NFR-søknader er som oftest bortkastet tid

Khrono har en sak om jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg, som i en kommentar i Morgenbladet kommer med sterk kritikk av NFR (Norges forskningsråd).  Høgberg skriver blant annet dette til Khrono:

«Man kan rope så høyt man bare vil, men de som styrer pengesekken lever i den villfarelse at det de gjør er utmerket. De har tilranet seg makten til å evaluere andre, men er uforstående til å bli evaluert selv. Systemet er med andre ord døv på begge ører og blind på begge øyne, men har grådige, sterke hender overalt. I møte med en slik makt er kritikk nytteløst. Det beste man kan gjøre er å gjøre seg mest mulig uavhengig av systemet og ikke bruke tid og energi på det, men bruke tiden på forskning. Ikke pynte på prosjektsøknader for å temmes vilkårlige prosesser.»

Ideen om at konkurranse skal føre til de beste prosjektene fører til at forskere «kastes ut i en alles kamp mot alle i jakten på forskningsmidler», og det er de som er best på å bygge nettverk som får størst uttelling, skriver Høgberg.  Hun at det systemet som er bygget opp er med å bygge elite, «der forskere i økende utstrekning og med eskalerende fart oppmuntres til å fjerne seg fra folks hverdag og virkelighet». 

Mange vil nok kjenne seg igjen i de synspunktene Høgberg fremmer, om ikke annet konkurranseprespektivet. Jeg har selv vært med i flere søknader der forholdet mellom antall søknader og tildelinger har ligget mellom 2/100 og 5/100. Selv gode søknader og ditto prosjekter har dermed svært liten sjanse til å nå opp. Dersom en plasserer seg i ytterkanten av et forskningsfelt, der forskningsfronten egentlig bør ligge øker risikoen for ikke å nå gjennom ytterligere.

Ikke helt overraskende: Forskningsrådet kjenner seg ikke igjen i kritikken.

Jeg viser som noen ganger til Alan Kay og hvordan nye ideer oppstår. De oppstår ikke innenfor det de fleste, inkludert reviewere, oppfatter som normalen. Videre hvordan forskningprosjekter blir orientert mot gjennomføring i stedet for ekte innovasjon.

Digitaliseringsstrategi for UH-sektoren

15. januar ble utkast til ny digitaliseringsstrategi for UH-sektoren ferdigstilt og oversendt Kunnskapsdepartementet (KD) for videre behandling og høringsrunde før den lanseres 1. april i år.

Her kan du lese utkastet til ny digitaliseringsstrategi.

Det mest interessante er kanskje det som står om et utvidet studentbegrep, her blir det ganske konkret: "For å kunne lykkes med målet om livslang læring for alle, er det avgjørende at skillet mellom ordinære og regulære utdanninger og etter- og videreutdanning (EVU) bygges ned." /../ "Videre må utdanningstilbud gjøres digitalt tilgjengelige på en mer fleksibel måte enn i dag, på tvers av målgrupper og behov."

Her ligger det en bra dose sprengstoff. Dvs, dersom en skal bygge ned skillet mellom grunnutdanninger og etter og videreutdanningergår kommer dette med en eneste gang inn mot finansieringsmodellen for høyere utdanning. Denne består av en basisfinanisering (for de studentene institusjonene får som normtall) og en resultatbasert del (for de studentene som tar eksamen). Slik det er i dag opprettes det få studietilbud uten basisfinansiering – med mindre studentene selv betaler (slik de gjør, direkte eller via staten, ved de fleste EVO-tilbud). 

Strategien knyttes til seks innsatsområder. Egentlig ikke så mye nytt her, slik jeg leser dette, men ett og annet å merke seg. 

To visuelle ideer

Så vidt jeg husker fotografert i kunstmuseet i Göteborg.

