Rapid prototyping med Google Presenter mm

Jeg jobber for tiden med en applikasjon formobil mikrolæring. Løsningen er på skissestadiet, og de siste par dagene har jeg syslet litt med en prototype. Dette må selvsagt bygges inn i et mer omfattende rammeverk, men jo flere problemer en klarer å luke ut på et tidligst mulig tidspunkt desto bedre. I første omgang begynte jeg å tegne en rekke skjermbilder:

Skissene blir tegnet med Googles tegneverktøy, som er en del av Google Documents. Dette har blitt svært bra og gjør det enkelt å kombinere bitmapbilder og vektorgrafikk.

Etter å ha laget et tjuetalls sideskisser slo det meg at jeg like gjerne kunne legge inn interaktivitet i samme slengen. Som sagt så gjort. I Google Presenter kan en lage presentasjoner i et hvilket som helst format, som nedenfor er formatet 3:4. Knappene er lagt inn som enkeltbilder, som så kan dermed inneholde linker til andre sider i presentasjonen.

Slik arter det seg i praksis - det fungerer faktisk rimelig godt å prototype ved hjelp av Google Presenter. En form for apputvikling på sparebluss. I mange sammenhenger, der en kun skal presentere innhold med enkel interaktivitet, kan dette duge. Poenget er jo ikke å lage en virkelig app, men å ha et produkt som er raskt å lage, teste og revidere.

Utgangspunktet for dette arbeidet er et strategisk prosjekt ved HiB, hvor Senter for nye medier skal lage en prototype og teste denne. Planen videre er å søke Norgesuniversitetet med tanke på å videreutvikle et verktøy for høyere utdanning.

Neste fase blir å få utviklet mer komplette prototyper, med ulike innholdstyper. Når vi får testet med "ekte innhold" er det lettere å være sikker på at konseptet treffer, og vi kan gå i gang med å implementere dette som en ordentlig app.

Denne måten å jobbe på er ogsåå noe vi vil jobbe med i studiet "Utvikling av medierike ebøker". Studentene kan dermed lage raske, og fungerende skisser som vi som underviser enkelt kan respondere på.

Walking Cinema - fysisk kino

Noen ganger tenker en alt for vanskelig. Konseptet "walking cinema", eller hva en nå velger å kalle det, har kvernet rundt i hjernekista ganske lenge - dvs siden Wireless Stories for tre år siden. Jeg har så langt forestilt meg dette som en form for Augmented Reality (Augmented Reality Cinema om en vil), og langt på vei lagt dette på hylla fordi det blir i overkant teknisk komplisert. Note to self: når noe er komplisert - tenk enkelt!

I en diskusjon omkring utviklingprosjekt knyttet til stedsforflytning ved hjelp av lyd, der vi planlegger å "flytte" jernbanestasjonen i bergen, ble jeg tipset om dette prosjektet av Cardiff / Miller. De har gjort flere slike prosjekter. Dette fungerer, samtidig som det teknisk sett er nærmest banalt. Noe av hemmeligheten er nettopp knyttet til bruk av lyd.

Fjøsangerveien upstream

Slik kan også kveldsrushet i Fjøsangerveien visualiseres. På avstand ser det meste hyggelig ut.

Et eksperiment dette. Jeg har syslet med bokeh i videoer tidligere, og jeg liker effekten. Det gir en egen ro og masse rom for fantasien.

Skylder vel å si at videoen er snudd på høykant. Jeg synes det gjorde seg bedre på den måten. Fra tid til annen diskuteres det om video bør filmen vertikalt. Det er jo gjerne noe som kjennetegener mobilvideoer, rett og slett fordi det er den letteste måten å holde telefonen på. Jeg heier på disse formatene - ingen grunn til at video skal være begrenset av rammene på skjermene våre.

Mer om dette på fagsidene i Multimediejournalistikk.

Robotjournalistene kommer

"Software Takes Command", ifølge Lev Manovich. En argumentasjon det er lett å henge seg på.

Et ganske talende eksempel (om ikke i bokstavelig forstand) er hvordan Los Angeles Times ble de som først ute med å rapportere om jordskjelvet i California nylig. Avisen var først med saken fordi journalist og programmerer Ken Schwencke hadde laget en algoritme som har fått navnet Quakebot. Dette programmet overvåker meldinger fra U.S. Geological Survey. Dersom det kommer skjelv av en viss størrelse, skriver Quakebot en artikkel.  Slate gjengir hele den aktuelle artikkelen.

