelig relevans for en artikkel jeg holder på med til årets medieforskerkonferanse, der jeg ser på hvordan nye medier påvirker våre muligheter til å være vitne til ulike hendelser, og videreformidle våre bevitnelser.

For Historypins vedkommende presenteres det hele i et brukervennlig grensesnitt, som gjør det lett å laste opp og plassere fotografiene. Prosessen må riktignok gjennomføres manuelt, men som du kan se nedenfor er det utvikling på gang, som kan føre til at vi får dette som en automatisert tjeneste.



Prosjektet minner til dels om en applikasjon som museumoflondon.org.uk/ fikk laget for iPhone:

The Museum of London has launched an iPhone app which cleverly brings its extensive art and photographic collections to the streets of the capital.

The really clever thing about this app is that if you are in the location pictured, you can click on the "3D view" button and the app will recognise your location and overlay the historic image over the current view - augmenting the reality that the built in iPhone camera perceives.

Andre relaterte prosjekter er Situated simulations og en rekke andre prosjekter, innenfor det en kaller Augmented Reality (AR).

Stadig flere forhold trekker i retning av at nye, brukervennlige applikasjoner fører til at Augmented Reality blir like enkelt, og betydningsfullt, som blogging.

Ved MIT (Massachusetts Institute of Technology) man i gang med å utvikle programvare som kan gjøre slike sammnstillinger direkte i kameraet. Forutsetningen er at kameraet kobler seg opp mot en database over eldre fotografier og kobler dette med GPS-informasjon. Dersom stedene og bildene som finnes der passer sammen, kan kameraet selv sørge for å kombinere gamle og nye bilder.

Ebøker og vann på flaske

I en leder i Morgenbladet tar Alf van der Hagen til orde for at det er forfatteren som blir hovedpersonen i den nye e-bokøkonomien. Dernest kommer forlagsredaktøren, og til slutt en datamaskin (nettbokhandel) og en markedsfører. Behovet for en fysisk bokhandel. forsvinner, ifølge van der Hagen. Dette settes opp mot dagens bransje, hvor bokhandlerleddet sitter igjen med 30 prosent av inntektene. Igjen ifølge van der Hagen er det "hårreisende at bokhandlerne, som vil bli overflødige i e-bokalderen, fortsatt skal ha en tredjedel av en kake de ikke lenger er med på å bake. En nettbokhandel har jo bare en brøkdel av utgiftene til de fysiske bokhandlene."

Et tilsvar kommer fra Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag, som i sin blogg tar papirboka og bokhandelen i forsvar. Buset skriver blant annet:

... det som kan bli stort i en e-bokøkonomi der distributøren gjør "very little work": det er kun de som er store i utgangspunktet. Per i dag bygges forfatterskap gjennom et veletablert formidlingssystem som omfatter både bokhandel og bibliotek (mener van der Hagen at også det fysiske biblioteket kan eller bør bli overflødig i framtida?). Det er teknisk sett fullstendig mulig å radere ut disse mellomleddene i en digital verden. Økonomisk sett er det til og med fristende, og det er kombinasjonen av denne økonomiske og teknologiske fristelsen som gjør at kampen om bokøkonomien brått ikke lenger er en konstruktiv konkurranse med andre forleggere, store eller små, men med verdens største teknologiselskaper (Apple, Amazon og Google).

Buset tra videre utgangspunkt i det han betegner som et paradoks: I ca 20 år har forlagenes sluttprodukt vært en e-bok i pdf-format, som brukes som utgangspunkt for produksjon på papir. Videre mener han at hovedårsaken til at disse ikke er blitt solgt, i nevneverdig grad, er at folk faktisk ønsker seg et eksemplar på papir. Buset avslutter med følgende retoriske spørsmål: "I en verden hvor folk kjøper vann på flaske, hvorfor skal de ikke fortsette å ønske seg bøker på papir?"