Noe helt annet. Museet har en rekke svært gode videoer som presenterer utstillingene. Her fotografen Trine Søndergaard og hennes 148 Works. Jeg så deler av dette i Odense i 2017, og Søndergaard anbefales på det varmeste. Videoen er et bra sted å begynne:



Og så denne da, Michael Johanssons verk Archive, som apellerer til enhver samler:

Presse og utdanning, mange av de samme digitale utfordringene

UiBs prosjekt Vismedia avslutter med . Det har vært noen tangeringspunkter med arbeidet i UH-nett Vest sin forskergruppe for IKT og medier, men har ikke fulgt veldig godt med på Vismedia-aktiviteten. Men, jeg fikk med meg Droner i mediene da prosjektet startet.

Som ofte tidligere slår det meg hvor stort sammenfall det er mellom de utfordringene som journalistikken forholder seg til i møter med det digitale og tilsvarende utfordringer innen utdanning. Både i det store bildet, der det handler om falske nyheter og evnen til kildekritikk, samt nødvendige kunnskaper om hvor data lagres, hvordan de spres og hvordan vi kan sikre oss en viss kontroll. Men, ikke minst er det sammenfall når de gjelder spesifikke tekniske løsninger og en dannende funksjon ovenfor et publikum. 

Et tilbakeblikk til noe jeg skrev om Digital dannelse, for en halv mannsalder siden: "Hvilken kompetanse bør vi ha dersom vi skal være aktive deltagere i et informasjonssamfunn som i økende grad overlater oss til selv å finne den informasjonen vi trenger? Dette kan lett bli redusert til et rent praktisk spørsmål knyttet til ferdigheter i bruk av datamaskinen, men spørsmålet reiser i tillegg en rekke viktige problemtillinger knyttet hvordan denne individuelle kompetansen kan komme samfunnet til gode."

Interessant nok måtte jeg se siste del av konferansen via opptaket nedenfor. Dette på grunn av et møte der tema var profesjonsfaglig digital kompetanse i skoler i regionen. Her diskuterte vi koding av roboter, sfæriske (360) medier, koding av droner, VR og AR, 3D-modellering, etc. 

Flere tema som har god overlapp med det som ble tatt på på Vismedia-konferansen. Særlig tydelig ble koblingen når Lars Nyre snakker om innovasjonspedagogikk.

• Anticipating Visual Futures
  Astrid Gynnild
  
  
• Satellite Storytelling in Journalism 
  Turo Uskali, University of Juvaskylää
  
  
• Surveilling Climate Change from Above 
  Paul C. Adams, University of Texas
  
  
• Traffic Surveillance as Entertainment and Activism 
  Thomas Wold, Nord University
  
  
• What Should Technical Experts do About Deepfakes? 
  Nicholas Diakopoulos, Northwestern University og Deborah G. Johnson, University of Virginia
  
  
• Innovation Pedagogy for Experimental Journalism 
  Lars Nyre
  
  
• Virtual Reality as a Metamedium 
• Joakim Vindenes

Videre utvikling av Auditomotion

Lydkunstprosjektet Auditomosjon begynner så smått å finne sin form. I alt 15 store objekter, dog i varierende form og størrelse, der hvert av disse inneholder en batteridrevet høyttaler. En lydavspiller manipulerer lydene i hvert enkelt objekt i forhold til hvordan publikum forflytter disse.

Foreløpig er dette kun en konseptskisse, men resultatet blir en form for haptisk installasjon der objektenes lydlige egenskaper er knyttet direkte til hvordan de flyttes og orienteres av brukerne. 

Moderne sensorteknologi kan fange opp selv ørsmå bevegelser og endring i orientering. Her kobles denne sensorinformasjonen til lydbehandling i sanntid, og brukeren får dermed både en haptisk og auditiv tilbakemelding. Gitt at det i alt er slike 15 slike lydobjekter danner detteen ramme som muliggjør samhandling mellom mange brukere. En form for kollektivt instrument som muliggjør emergent komposisjon.

Alt er ikke helt på plass, men håpet er å benytte lydavspillingsenheten Bela. Denne virker svært egnet for å lage digitale instrumenter med høy følsomhet for bevegelse.

Sfærisk kroki

Med ambisonisk lyd. Må lyttes til med headset:

Årets bilde!

Min spådom er at årets bilde kom allerede den 6. januar, jmf gårsdagen. 