Les også:  – Hver tredje arbeidsplass kan fylles av roboter

Schwencke er intervjuet av medienettstedet Poynter, og foklarer at Quakebot først satte sammen de seismiske dataene før den postet en artikkel inn i LA Times' publiseringssystem. Det ble også automatisk importert et bilde fra Bing, før redaktørene ble varslet om at historien var klar for publisering

Via Journalisten.no

Edward Snowden and ACLU at SXSW

Take Action: https://www.aclu.org/immunity4snowden
More information: https://www.aclu.org/nsa-surveillance

Ikke sløs med nanosekundene!

Som en rimelig uvitende databruker skjønner jeg ikke mye av hva som foregår inne i datamaskinen. Jeg lar meg imponere av hvor raskt alt går, men har liten kunnskap om hva, hvorfor og hvordan. Som en hyllest, i anledning dagen, til kvinnelige pionerer og generelt til folk som vet å forklare ting slik at folk forstår det: Ta deg tid til å se på at Grace Hopper (1906–1992) forklarer betydningen av nanosekunder:

Hopper begynte med programmering allerede under andre verdenskrig, og hun var med på å arbeidet med ENIAC og UNIVAC I. I etterkant av dette arbeidet laget hun verdens første kompilator, A. Hopper regnes også som hoveddesigner av programmeringsspråket COBOL.

Hoppers utgangspunkt var at dataprogrammer burde skrives på et språk som ligner på engelsk, et konsept som i dag er nærmest enerådende. En slik måte å programmere på forutsetter imidleritd en kompilator - dvs en rutine som oversetter programmeringsspråket til maskinkode.

Betty Jean Jennings og Fran Bilas med ENIACved Moore School of Electrical Engineering.

Krysspostet i eLæring HiB via Digi.no

Mikroposisjonering og stedsforflytning ved hjelp av lyd

Mange litt rare fremmedord i overskriften. Bakgrunnen er at jeg holder på med et prosjekt, med arbeidstittel "Den lokaliserte lydboka", der jeg håper å få til et forsøk som skissert her:



Kortversjonen er at det gjøres lydopptak som knyttes til steder på en lokasjon. Her ser jeg for meg Bergen jernbanestasjon, fordi dette er et knutepunkt der fortellinger kan oppstå og møtes:



Tanken er å gjøre et lydopptak som kan representere omgivelseslyd på jernbanestasjonen, på ulike tidspunkt gjennom døgnet. I tilleg til dette gjør vi opptak av stemmer som forteller små historier fra dagliglivet, om det å reise og andre mer eller mindre trivielle hendelser i et hverdagsliv.

Lydene knyttet til posisjoner på jernbanestasjonen representeres
på koresponderende posisjoner i Kronstad. Brukeren beveger seg
her rundt i lydbildet med en mobil enhet og headset, og utforsker
fortellingene.

Disse fortellingene knyttes til steder på jernbanestasjonen, men presenteres et helt annet sted. Tanken er å gjøre dette på Kronstad, og dermed gjenskape en kobling mellom jernbanen og de tidligere verkstedshallene som snart huser Høgskolen i Bergen. Kanskje en kobling mellom fortid og nåtid også kan flettes inn.

Ideen er altså å representere et sted (jernbanen) ved hjelp av lyd, spilt av et annet sted (Bibliotekshagen på Kronstad), der posisjoner på jernbanen samsvarer med posisjoner i bibliotekshagen.

Tror dette kan bli et spennende uttrykk, som også kan ha et læringspotensiale.

Spørsmålet, "Er det en bok?", lar vi henge der inntil videre....

Naturopplevelser via mobilfotografier - danning på Instagram

Der Wanderer über dem Nebelmeer, av den tyske maleren Caspar David Friedrich. Bildet innleder en romantisk tradisjon, som kan gjenkjennes i mange av dagens mobilfotografier.

I helga fikk jeg skrevet ferdig førsteutkastet til en artikkel om naturopplevelser via naturbilder på Instagram. Jeg endte opp med å ta utgangspunkt i «Der Wanderer über dem Nebelmeer», malt i 1818. Bildet innleder Nasjonalromantikken, der kunstnerne hadde som mål å trekke frem nasjonale særtrekk og folkelige kulturtradisjoner. Ikke minst i Norge var denne retningen av stor betydning på midten av 1800-tallet, og den nasjonalromantiske tradisjonen fikk stor betydning for hvordan folk flest, da særlig i byene, fikk presentert natur. Vi finner igjen noe av den samme estetikken i en rekke Instagrambilder, slik de f eks kan dukke opp via #utno.