Jeg tror dessverre Buset tar feil. Ta nå flaskevannmetaforen - vanligvis brukt som et argument for at det finnes betalingvillighet for produkter som du kan skaffe deg tilnærmet gratis. Metaforen er anvendbar så lenge man kan kontrollere tilgang, eller den er begrenset på andre måter. En tørst mann kjøper dermed flaskevann dersom han ikke enkelt får tak i godt vann på annen måte. Men det skal ikke så mye til for å endre på dette: Når jeg tusler rundt i sommervarmen har jeg ofte med meg en flaske vann i sekken, sammen med kamera og annet stash, og dersom jeg passerer en tjeneste som tappekrana på torget i Trondheim fyller jeg gjerne gratis vann, fremfor å kjøpe.

I bokmarkedet må konkretiseringen av flaskevannmetaforen blir noe ala dette: Dersom bøker ikke er enkelt tilgjengelig på annen måte, ender en leselysten mann opp med å kjøpe papirbøker. Men dersom bøker er enkelt tilgjengelig, rimeligere og kan "fylles på" en tilgjengelig ebokleser, så gjør jeg gjerne det fremfor å kjøpe en papirbok, spesielt dersom innholdet kun er skriftlig. Når eboken etter hvert inneholder multimedialt materiale, forsterkes dette ytterligere.

At ebokmarkedet ikke har utviklet seg slik tidligere skyldes jo først og fremst at man ikke har hatt egnete lesebrett, ei heller egnet distribusjon og dermed heller ikke noe reelt marked.

Nå er jo nettopp Google en av "skurkene" i manges øyne, og selskapet har selvsagt sine egeninteresser, men denne analysen av de utfordringene som papirmediene står ovenfor, er vel verd å få med seg:

The large profit margins newspapers enjoyed in the past were built on an artificial scarcity: Limited choice for advertisers as well as readers. With the Internet, that scarcity has been taken away and replaced by abundance. No policy proposal will be able to restore newspaper revenues to what they were before the emergence of online news. It is not a question of analog dollars versus digital dimes, but rather a realistic assessment of how to make money in a world of abundant competitors and consumer choice.

Den samme analysen har i høy grad relevans for forlag, plateselskaper mm. Det er nye godt å si om bokhandlere og biblioteker, men å innbille seg at de eksistere fordi folk har en spesiell preferanse for papir(bøker) gjør ikke noe godt for noen av dem.

Papirbransjen har en egeninteresse av å fortelle oss at ebøker ikke blir særlig mye billigere enn papirbøker. De rigger seg med tanke på fremtiden. Samtidig vet de opplagt at de ikke snakker sant: Rett nok er selve trykkingen billig, men det er jo ikke det som er hovedproblemet ved distribusjon på papir. van der Hagen peker i sin kronikk på kostnadene knyttet til bokhandlerleddet, dvs kostnadnene knyttet til distribusjon. At trykking har blitt svært rimelig gjør dessverre ikke noe med det faktum at det er dyrt å flytte papir.

Folk vil fortsette å kjøpe bøker på papir, men det vil være bøker på glanset papir. For annen litteratur er det liten grunn til å håpe på at papir har noen fremtid. van der Hagen legger dessuten lista for forfatternes vedkommende: "For nye e-bokutgivelser er det ennå ikke avtalt hva forfatterne skal få. Vi anbefaler opphavsmennene å være langt mer offensive, og kreve 50 prosent royalty på førsteutgavene."

Det er selvsagt et herlig paradoks at jeg nettopp har kommet ut med en bok. Dette henger forøvrig sammen med det jeg skriver om i kapittel 15 ("Tekst og økonomi"). Flere vinklinger til dette temaet har jeg skrevet om i tilleggsmaterialet.

En skal imidlertid være forsiktig med å tro at en modell, som fungerer i dag, har fremtiden for seg. Jmf tidligere post om kreativ destruksjon - scroll ned og få med deg Larry the Liquidator.

Et "velbegrunnet" vedtak

Litt på siden av hva jeg vanligvis skriver om, men for det første mener jeg noe om selve saken - kraftledninger i Hardanger med de konsekvenser det får, for det andre er det interessant å reflektere over hvordan argumentenes kraft står seg i en tid da alle kan finne supplerende informasjon på nett.