Dette tipper jeg du snart vil se på en vegg nær deg. Min versjon må jobbes litt med, men her snakker vi gavepakkemotiv.

Gleder meg til å få en Riso-printer i hus. Dette blir helt sikkert første motiv.

Oppdatering 19. januar 2026: Mest for å plassere disse et sted.

Originalbildet, hentet fra TheUnseen011101

Et trist og rart tidsbilde fra Capitol Hill

Capitol Hill i Washington anno 2021 minner om Moskva i 1993. Neppe helt sammenlignbart, men ... Det er i alle fall ikke selvkjørende artilleri på plass.

 

pic.twitter.com/nV0jsNujcD

— Bloomberg (@business) January 6, 2021   

pic.twitter.com/Pm2PKV0Fp3

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) January 6, 2021

Digital mediearkeologi

Gjensyn med noen gamle arbeider. Tilfeldighetene vil ha det til at jeg publiserte en tekst kalt "Mulig konsept for interaktiv fortelling" for nøyaktig atten år siden. Den 27. desember 2002 – denne versjonen er gjenskapt via Archive.org. 

Jeg oppdaget denne mens jeg var på jakt etter Alexa. Dvs hypertekstfortellingen "Hvor er Alexa?", som jeg skrev i 2012, ligger ikke lenger på nettet. Dette prosjektet var en del av nettstedet informasjonskompetanse.no og ble ganske utførlig presentert i et paperfremlegg under Nordmedia i 2013: Reactive hypertexts as playful narratives. Som artikkel kom dette imidlertid ikke lenger før Producing Hypertext Narratives for Mobile Phones, som kom tidligere i år – og da som et resultat av et annet prosjekt.

En delvis fungerende versjon av Hvor er Alexa? finnes via Archive.org, men de visuelle elementene er dessverre borte.

Det blir nærmest en form for personlig, digital mediearkeologi dette. Digital mediearkeologi er et begrep som blant annet knyttes til Wolfgang Ernst, men som jeg først hørte om av Pelle Snickars, noen år etter at den først nevnte teksten ovenfor ble skrevet.

God jul med Krampus

Årets "julekort", med Krampus som sparker ut koronaen:

Les mer om St. Nikolas og Julen.

Suzanne Ciani at Envelop SF

Suzanne Ciani var med på min liste over Kvinnelige pionerer innen elektronisk musikk, da representert i form av en video der hun jobber med lyder til et spill for Atari.

Bildet er fra tidlig 70-tall der hun jobber med en Buchla 200.

Her er Ciani under en live fremføring ved Envelop SF, et oppsett med 32 høyttalere:

K&H og Fagfornyelsen – Stipendiatstilling

Det er lyst ut en stipendiatstilling ved HVL som skal se på hvordan Fagfornyingen 2020 påvirker faget kunst og håndverk i skolen, samt koblingene til lærerutdanning. Dekomp-ordningen og prosjekter innen kunst og håndverk nevnes spesielt

• Les utlysningen her – søknadsfrist 31. januar 2021

Siden jeg allerede er inne i flere samarbeid med skoler gjennom Dekomp-ordningen kan jeg utbrodere litt. Dette står selvsagt for min egen regning, men jeg håper det kan antyde at dette kan bli en spennede jobb.

Eksempler på Dekomp-prosjekter er f eks arbeid med sfæriske (360) medier, der vi med utgangspunkt i formgivining og design (altså svært relatert til kunst og håndverk). Dette er prosjekter som åpner tverrfaglige muligheter hver gang jeg snakker om dette med lærere.

En robot introduserer Paivi Laaksos arbeider på HVL-Kronstad.

Jeg har jobbet mye med roboter med talesyntese og simulerte samtaler. Her er ikke relevansen i K&H åpenbar for alle, men roboten inngår alltid i en form for fysisk iscenesettelse. Dermed åpner det seg mange muligheter for å jobbe med konkrete materialer, samtidig som studenter og elever snuser på felt som AI (kunstig intelligens), chatbotter, eksptertsystemer, etc.