– Hver tredje arbeidsplass kan fylles av roboter

Krysspostet i bloggen eLæring HiB.

Fords samlebånd i 1913. Hundre år senere er det robotoene

som for alvor effektiviserer produksjonen. Innenfor yrker som
arbeider med informasjon gjør "robotiseringen" seg på mange
måter enda mer gjeldende.

Bjørn Vassnes skrev for noen dager siden, i Aftenposten,  om problemene med IKT i skolen. Han konkluderer slik:

Datateknologien kunne gitt skolen nyttige verktøy. Nå er den i stedet blitt en forvokst gjøkunge som ikke bare truer med å ødelegge skolen – den er allerede godt i gang. La data være et verktøy, ikke en «grunnleggende ferdighet» som skal inn i alle fag. Revider læreplanen slik at lærere kan få lov å være lærere igjen, og ikke pushere for dataindustrien. 

I kommentarfeltet argumenteres det imidlertid godt mot dette synspunktet:

Kronstad før og nå

Søndre bydel, tidlig på 1900-tallet:


Detalj, med jernbaneverkstedene. Her ligger nå de nye høgskolebyggene, sammen med de gamle verkstedshallene:

Vigelands verk i det fri

Tegning: Beatrix Potter

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­mannens dødsår. 

Gus­tav Vige­land døde i 1943 og hans verk er derfor i det fri. Dette gjør at Vigleland-museet er redd for mis­bruk, men museet har ikke noen spe­si­elle for­plik­tel­ser eller ret­tig­he­ter til Gus­tav Vige­lands kunst.

Olav Torvund skriver om klas­si­ker­ver­net i ånds­verk­lo­ven § 48. Klas­si­ker­ver­net vil uan­sett ikke gi Vigeland-museet eller andre noen ret­tig­he­ter. Man behø­ver fort­satt ikke spørre om lov, og ingen har krav på noe veder­lag. 

Torvund nevner Nor­dahl Grieg, Bea­trix Pot­ter, Ser­giej Rach­mani­nov og Tho­mas “Fats” Waller, blandt de som nå har vært døde i 70 år.

Olav Torvunds blogg

Medier som forsvinner

Jeg får ikke helt taket på Snapchat, sannsynligvis fordi jeg tross alt har litt for mye gammeldags fotograf i blodet. I romjula fikk jeg imidlertid diskutert fenomenet med ungdommene i huset, og innser at denne typen kommunikasjon dekker et behov som jeg dels kan kjenne meg igjen i.

Bakteppet er noe ala dette:

• Bilder er kjappe - raskere enn teksting
• Med dataabonnement er ikke MMS på noen måte noe å trakte etter fremfor å kunne sende bilder direkte fra en dertil egnet app
• Når bilder overtar for teksting, senkes lista for hva en sender til andre
• Men en holder likevel på et visst nivå for bilder en vil publisere.
• Samtidig blir for mange publiserte bilder støy - jmf Facebook
• Snapchat dekker dette behovet: kjapt, enkelt, og ikke minst, det forsvinner

Det siger innpå meg at dette til dels minner litt om min egen måte å bruke blogger opp gjennom årene. Dvs finne ting, publisere litt om det, for deretter å glemme det. Dog er det en viktig forskjell, siden mitt formål aldri er å glemme det helt, men snarere å lage et arkiv der jeg kan hente fram ett og annet når behovet melder seg.

Ser at trendnisser rundt omkring spå at "forsvinnende medier" (disappearing media) er noe vi kommer til å se mer av. Etter å ha gått noen runder med meg selv, hiver jeg meg på den samme spådommen.

Neste spørsmål blir kanskje: har dette noen konsekvenser for hvordan vi driver med utdanning? Mulig det. Vi kan noen ganger trenge en kanal for å kommunisere med studenter på en relativt umiddelbar måte, uten at resultatet blir lagret for evig. Løsninger ala Snapchat Stories er neppe det vi ser etter, men det beveger seg i alle fall i retning av sekvensiering av innhold innenfor et kort tidsrom (24 timer). Dette kan være kimen til et interessant konsept med betydning for mobile tjenester for mikrolæring, som gjerne kan være publisert innenfor et avgrenset tidsspenn.