Per Rune Henriksen, stortingsrepresentant Ap Hordaland, og medlem av energi- og miljøkomiteen, er sendt i felten av partiet for å hevde at de planlagte kraftlinjene i Hardanger er Et velbegrunnet vedtak. Artikkelen er nok behørig klarert med partiledelsen.

Først kommer argumentet om at Bergen mangler strøm:

Det er behov for styrket kraftoverføringsnett til Bergensområdet. På vinterstid med høyt forbruk må vi importere store mengder kraft. Dagens nett gir ikke den nødvendige forsyningssikkerheten. Fra januar til mai i år har vi hatt 1342 timer hvor forbruket har vært så høyt at utkobling ville blitt resultatet om en linje falt ut. Til sammenligning har det i hele perioden fra april 2005 til desember 2009 vært bare 137 timer hvor utkobling ville blitt resultatet av linjeutfall.

Jo, i vinter brukte vi mye strøm, men vinteren 2009/10 var da også den kaldeste som er registrert i Bergen på 129 år. I mer normale år er situasjonen en ganske annen.

Nå finner jeg ikke statistikk for Bergen isolert, men ser en på utviklingen av elkraftforbruket i perioden 1994-2008 er det en samlet økning på 13%. Ser en kun på husholdninger er det faktisk en liten nedgang. Tallene innbefatter ikke ekstremvinteren 2009, men gir en bra pekepinn på den generelle utviklingen. Samfunnsøkonomene mener da også at hele prosjektet er ulønnsomt, men deres argumentasjon går langs litt andre linjer (beklager ordspillet :) Setter en økonomer til å regne på ting finner en fort ut at det er lite som "lønner" seg.

Henriksens neste argument er at det ikke er oljeplattformer og pumpestasjoner for olje og gass, som trenger strøm:

... maksforbruket på Kollsnes (som betjener Troll og gassanlegget) bare økt med 0,5 %.

Elektrifisering av sokkelen trekkes i andre sammenhenger fram som et viktig virkemiddel for å få ned klimagassutslippene på kort sikt. Dette ble grundig behandlet i en stortingsmelding, og krever svært mye energi, samt ny infrastruktur på land. Her sitter nettopp Statnett på alle sider av bordet - les: de tjener penger i alle ender. At den planlagte ledningen gjennom Hardanger er en del av dette bildet er hevet over enhver tvil, og debatten hadde tjent på at en var ærlig om dette.

I sum er det imidlertid mye som taler for at en trenger å forsterke strømforsyningsnettet på Vestlandet. Spørsmålet er dermed hvordan det best kan gjøres. Sjøkabel gjennom Hardangerfjorden pekes på som et fornuftig alternativ, men ifølge Henriksen og AP er dette svært problematisk:

Problemene med en slik kabelforbindelse er både teknisk, miljømessig og økonomiske. I Oslofjorden legges det nå nye sjøkabler med en lengde på 13 km og maks dybde på 200 meter. Den eksisterende linjen fikk man problemer med på våren 2008, og først i oktober 2009 kom disse i drift igjen.

Dette er tidenes halvsannhet. En vesentlig grunn til at man fikk problemer i Oslofjorden var at man oppdaget miner på fjordbunnen. Faren for miner på bunnen av Hardangerfjorden har ikke blitt utredet, men jeg tør forskutere at den er liten :)

Sjøkabler legger vi imidlertid mange steder, blant annet i Oslofjorden, men først og fremst til andre land, og som nevnt til oljeinstallasjoner. Henriksen hevder imidlertid at ... utkobling er ikke noe problem på en utenlandskabel som ikke har betydning for vår forsyningssikkerhet, men Norges nest største by kan etter min mening ikke leve med slik usikkerhet.
Det argumentet er jo mildt sagt pussig. I første halvår 2010 har Norge importert 6,6 terawattimer (TWh). Dette kommer til landet gjennom sjøkabler, for i den samme perioden har kraftnettet til Sverige blitt benyttet til netto eksport av kraft.

Henriksen mener selv at Åsen- Samnanger via tunnel under Folgefonna i en totalvurdering ville vært et bedre prosjekt, men avskriver samtidig dette på grunn av "dårlig tid"...

Det er litt forstemmende å se at argumenter som åpenbart er gale, eller svært tendensiøse, gjentas til stadighet. Slik er det trolig i mange offentlige debatter, men en får håpe på at folk i økende grad tar ansvar for å skaffe seg informasjon på egen hånd, og ikke stoler blindt på det de blir fortalt. Slik sett er (forhåpentligvis) tidende i ferd med å endre seg, fra de tiårene da "AP bygde landet". En kan i det minste ha et håp om dette, selv om de siste tiders utspill tyder på at sentralstyrt informasjon fremdeles lever i beste velgående.

Infrarødt, fastmotion

Panasonic GH-1 har mulighet for manuelle innstillinger ved opptak av video. Det gjør det mulig å filme med en lukkertid på 1/2 sekund, noe som igjen muliggjør eksponering med et IR-filter påmontert. Jeg liker estetikken dette gir:



Det samme lar seg gjør i skumringen også:

Augmented Reality blir like enkelt, og betydningsfullt, som blogging

This week, augmented reality (AR) took a significant step toward becoming more like the read/write Web with the launch of an online mobile AR CMS for creating content on the Layar platform.

"Augmentation" - a Web-based tool for generating mobile AR content - was created by Layar Partner Network member Hoppala. With a Layar developer account, users of Augmentation can easily and instantaneously place their content in Layar with zero code and a few clicks on a map. Custom icons, images, audio, video and 3D content can all be added by way of a full screen map interface, and Hoppala will even host all of the data.



As more tools like Augmentation lower the bar of entry for augmented reality, a flood of AR data will begin to fill platforms like Layar, junaio and Wikitude. This progression is not unlike that of the Web with the widespread popularity of blogs. With the Web, however, powerful search engines make finding relevant content much easier and Websites are (for the most part) browser agnostic.

Source: Read/Write Web

Ny avtale om Open access-publisering

Universitetet i Tromsø skriver at forskere og studenter ved Universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø nå kan publisere sine artikler som Open Access i nær 1200 ulike tidsskrifter utgitt av Springer, uten omkostninger.

Springers tilbud innen Open Access-publisering kalles ”Open Choice”, og er et pilotprosjekt som er del av en ny lisensavtale for tilgang til Springers tidsskrifter og e-bøker.

Normalt tar Springer en publiseringsavgift for artikler som utgis som ”Open Choice”. I den aktuelle avtalen er denne publiseringsavgiften fjernet, for å stimulere til publisering hos Springer og bruk av Open Choice-løsningen.

Avtalen gjelder fra 1. juli 2010, og varer frem til 1.juli neste år.

Protester mot luftspenn i Hardanger

Denne fortjener en kryssposting - her er det så en begynner å vurdere hvordan en på best mulig måte kan slutte seg til de kommende protestaksjonene, i Hardanger, i byene og på nettet. Som et minimum kan en i det minste signere oppropet mot utbyggingen.

Bakgrunnen er denne:

For noen dager siden kunne statsminister Jens Stoltenberg meddele at Arbeiderpartiet vil gi Statnett konsesjon til å bygge kraftledning mellom Sima og Samnanger. Den vil gå fra Sima transformatorstasjon i Eidfjord kommune, via Ulvik, Granvin og Kvam til Samnanger transformatorstasjon i Børdalen i Samnanger kommune. Total lengde blir 92,3 km.

Statsministerens hovedargument er at dette er nødvendig for å sikre trygg strømtilførsel til bergensregionen. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Grunnen til det høye kraftbehovet er nemlig olje- og gassektoren, hvor installasjonene ute i Nordsjøen i økende grad får elektrisk energi fra land.

En kraftledning gjennom fjordlandskapet fortjener betegnelsen visuell forurensning, og etter prinsippet om at forurenser skal betale bør ekstraregningen, for den sjøkabelen som bør erstatte luftspenn på deler av strekningen, sendes til olje- og gassektoren. De tjener som kjent bra med penger.

Denne illustrasjonen, laget av aksjonen Bevar Hardanger, viser hvor monstermastene er tenkt plassert i fjordlandskapet:





Stoltenberg påstår at Regjeringen har hatt en "grundig prosess", og at ulike alternativer har vært vurdert. Påstanden står i et merkelig lys all den stund Bergens Tidende har dokumentert at aktuelle, alternative løsninger ikke har vært vurdert.

Les også Trist dag for Hardanger på bt.no

Statsnetts rapporter:

• Vurdering av strømforsyningen til BKK-området. Fellesutredning BKK og Statnett – 2004


• Sima - Samnanger, oppdaterte systemberegninger desember 2007

Høyesterett har talt i Altibox-saken

Denne saken er spesiell fordi en privat aktør har hatt konsesjon til å samle inn IP-adresser som de mener er knyttet til illegal fildeling. En konkret IP-adresse er så forelagt nettleverandøren med begjæring om utlevering av abonnentens navn og adresse. Saken havnet i rettsystemet, men kjennelsene ble holdt hemmelig i tidligere rettsinnstanser. Først nå, når Høyesteretts dom foreligger, er argumentasjonen og kjennelsene blitt kjent.

Høyesterett gjengir deler av lagmannsrettens begrunnelse, hvor det blant annet heter "Etter en samlet vurdering – blant annet særlig hensyntatt at det dreier seg om en handling som antas å være både straffbar og erstatningsbetingende, politiets manglende prioritering av slike saker, den omstendighet at abonnenten av den aktuelle IP-adressen ikke kan ha en berettiget forventning om rettsstridig bruk av denne."

Bare i dette avsnittet er det mye som, så vidt jeg kan se, kan få vidtrekkende konsekvenser. I saker der en privat aktør "antar" at noe er straffbart og hvor politiet viser en "manglende prioritering" kan det synes som om Høyesterett tar til orde for at man selv kan iverksette inndrivelse av bevismateriale. På andre områder i samfunnet ville det forhåpentligvis fått de fleste til å steile.

Når det gjelder punktet om at en "ikke kan ha berettiget forventning om rettstridig bruk" så er dette også ganske problematisk. Jeg er blant dem som setter stor pris på at folk holder sine trådløse nett åpne. Noe jeg blant annet nyter godt av når jeg sitter og skriver dette i Riga. Av den grunn er mitt eget nett åpent, slik at mine naboer kan bruke det ved behov. Selv setter jeg stor pris på at noen av mine naboer deler på samme måte, da jeg ikke har tilgang til eget nett i deler av hagen. Jeg bruker ikke denne tilgangen til noe ulovlig, men jeg kan ikke vite om noen bruker mitt nett til noe ulovlig. Her vil jeg imidlertid mene at mitt ansvar gjelder meg selv, ikke hva andre måtte finne på. Høyesterett gjør imidlertid sitt til at denne formen for deling blir en usikker øvelse. Sett at de aktuelle filene var lastet opp over en slik forbindelse, ville en bruker som meg kommet i heisen? Svaret er trolig ja. Høyesterett stiller seg nemlig bak synet, gjengitt nedenfor: "dette argumentet strekker seg imidlertid etter flertallets syn ikke lenger enn at vedkommende må gis anledning til å avkrefte en slik mistanke etter at identiteten er opplyst til ankemotpartene". "Gis anledning til å avkrefte" høres i mine ører ut som en omvendt bevisbyrde.

Forstå meg rett. Jeg mener på ingen måte at det skal være fritt fram for de som laster opp filer ulovlig. Jeg setter imidlertid stor pris på at man holder på at fornærmede anmelder, politiet etterforsker og retten tar stilling til om personopplysninger skal utleveres - da til politiet.

Høyesetrett konkluderer blant annet slik (hele dommen kan du lese nederst):

Nok en flott stopmotion-film fra Olympus

Slike filmer kan en lage når print-budsjettet er stort, og en setter seg fore å gjøre minst mulig i postproduksjon. Filmen er i og for seg i samme sjanger som The Pen Story, som ble laget for et års tid siden, men denne versjonen er bokstavelig talt i et større format:



Her ser du mer om hvordan det hele har blitt til: